Feminisering av barndommen

Det er et paradoks at samtidig som vi har opplevd en historisk endring med hensyn til likestilling mellom kjønnene i det offentlige liv, er barns oppvekst- og oppdragelsesmiljø fortsatt i stor grad dominert av kvinner, ja, flere utviklingstrekk peker retning av en forsterket feminisering av barndommen. Til tross for at et stort flertall av dagens mødre er yrkesaktive, ser det ut til at barnefamilien i dagens samfunn i stor grad er en morssentrert familie. De meste av ansvaret og oppgavene i forbindelse med barna faller på mor, og forbausende mange yrkesaktive mødre forteller at de opplever seg selv nærmest som pedagogiske aleneforeldre. Mor er gjerne den som har helhetsansvaret. Hun er den som har oversikten og styrer og administrerer omsorgen og arbeidet med barna.

Dette er naturligvis ingen ny situasjon. Det dreier seg snarere om en overraskende videreføring av mønsteret fra tidligere generasjoners husmorfamilie – med den forskjell at byrdene er blitt større for mødrene, som nå ofte er dobbeltarbeidende. Nye trekk bidrar til å forsterke feminiseringen av barndommen i dagens samfunn. For eksempel ser det ut til at småbarnsfedre faktisk arbeider vel så mye som barnløse menn. Videre: Den familieformen som har økt mest de siste årene er aleneforeldrefamilien. Her utgjør mor-barn-familien den langt overveiende del. En ikke ubetydelig del av barna i disse familiene har en meget begrenset kontakt med sin far, hvis han i det hele tatt er der. En annen viktig faktor er at institusjonene utenfor familien som overtar stadig mer av tiden med barna, i det alt vesentlige er befolket av kvinner. Kvinnenes tallmessig sterke dominans i barnehagene er velkjent. Også i grunnskolen utgjør de kvinnelige lærerne i dag flertallet, og både i skolefritidsordningen og blant rengjøringspersonalet skal man lete lenge etter menn.

Mange faktorer bidrar til å forklare situasjonen. Flere forhold synes å sperre for et sterkere engasjement i barneoppdragelsen fra fedrenes side. Ansvaret for omsorgsfunksjoner hører tradisjonelt ikke til mannsrollen. Slike oppgaver er derfor heller ikke særlig høyt verdsatt i et mannsdominert samfunn. Mange menn har verken særlig erfaring med "følelsesmessig arbeid" eller spesiell motivasjon for slike oppgaver. Kanskje er det enda vanskeligere for mannen å bryte ut av sin tradisjonelle "harde" mannsrolle for å ta sin del av oppdragelsesansvaret, enn det er for kvinnen å bryte seg inn i et mannsdominert yrkesliv.

Konsekvensene er ikke desto mindre alvorlige. Guttene mister helt nødvendige mannlige identifikasjonsfigurer og rollemodeller, som ikke minst er av betydning for en sunn kjønnsidentitetsutvikling. Mangelen på menn i oppvekstmiljøet har også uheldige konsekvenser for jentene, ettersom den "motsatte" rollemodellen er viktig for å komme til rette med sin egen kjønnsidentitet.

I stedet blir barna overlatt til underholdningsindustriens fiksjonsverden formidlet gjennom massemediene, der ikke minst voldelige helter blir identifikasjonsfigurer og rollemodeller, spesielt for gutter som sliter med å finne seg selv som gutter og menn. Resultatet ser vi daglig rundt oss. Guttene makter ikke overgangen fra en kvinnedominert barndom preget av myke verdier til et mer mannsdominert voksensamfunn preget av harde verdier. På grunn av mangelen på rollemodeller blir de usikre med hensyn til de maskulinitetskrav som rettes mot dem etter hvert som de nærmer seg voksen alder. For å bevise sin mannlighet søker de stadig mer aparte "tøffe" måter å uttrykke sin mannlighet på. Jo tøffere og jo mer ytterliggående, jo bedre.