Med en liten omskriving av pave Johannes Paul II’s berømte uttalelse om fotball som det viktigste av alt uviktig her i verden, vil jeg i disse Grand Prix-tider si at av alt uviktig er Grand Prix det minst viktige.
Dette som en passe motvekt mot det hysteriet en ser utspille i forbindelse med seansen i Helsingfors. I går røk Norges bidrag ut i semifinalen. Akk og ve for en ulykke, skal vi tro oppslagene i enkelte aviser i dag. "Drømmen som brast”, heter det over mange spalter. Jeg var så vidt innom programmet på NRK 1 i går kveld, men orket ikke å lytte lenge til den norske kommentatorens klissete bønner om at ”nå må Norge gå til finalen” – ”og ”vær så snill da, la oss komme til finalen”.
I dag sutrer den svenske opphavsmannen til den melodien som representerte Norge over at de øst-europeiske landene stemte på hverandre. Ja vel, og hva så? Er det ikke nettopp dette også Norge alltid har forventet av sine naboland? Hvor mange ganger har vi ikke i tidligere år hørt den norske kommentatoren besvære seg over at Sverige og Danmark ikke ga det norske bidraget flere stemmer?
Grand Prix bør deles, sier låtskriveren, én konkurranse for tidligere øst-europeiske land, og én for vest-Europa. ”Vi snakker tross alt om to forskjellige musikkulturer”, sier han. Jeg har et bedre forslag, en konkurranse for Toten og en for resten av Europa. Da vinner vi – kanskje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar