En stor del av den kristelige virksomheten i vårt land baserer seg på frivillig innsats fra mennesker som ikke er ansatt i kirken. Men i mange sammenhenger klages det med rette over at det er blitt svært vanskelig å finne folk som er villige til å påta seg ansvar og oppgaver. Ikke minst gjelder det lederoppgavene.
Årsaksforholdet er sikkert sammensatt. Men noe av svaret tror jeg ligger i det psykiske presset og mangelen på oppfølging. Vi lever i et samfunn hvor alle autoriteter og ledere er utsatt for konstant kritikk fra alle kanter. Kristelige arbeidslag danner ikke noe unntak. Vi skal være glad for at debatten er blitt mer åpen i kristelige sammenhenger. Saklig kritikk må det være plass for. Men kritikken er ofte ikke ansvarlig i den forstand at man selv er villig til å ta konsekvensen av den ved å gå inn og påta seg ansvar for å gjøre noe med det man mener er galt.
Dette - kombinert med mangelen på skikkelig oppfølging, omsorg og støtte til de frivillige som påtar seg oppgaver - fører til at mange rett og slett ikke orker. Her er det ikke først og fremst kurs og foredrag som hjelper, men skikkelig oppfølging med personlig omsorg og støtte og konkret hjelp i utførelsen av oppgaven. Vi har kommet et stykke på vei i så måte når det gjelder ansatte i kirken. Men hvem følger opp de valgte lederne i bispedømmeråd, kretsstyrer, menighetsråd og foreningsstyrer? Og vi kunne fortsette med å nevne alle dem som jobber frivillig på grasrota i kirken. Ikke minst frivillige barnearbeidere går ofte trøtt fordi de ikke blir vist omsorg og fulgt opp.
En annen årsak til motivasjonssvikten ligger i "dominoeffekten": Har du først påtatt deg en oppgave, kan du være omtrent sikker på at du blir spurt om å påta deg flere! Konsekvensen er at mange sier nei - rett og slett av frykt for at det skal føre med seg andre oppgaver som man ikke har tid eller krefter til. På alle plan i kirken bør folk som har påtatt seg et ansvar, støtte og hjelpe hverandre til å si nei og med god samvittighet konsentrere seg om den oppgaven de har.
Når en person blir bedt om å påta seg en oppgave, bør oppgaven defineres så klart som mulig. Ikke minst bør den avgrenses i omfang og varighet. Oppgaven må tilpasses den tid og de krefter vedkommende har å gi til saken. Hvorfor ikke inngå en skriftlig avtale, hvor så vel oppgavens innhold som varighet defineres, f.eks. en søndagsskolelærer som påtar seg oppgaven i en to-årsperiode? I denne perioden skal han ikke spørres om noe annet, og når avtalen utløper, er det ikke hans ansvar å finne etterfølger. Til avtalen hører det også en nærmere beskrivelse av hvordan han vil bli fulgt opp av, hvilken konkret hjelp han kan regne med å få, osv. Enkelte organisasjoner har med hell begynt å praktisere noe i denne retning. Mange burde gjøre det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar