Pussig OL-prosess

Diskusjonen bak dagens OL-avgjørelse har nærmest fortonet seg som et spørsmål om hvilken norsk by som skal arrangere vinter-OL i 2018. Man synes å ha oversett en liten detalj: Det er faktisk den internasjonale OL-komiteen som avgjør hvem som skal bli arrangørby! Dessuten må regjeringen gi den nødvendige økonomiske statsgarantien for at det i det hele tatt skal være aktuelt å søke.

Prosessen som har ført fram til dagens avgjørelse er ganske pussig. Her har vi å gjøre med en ganske så lukket kultur. Høringen som ble gjennomført med søkerbyene, var lukket. Martinsen-utvalgets innstilling har vært holdt hemmelig. Det er opp til de enkelte idrettstyremedlemmene om de vil sin noe offentlig om sine prioriteringer. De deltar ikke i noen offentlig debatt. Offentlighetens deltagelse i debatten om hvem som bør velges, er dermed blitt begrenset til ren synsing og lokalpatriotiske hurrarop, samt statsråd Hagas utidige og latterlige utspill om hvem som ”fortjener” OL best.

Og hvem er så de 12 personene i idrettstyret som med presidentens dobbeltstemme har fattet beslutningen om at Tromsø skal få bli en eventuell søker? For en som i mange år har vært engasjert i styre og stell i kirken, er det interessant å dra en parallell. Medlemmene av Kirkemøtet og Kirkerådet blir i mediene framstilt som ukjente mennesker som arbeider i mørke. De er valgt ved indirekte valg, har få stemmer bak seg gjennom menighetsrådsvalgene og er derfor lite representative for kirkemedlemmene, har vi fått høre om igjen og om igjen.

Over til idretten: De som nå har fattet en beslutning som kan innebære utbetalinger i milliardklassen av fellesskapets penger er nærmest totalt ukjente mennesker for den store offentlighet. Ta en titt på bildet av idrettstyret. Kjenner du noen? Hvor mange har du hørt om? Man må vel høre til den innerste ”menighetskjernen” i idretten for å kjenne noen av idrettstyrets medlemmer. De er for øvrig valgt til idrettstyret ved indirekte valg. Dessuten – hvor mange av Idrettsforbundets hundretusener av medlemmer stemmer ved valgene i idrettslagene? Vel, idrettsstyrets medlemmer gjør helt sikkert en meget samvittighetsfull jobb, og ære være dem for at de tar ansvar for den idretten de er glad. Men det er faktisk den samme type ansvar kirkens tillitsvalgte også viser. Forskjellen er bare at de blir uthengt og fratatt legitimitet når de gjør det.

Katolsk biskop forsvarer Kvarme

Den katolske biskopen i Oslo Bernt I. Eidsvig, gir i Aftenposten i dag et varmt forsvar for sin bispekollega i Oslo. ”Det er trist å måtte fastslå det, men alt er nå tillatt i angrepene på biskop Ole Chr. Kvarme”, skriver Eidsvig, og viser til Agnete Haalands innlegg mot Kvarme 28. mars som det mest foruroligende.

Biskopen tilbakeviser Haalands fordomsfulle påstander og peker på et faktum som blir nærmest fullstendig oversett i homofilidebatten i vår lille andedam her nord: at Kvarme står for det kristne syn på ekteskap og homofilt samliv som har vært temmelig enhetlig fra apostlenes tid og fram til vår egen. ”Dette syn kan selvsagt diskuteres, men det er ikke legitimt å æreskjelle en bestemt teolog fordi han holder fast ved det”, skriver Eidsvig.

Når en kollega så til de grader blir hetset og æreskjelt som det Kvarme har opplevd, varmer et slikt håndtrykk fra en katolsk kollega sikkert veldig godt. Biskop Eidsvig skal vite at det varmer også mange andre.

Biskopene refser mediene

Biskop Ole Chr. Kvarmes ti bispekollegaer har i ettermiddag gått ut med en refs av de mediene som lenge har formidlet et grovt usaklig og fortegnet bilde av Kvarme. Det kan ikke være mye tvil om at det må være Aftenpostens publisering av Agnete G. Haalands fordomsfulle og uverdige utgytelser i går som har fått begeret til å renne over også for bispekollegiet.

Takk til biskopene for at de reagerer. Det var nødvendig. Hvorvidt de aktuelle mediene vil bry seg om biskopenes fromme håp, står tilbake å se. Jeg føler meg ikke så sikker. I pressemeldingen sier biskopene bl.a.:
«De siste dagene er det i media skapt et bilde av biskop Ole Christian Kvarme som vi som hans kolleger ikke kjenner igjen, og derfor tar avstand fra. Medias egne etiske normer legger vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon av saker. Vårt håp er at mediene vil følge disse normene også i sin omtale av Ole Christian Kvarme.»

Det var å håpe at også Oslo bispedømmeråd kunne gå ut med en tilsvarende støtte til sin biskop.

Biskopenes ansettelsesmyndighet

I kjølvannet av striden rundt den omstridte ansettelsessaken i Oslo bispedømme har bispedømmerådet sendt et brev til Kultur- og kirkedepartementet der de ber om at reglene for ansettelse av vikarer i prestestillinger blir endret. Så vidt jeg forstår ønsker man at biskopen skal fratas myndigheten til å ansette prestevikarer. ”Biskopenes rett til å ansette er gamle rester av embetsmannsstaten, og må derfor moderniseres” sier lederen av Oslo bispedømmeråd, Knut Lundby.

For en gangs skyld er jeg enig med statsråd Giske. Han er raskt på pletten med å svare at ordningen ikke vil bli endret. Statsråden peker på det faktum som også bispedømmerådet burde kunne se, at biskopenes myndighet til å ansette prester i vikariater inntil seks måneder ivaretar et nødvendig behov for fleksibilitet. ”Det vil bli en for omfattende prosess å involvere bispedømmerådene i slike ansettelsessaker”, sier Giske. Han kunne ha føyd til at biskopenes ansvar og deltagelse i ansettelsessaker faktisk også har å gjøre med selve bispegjerningens karakter. Litt overraskende at et bispedømmeråd ikke ser ut til å ha noe sans for det synspunktet heller.

Et lavmål i debatten

Agnete G. Haaland leverte i Aftenposten i går et lavmål i den offentlige debatt. Det byr meg egentlig imot å gi referanse til et slikt innlegg, men et hvert anstendig menneske bør vite hva en som vil kalle seg kulturarbeider er i stand til å prestere i sin hets av Ole Chr. Kvarme. Her finnes det åpenbart ingen grenser for hva man kan tillate seg.

Haaland mener seg kvalifisert til å be Oslo-biskopen om å gå av. Selv om hun i innlegget titulerer seg ”medlem av statskirken”(!), kan hun ikke løpe fra at hun i offentligheten er kjent som leder av Norsk Skuespillerforbund. Dermed synes det atskillig mer nærliggende å antyde at Norsk Skuespillerforbund heller burde skaffe seg en ny leder.

Hennes utgytelser ligger på et slikt nivå at det har liten hensikt å diskutere med henne. Men i anstendighetens navn bør noen protestere – også mot det debattnivået Aftenposten med dette legitimerer. Det ville ikke være urimelig om bispekollegiet nå lot høre fra seg. Oslo bispedømmeråd likeså. Hvis man mener alvor med forsikringene om at homofilispørsmålet ikke skal splitte kirken, er det tvingende nødvendig at også Kvarme og alle dem som er enig med ham, blir respektert for sitt syn. I dag mangler det mye på det. Her har de biskopene som nå bejubles av den dominerende presse og av alle opinionslederne som har gjort homofilt samliv til tidens store spørsmål, et særlig ansvar.

Jeg sendte i går et såkalt ”kortinnlegg”, som Aftenposten trykker i dag. Og takk for det! Men følgende setning ble strøket av redaksjonen under henvisning til at det ikke var plass: ”For Aftenposten må publiseringen av et innlegg som ligger på et slikt lavmål være direkte pinlig.” Også en setning om at kulturell dannelse synes å være et ukjent begrep for skuespillerlederen, ble strøket med samme begrunnelse. OK, en avis må ta plasshensyn, og det må respekteres. Men å redigere er å prioritere. Jeg konstaterer at det ikke stod på plassen når Haaland ønsket å utgyte seg.

Det aktive kirkefolket i folkekirken

I debatten om kirken opplever vi stadig at det aktive kirkefolket blir mistenkeliggjort og forsøkt stigmatisert. De blir beskrevet som ”mørkemenn” o.l. som vil sikre seg makten i kirken og holde kirkemedlemmer flest utenfor kirkens styrende organer. Det interessante er imidlertid at alle som engasjerer seg og blir med i menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøte, kan vitne om at de opplever en helt annen virkelighet. Men så er det da også en sosialpsykologisk sannhet at fordommene gror best der kunnskapen og kjennskapen mangler.

Snarere enn å kjefte på de ca 9.000 menneskene som hvert fjerde år påtar seg den lite attraktive dugnadsjobben det er å sitte i menighetsrådene, burde ansvarlige politikere med kirkestatsråden i spissen gi honnør og ros til dem som gidder å engasjere seg for å holde folkekirken i gang i vårt land. Ja, for et aktivt kirkefolk er faktisk en avgjørende forutsetning og referanse for folkekirkeligheten.

Forskning har vist at det brede lag av folkekirkens medlemmer oppfatter det aktive kirkefolket (ofte kalt ”trosfellesskapet” i kirken) slik at dette både manifesterer og representerer det større folkekirkelige fellesskapet som de selv utgjør. Mye tyder på at de fleste av dem som er seg noenlunde bevisst at de tilhører folkekirken, men som har valgt å plassere seg litt på avstand fra det som gjerne blir kalt den aktive menighetskjernen, er glad for at det finnes noen som er aktive, som driver søndagsskoler, kristent ungdomsarbeide og går noenlunde regelmessig til gudstjeneste, i det hele tatt – at det er noen som bekjenner troen og representerer noe mer enn det de selv står for, og slik manifesterer den tro som de også ønsker å betrakte som sin.

Dette er et viktig poeng også når vi diskuterer menighetsrådsvalgene. En forståelse av det aktive kirkefolket (trosfellesskapet) som manifestasjon av det folkekirkelige fellesskap må bety at dette fellesskapet har en grunnleggende betydning for konstitueringen av kirkens institusjonelle side. Det ser med andre ord til at de fleste av folkekirkens medlemmer tenker slik at det er helt greit at jeg ikke deltar i menighetsrådsvalgene, for det tar de seg av som er mest engasjert og interessert. Jeg tror statsråd Liv Signe Navarsete er svært representativ for folkekirkens medlemmer når hun i Vårt Land begrunner sin manglende deltagelse i menighetsrådsvalgene på denne måten: ”Mitt forhold til kirken går nok mer på innhold enn organisasjon.”

En god oppfordring

Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, treffer kjernen i problemet når han i Vårt Land i dag ber kirkeministeren gå i kirken. Den lave oppslutningen om menighetsrådsvalgene avspeiler egentlig et større problem i folkekirken, nemlig at så liten del av folket deltar i det som er sentrum i kirkens virksomhet – gudstjenesten.

Som Kirkerådets leder påpeker er det naturligvis en sammenheng mellom gudstjenestedeltakelse og deltakelse i de kirkelige valgene. Men her skal vi merke oss at sammenhengen først og fremst går fra gudstjenestedeltakelse til valgdeltakelse – og ikke omvendt.

Med buksa nede

Ap-politikere med Trond Giske i spissen krever større valgdeltagelse ved menighetsrådsvalgene for at kirken skal kunne bli herre i eget hus. Men bare en av Ap-statsrådene som er medlem av Den norske kirke deltok ifølge Vårt Land ved det siste menighetsrådsvalget. Denne ene var ikke kirkestatsråden.

Giske er tatt med buksa nede. Så skulle man tro at han ville prøve å trekke den på seg igjen, om ikke i skam, så i hvert fall med en liten beklagelse. Men nei da. Han blottstiller seg ytterligere ved å fortelle at han stod med lista i handa, men fant det håpløst å stemme fordi han ikke visste godt nok hvem kandidatene var og hva de stod for, fortsatt ifølge Vårt Land.

Dermed vet vi hvordan Giske anbefaler oss å opptre ved kommunevalget til høsten og ved neste stortingsvalg. Hvis vi ikke synes vi kjenner kandidatene på lista og hva de står for godt nok, er det bare å la være å stemme. Etterpå kan vi blåse oss skikkelig opp og klage over mangelen på demokrati.

Maktpolitikeren på kirkens topp

Forslaget fra Ap’s sentralstyre i stat-kirke-saken er så håpløst bak mål at man ikke vet om man skal le eller gråte. Så langt i debatten har jeg ikke registrert en eneste en som har støttet forslaget. Ansvarlige representanter for Den norske kirke slakter forslaget, representanter fra andre tros- og livssynsamfunn slakter det og det samme gjør en samlet opposisjon i Stortinget og talsmenn for Ap’s regjeringspartnere i Sv og Sp. Du snakker om å skape grunnlag for dialog og samlende løsning!

Hvorvidt dette gjør inntrykk på Ap skal være usagt. Jeg har kanskje en viss tro på at Stoltenberg har vilje til å lytte. Stoltenberg er ikke medlem av kirken, og kjenner den dårlig. Derfor er dette neppe en sak som opptar han mye. Men var det opp til han, tror jeg faktisk at kirken kunne ha nådd langt i en dialog.

Derimot er jeg mer i tvil når det gjelder den utpregede maktpolitikeren som statsministeren har satt til å styre kirkedepartementet. Giske vil rett og slett styre kirken etter sitt eget hode, og bryr seg lite om hva Kirkemøtet mener. Han ser åpenbart ingen prinsipielle betenkeligheter ved en slik holdning, selv om vi lever i 2007. Stoltenberg er vel ikke sterk nok som leder til å sette Giske på plass.

Giske er i ferd med å bli en ulykke for Den norske kirke. En kan bare beklage at ikke en mann som f.eks. Reikvam ble kirkestatsråd i den rød-grønne regjeringen. Reikvam har den vilje til prinsipiell tenkning i stat-kirke-spørsmålet som Giske åpenbart mangler, samtidig som han har vist at han kan føre dialog med kirkens representanter på en måte som fører til fruktbare resultater. Hvis stat-kirke-saken er så viktig som også Stoltenberg gir uttrykk for, burde han fortelle Giske at han må vise vilje til gå inn i en reell dialog med kirkens ansvarlige organer. Giske gidder knapt å snakke med kirkens folk. Alle klager over at han er utilgjengelig, han vil tale selv, og er mest opptatt av å fortelle kirken både hvordan tingene er og hvordan de skal og bør være.

Giskes bruk av demokrati-argumentet nærmer seg det demagogiske. Han dundrer uhemmet på med å hevde at de valgte kirkelige organer mangler enhver demokratisk legitimitet fordi det er så få som deltar ved menighetsrådsvalgene. Men når Giske skal forsvare sitt forslag, er det høringssvaret fra et knapt flertall av nettopp menighetsråd han stabler opp ved siden av seg i TV-debattene. Da betyr det plutselig ikke noe som helst at det er så få som har stemt ved valgene.

I det ene øyeblikk taler han både på vegne av seg selv og alle de andre medlemmene av folkekirken. I det neste, når det er noe som skal kritiseres, snakker han om ”dere i kirken”. Kanskje burde han snart bestemme seg om han oppfatter seg innenfor eller utenfor? Selvfølgelig hører han som døpt til i kirken, men da burde en kanskje forvente at han også utviste en viss respekt og lojalitet overfor de organer og mennesker som er satt til å representere den kirken han tilhører.

Og endelig, han er redd for takhøyden i kirken hvis ikke han har den overordnede makten. Selv om han ikke overgår superdemagogen Einar Gelius når det gjelder å skremme med at ”kirka kan bli tatt fra folk”, brukes argumentet også av kirkestatsråden. Det går over min forstand at han som statsråd ikke kan holde seg for god til den slags argumentasjon.

Knapt noen har gitt en bedre karakteristikk av den maktpolitikeren som nå styrer Kirkedepartementet enn biskop emeritus Andreas Aarflot: ”Hans holdning overfor kirkens øverste organ har nærmest hatt karakter av politisk dressur, i den hensikt å få kirkens lederskap til å danse etter statsrådens pipe.”

Kongelig dilemma

Det er visst ikke måte på hvor problematisk det er at biskop Ole Chr. Kvarme holder fast på det synet i homofilispørsmålet som er kirkens tradisjonelle lære, at han handler slik han har sagt han vil handle og at han følger det regelverk som gjelder for hans stilling. Det siste er at det ifølge Aftenposten skal være et problem for mange at Kvarme er kronprinsparets prest. Det ”kan oppfattes som et dilemma at biskop Ole Christian Kvarme, som kongehusets offisielle prest, står frem i offentligheten med et helt annet syn på homofili enn dem”, sier lederen av Oslo bispedømmeråd Knut Lundby.

Mange spørsmål melder seg. Hvem er ”de mange”? Hører kronprinsparet selv til ”de mange”? Det siste blir bare en spekulasjon. De kongelige uttaler seg nemlig ikke om slikt. Og videre: Hvorfor skulle dette ”oppfattes som et dilemma?” Har ikke kravet lenge vært at vi må kunne leve med to syn i kirken? I så fall må vel også kronprinsparet kunne leve med det?

Skulle Kvarme holde munn med sitt syn? Eller skulle han skifte syn av hensyn til kronprinsparets oppfatninger? Eller skulle kanskje kronprinsparet betakke seg for Oslo-bispen og bruke en annen biskop ved de store anledninger? Det skulle i så fall ta seg ut – og representere litt av en modell for andre kirkemedlemmer. Er det slik at det nå anbefales at folk bare skal bruke prester som man er enig med i ett og alt?

Så sprikende som synet på homofilt samliv er i kirken må det bli mange etter hvert som kommer i et dilemma, skal vi følge den tenkningen som her kommer til uttrykk. For eksempel alle dem som deler Kvarmes syn i homofilispørsmålet, men som likevel må ta til takke med en homoliberal prest.

Spilleautomater

EFTA-domstolen har gitt den norske regjering medhold i sitt vedtak om at Norsk Tipping skal få monopol på spilleautomater ikke er i strid med EØS-avtalen. Både Valgerd Svarstad Haugland, som startet prosessen med å gi Norsk Tipping enerett til å drifte spilleautomater, og Trond Giske jubler over vedtaket. ”Dommen er først og fremst en seier for de spilleavhengige og kampen mot spilleavhengighet som et folkehelseproblem, sier Giske.

Isolert sett har de rett. Men seieren har en bakside. Et tap i EFTA-domstolen kunne ha betydd at Norge hadde vedtatt et totalforbud mot spilleautomater. Tragediene som titusener av mennesker påføres ved disse skadene, er så store at et forbud hadde vært ønskelig.

En god del ordførere ønsker ikke slike automater i sine kommuner. Høyreordføreren i min hjemby, Tore Opdal Hansen, er blant dem som fronter denne holdningen og kaller det dobbeltmoral når Giske nå skal påtvinge Norsk Tippings spilleautomater på kommuner som ikke ønsker dem. All honnør til Høyreordføreren som her viser en vilje til å ta sosialt ansvar. Han fortjener støtte i sitt engasjement for kommunale myndigheters rett til selv å bestemme om de vil ha spilleautomater i sitt lokalmiljø. Dette desto mer som det er kommunene som får problemene. ”De spilleavhengige tar ikke kontakt med Giske, de tar kontakt med kommunen når de har spilt bort alt de eier,” påpeker Drammensordføreren med rette.

Saken har også en annen side. Frivillige organisasjoner som i årevis har sopt inn millioner på andres elendighet skal nå få kompensasjon fra staten i flere år framover for tapte inntekter. De organisasjoner som av etiske grunner har avstått fra inntekter fra spilleautomatene, skal ikke få noe. Her skal altså uetisk holdning belønnes.

Flere organisasjoner har fortsatt å ta inn penger på automatene selv lenge etter at de ble kjent med skadene som spilleavhengigheten skaper. På denne bakgrunn har jeg for min egen del liten sympati med de organisasjonene som nå syter over at de mister inntekter, enten det nå er Røde Kors eller idrettsorganisasjoner. Mange andre frivillige organisasjoner som har vist etisk holdning i denne saken, har vært nødt til å klare seg uten disse spillepengene. Nå skal de straffes ved at de ikke skal få del i de såkalte ”kompensasjonsmidlene”. Forstå det den som kan.

Stålsett advarer mot livssynsnøytralitet

I sin tale på Senterpartiets’s landsmøte på Lillehammer advarte Gunnar Stålsett ifølge Vårt Lands referat mot livsynsnøytralitet i skole og samfunn. ”Nettopp i en kulturell og verdimessig brytningstid er det viktig at vi holder fast på de verdier som har gitt vårt folk sin historiske identitet, og som har preget vår kultur, lovverket og statsstyret”, uttalte han – med tydelig adresse til Bostadutvalget, som for tiden arbeider med forslag til ny formålsparagraf for skole og barnehage. ”Det vil være et kulturelt og verdimessig harakiri om det kristne og humanistiske kulturgrunnlaget fjernes”, sa Stålsett.

Kloke ord, som jeg håper Sp vil følge opp når skolens formålsbestemmelse skal få sin politiske behandling.

Det er beklagelig at ikke Stålsett brukte anledningen til å påvirke Bostadutvalget direkte. Ikke unaturlig ble den tidligere Oslo-biskopen oppnevnt som medlem av utvalget. Men han har aldri møtt, og har trukket seg fra utvalget.

Liv og lære i Dagbladet

Tegneren Finn Graff i Dagbladet har fått St. Olavs orden. Selv hører jeg ikke til hans beundrere. Dertil synes jeg hans tegninger alt for ofte er direkte vulgære. Men utmerkelsen er ham vel unt.

At han som tegner i Dagbladet tar imot hederen fra kongen, er imidlertid interessant. Husker jeg ikke feil, har han i sine tegninger drevet kraftig harselas med andre som har mottatt ordenen. I så måte har han vært i samsvar med den offisielle ideologien i den avisen han har sitt levebrød. Dagbladet har ikke vært nådig i sin kritikk av ordensvesenet og av dem som er villig til å motta den slags. ”Kongefjesk” er karakteristikken.

Men da Graff mottok St. Olav i går, var hele Dagbladet med sjefsredaktøren i spissen til stede, og alt var bare herlighet og glede. ”Han har fortjent utmerkelsen”, heter det fra kollegaene. Muligens skal dette tolkes slik at det bare er folk i Dagbladet som fortjener en slik utmerkelse og kan ta imot den?

Også Trond Giske var til stede – naturligvis. Han benytter jo enhver anledning til å sole seg i glansen – fra St. Olav inkludert. Statsråden tilhører et parti som visstnok har som prinsipp at man ikke skal motta ordener.
Noen som har hørt om ”liv og lære”?

Suspendert saklighetskrav

Har nettopp sett et nytt eksempel på hvordan enkelte programledere i TV suspenderer enhver form for saklighet når temaet er kirken og prester som lever i homofilt parforhold. I Frokost TV i NRK i dag hadde Petter Nome invitert lederen av menighetsrådet i Bryn menighet i Bærum, Tania Randby Garthus, og Svein G. Josefsen, som prost Liv Rosmer Fisknes nylig ansatte i prestevikariat i Bryn menighet. Det gjorde prosten uten å ha myndighet til det og uten å informere menighetsrådet, som ikke ønsket presten fordi de vil opptre lojalt overfor gjeldende Kirkemøtevedtak.

Som vanlig er når homofilt praktiserende prester er tema i radio og TV, opptrådte programlederen ikke bare som programleder, men også som motdebattant. Dermed kom Randby Garthus i en situasjon som er velkjent for kirkelige representanter som ikke vil bøye seg for enkelte programlederes motto: ”Du må gjerne mene hva du vil, bare du mener som oss!” Det ble to mot en. Feigt kaller vi slikt.

I sin insistering på å fastholde sin egen vinkling avbrøt Nome menighetsrådslederens forsøk på både å forklare saken og sine egne meninger. Desto mer imponerende at Randby Garthus ikke lot seg vippe av pinnen. Meget betimelig forlangte hun respekt for sine meninger.

Uansett hva man måtte mene i homofilisaken burde man i kirken ta avstand fra at en menighetsrådsleder blir behandlet på denne måten av en programleder i NRK. Man kan i hvert fall håpe. Skjønt – i homofilisaken synes saklighetskravet å være suspendert også langt inn i kirken.

LO-kulturen

Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skrev i går en kommentar til Valla-saken som etter min mening peker på selve kjernen i saken: den dårlige LO-kulturen. Lerø skriver at Gerd Liv Valla ikke er problemet isolert sett. Det er noe galt med hele LO-kulturen, en kultur som av LO’s eget granskingsutvalg blir regelrett slaktet. Granskingen slår fast at LO er gjennomsyret av frykt og misnøye. Folk er redde for å uttale seg av frykt for sanksjoner, det skjer lite av konstruktive tilbakemelding og lederne opptrer ikke slik man forventer av profesjonelle ledere.
Den såkalte ”tøffe”, kontrollerende og til dels hensynsløse stilen som åpenbart har preget Gerd Liv Valla som leder, er ikke enestående for henne som LO-leder. Hun har stått i en ”god” tradisjon, selv om hun nærmest må ha rendyrket den. Men dette er en lederstil som er fullstendig utdatert. I dagens arbeidsliv og samfunnsliv nytter det ikke å opptre på denne måten – heldigvis. Bare spør de unge. Autoritære ledere har aldri vært noe vakkert syn. Det nye i dag er at folk – og særlig de unge – ikke lenger finner seg i det. Dette har mange i LO tydeligvis ikke skjønt.
Vi så det senest i TV's Tabloid i går. LO’s hovedvernombud og klubblederen går ut og sier at de ikke kjenner seg igjen i granskingsutvalgets beskrivelse av deres arbeidsplass. Hallo! Her har LO’s eget utvalg på en profesjonell og samvittighetsfull måte innhentet opplysninger fra denne arbeidsplassen, der alle har fått anledning til å uttale seg. Hovedvernombudet og klubblederen sitter i glasshus. De er blant dem som med rette kan anklages for at de ikke har reagert.
Den nye LO-lederen Roar Flåthen virker også kulturelt forblindet, skriver Lerø. Hans forsøk på å kvitte seg med granskingsrapporten rett etter Vallas avgang viser at han nok trenger en del tid ennå på å bli seende. ”Vi har vedtatt å legge rapporten bak oss”, sier han bare timer etter at han har fått den i hende – og på et tidspunkt da han knapt kan ha rukket å lese hele rapporten. Nå er han kommet på bedre tanker. Det gir et håp.
I NRK’s Standpunkt i går kveld fikk vi demonstrert at enkelte av Vallas våpendragere heller ikke har forstått den arbeidsmiljøloven LO selv har kjempet fram. En lokal LO-leder fra Grenland karakteriserte en av sine meddebattanters ytringer som patetiske, men tok selv prisen i patos da han brukte alle sine innlegg til å understreke hvor ille det var at Yssen har gått helt fri – ettersom hun etter hans mening må ha medvirket til krisen. Av alle burde et LO-medlem forstå at uansett hvor mye en arbeidstaker selv er årsak til en konflikt, så er det ledelsens ansvar å løse konflikten. Og under alle omstendigheter har en leder etter loven aldri rett til å trakassere og mobbe en arbeidstaker! Heller ikke LO står over loven i dette landet.

Når ekspertene taler

Det er fredag morgen og et par timer igjen til granskingsutvalget skal legge fram sin rapport i Valla-saken. NRK og TV 2’s morgensendinger er rimeligvis opptatt av saken, og de sedvanlige ekspertkommentatorene fra avisredaksjonene i Oslo sentrum er på plass. Det er de samme som så mange ganger før. (Jfr min kommentar 16. februar.)

Denne gangen ble TV-redaksjonenes snevre utvalgsperspektiv nærmest komisk demonstrert. Etter at vi i NRK’s ”Frokost-TV” har hørt Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle spekulere over hva som vil skje (slik han også gjorde senest i går kveld i NRK's Redaksjon En), slår vi over på TV 2’s ”God morgen Norge”, og vi blir ikke skuffet. Dagsavisens politiske redaktør Arne Strand er naturligvis på plass, noe annet ville nærmest vært en sensasjon. Komikken demonstreres når den allesteds nærværende Harald Stanghelle kommer pesende inn i TV’s studio på Karl Johan direkte fra NRK på Marienlyst. Han rakk det denne gangen også! Avstandene er ikke store i Oslo sentrum. - En fristes til å spørre: Hva skal vi egentlig med flere kanaler når vi får servert det samme i dem alle?

Men ekspertene leverer, selv om det denne gangen kanskje gikk litt for fort for Stanghelle. Rett før han kaster seg i drosjen for å rekke å si det samme i TV 2, leverer han følgende innsiktsfulle svar på programlederens spørsmål om hva som nå vil skje i Valla-saken: Jo, vi står nå foran to mulige scenarier – enten blir Valla sittende eller så må hun gå av.
Godt at vi har eksperter!

Voldtekt - ansvar og kunnskap

I de siste ukene har en i mediene kunnet følge en ganske besynderlig debatt. Temaet er noe så alvorlig som seksuelle overgrep mot kvinner. For noen uker siden kommenterte redaktøren i Aftenposten Aften, Hilde Haugsgjerd, de mange voldtektene i hovedstaden. ”Det kan synes urettferdig og opprørende”, skriver Haugsgjerd, men ”de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for. For det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid. Om å bruke penger på drosje hjem, om å sørge for å få følge med noen, eller om å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene. Den som vil være mest mulig sikker på å unngå å bli voldtatt av en ukjent, rår selv over de mest effektive tiltakene.”

Men dette skulle hun nok aldri har skrevet. Haugsgjerd legger med dette ansvaret for voldtektene på kvinnene, har vi gjentatte ganger fått høre fra noen av hennes medsøstre på venstresiden i norsk politikk, en statssekretær inkludert. Men noe slikt har Haugsgjerd verken sagt eller ment. Om igjen og om igjen har vi hørt henne uttale krystallklart at ansvaret og skylden for en voldtekt alltid ligger hos overgriperen alene. Ja, om kvinnen spaserer naken ute klokken tre om natten, ligger ansvaret for en eventuell voldtekt hos overgriperen, uttalte hun i en debatt senest i går. Men åpenbart til ingen nytte.

For noen er det visst umulig å ha to tanker i hodet samtidig. Å la være å ta visse forholdsregler for å verne seg mot skade og overgrep, anses på alle andre områder høyst naturlig. Ingen ville finne på å frikjenne f. eks. en innbruddstyv for ansvaret for tyveriet, selv om man skulle ha glemt å lukke vinduet. Samtidig skal selvfølgelig både politi og andre myndigheter i samfunnet gjøre alt de kan for å hindre både voldtekter og andre typer kriminaliet. Men det er naivt å tro at vi noen gang skal få bukt med all kriminaliteten. Derfor må den enkelte også ta ansvar for seg selv. "Men venstresiden tror samfunnet kan løse ethvert problem", sier Haugsgjerd, som selv har bakgrunn fra ytterste venstre fløy.

Haugsgjerds vennlige oppfordring til sine medsøstre om å vise aktsomhet i en farlig verden, har godt forskningsmessig grunnlag. Professor Willy Pedersen har i en undersøkelse av overgrep mot barn og unge identifisert noen faktorer som medfører økt risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep. For jenter i de tidligste tenårene viste det seg at den sterkeste risikofaktoren var lav alkohol-debutalder og høyt alkoholforbruk, i kombinasjon med dårlig tilsyn og støtte fra foreldre.

Når det gjelder omstendighetene rundt overgrepene, var mønsteret var klart: Det var gjerne på nyttårsaften, fester med mye alkohol, i russetiden eller på fuktige ferieturer til Ibiza eller Kypros at overgrepene fant sted. Ofte var både overgriper og offer beruset. Overraskende mange av jentene som ble intervjuet, hadde vært helt uforberedt på at det skulle skje, skriver Pedersen.
Pedersens erfaring fra mange foredrag for ungdom er at ungdommene selv er fullt i stand til å forstå at overgriperen har skylden og ansvaret. Selv om jenta måtte opptre i miniskjørt og er full, ligger like fullt ansvaret for et eventuelt overgrep hos overgriperen, sier ungdommene. I så måte skjønner de unge tydeligvis mer enn en del høyt utdannede og ressurssterke kvinner, som hevder at ”vi jenter vet allerede nok om dette, og trenger derfor ikke råd om forholdsregler".

Pedersen spør med rette. Hvem er dette ”vi’et” som vet? Hans undersøkelse viser nemlig at mange av ungdommene nettopp ikke vet. Det er slett ikke alle jenter som kjenner risikofaktorene. Derfor blir de også så fryktelig overrasket når overgrep skjer. Burde det ikke da være en oppgave å opplyse ungdommene litt om dette?

Kirke på egne ben

”Vi vet hva vi har, men vet ikke hva vi får”. Argumentet, i den grad det kan kalles et argument, høres stadig i stat-kirke-debatten. Ettersom ingen kan spå om fremtiden, kan ingen si sikkert hva som blir resultatet hvis stat og kirke skiller lag. Men vi vet hva vi kan få, hvis vi vil.

I en bok som ble lansert i går, har biskop emeritus Andreas Aarflot og juristen John Egil Bergem, gitt et konkret eksempel på hvordan en selvstendig folkekirke kan se ut. Det vil si, de har i boken ”Mot en selvstendig folkekirke” lagt fram et gjennomarbeidet, helhetlig og begrunnet utkast til lover og regler som kan tenkes utformet for en selvstendig evangelisk-luthersk folkekirke. Utkastet er i hovedsak laget etter de retningslinjer som har avtegnet seg i det kirkelige Bakkevig-utvalget og i det offentlige Gjønnesutvalget.

Forfatterne viser at det slett ikke er så vanskelig å få til en kirke med et eget rettsgrunnlag, men som samtidig ivaretar vanlige folks ønske om fortsatt tilhørighet og bruksrett til kirken. Det dreier seg ikke om en ny kirke, men om en kirke som står på egne ben, sier Aarflot.

Det går an å ha innvendinger mot detaljer i forslaget. Det har forfatterne heller ikke noe imot. Og mange detaljer står igjen. Poenget – og det fortjenstfulle – er at de har vist at det er fullt mulig å endre relasjonene mellom stat og kirke på en fullt forsvarlig måte, og uten at noen vil miste kirken sin, som er kronargumentet i skremselspropagandaen mot en selvstendig kirke. Etter denne boken burde det i saklighetens navn ikke lenger være mulig å bruke slike argumenter.