Håndballjentenes trener, Marit Breivik, fikk i dag Ukeavisen Ledelses lederpris ”Godt lederskap 2007”, ”fordi hun med sin særegne lederstil leverer prestasjoner av internasjonal toppklasse igjen og igjen”, som det heter i begrunnelsen.
Jeg slutter meg til og klapper. Jeg bidro selv i avstemningen og gav min stemme til Marit Breivik. Hun vant suverent foran alle de nominerte prominensene fra næringslivet. Ja, for det er jo gjerne til næringslivet man vender blikket når temaet er dyktige ledere, som om de ikke skulle finnes også innenfor andre områder av samfunnslivet.
Marit Breivik er en leder som mange med fordel kunne lære av, ikke minst gjelder det mange av hennes mannlige idrettskolleger, som åpenbart lider under den misforståelse at jo høyere de skriker og jo mer de banner, jo bedre blir laget. Vi behøver ikke gå lenger enn til den mest aktuelle laglederen nå om dagen, håndballguttas trener. I går kveld så vi Marit Breiviks motstykke når det gjelder lederstil i utfoldelse i åpningskampen mot Danmark. En brølende og ubehøvlet leder som slynger ut av seg banning og utskjelling når det er tid for time out.
Jeg forstår selvsagt at det er ikke så vondt ment som det er sagt, og håndballgutta er vel så vant til utbruddene at de forhåpentligvis ikke lar seg knekke av utskjellingen. Men det er ikke vakkert å se på, og direkte pinlig å høre på. Jeg håper herrelandslaget når langt i EM-turneringen, og jeg jubler når de vinner. Men laglederens vulgære opptreden ødelegger mye av gleden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar