Barnet i menigheten

Våren 2003 vedtok Stortinget den såkalte Trosopplæringsreformen, som skulle sikre alle menigheter i Den norske kirke muligheten til å tilby en systematisk trosopplæring til alle sine døpte. Reformen skulle gjennomføres over ti år, og den skulle starte med en femåring prosjektorganisert forsøks- og utviklingsfase. Denne fasen er nå inne i sin avslutning, og forskergruppen som har fulgt prosjektet med sine evalueringer, har nettopp lagt fram sin sluttrapport i boka ”Kunnskap, opplevelse og tilhørighet”.

Rapporten inneholder en mengde interessante resultater og vurderinger. Her skal vi bare trekke fram forskernes påpeking av at kanskje den mest signifikante endringen som har skjedd i og med Trosopplæringsreformen, er forståelsen av barnets plass i menigheten: ”Det er et gjennomgående trekk ved de fleste tiltakene at barn og unge ikke lenger betraktes som tilhørere, men som deltakere. De er ikke lenger objekter for tiltak, men er aktive subjekter i tiltakene. Underveis i reformen blir dette synliggjort ved en økende språklig endring i forsøksmenighetene fra tiltak for barn til tiltak med barn”, skriver forskerne i rapporten.

Ikke minst kommer forståelsen av barn som subjekter til uttrykk i barnets plass og deltakelse i kirkens gudstjenesteliv. Vi opplever nå stadig mer at barn på ulike måter får en aktiv funksjon i gudstjenesten. Slik blir det døpte barnet tatt på alvor som et fullverdig medlem av menigheten.