Kronprinsessen utgir salmer

Kronprinsesse Mette-Marit har laget en salmeplate på Kirkelig Kulturverksted, og har i et intervju i Vårt Land lagt inn et godt ord for en side ved den pietistiske livsholdning. Ikke uventet har dette skapt et visst røre hos medieeliten i hovedstaden. Her beveger hun seg nok på grensen av det den liberale fundamentalismen kan tåle. Alt skal være tillatt, bare ikke en overbevisning om at noe er sant her i livet – og fremfor alt må man ikke framstå i offentligheten med en religiøs tro og tale om Gud. Når man så endog tillater seg noe så uhørt som å hevde at det faktisk kan være noe bra også ved den utskjelte pietismen, ja, da er man farlig nær å legge seg ut med det kulturelt korrekte.

Men i ”Redaksjon En” tirsdag kveld kunne NRK's autoriserte hoffekspert, Carl Erik Grimstad, berolige alle forskrekkede sjeler: Det dreier seg om ”en kristendom av den liberale typen,” fikk vi høre, "en type kristendom og som favner vidt. Ikke noen mørkemenn her”, kunne han fortelle. – Og i VG i dag uttrykker en av avisens spaltister glede over at de som om noen år skal ta over som den norske kirkens overhoder, tross alt ”ikke har valgt den mest konservative og mørkemannsdominerte delen av norsk kristenliv”. Dermed kan man slappe av rundt om i redaksjonene og på teaterkaféene. Godt at man der har ”mørkemennene” å distansere seg fra.

Så får det heller våge seg at man sjelden eller aldri bryr seg om å fortelle hvem disse er og begrunne hvorfor de fortjener stemplet.

Meltveit Kleppa og kjønnsnøytral ekteskapslov

Magnhild Meltveit Kleppa høster stor applaus i den homoliberale leir når hun nå går inn for en kjønnsnøytral ekteskapslov. Motstanderne av loven er tilsvarende skuffet. De som har aller mest grunn til å være skuffet, er de som stolte på hennes løfter i valgkampen. Det går an å forstå de store følelsesmessige sider saken har for Meltveit Kleppa ettersom hun har en sønn som er homofil og tydeligvis støtter det nye lovforslaget.

Men Meltveit Kleppa er politiker, innvalgt på sine løfter i valgkampen. I valgkampen i 2005 ble hun utfordret på sitt syn på forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov. På et valgmøte på Jæren rett før stortingsvalget i 2005 uttalte hun ifølge referat i Stavanger Aftenblad følgende: ”Dere trenger overhodet ikke la dere plage av skremmeskuddene fra Dagfinn Høybråten om at en rødgrønn regjering vil innføre kjønnsnøytral ekteskapslovgivning og fjerne kontantstøtten. Han vet godt at Senterpartiet ikke vil endre dagens ekteskapslovgivning og at dette er en sak hvor det er stor uenighet i det norske folket.”
Jeg har aldri sett Meltveit Kleppa si at hun er feilsitert. Ikke rart at politikken kommer i miskreditt når dens fremste representanter mener at valgløfter ikke er mer verdt.

Kraftig nedtur for Se og Hør

Etter et nesten 30 års sammenhengende veksteventyr opplevde Se og Hør tidenes nedtur i 2007, både på løssalgs- og annonsesiden. Bladet har mistet hver sjette annonsør i året som gikk og hver tiende bladkjøper forsvant. Inntektssvikten ble på 50 millioner kroner totalt, skriver Dagens Næringsliv i dag.

Selv om Se og Hør benekter det, kan det ikke være tvil om at avsløringene av bladets arbeidsmetoder og de mange dommene i Pressens faglige utvalg, har hatt sin virkning.

Det er svært vanskelig å felle noen tårer over dette. Se og Hør er et tvers igjennom kynisk, kommersielt foretagende, som har tjent rått på sin innblanding i folks privatliv og sine ufyselige arbeidsmetoder. At de nå straffes på pungen, er svar som fortjent. Kanskje kan en nå håpe at vi alle tøyler vår kikkermentalitet og lar Se og Hør fortsette nedturen.

Kirkeråd på sidelinjen

Kirkerådet har med knappest mulig flertall innstilt rektor Halvor Nordhaug som ny biskop i Møre. Åtte av Kirkerådets 15 medlemmer stemte for Nordhaug, mens 7 stemte for Presteforeningens leder Ingeborg Midttømme.

Ikke et vondt ord om Midttømme. Hun er en utmerket bispekandidat. Hun ble da også innstilt som nr 2 av 14 av Kirkerådets medlemmer. Men det forundrer meg at hele sju medlemmer av Kirkerådet velger å se bort fra den overlegne seieren Nordhaug fikk i den kirkelige voteringen, der Nordhaug alene fikk flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen.

Mer overbevisende kan man ikke vinne en kirkelig bispevotering. Når Kirkerådet skal innstille etter en slik votering, bør man vise større respekt for voteringsresultatet enn det nesten halvparten av Kirkerådets medlemmer her gjør. Ved en slik måte å innstille på, bidrar man bare til å sette Kirkerådet på sidelinjen som kirkelig stemme.

Gikk som det måtte gå

Det gikk som det måtte gå. Manuela Ramin-Osmundsen manglende vilje eller evne til å begrunne hvorfor hun skiftet ut psykologen Hjermann med juristen Hjort Kraby som barneombud, var ikke tilfeldig. Hun hadde rett og slett ingen god begrunnelse. Hun ønsket åpenbart en av sine bekjente fra nettverket av godt betalte jurister fra Oslo vest, men var ikke i stand til å gi til beste den nødvendige politiske begrunnelse for dette. Når hun så gikk til det uhørte skritt å skjule for sin egen statsminister og sjef hvordan det hele hadde foregått, var det slutt.

Også det nyutnevnte barneombudet valgte å trekke seg. Dermed behøver hun ikke gjemme seg lenger.

Barneombudet gjemmer seg

Det nyutnevnte barneombudet har gjemt seg bort. Ingen medier har lykkes å få tak i henne. PR-rådgiverne er uenige om hvorvidt dette er klokt. PR-rådgiver Haakon B. Schröder sier til VG at Kraby gjør kardinalfeil nummer én når hun stikker hodet i sanden. Den allestedsnærværende Ingebrigt Steen Jensen, derimot, mener Kraby gjør det eneste riktige når hun gjemmer seg, og PR-orakelet fremfor noen, Kjell Terje Ringdal, sier at det smarteste Ida Hjort Kraby kan gjøre nå, er å ligge tett nede mot jordoverflaten og spille død.

Smart for hvem? For seg selv? For Ramin-Osmundsen? For barna i Norge? Barneombudet har faktisk en viktig rolle å spille i den offentlige debatt. Rett nok er hun ikke noe troverdig vitne i den debatt som foregår om ansettelsesprosessen. Der er hennes vitnemål like mye verdt som en attest fra mor eller far når man søker jobb. Det har Ringdal rett i. Men hun er da vitterlig den part som fremfor noen kan kaste lys over i hvilken grad Ramin-Osmundsen og hun har hatt omgang med hverandre.

Dessuten – barneombudet skal faktisk stå fram i offentligheten på vegne av norske barn. Det ville vært meget interessant å høre hva hun som jurist ønsker å bidra med for å fremme barns interesser og rettigheter i Norge. Det er akkurat nå hun har en gyllen anledning til å fortelle offentligheten akkurat det.

Hjort Kraby imponerer ikke med sin oppførsel, og bidrar bare til å gjøre det enda verre for det nye barneombudet å spille den viktige rolle i den offentlige debatt som meningen var.

En pinlig forestilling

Det er en pinlig forestilling vi er vitne til om dagen i barneombudsaken. Man kan føle sympati med barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, som drives fra skanse til skanse. Men hun har selv skapt situasjonen. Mange er opptatt av hennes vaklende troverdighet i spørsmålet om utnevnelsen er en ren politisk utnevnelse. Den politiske kommentatoren Arne Strand, som har vært statssekretær hos Gro Harlem Brundtland, var ikke i tvil i gårsdagens ”Redaksjon EN”: ”Dette er en politisk utnevnelse”. Han burde vite hva han snakker om.

Muligens har han rett. Men aldri om jeg tror Justisdepartementets lovavdeling vil konkludere med at Ramin-Osmundsen var inhabil da hun utnevnte Ida Kraby. Habilitetsreglene må rimeligvis overlate mye til skjønnet. Derfor skal det svært mye til for å kunne trekke en slik konklusjon. Men at statsråden har opptrådt usedvanlig klønete i saken, er det vel ingen uenighet om. Det var da heller ikke vanskelig å registrere at statsministeren følte seg meget uvel da han i går skulle kommentere saken på TV.

Den avgjørende innvendingen mot Ramin-Osmundsens handlemåte ligger i hennes totale mangel på svar når hun blir bedt om å begrunne hvorfor barneombudet måtte være en jurist. Hun fikk sjansen flere ganger i mediene i går, men rotet seg fullstendig bort i intetsigende uttalelser om ”helhetsvurderinger”. Selvsagt gjør man en helhetsvurdering. Men her har statsråden selv poengtert at den juridiske kompetansen var det avgjørende, til tross for at barneombudets kontor har flere ansatte jurister. Da må hun begrunne hvorfor det var nødvendig å sparke et barneombud, som hun til dags dato ikke har sagt ett eneste negativt ord om, til fordel for yterligere en jurist.

Nytt barneombud

Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen har oppnevnt nytt barneombud. Barnepsykologen Reidar Hjermann er erstattet med juristen Ida Hjort Kraby. Hjermann ønsket å fortsette en 4-årsperiode til, noe som til nå har vært det vanlige. Statsråden vil ikke si et vondt ord om jobben Hjermann har gjort som barneombud. Men hun mener likevel det er på tide å bytte han ut. Den offisielle begrunnelsen er at hun mener at det nå er viktigere å fokusere på barnets rettigheter enn på barnets interesser, og der mener hun juristkollegaen Hjort Kraby kan gjøre en bedre jobb.

Mulig det. Kompetanse på barnerett er vel og bra, men at slik kompetanse skulle være det viktigste, er vanskelig å forstå. For min egen del anser jeg det åpenbart at det beste må være å ha god kompetanse på barn og barns oppvekstmiljø. Juridisk kompetanse har kontoret allerede i form av tre juridiske stillinger. Etter at Hjermann er sparket, har kontoret ingen med barnepsykologisk kompetanse.

Reidar Hjermann har ved flere anledninger tatt politisk kontroversielle standpunkter. Særlig har hans kritiske holdning til delt omsorg vakt oppsikt. (Se min blogg 3. januar 2008.) Han høstet i sin tid også pepper for sin kritikk mot homofil adopsjon, men der våget han ikke annet enn å endre standpunkt for å bli konform med det politisk korrekte.

Uansett – statsråd Ramin-Osmundsen bør ikke være overrasket over at vrakingen av Hjermann vekker både oppsikt og kritikk. Jeg er enig med tidligere barneombud, Målfrid Grude Flekkøy i at statsråden ikke har gode nok argumenter for å skifte ut Hjermann. Mistanken om at han ble for brysom ligger snublende nær. Nå reises også spørsmålet om det har vært kameraderi inne i bildet, ettersom statsråden og Hjort Kraby tilhører det samme nettverket av kvinnelige jurister. Jusprofessor Eivind Smith mener derfor det kan være grunn til å stille spørsmål om Manuela Ramin-Osmundsen var inhabil da hun ansatte det nye barneombudet.

Saken viser at det er på tide å revurdere hele utnevnelsesprosessen. En bør lytte til FNs barnerettighetskomité som kommer med en klar anbefaling om å forsterke ombudets selvstendighet. Ifølge komiteen møter ombudet begrensninger i sin aktivitet på grunn av den åpenbare avhengigheten til Barne- og likestillingsdepartementet.

Kritikk av forslaget til ekteskapslov

Leder av Oslo katolske bispedømmes familiesenter, Maria Elizabeth Fongen, leverte i en kronikk i Aftenposten sist onsdag (6.2.08) en sterk kritikk av regjeringens forslag til ny ekteskapslov. Regjeringen går som kjent inn for en såkalt nøytral ekteskapslov, noe som i praksis bryter radikalt med det som til alle tider har definert ekteskapet – kjønnsulikheten.

Fongen tar bl.a. fatt i den stadig gjentatte henvisning til familieutviklingen, nærmere bestemt at vi i dag har mange familieformer der den ene av foreldrene (som regel far) ikke er til stede. Dermed er nåværende ekteskapslov er diskriminerende, hevdes det. En slik påstand holder ikke vann. (Jfr min blogg 9. oktober 2007.) Fongen påviser at det er en soleklar forskjell på utilsiktede og tilsiktede familiekonstellasjoner. Verken dødsfall eller skilsmisse er noensinne planlagt ved ekteskapsinngåelsen. At familier bryter sammen, og så forsøker å fungere videre uten den ene forelderen, eller med en stefar eller stemor, er en utilsiktet konsekvens av samlivsbrudd. Derimot er det å planlegge at barn ikke skal få anledning til å kjenne sin biologiske far - annet enn ved navn den dagen det fyller 18 – ”et umenneskelig overgrep,” skriver Fongen, og spør hvilken rett man har til å nekte et barn en barndom med sin far?

Det er karakteristisk for den nye ekteskapslovens forsvarere at dette spørsmålet aldri blir besvart.

Feminisering av barndommen

Det er et paradoks at samtidig som vi har opplevd en historisk endring med hensyn til likestilling mellom kjønnene i det offentlige liv, er barns oppvekst- og oppdragelsesmiljø fortsatt i stor grad dominert av kvinner, ja, flere utviklingstrekk peker retning av en forsterket feminisering av barndommen. Til tross for at et stort flertall av dagens mødre er yrkesaktive, ser det ut til at barnefamilien i dagens samfunn i stor grad er en morssentrert familie. De meste av ansvaret og oppgavene i forbindelse med barna faller på mor, og forbausende mange yrkesaktive mødre forteller at de opplever seg selv nærmest som pedagogiske aleneforeldre. Mor er gjerne den som har helhetsansvaret. Hun er den som har oversikten og styrer og administrerer omsorgen og arbeidet med barna.

Dette er naturligvis ingen ny situasjon. Det dreier seg snarere om en overraskende videreføring av mønsteret fra tidligere generasjoners husmorfamilie – med den forskjell at byrdene er blitt større for mødrene, som nå ofte er dobbeltarbeidende. Nye trekk bidrar til å forsterke feminiseringen av barndommen i dagens samfunn. For eksempel ser det ut til at småbarnsfedre faktisk arbeider vel så mye som barnløse menn. Videre: Den familieformen som har økt mest de siste årene er aleneforeldrefamilien. Her utgjør mor-barn-familien den langt overveiende del. En ikke ubetydelig del av barna i disse familiene har en meget begrenset kontakt med sin far, hvis han i det hele tatt er der. En annen viktig faktor er at institusjonene utenfor familien som overtar stadig mer av tiden med barna, i det alt vesentlige er befolket av kvinner. Kvinnenes tallmessig sterke dominans i barnehagene er velkjent. Også i grunnskolen utgjør de kvinnelige lærerne i dag flertallet, og både i skolefritidsordningen og blant rengjøringspersonalet skal man lete lenge etter menn.

Mange faktorer bidrar til å forklare situasjonen. Flere forhold synes å sperre for et sterkere engasjement i barneoppdragelsen fra fedrenes side. Ansvaret for omsorgsfunksjoner hører tradisjonelt ikke til mannsrollen. Slike oppgaver er derfor heller ikke særlig høyt verdsatt i et mannsdominert samfunn. Mange menn har verken særlig erfaring med "følelsesmessig arbeid" eller spesiell motivasjon for slike oppgaver. Kanskje er det enda vanskeligere for mannen å bryte ut av sin tradisjonelle "harde" mannsrolle for å ta sin del av oppdragelsesansvaret, enn det er for kvinnen å bryte seg inn i et mannsdominert yrkesliv.

Konsekvensene er ikke desto mindre alvorlige. Guttene mister helt nødvendige mannlige identifikasjonsfigurer og rollemodeller, som ikke minst er av betydning for en sunn kjønnsidentitetsutvikling. Mangelen på menn i oppvekstmiljøet har også uheldige konsekvenser for jentene, ettersom den "motsatte" rollemodellen er viktig for å komme til rette med sin egen kjønnsidentitet.

I stedet blir barna overlatt til underholdningsindustriens fiksjonsverden formidlet gjennom massemediene, der ikke minst voldelige helter blir identifikasjonsfigurer og rollemodeller, spesielt for gutter som sliter med å finne seg selv som gutter og menn. Resultatet ser vi daglig rundt oss. Guttene makter ikke overgangen fra en kvinnedominert barndom preget av myke verdier til et mer mannsdominert voksensamfunn preget av harde verdier. På grunn av mangelen på rollemodeller blir de usikre med hensyn til de maskulinitetskrav som rettes mot dem etter hvert som de nærmer seg voksen alder. For å bevise sin mannlighet søker de stadig mer aparte "tøffe" måter å uttrykke sin mannlighet på. Jo tøffere og jo mer ytterliggående, jo bedre.

Machokulturen i norsk fotball

I et innlegg i Aftenposten i dag griper idrettsprofessor ved Høgskolen i Telemark, Gerd von der Lippe, med rette fatt i Raymond Johansens uttalelse nylig om at det er ”for mange kjerringer i norsk fotball”, og disse ”farer med alt for mye rykter og sladder”. Raymond Johansen er styreleder i Vålerenga Fotball og statssekretær i Utenriksdepartementet.

Det kan være at styrelederens måte å uttrykke seg på vekker gjenklang i fotballmiljøer som til tider viser en forbausende sans for vulgære uttrykksformer, men spesielt passende for en mann som leder en av våre største fotballklubber og bekler et viktig offentlig embete kan det neppe sies å være. Styrelederen og statssekretæren bidrar til å befeste de kjønnsstereotypiene som det allerede er alt for mye av i norsk fotball.

Gerd von der Lippe minner også om Åge Hareides sleivete uttalelse etter herrelandslagets tap mot Tsjekkia i høst. Det var ”for mye damete utpå Ullevål den kvelden”, fikk vi høre. Det var ikke ment som noe kompliment. Kanskje burde både Johansen og Hareide ta lærdom av damene i stedet for å bruke kvinnenavn som skjellsord. Det kan være grunn til å minne om at kvinnelandslaget har både OL-gull og VM-gull, noe herrelandslaget ikke har vært i nærheten av.

Staurbæreren Per Borten

Jeg har nettopp lest Harald Berntsens biografi om tidligere statsminister Borten. En murstein av en bok. Men midt detaljrikdommen om Bortens befatning med ulike politiske saker klarer også Berntsen å skape et levende bilde av en politiker som hadde en utrolig evne til å være nær folket.

Mange av Bortens samtidige politikerkollegaer – ikke minst i den regjeringskoalisjonen han ledet – ergret seg nok til tider grønne over hans noe underlige form, der han ofte var mer opptatt av å lytte enn til å få drevet sakene fram mot et vedtak. Men evnen til å lytte er ingen dårlig egenskap for en politiker – og ikke minst å lytte til vanlige folks synspunkter og meninger. Her har nok mange av dagens politikere mye å lære av Borten.

På grunn av slektskapsbånd mellom Per Bortens slekt på farssiden og min egen på morssiden hadde jeg i unge år gleden av å møte Per Borten flere ganger i bygda der både han selv og mine besteforeldre hørte til. Når han var hjemom mellom øktene på Stortinget, passet han alltid på å besøke min gamle bestefar, der jeg var fast sommergjest. Det slo meg alltid hvor opptatt Per Borten var av å høre på hva folk hadde å si. Jeg tror politikere av mer A-4 format aldri helt skjønte at nettopp her lå hemmeligheten i Bortens popularitet blant folk.

Harald Berntsen har kalt boka ”Staurberaren Per Borten”. Tittelen har han hentet fra Bortens berømmelige utsagn da han i 1971 overleverte nøkkelen til statsministerkontoret til Trygve Bratteli. Borten sammenlignet da jobben som regjeringssjef med å bære staur. Det går greit hvis en klarer å samle stauren. Men når stauren spriker til alle kanter, blir det omtrent umulig. Dette fikk nok Borten sanne til fulle i den regjeringen han ledet. Så mye sprikte det etter hvert at en bagatell, som ifølge John Lyng knapt var verdt en fotnote i Norges-historien, felte Borten som regjeringssjef, riktignok godt hjulpet av en noe klønete takling av saken fra Bortens side.

Senere har også andre statsministere fått prøve seg på den samme staurbæringen. De som har taklet det best, er nok de to KrF-statsministrene, Lars Korvald, og fremfor alt Kjell Magne Bondevik. Begge var mestere i samarbeidets kunst.

Barnets rett

Universitetsforlagets informasjonsmagasin, Klartekst, kan i siste nummer fortelle at det i løpet av kort tid er utgitt tre bøker i Norge om barns rettigheter. Det er gledelig. Barnets rettigheter var lenge nærmest et ikke-tema. I løpet av de siste ti-årene har situasjonen endret seg. En viktig begivenhet var da FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt på FNs generalforsamling i 1989. Konvensjonen bygger på prinsippet om at barnets beste alltid skal komme først i alle situasjoner, over alt. Rettighetene er politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle og gjelder alle under 18 år, uavhengig av nasjonalitet, kjønn, sosial status, religion, kultur. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991. I 2003 ble Barnekonvensjonen en del av norsk lov.

Forfatteren av en av de nye bøkene om barnets rettigheter sier til Klartekst at respekten for barn som menneske og borger har økt. ”Barnet har fått større verdi,” sier hun. Fra én side sett har hun rett. På den annen side opplever vi i dagens samfunn en besynderlig dobbelhet i synet på barn. Samtidig som barns juridiske rettigheter er styrket, ser vi også klare uttrykk for at barnets verdi bestemmes av i hvilken grad de tilfredsstiller voksnes behov.

Holdningen til barn preges i dag mye av forbrukersamfunnets verdier. Satt på spissen: Barn blir lett oppfattet som ”kosedyr” for de voksne. Som alt annet blir barn noe man skaffer seg hvis man har lyst og råd – på linje med andre goder man kan ønske seg i forbrukersamfunnet. Derfor skal barn kunne bestilles – nærmest med varegaranti. Den moderne genteknologien gir muligheter til å levere det barnet man ønsker, og skulle barnet vise seg ikke å tilfredsstille behovet – enten det gjelder kjønn eller andre egenskaper, bør det kunne avbestilles. Barnet skal være plettfritt og uten feil. For noen år siden ble det født ca 65 barn årlig med Downs syndrom i Norge. I dag er tallet nede i 15. Det er tankevekkende.

Vi lever utvilsomt i paradoksenes tid – også når det gjelder vårt forhold til barn. Aldri før er det investert mer følelsesmessig i barn. Aldri før har bekymringen over barns ve og vel vært større. Men samtidig truer våre forbrukerholdninger og vår livsstil ikke bare barnas levekår, men rett og slett også deres livsrett og menneskeverd.