Grense og konsekvens

I et intervju i Vårt Land i dag sier leder i Kirkerådet, Nils-Tore Andersen, at det også for liberale prester må være en grense for hvor langt man kan gå i å handle i strid med lovlig fattede vedtak i kirken. I et innlegg i Vårt Land i går viste han til at konservative prester er blitt avsatt for slik opptreden og for ikke å ville forholde seg til sin biskop. Andersen kan selvfølgelig ikke si hvor grensen går. Det er det opp til andre instanser å avgjøre. Men han har utvilsomt rett når han mener det må være en konsekvens.

Den ”ta seg til rette”-holdningen som enkelte prester viser, er helt uakseptabel. En kirke som ikke er i stand til å vise respekt for sine egne vedtak og ordninger, fortjener selv ingen respekt. Dessverre har enkelte biskoper selv bidratt til å legitimere slik illojal opptreden. Noen vil huske biskop Køhns handlemåte for noen år tilbake. Bare to måneder etter et enstemmig kirkemøtevedtak presterte hun å handle stikk i strid med det vedtaket hun selv hadde vært med på, og som hun hadde bedyret at hun ville respektere. Saken dreide seg for øvrig om Siri Sunde, den samme presten som foresto ”liksomvielsen” i Kampen kirke sist fredag. Så til Sundes forsvar kan man jo si at hun har hatt en god modell.

Nils-Tore Andersen vil sikkert få kritikk for å tale som han gjør. Men han kan ta eventuell kritikk med ro. Alle som tenker seg om, vil forstå at han har rett. Heller ikke i kirken, like lite som i andre organiserte sammenhenger, kan en handle stikk i strid med hva man gjennom demokratiske prosesser har besluttet. Man har snakket om ”det myndige lekfolk” i kirken. Nils-Tore Andersen viser at det fortsatt er grunnlag for å bruke begrepet.