Obama vinner - vel?

Det meste tyder på at Barack Obama blir USA’s neste president. De åtte årene med George W. Bush i presidentembetet har vært en katastrofe for USA. Det lyder svært så usannsynlig at flertallet av de amerikanske velgerne skulle satse på en ny president fra samme parti som Bush. Riktignok prøver McCain så godt han kan å distansere seg fra den sittende presidenten, men han lykkes vel bare sånn passe med det.

Obamas valgkamp engasjerer unge mennesker som aldri før i USA’s historie. Et besøk i USA – som bl a inkluderte møte med en del amerikansk skoleungdom, fortalte meg at et valg av John McCain vil være et voldsomt slag i ansiktet på alle de unge amerikanerne som nå setter sin lit til Obama – og med ham er ny politikk. Situasjonen minner meg litt om den gangen John F. Kennedy ble valgt i 1960. Ikke bare i USA, men også her i Europa så unge mennesker på Kennedy som et håp for fremtiden – etter åtte år med den konservative generalen Dwight Eisenhower.

Alle meningsmålinger peker mot seier for Obama. Det skulle ikke overraske meg om han vinner en brakseier. På den annen side – det faktum at Obama er farget representerer en usikkerhetsfaktor. Få våger å si det, men mange mener fortsatt at en farget president er uakseptabelt. Spørsmålet er hvor mange av disse som sier hva de mener med stemmeseddelen. Jeg verken håper eller tror det, men frykter vi kan få oss en overraskelse.

Smålig av Gro

Store menn kan også være små, heter det. Men jamen kan ikke det også gjelde for store kvinner. Dagens medieoppslag om at Gro Harlem Brundtland har karakterisert Torbjørn Jagland som dum, er et eksempel på det. Det er Jaglands berømmelige 36,9-ultimatum i 1997 som danner grunnlaget for karakteristikken. Jeg hadde ikke kunnet tenke meg at Jagland kunne være så dum, er hva hun ifølge Aftenposten skal ha sagt til historikeren Hans Olav Lalum, som har skrevet en bokartikkel der han analyserer Aps forhold til regjeringsmakt.

Med en slik karakteristikk av en partifelle og tidligere nær medarbeider gjør Gro Harlem Brundtland seg selv liten. Rett nok var ikke Jaglands uttalelse i 1997 det smarteste han har gjort. Men den som fulgte litt med i den politiske situasjonen den gangen, vil vite at det fantes en begrunnelse for hvorfor han tenkte som han gjorde. Tabben var naturligvis at han kom til å si hva han tenkte. Uansett gir ikke Jaglands skjebnesvangre uttalelse grunnlag for en slik personkarakteristikk som den Gro her kommer med.

Tidligere statsråder i Jaglands regjering sier til VG at de tar avstand fra denne måten å omtale Jagland på. Jagland selv sier at han ikke ville brukt slike ord om andre. Jeg tror ham på det. Jagland har erfaringer som Harlem Brundtland ikke har. Han har ligget nede, men har reist seg igjen. Slikt gjør noe med folk. Her ser det ut til at hans forgjenger i statsministerstolen har noe å lære.

DnBNOR jukser med ord

Den 9. oktober i år sendte DnBNOR ut brev til sine lånekunder om at renten ville bli satt opp med 0,6 % fra 24. november. Dette førte til sterk kritikk både fra mediene og politikere. DnBNOR-ledelsen gjorde straks retrett og gikk raskt ut i mediene med melding om at de likevel ikke kom til å sette opp renten.

I disse dager mottar lånekundene brev fra banken der det heter at man ”setter ned renten” med 0,6 %. På bankens nettsted uttrykker man seg på samme måte.

Dette er å jukse med ord. Den varslede renteøkningen er ikke satt i verk. I praksis har banken så langt fra å sette ned renten bestemt seg for å opprettholde gjeldende rente. Det er faktisk noe annet.

I ettermiddag satte Norges Bank ned styringsrenta med 0,5 %. Det burde gi DnBNOR grunnlag for virkelig å sette ned renten.

Usosial avgift

Endringen i arveavgiften som regjeringen foreslår, er et skritt i riktig retning. Det såkalte fribeløpet, dvs. det beløpet som kan arves uten å måtte betale arveavgift, vil fra nyttår bli hevet fra 250 000 kroner til 470 000 kroner. Det betyr at man fra sine to foreldre kan arve inntil 940 000 kroner uten å måtte betale arveavgift. Samtidig senkes avgiftssatsene for overskytende.

Dette er et skritt i riktig retning. Arveavgiften er en de mest usosiale avgiftene vi har. Forretningsadvokater kan fortelle at folk med store formuer alltid vet hvordan de skal unngå arveavgiften. Avgiften rammer først og fremst vanlige folk med små formuer.

Nå kan det sies at nærmere 1 mill kroner ikke er noe lite beløp. Men beløpet er heller ikke stort når det gjelder fast eiendom som hus og hytte. Det er her urimeligheten kommer inn. Mange eldre mennesker sitter i dag med hus eller hytte, som ikke kostet mer da det ble anskaffet enn at de hadde råd til det. Utviklingen har ført til at både huset og hytta plutselig kan ha fått en markedsverdi som er hinsides det man noen gang kunne tenke seg. Men denne verdien har liten interesse for barn som gjerne vil overta huset eller hytta. Arveavgiften kan imidlertid gjøre det vanskelig – for ikke å si umulig – å overta, rett og slett fordi man ikke har råd til å betale arveavgiften.

I Sverige ble arveavgiften avskaffet i 1997. Vi burde gjøre det samme.

Dårlige tider?

Drammens Tidende kan i dag fortelle om folk som ikke møter opp til sin egen saksbehandling om ubetalte regninger hos namsmannen fordi de er på Sydenferie. Når man har gjeld til pipa og ikke har råd til å betale regningene sine, men setter seg på flyet til Syden, vitner det om dårlig prioritering, sier lensmannen i Røyken.
Det må vel kunne sies at lensmannen er inne på noe der.

Hjemmets betydning for de unges tro

Vårt Land bringer i dag et fyldig referat fra amerikaneren Roland Martinsons forelesning på MF sist torsdag. ”Rollie” – blant venner – har ledet en undersøkelse av amerikanske menigheter som kjennetegnes ved et ungdomsarbeid som i stor grad lykkes i å formidle en tro som holder gjennom hele ungdomstiden og inn i voksenlivet.

Undersøkelsen identifiserte en hel rekke elementer på ulike områder som kan kalles bygningssteiner i et godt fungerende ungdomsarbeid. Ifølge Vårt Lands referat var kanskje det mest overraskende resultatet understrekingen av hvor viktig hjemmene er for at ungdomsarbeidet i en menighet skal lykkes.

Dette resultatet burde ikke overraske. Det er lenge siden forskningen – også norsk forskning – dokumenterte hjemmets fundamentale betydning for barns og unges religiøse utvikling. Problemet er bare at vi i det praktiske kirkelige arbeid i så liten grad er villig til å ta konsekvensen av vår viten.

I det videre arbeid med gjennomføringen av trosopplæringsreformen i Den norske kirke blir dette et særdeles viktig punkt. Mange av forsøksmenighetene har arbeidet med prosjekter der foreldrene er forsøkt involvert, og mange viktige erfaringer er høstet. Men utfordringene på dette punktet er store. Forskerne som har evaluert forsøksprosjektene, påpeker i en av rapportene (”Når tro skal læres”) at sammenhengen mellom dåp og den forpliktelse til opplæring som dåpsforeldrene går inn når de lar barnet døpe, synes å bli lite understreket i menighetenes møte med foreldrene.

Det er nå omtrent 30 år siden jeg selv var med på å gjøre en undersøkelse om småbarnforeldres forståelse av sammenhengen mellom dåp og opplæring. Undersøkelsen viste at bevisstheten om denne sammenhengen gjennomgående var meget dårlig blant foreldrene. Den er neppe bedre i dag. På bakgrunn av vår kunnskap om hjemmets store betydning for barnas og de unges trosutvikling blir det derfor katastrofalt hvis ikke menighetene i sine trosopplæringstiltak er seg bevisst at foreldrene er en minst like viktig målgruppe som barna og de unge.

Drammen - byen som reiste seg igjen

Så har Drammen fått enda en pris. I går var byens ledere i går i Dublin i Irland og tok imot en pris for beste byutvikling i Europa i 2008. Det dreier seg om en meget prestisjetung pris, der nåløyet for i det hele tatt å bli nominert, er meget trangt. Norge har aldri tidligere klart å nominere norske byer i denne konkurransen. Drammen var den første norske byen som i det hele tatt klarte å bli nominert. Så vinner byen. Blant tidligere vinnere finner vi byer som Bilbao, Berlin og Krakow.

Prisen føyer seg inn i en serie av nasjonale og internasjonale priser som Drammen har sanket inn i de siste 4-5 årene. For eksempel fikk byen i 2003 ”Bymiljøprisen” for sitt målrettede arbeide for å bedre bymiljøet. Byens storstue, Bragernes torg, fikk i 2005 prisen som ”Norges beste uterom”. Bragernes elvepark fikk i 2007 ”Hagekulturprisen”. I 2004 vanket ”Vakre vegers pris”. Både det nye høgskolebygget og den nye gangbua, Ypsilon, like ved er også blitt priset nylig.

Jeg flyttet til Drammen i 1989. Byen hadde den gang ikke noe spesielt godt omdømme, for å si det mildt. Men jeg opplevde byen mye bedre enn sitt rykte. Ikke minst imponerte byens turterreng meg. Stiene i Bragernesåsen finnes det knapt maken til. Et kompakt sentrum med korte avstander, opplevde jeg også som en fordel.

Men jeg møtte en by med dårlig selvbilde. Knapt noen våget å ta til motmæle mot fordomsfulle ytringer om at Drammen var byen man bare ”kjørte forbi”. En av byens innbyggere sjokkerte meg skikkelig da jeg spurte hvorfor man ikke satset mer på en boligbygging som kunne friste unge familier til å flytte til byen. ”Jamen da får vi jo ikke lenger byen for oss selv”, var svaret. Med slike holdninger var det ikke vanskelig å forstå at byen hadde stagnert.

Så skjedde det noe på 1990-tallet. Vi opplevde en mentalitetsforandring. Noen mener den inntrådte da byens gamle og hederskronte teater ble tent på og brant ned i 1993. Allerede dagen etter bestemte man seg for at teateret skulle bygges opp igjen – nøyaktig slik det var. Men egentlig begynte det vel litt før – da kloke ledere både innenfor politikken, næringslivet, kulturlivet mfl la langsiktige planer for en byfornyelse gjennom solide demokratiske prosesser.

Det som siden har skjedd, er nærmest et eventyr. Drammen har gjennomgått en forvandling som altså vekker oppmerksomhet langt utenfor landets grenser. Den sterkt forurensede Drammenselva er blitt ren. I dag kan man bade i elva rett utenfor jernbanestasjonen, og det fiskes laks like ovenfor byens sentrum. Mye av trafikken er ledet bort fra bykjernen gjennom tunneler på begge sider av elva. Det store byrommet som Bragernes torg representerer, er rustet opp. På begge sider av elva er det anlagt nydelige promenader, der det stadig dukker opp nye og spennende kunstverk. Med gangbrua Ypsilon – som er et skue for øyet, bindes promenadene sammen. Ikke minst i helgene opplever man bokstavelig talt folkevandringer rundt elva, spesielt av mennesker som har flyttet inn i leiligheter som i løpet av de siste årene er bygd ”by the riverside”. Rett ved Ypsilon – i området der Drammens berømmelige papirindustri i sin tid lå, ligger det nye høgskolesenteret, karakteristisk nok med navnet ”Papirbredden”. Her finnes bl a et toppmoderne folkebibliotek. Rett ved siden av er Unions gamle industribygninger gjort om til lokaler for kulturaktiviteter. I år har byen fått sitt nye bad – som må være landets flotteste, plassert rett ved siden av Strømsgodsets hjemmefort, Marienlyst. Hvis alt går som planlaget, flytter byens tippeligalag forhåpentligvis i nær framtid til nytt storstadion ikke langt unna.

Og byutviklingen skal fortsette. Målinger viser at byens omdømme stadig blir bedre. Ikke rart at byen vokser.

Trosopplæring som aldri før

Trosopplæringskonferansen på Lillestrøm i går var en mektig manifestasjon av at dåpsopplæringen i Den norske kirke virkelig har fått vind i seilene. Så stor var oppslutningen om konferansen at den måtte legges til Norges varemesses lokaler på Lillestrøm. Her fikk vi en flott demonstrasjon av at trosopplæringsreformen i kirken så langt ”i stor grad vært en suksess”, som Vårt Land skriver. Over 1000 personer som på ulike vis er engasjert i dåpsopplæring i Den norske kirke deltok.

Tirsdag møtte nærmere 600 av dem som har stått i spissen for de lokale forsøkene i nærmere 500 menigheter til nasjonal medarbeidersamling samme sted. Her deltok også representanter for de 78 nasjonale og regionale prosjektene som har fått forsøksmidler i løpet av den femårige forsøksperioden som nå er i ferd med å avsluttes. Det var utrolig flott å møte disse glødende engasjerte ”dåpslærerne”, som har forvaltet forsøksmidlene på en så god og ansvarlig måte.

Som nestleder i den sentrale styringsgruppen for forsøksprosjektene, hadde jeg gleden av å overrekke styringsgruppens endelige sluttrapport fra forsøkene til Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. I denne rapporten, som har fått tittelen "Når tro deles", gis det bl a en presentasjon av alle de lokale forsøkene. På en kortfattet måte beskrives her det enkelte prosjekts mål og innhold og en oppsummering av erfaringene fra prosjektet. Rapporteringen viser et fargerikt bilde av bredden og kreativiteten i den fornyelsen av kirkens dåpsopplæring som vi nå opplever.

Trosopplæringsreformen - som har navnet ”Størst av alt” – er en reform uten sidestykke i Den norske kirkes historie, skriver styringsgruppens leder, biskop Helga Haugland Byfuglien i rapportens forord. Den norske kirkes framtid som folkekirke er avhengig av at kirkens døpte barn får den nødvendige opplæring i den tro de er døpt til.

Styringsgruppens sluttrapport kan bestilles kostnadsfritt fra Den norske kirke, Kirkerådet, Postboks 799 Sentrum, 0106 Oslo.

Se en flash-presentasjon av trosopplæringsreformen ”Størst av alt”.

Nordhaug blir biskop i Bjørgvin

Resultatet av bispevoteringen i Bjørgvin viser at Halvor Nordhaug er den suverene vinner. Han har fått 250 førstestemmer. Det er flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen, og det er nesten fem ganger så mange førstestemmer som nr 2 i avstemningen, som var domprost Ørnulf Elseth, med 54 førstestemmer. Nordhaug fikk flest stemmer i alle kategorier stemmeberettigede, og han har også suverent flest stemmer totalt, dvs når man legger sammen stemmer som nr 1, 2 og 3. Jeg er rimelig sikker på at flertallet av biskopene, kanskje alle, vil innstille Nordhaug først. Hva Kirkerådet vil gjøre er mer usikkert. For alt det jeg vet vil Kirkerådet også denne gangen dele seg på midten, slik rådet gjorde ved Møre-voteringen tidligere i år (se bloggen 17. februar 2008), og dermed stille seg på sidelinjen som kirkelig stemme.

Nordhaug vant også bispevoteringen i Møre. Også der fikk han flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen, og han fikk flest stemmer totalt. Likevel ble han ikke utnevnt. Det viser at den nåværende regjeringens tale om å styrke demokratiet i kirken, kanskje først og fremst bør rettes til regjeringen selv.

Giske og andre bruker å vise til det faktum at vi ikke har bispevalg i Den norske kirke, men at biskoper utnevnes. Det blir også pekt på at Kirkemøtet har sagt at regjeringen bør føle seg forpliktet til å utnevne en av de tre som har fått flest stemmer. Men som jeg har skrevet tidligere (15. mai 2008) har Kirkemøtet sagt dette for å unngå de aller verste forbigåelsene, at en kandidat kommer på siste plass i voteringen og blir utnevnt nesten uten førstestemmer. Så lenge vi ikke har regler som gjør det mulig å kåre en formell vinner av voteringen, gir det ikke mening å lage en formell regel om at vinneren skal utnevnes. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Når en votering utpeker en udiskutabel vinner, uansett hvordan man regner, slik vi nå har sett i Bjørgvin, burde saken være enkel for en statsråd som sier han er opptatt av demokrati i kirken.

I Møre var begrunnelsen for å forbigå Nordhaug utvilsomt at regjeringen ønsket å styrke kvinneandelen i bispekollegiet. Det ble mulig ved at nr 2 i voteringen var en kvinne. Denne gangen lar det seg ikke gjøre, ettersom den eneste kvinnen på listen, kom på femte og sisteplass av de nominerte. Nordhaug deler ikke statsrådens ”lære” i homofilispørsmålet. Han står på kirkens tradisjonelle syn. Hvis han ikke blir utnevnt, har regjeringen gjort det klart for alle at folk med et slikt syn, ikke lenger kan ha plass i bispekollegiet – uansett hva kirken måtte mene.

Selv om regjeringen sikkert kunne ha lyst til å forbigå Nordhaug, tror jeg tross alt ikke det vil skje. Halvor Nordhaug blir ganske sikkert ny biskop i Bjørgvin.

Barnet som symbol

Tre av forskerne som har deltatt i evalueringen av forsøksfasen av Trosopplæringsreformen i Den norske kirke, har nylig lagt fram ny rapport – i form av boka ”Når tro skal læres. Sju fortellinger om lokal trosopplæring”. Som tittelen antyder, dreier det seg om resultatet av sju såkalte case-studier. Forskerne har fulgt sju av forsøksmenighetene på nært hold over flere år med deltakende observasjon og intervjuer. I boka gir de inngående beskrivelser av trosopplæringsforsøkene i disse menighetene, og i avsluttende kapitler drøfter de mer tverrgående tema.

Dette er meget interessant lesning, og mange viktige observasjoner og vurderinger kunne vært trukket fram. Her skal jeg nøye meg med Olaf Aagedals interessante drøfting av ”barnet som symbol”. Barnet som symbol på nasjonen er velkjent fra 17. mai-feiringen. Barnetoget – som er selve hovedsymbolet eller hovedritualet i den norske nasjonaldagsfeiringen – er antagelig vel så viktig for dem som ser på, som for barna. ”Det gir mening å si at voksne og særlig foreldre og slektninger feirer dagen gjennom barnas representasjon i toget”, skriver Aagedal. ”Barnet og barnetoget blir et symbol på nasjonen som former våre følelser og forestillinger om hva det vil si å være norsk.”

Vi ser en parallell i kirken. Når barna går i lysprosesjon opp midtgangen i kirken er de ikke de eneste deltakerne. Foreldrene, som sitter i kirkebenkene, er på en måte selv med i prosesjonen gjennom sine egne barn. Dette er et eksempel på at barns religiøse praksis fungerer som en representerende religiøsitet på vegne av voksne. På samme måte ved kveldsritualet ved barnesenga. Når foreldrene synger en aftenbønn med barnet, ber de kanskje også ”for sin egen del”. En kan si det slik at foreldrene tror gjennom barna.

Børsen og Frp stuper

Plutselig er vi kommet inn i en økonomisk nedgangstid – og plutselig ble Siv Jensen helt stille. Så var det altså det som skulle til. Frp har lite å stille opp med når det ikke er rom for økonomisk overbudspolitikk.

Frp stuper på gallupen. I InFacts måling for VG i dag faller Frp med 3 prosentpoeng og får en oppslutning på 24,9 prosent. Ap øker 2,2 prosentpoeng til 31 prosent. Ikke overraskende øker også Høyre. Det samme gjør KrF.

Det skulle undre meg om ikke denne tendensen fortsetter. I økonomiske nedgangstider er det naturlig nok atskillig færre som våger å satse på Frp’s eventyrpolitikk. Folk flest kjenner det nok tryggere å satse på partier som har vist i praktisk politikk at de kan føre en ansvarlig økonomisk politikk.

Det ville heller ikke overraske meg om Høyre og Erna Solberg nå fortsetter å distansere seg fra Frp. Det burde forresten Høyre ha gjort for lenge siden. Sentrumsalternativet med Høyre, KrF og Venstre framstår mye mer sannsynlig og interessant i dag enn for bare noen uker siden.

Litteraturfestivalen tok til vettet

Litteraturfestivalen på Lillehammer har høstet fortjent storm for sin underlige idé om å invitere gammelnazisten David Irving til å holde foredrag på neste års festival. Irving er som ”historiker” en notorisk løgner og falskner. Han er ikke minst kjent for å hevde at tyskernes systematiske myrderier i dødsleirene under 2. verdenskrig bare er oppspinn. ”Det døde flere kvinner i baksetet på Edward Kennedys bil enn i gasskamrene i Auschwitz”, er ett av hans utsagn. En ekspertgruppe som har gjennomgått Irvings bøker, konkluderte med at hans bøker om 2. verdenskrig er gjennomsyret av bedrageri og uærlighet.

Denne mannen har ledelsen av litteraturfestivalen funnet det for godt å invitere til en festival der hovedtemaet skulle være ”sannhet”. At festivalen bærer Sigrid Undsets navn, gjør ikke saken bedre. Sigrid Undset kjempet med nebb og klør mot nazismen og alt dens vesen. Hennes etterkommere har bedt om at Sigrid Undsets navn ikke lenger må brukes i tilknytning til festivalen, og Fritt Ord, som sponser festivalen, har bedt om at institusjonens logo blir fjernet fra festivalens nettsted. En del forfattere har faktisk vurdert å boikotte hele festivalen. For eksempel sier Edvard Hoem at det ville vært helt uaktuelt for ham å delta.

I dag har festivalens styre endelig bestemt seg for å trekke invitasjonen til Irving. Det var ikke for tidlig. Grunnen er at styret mener Irvings deltagelse ville skade festivalens forhold til sentrale samarbeidspartnere og viktige støttespillere for festivalen. Styret våger altså ikke å si at det rett og slett var feil å invitere Irving. Styreleder Jesper Holte sier det er ”svært beklagelig at familien til Sigrid Undset føler seg krenket av invitasjonen”. Men det er ingen grunn til å beklage familiens følelser i denne saken. De er meget berettiget. Derimot har styrelederen all grunn til å beklage invitasjonen til Irving. Det gjør styrelederen imidlertid ikke.

Festivalens kunstneriske leder, Stig Sæterbakken, som inviterte Irving, ser ut til å være en mann med liten evne eller vilje til å se at han kan ta feil. I sin redegjørelse opphøyer han sin feilvurdering til et prinsipielt spørsmål. Det dreier seg om ytringsfriheten, får vi vite. Slik bidrar han til å gjøre ytringsfriheten til en parodi.

”Ikke under noen omstendigheter ville jeg ha gått med på å trekke invitasjonen”, skriver Sæterbakken. Dermed var det ingen vei tilbake. Han måtte trekke seg. Det har han da også gjort – med umiddelbar virkning. I Klassekampen raser han mot dem som har kritisert ham. Det gjør han i et språk som bare forsterker inntrykket av at hans avgang nok var det beste.

Stortingsrepresentant uten gangsyn

Stortingspresidenten måtte for en tid tilbake gripe inn overfor stortingsrepresentant Saera Khan (Ap) og stoppe betalingen av hennes telefonregninger. Årsaken var at telefonregningene var uvanlig store. Hun oppga først mange telefoner til familien i utlandet som grunn til de "litt høye" regningene, som kun kalte det. Senere endret hun forklaring: De høye regningene skyldtes ”i all hovedsak” at hun hadde ringt en soldatkjæreste på Forsvarets satellittelefon. Hun nektet å vise fram fullstendig dokumentasjon på regningene sine.

Nå viser det seg at heller ikke den siste forklaringen holder vann. Stortingsrepresentanten har rett og slett fart med usannheter. I går innrømmet hun at det er hyppig kontakt med spåkoner (!) som er årsaken til de skyhøye mobilutgiftene på skattebetalernes regning. Alle vet at dette er rådyre telefoner. En av spåkonene forteller at Khan ringte hennes for over 1100 kroner på én dag. VG opplyser at Khan i andre, tredje og fjerde kvartal i fjor ringte til sammen 793 ganger til såkalte «Spesialnummer EL-satelitt destinasjon». Telefonregningen for bare ett av disse kvartalene var på hele 48 000 kroner!

Vi står her overfor en ganske oppsiktsvekkende mangel på det gangsyn som må forventes av en person som skal ha et så viktig tillitsverv. Når hun nå trekker seg fra Oslo Ap's liste ved stortingsvalget neste år, gjør hun det eneste riktige.

Store ord - lite penger

I den såkalte ”kirkeavtalen” fra 10. april i år ble stortingspartiene enige om at det skulle igangsettes en prosess mot at utnevning av biskoper og proster skal overføres fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd. Forutsetningen var at det skulle gjennomføres en demokratireform, slik at kirkens organer ”får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”, som det heter i avtalen. Ikke minst har statskirkepartiet Sp brukt store ord om at demokratiet må styrkes i kirken, hvis kirken skal få den frihet fra staten som kirken ønsker.

En slik reform vil selvfølgelig koste penger. I avtalen henvises det til det såkalte Bakkevigutvalget, som i vår vurderte tiltak for å styrke demokratiet i kirken. Utvalget anslo at staten måtte bevilge mellom 80 og 110 mill kroner til de tiltakene som ville være nødvendige for at demokratireformen skulle kunne lykkes. Når statsbudsjettet nå legges fram, ser vi hvor alvorlig regjeringspartiene egentlig tar saken, eller rettere sagt – hvor lite alvorlig man tar sine egne forutsetninger. Skarve 5 mill kroner har regjeringen funnet å ville foreslå til demokratireformen i årets budsjett. Det vil ikke en gang kunne finansiere utsendelsen av valgkort til kirkemedlemmene. Ikke rart at man på ansvarlig hold i kirken frykter reformkollaps.

Nei til OL i Tromsø

Ikke overraskende vedtok styret i Norges Idrettsforbund i formiddag å si nei til et vinter-OL i Tromsø i 2018. Flertallet var klart nok, ni av 12 stemte for administrasjonens forslag om å si nei. De tre siste stemte for et forslag som knapt kunne være noe annet enn skuebrød for skuffede tilhengere av et prosjekt som kom galt ut allerede fra første stund.

I mars i fjor vedtok idrettstyret med presidentens dobbeltstemme å gå inn for vinter-OL i Tromsø. Her gjorde idrettsstyret en tabbe. Klarer man ikke å mobilisere mer entusiasme for et så stort prosjekt som et OL vitterlig er, burde man allerede da sagt nei. Senere har tvilsomme utspill både fra politikere og representanter for Tromsø 2018 bidratt til å kompromittere prosjektet. Vi husker alle daværende statsråd Hagas famøse utspill til fordel Tromsø og serien med feilvurderinger fra Tromsø 2018’s side. Når så kvalitetssikringen som forelå sist tirsdag avslører at det økonomiske anslag fra Tromsø 2018’ side har vært fullstendig urealistisk, måtte det blir kroken på døra.

Det er forståelig at entusiastene i Tromsø er skuffet over utviklingen og over vedtaket i idrettstyret. Likevel må det være lov å vente at man viser et minimum av saklighet i reaksjonene. Når man så utvetydig gjør saken til en nord-sør-konflikt, går man inn et reaksjonsmønster som vi dessverre så alt for ofte opplever. Nettopp denne måten å tenke på har også tidligere alt for mye preget argumentasjonen fra Tromsø 2018’s side. ”Nord-Norge fortjener et OL”. – ”Nå er det Nord-Norges tur”, har vi stadig fått høre. Med slik argumentasjon distanserer man seg fra resten av landet. Dermed kan man heller ikke vente oppslutning fra alle. Et OL er for stort til å gjøre det til tema for krangling mellom landsdeler.

I en artikkel lørdag går Nordlys-redaktøren fullstendig av skaftet i sin utskjelling av alle som er uenig med ham og hans meningsfeller i OL-saken. Her er ikke saklighetsnivået spesielt høyt, for å si det forsiktig. ”Det stinker av prosessen som har ført oss dit vi er i dag,” får han seg til å skrive. Idrettspresident Tove Paule ”har vært illojal mot sitt eget styrevedtak”, hevder han – uten nærmere dokumentasjon. ”Det ramler mer og mer ut av de møkkete skapene. Rapporten fra granskerne er som bestilt for å si nei til Tromsø”, vet redaktøren å fortelle.

Heller ikke biskop Per Oskar Kjølaas’ agering i saken kan sies å være preget av høyt saklighetsnivå. Også han spiller på den påståtte nord-sør-konflikten på en måte som bare underbygger fordommer. I et brev til statsråd Giske i går skriver han om ”latterliggjøring og fornedring av Nord-Norge”. ”Det brukes et språk på Østlandet som framstiller oss som idioter i Nord-Norge,” sier han til Nordlys. Med en slik argumentasjon gjør han det i praksis nærmest illegitimt for oss som har ytret oss mot dette OL-arrangementet, å åpne munnen.

Oppdal-ordføreren bagatelliserer

Ordføreren i Oppdal, Ola Røtvei (Ap), bagatelliserer i Aftenposten sist lørdag Moiba-saken på en måte som er ganske oppsiktsvekkende. Slik kommenterer han saken: ”Handler dette om rasisme, er det leit. Men jeg tror dette er blitt noe det ikke er. Jeg har hørt før at folk ønsker en kjent prest i en begravelse. Også som ordfører opplever jeg at folk kommer med tilrop på gaten. En prest må vel også regne med at slikt skjer.”

Det er forståelig at en ordfører vil forsvare kommunen sin og folket der. Men ingen har beskyldt alle i Oppdal for å være rasister. Derfor vitner det om unnfallende overfor alvoret i det sogneprest Joseph Moiba har opplevd i Oppdal når ordføreren snakker helt hypotetisk om saken og ikke kan kalle det som har skjedd ved sitt rette navn.

Videre: At folk kan be om å få bruke en prest de kjenner til et bryllup, dåp eller en begravelse, er ganske vanlig. Jeg vil tro at alle sokneprester har opplevd det. Det ligger ingen desavuering av stedets prest i et slikt ønske. Hvis man for eksempel har en prest i familien, er det ikke uvanlig å be om få bruke vedkommende når en skal ha barnedåp, bryllup eller begravelse. Noe helt annet er det å avvise stedets prest på grunn av hudfargen. Det er rett og slett rasisme og intet annet.

Ordførerens sammenligning med hva han selv opplever av ”tilrop” fra folk på gaten må oppleves av Moiba som direkte krenkende. Jeg regner med at Røtvei ikke har fått tilrop på grunn av sin hudfarge eller andre egenskaper som han ikke kan gjøre noe med. Å si at en prest må regne med det Moiba har opplevd, viser at ordføreren ikke tar saken alvorlig. – Med en slik holdning fra kommunens fremste representant er det mer forståelig at Moiba opplever det han gjør i Oppdal.

Kåre Willoch 80 år

Kåre Willoch får mye rosende omtale i forbindelse med at han runder 80 år i dag. Det er fortjent. I mer enn 50 år har han spilt en viktig rolle på den offentlige arena. Toppen av sin politiske karriere nådde han da han i årene 1981-1986 var landets statsminister, først for en ren Høyreregjering – og senere for en koalisjonsregjering av Høyre, KrF og Sp. Etter at han forlot politikken, har han like fram til i dag markert seg som en særdeles aktiv deltager i samfunnsdebatten. Kunnskapsrik og innsiktsfull som han er, finnes det knapt noe samfunnsspørsmål der han ikke kan stille opp med kvalifiserte meninger – som regel framført i en overlegen retorisk form.

Han er ofte overbevisende i si argumentasjon. På ett område har han imidlertid ikke imponert. Når kirken har talt inn i samfunnet i kontroversielle politiske spørsmål der kirken ut fra sitt verdigrunnlag ikke har kunnet tie, er dette ikke blitt tålt av Willoch, og han har bedt kirken holde seg unna.

For en som det meste av sitt liv har arbeidet med familiespørsmål generelt og familiepedagogikk spesielt, har jeg særlig satt pris på Willochs brennende engasjement for en familiepolitikk som først og fremst setter hensynet til barna og barnas beste i sentrum. Ikke minst har han med styrke hevdet at vi fører en familiepolitikk i dette landet som er svært urettferdig overfor unge familier generelt og de fattigste mødrene spesielt.

For eksempel påviste han i en kronikk i Aftenposten i vår at ordningen med fødselspenger både er usosial og helseskadelig. Han kritiserer ordningen for å premiere nybakte foreldre med mye ressurser, mens den i hans øyne straffer de fattigste: En mor som ikke har rukket å få arbeidsinntekt av betydning, vil i år få cirka 35.000 kroner til hjelp etter fødselen. De mest velstående foreldrene vil få over 420.000 kroner til sammen. Forskjellene er økt i senere år, slik at de best betalte foreldrene får opptil tolv ganger så mye som de fattigste mødrene, sier Willoch i kronikken. Han tar derfor til orde for å heve minstebeløpet tilsvarende folketrygdens minstepensjon til alle mødre i det første året etter fødselen.

Ettersom jeg driver et nettsted for besteforeldre, noterer jeg også med glede at Willoch har engasjert seg i debatten om besteforeldrenes ansvar for den unge slekt. I en artikkel på nettstedet besteforeldre.no skriver han at ansvaret for ettertiden ikke kan være tidsbegrenset. Besteforeldregenerasjonen kan ikke frita seg selv for medansvar for mange av de særlige problemer som unge foreldre og barn møter i dag, sier han. Willoch er en klok mann. Han har forstått at et samfunn der de eldre har sluttet å ta ansvar for generasjonene etter seg, er et fattig samfunn.

Kloke ord av Jagland

Regjeringens trontale, som Kong Harald leste ved Stortingets åpning i dag, var som den ofte bruker å være – en generell oppramsing av saksområder uten noe konkret innhold. Da var det atskillig mer interessant å høre på stortingspresident Torbjørn Jagland. I sin korte tale maktet han å minne om meget viktige prinsipper for det politiske arbeide og grunnleggende verdier for vårt samfunn. Blant annet minnet han om betydningen av at politikere tar seg tid til å sette seg inn i sakene og tenke seg om i en tid da medievirkeligheten krever kjappe svar. Noen hver av de mange utspillspolitikerne som stadig er å se og høre i mediene, burde merke seg det.

Jagland overrasket kanskje også noen med å sitere Bibelens (fjerde) bud om at vi skal hedre vår far og mor. I den forbindelse pekte han på betydningen av at generasjonene tar vare på hverandre. Han minnet oss om at de som gikk foran oss var atskillig fattigere enn det vi er, men de hadde likevel overskudd til å dele. Endelig trakk han fram en av de aller viktigste verdiene i kristendommen – nåde – gjennom et sitat fra Winston Churchill, der også verdiene frihet, rettferdighet, heder, plikt og håp er nevnt. Selv la han til ordet tillit.

Torbjørn Jagland har hatt sine nedturer som politiker. Men de siste årene – og spesielt etter han ble stortingspresident – har han framstått som den av rikspolitikerne som kanskje mer enn noen annen har vist evne og vilje til å tenke prinsipielt og være seg bevisst at politikken må bygge på visse verdier som forplikter. Han stiller ikke opp igjen ved stortingsvalget neste år. Det blir et stort tap for norsk politikk. Vi får håpe han lykkes i å få generalsekretærstillingen i Europarådet – samtidig som jeg også håper at han fortsatt vil la sin røst høre i debatten i vår egen andedam.

Låner for å gi bort

Mange eldre mennesker tar opp såkalte ”seniorlån” på boligen sin for å ha mer å rutte med i alderdommen. Aftenposten kunne i går fortelle at rundt en tredjedel begrunner slike lån med at de ønsker å gi forskudd på arv til barn og barnebarn. Dette er et nytt eksempel på hvordan besteforeldregenerasjonen i dag stiller opp for sine barn og barnebarn.

Ikke minst er foreldre klare for å støtte voksne barn og barnebarn når det er økonomisk krise i familien. Forsker Tale Hellevik har i en doktoravhandling fra 2005 påvist at et stort flertall (86%) av de spurte i alderen 18-35 år var sikre på at foreldrene vil trå til med hjelp dersom det skulle bli krise, og 84% ville ikke nøle med å spørre om slik hjelp. Femten prosent opplyste at de har fått økonomisk støtte av besteforeldrene sine det siste året.

Gallup-undersøkelser bekrefter at det flyter atskillig økonomisk støtte fra foreldregenerasjonen til voksne barn. I en spørreundersøkelse som TNS Gallup gjorde for Sparebankforeningen for en tid siden, opplyste 34% av foreldre over 40 år at de har gitt økonomisk hjelp til barna sine til kjøp av bolig. Blant foreldre som var 60 år eller mer, var giverandelen oppe i 44%. Bidraget fra foreldrene kommer ofte i form av forskudd på arv. I gjennomsnitt gir foreldrene over 328.000 kroner i støtte til barnas boligkjøp. I Oslo og Akerhus får de unge som blir sponset av foreldrene i snitt 530.000 kroner. Nesten halvparten av foreldrene som allerede har gitt støtte til barna, tror at de kommer til å gi dem ytterligere økonomisk støtte i fremtiden.