Delt bosted og flytteretten

I debatten om delt bosted for barn ved foreldrenes samlivsbrudd har det undret meg at man er så lite opptatt av foreldrenes frie flytterett. Advokat Øivind Østberg skriver i et avisinnlegg i at den viktigste myndigheten som ligger hos bostedsforelder i dag, beslutningen om hvor i landet barnet skal bo. Både symbolsk og praktisk er dette av stor betydning, hevder Østberg.

I praksis kan bostedsforelderen ta med seg barnet og flytte så langt unna den andre forelderen som en bare vil. Det sier seg selv at samværet med begge foreldrene blir atskillig vanskeligere hvis foreldrene bor langt fra hverandre. Og hvordan delt bosted skal fungere i praksis hvis bostedsforelderen bor på Sørlandet og samværsforelderen i Finnmark, er ikke lett å forstå. Det er også ganske underlig at den bostedsforelderen som flytter med barnet, ikke blir pålagt å bære merkostnadene dette gir for samværet.

Den frie flytteretten er normalt en viktig rettighet. Men her burde hensynet til barnet veie tyngre. Det burde være et selvfølgelig krav ved delt bosted at foreldrene forplikter seg til å bo i nærheten av hverandre. Hvis en av foreldrene flytter langt unna, bør en kunne kreve at avtalen reforhandles. Også ved vanlig samværsrett bør en etter min mening legge større vekt på kravet om at foreldrene bor i nærheten av hverandre. Det er slett ikke bare greit for barn å måtte reise langt av gårde hver annen week-end. Mange viktige fritidsaktiviteter, vennerelasjoner osv utfolder seg nettopp i helgene.

Obligatorisk megling løser ikke problemet. Som Østberg riktig påpeker, behøver ingen med makt å gi seg i en megling. Uavhengig av om en innfører delt omsorg som hovedregel, bør en derfor vurdere om en skulle legge avgjørelsesmyndigheten under foreldreansvaret, slik at spørsmålet om å flytte innenlands så vel som utenlands med barnet blir noe to oppegående foreldre faktisk må komme til enighet om.