Mange av Bortens samtidige politikerkollegaer – ikke minst i den regjeringskoalisjonen han ledet – ergret seg nok til tider grønne over hans noe underlige form, der han ofte var mer opptatt av å lytte enn til å få drevet sakene fram mot et vedtak. Men evnen til å lytte er ingen dårlig egenskap for en politiker – og ikke minst å lytte til vanlige folks synspunkter og meninger. Her har nok mange av dagens politikere mye å lære av Borten.På grunn av slektskapsbånd mellom Per Bortens slekt på farssiden og min egen på morssiden hadde jeg i unge år gleden av å møte Per Borten flere ganger i bygda der både han selv og mine besteforeldre hørte til. Når han var hjemom mellom øktene på Stortinget, passet han alltid på å besøke min gamle bestefar, der jeg var fast sommergjest. Det slo meg alltid hvor opptatt Per Borten var av å høre på hva folk hadde å si. Jeg tror politikere av mer A-4 format aldri helt skjønte at nettopp her lå hemmeligheten i Bortens popularitet blant folk.
Harald Berntsen har kalt boka ”Staurberaren Per Borten”. Tittelen har han hentet fra Bortens berømmelige utsagn da han i 1971 overleverte nøkkelen til statsministerkontoret til Trygve Bratteli. Borten sammenlignet da jobben som regjeringssjef med å bære staur. Det går greit hvis en klarer å samle stauren. Men når stauren spriker til alle kanter, blir det omtrent umulig. Dette fikk nok Borten sanne til fulle i den regjeringen han ledet. Så mye sprikte det etter hvert at en bagatell, som ifølge John Lyng knapt var verdt en fotnote i Norges-historien, felte Borten som regjeringssjef, riktignok godt hjulpet av en noe klønete takling av saken fra Bortens side.
Senere har også andre statsministere fått prøve seg på den samme staurbæringen. De som har taklet det best, er nok de to KrF-statsministrene, Lars Korvald, og fremfor alt Kjell Magne Bondevik. Begge var mestere i samarbeidets kunst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar