Selv om det er lenge siden det var vanlig at mange – kanskje de fleste – barn i Norge gikk på søndagsskole, kjenner alle begrepet ’søndagsskole’. Ordet har gått inn i det norske språket som velkjent og brukt av alle. Det har ikke minst sammenheng med at det stadig blir brukt i uttrykk som ”dette er ingen søndagsskole”. Ikke minst politikere og politiske kommentatorer elsker uttrykket, og bruker det når de skal beskrive et hardt og nådeløst politisk miljø.
Det viser at i folks bevissthet står søndagsskolen for noe varmt og godt, og fremfor alt, søndagsskolen står for det motsatte av ”nådeløst”. Søndagsskolens innhold er budskapet om Guds kjærlighet, tilgivelse og nåde. Ikke noe dårlig budskap å formidle til barn i en hard verden.
Etter mange år med nedgang, har søndagsskolen i Norge de siste årene hatt en betydelig vekst. I løpet av de tre siste årene har Norsk Søndagsskoleforbund registrert nærmere 300 nye søndagsskoler. I alt har forbundet 32 000 medlemmer, fordelt på 1500 søndagsskoler med ca. 6500 aktive ledere. Et interessant trekk i bildet er at foreldre selv tar ansvar og starter søndagsskoler for egne og andres barn. Ikke noe er bedre.
Søndagsskolebevegelsen i Norge fortjener all mulig anerkjennelse og støtte for sin innsats. Ledelsen har vist vilje og evne til å fornye pedagogiske arbeidsformer og metoder. Det er viktig. Foreldre og barn i dag krever kvalitet. Med sitt nye kreative opplegg ”Sprell levende” ser det ut til at man har truffet godt.
tirsdag 29. januar 2008
mandag 28. januar 2008
Polygami i Norge?
Mannen på sin side sier at det ikke bare er dans på roser å ha to kvinner i armkroken. Man skal jobbe hardt, sier han, og vi tror ham så gjerne. Så kan man bare tenke seg hvor hardt det vil bli hvis det skulle dukke opp enda en som forelsker seg i ham. Siden polygami (flere ektefeller samtidig) ikke er tillatt i Norge, kan ikke mannen gifte seg med den andre kjæresten. De har derfor hatt en bryllupslignende seremoni og fest i stedet.
Eksemplet er symptomatisk for hvordan situasjonen er blitt når det gjelder synet på ekteskap og familie i vårt land. Snart blir alle former for samliv akseptert. Det monogame ekteskap, der en mann og en kvinne offentlig lover hverandre troskap livet ut, har lenge vært under hardt press. Den sosiale aksepten av så vel samboerskap som homofilt ekteskap har lagt grunnen også for en legitimering av polygamiet.
Ingen bør bli overrasket om vi snart får et krav om at flerekteskap må bli lovregulert. For så vidt er kravet allerede reist av mer perifere politiske grupperinger. Snart dukker det vel opp som et benkeforslag på landsmøtet til et politisk parti for så å gå rett inn i en eller annen regjeringserklæring. I tråd med den mangel på skikkelig saksbehandling som vi nå ser i forbindelse med den nye ekteskapsloven, vil vel også et slikt forslag gli mer eller mindre bevisstløst igjennom.
lørdag 26. januar 2008
Gjensidig respekt mellom generasjonene
I en artikkelserie om besteforeldre tok avisen Vårt Land i går opp spørsmålet om hvordan besteforeldre skal forholde seg i sitt eget hjem når foreldrene ikke deler deres religiøse tro. I dette tilfelle dreide det seg om den kristne tro, men problemstillingen gjelder også andre, som for eksempel når besteforeldrene er troende muslimer, og barn/svigerbarn ikke deler denne troen.
Foreldrenes tro og verdier skal respekteres. Det er et generelt prinsipp alle besteforeldre bør legge seg på sinne. Likeså at alle former for utidig nidkjærhet på troens vegne er en uting. Som besteforeldre dytter man ikke på barnebarna religiøs påvirkning eller annen påvirkning som er stikk i strid med foreldrenes overbevisninger og verdier.
Men saken har også en annen side: respekten for besteforeldrenes tro og verdier. I utgangspunktet vil mange mene at hjemme hos besteforeldrene bør deres regler få gjelde. I Vårt Land eksemplifiseres dette ved bruken av bordbønn. Spørsmålet reises – hva hvis barnebarnas foreldre ikke ønsker at det skal bes bordbønn når de er på besøk? Forholdene varierer mye og det gis knapt noen enkel løsning. Kloke besteforeldre vil vurdere situasjonen og unngå å skape konflikter.
Selv om det sikkert finnes eksempler, tror jeg – eller håper jeg i hvert fall – at det ikke finnes mange foreldre i dag som er så puritanske i sin holdning at de ikke tør å utsette barna sine for den smule religiøse påvirkning som en bordbønn representerer og krever at besteforeldrene skal avstå i sitt eget hjem. I så fall har besteforeldre og deres barn virkelig en jobb å gjøre med hensyn til å snakke sammen om gjensidig respekt for tro og verdier. For øvrig kan spørsmålet snus: Hva hvis besteforeldrene er ikke-troende og ikke har noen religiøs praksis i sitt hjem. Skal religiøst troende barn da kunne kreve at det blir bedt bordbønn når de er på besøk sammen med barnebarna i besteforeldrehjemmet?
I dagens samfunn utsettes alle – religiøst troende og ikke-troende – for all slags påvirkning. Ikke minst må religiøst troende foreldre tåle at deres barn utsettes for atskillig påvirkning som strider mot deres tro og verdier. Verken i hjemmene eller i det offentlige rom kan svaret være at man skal nekte andre å leve ut sin tro, men snarere å lære barna og de unge å stå for sin egen tro og respektere andres – for slik å kunne tåle.
Foreldrenes tro og verdier skal respekteres. Det er et generelt prinsipp alle besteforeldre bør legge seg på sinne. Likeså at alle former for utidig nidkjærhet på troens vegne er en uting. Som besteforeldre dytter man ikke på barnebarna religiøs påvirkning eller annen påvirkning som er stikk i strid med foreldrenes overbevisninger og verdier.
Men saken har også en annen side: respekten for besteforeldrenes tro og verdier. I utgangspunktet vil mange mene at hjemme hos besteforeldrene bør deres regler få gjelde. I Vårt Land eksemplifiseres dette ved bruken av bordbønn. Spørsmålet reises – hva hvis barnebarnas foreldre ikke ønsker at det skal bes bordbønn når de er på besøk? Forholdene varierer mye og det gis knapt noen enkel løsning. Kloke besteforeldre vil vurdere situasjonen og unngå å skape konflikter.
Selv om det sikkert finnes eksempler, tror jeg – eller håper jeg i hvert fall – at det ikke finnes mange foreldre i dag som er så puritanske i sin holdning at de ikke tør å utsette barna sine for den smule religiøse påvirkning som en bordbønn representerer og krever at besteforeldrene skal avstå i sitt eget hjem. I så fall har besteforeldre og deres barn virkelig en jobb å gjøre med hensyn til å snakke sammen om gjensidig respekt for tro og verdier. For øvrig kan spørsmålet snus: Hva hvis besteforeldrene er ikke-troende og ikke har noen religiøs praksis i sitt hjem. Skal religiøst troende barn da kunne kreve at det blir bedt bordbønn når de er på besøk sammen med barnebarna i besteforeldrehjemmet?
I dagens samfunn utsettes alle – religiøst troende og ikke-troende – for all slags påvirkning. Ikke minst må religiøst troende foreldre tåle at deres barn utsettes for atskillig påvirkning som strider mot deres tro og verdier. Verken i hjemmene eller i det offentlige rom kan svaret være at man skal nekte andre å leve ut sin tro, men snarere å lære barna og de unge å stå for sin egen tro og respektere andres – for slik å kunne tåle.
tirsdag 22. januar 2008
Spark dem ut?
Spark ut de dårlige lærerne, er Oslo-byråd Sylvi Listhaugs oppskrift på en bedre skole. Byråden er selv utdannet lærer, men forteller det norske folk at hun synes de fire årene hun brukte til lærerutdanning, var totalt bortkastede år. ”Jeg kunne ha gjort akkurat den samme jobben i klasserommet uten lærerutdannelsen. Jeg turte ikke å ta på meg ansvaret for å lære små barn å lese og skrive etter endt utdanning”, sier hun til Dagbladet.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. En så tøvete uttalelse sier vel mer om Frp-byråden enn om lærerutdanningen. Etter fire års utdanning mener hun seg altså ikke i stand til å lære barn å lese og skrive! Hvor var hun hen under de fire årene? Godt å vite at en så totalt uinteressert og udugelig student ikke jobber i skolen.
Mye kan sikkert bli bedre i lærerutdanningen som i alle andre utdanninger. Men populistiske uttalelser og vulgær argumentasjon av den typen Listhaug slår om seg med, bidrar ikke det dugg til å bedre situasjonen. Debatten fordummes, og knapt noen motiveres for læreryrket.
Vil Listhaug også sparke dårlige leger, tannleger, sykepleiere, journalister og politikere? Udugelige politikere kan riktignok sparkes ved valg, skjønt det kan være vanskelig nok. Men de sitter trygt i fire år, og de kan gjøre utrolig mye skade i løpet av den tiden. Når det gjelder næringslivsledere som ikke gjør jobben sin godt nok, så blir de sparket, vil Listhaug sikkert svare. Jo da - noen av dem - med fallskjermer i millionklassen. Vil Listhaug foreslå det samme for rektorer og lærere?
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. En så tøvete uttalelse sier vel mer om Frp-byråden enn om lærerutdanningen. Etter fire års utdanning mener hun seg altså ikke i stand til å lære barn å lese og skrive! Hvor var hun hen under de fire årene? Godt å vite at en så totalt uinteressert og udugelig student ikke jobber i skolen.
Mye kan sikkert bli bedre i lærerutdanningen som i alle andre utdanninger. Men populistiske uttalelser og vulgær argumentasjon av den typen Listhaug slår om seg med, bidrar ikke det dugg til å bedre situasjonen. Debatten fordummes, og knapt noen motiveres for læreryrket.
Vil Listhaug også sparke dårlige leger, tannleger, sykepleiere, journalister og politikere? Udugelige politikere kan riktignok sparkes ved valg, skjønt det kan være vanskelig nok. Men de sitter trygt i fire år, og de kan gjøre utrolig mye skade i løpet av den tiden. Når det gjelder næringslivsledere som ikke gjør jobben sin godt nok, så blir de sparket, vil Listhaug sikkert svare. Jo da - noen av dem - med fallskjermer i millionklassen. Vil Listhaug foreslå det samme for rektorer og lærere?
mandag 21. januar 2008
Skal besteforeldre ofre seg?
En psykolog har fått store medieoppslag etter å ha uttalt i et intervju i avisa Vårt Land sist fredag at hvis barnebarna er viktig for besteforeldrene, må det få konsekvenser for hvordan de lever. Blant annet bør besteforeldre kanskje la være å kjøpe hytte på fjellet eller droppe turen til New York, var budskapet. – Uttalelsene er fanget opp av NTB og gjengitt i flere aviser og blad, der budskapet typisk nok blir spisset til med overskrifter av typen ”Besteforeldre bør ofre seg”.
Dette er etter min mening bom, og mange reagerer da også med rette. ”Hvor mye vi bruker på ferie, hytte og bil har lite å si for hvor mye tid vi tilbringer med barnebarna. Både barn og barnebarn er tjent med besteforeldre som trives og har overskudd”, skriver en morfar på Aftenpostens debattside på nettet. Og en bestemor sier det slik: ”Etter å ha strevd et langt liv der alt vi hadde av overskudd gikk til ungene, får jeg litt dårlig smak i munnen av de som sier at vi skal ofre oss for barnebarna. I dag har barna våre store fine hus, de reiser på utenlandsferie, går ut og spiser, og unner seg det de har lyst på. Barnebarna har alt de trenger og mer enn det. Det er jeg glad for. Men når jeg nå endelig får pensjon, gleder jeg meg til å reise litt. Nå lurer jeg på om folk synes dette er galt av oss.”
Selvsagt er det ikke galt. Også besteforeldre har krav på å få leve sitt eget liv. Uansett gode hensikter tjener det ingen at man går ut med krav som bare skaper mismot og dårlig samvittighet. Rett nok kan mange av oss trenge å bli minnet om at vi trenger å redusere på vårt materielle forbruk. Mange er besteforeldre, og blant disse finnes det naturligvis også dem som bare tenker på seg selv. Men det store flertallet stiller opp for sine barn og barnebarn, både med praktisk og økonomisk hjelp. Noen kan sikkert gjøre det enda mer. Men når kravet blir så generelt, rammer det mange urimelig, noe den siterte reaksjonen ovenfor viser med all ønskelig tydelighet.
Dessuten: Når enkelte besteforeldre har relativt liten kontakt med barnebarna, må en spørre hva grunnen kan være. Det blir vist til en undersøkelse som viser at en tredel av besteforeldre i Norge ser barnebarna bare et par ganger i året. Men før vi dømmer disse, må vi spørre hva grunnen kan være. De kan bo langt fra hverandre og har kanskje dårlig råd til å reise. Kanskje har besteforeldrene dårlig helse. Kanskje ligger årsaken hos barnebarnas foreldre. Det kan være et dårlig forhold, og foreldrene ønsker ikke at besteforeldrene skal ha noen særlig med kontakt med barna deres. Osv.
Mange besteforeldre opplever i dag at de møter forventninger som er urimelig store og som de ikke klarer å leve opp til. De har det vondt. Da skal vi ikke gjøre vondt verre.
Dette er etter min mening bom, og mange reagerer da også med rette. ”Hvor mye vi bruker på ferie, hytte og bil har lite å si for hvor mye tid vi tilbringer med barnebarna. Både barn og barnebarn er tjent med besteforeldre som trives og har overskudd”, skriver en morfar på Aftenpostens debattside på nettet. Og en bestemor sier det slik: ”Etter å ha strevd et langt liv der alt vi hadde av overskudd gikk til ungene, får jeg litt dårlig smak i munnen av de som sier at vi skal ofre oss for barnebarna. I dag har barna våre store fine hus, de reiser på utenlandsferie, går ut og spiser, og unner seg det de har lyst på. Barnebarna har alt de trenger og mer enn det. Det er jeg glad for. Men når jeg nå endelig får pensjon, gleder jeg meg til å reise litt. Nå lurer jeg på om folk synes dette er galt av oss.”
Selvsagt er det ikke galt. Også besteforeldre har krav på å få leve sitt eget liv. Uansett gode hensikter tjener det ingen at man går ut med krav som bare skaper mismot og dårlig samvittighet. Rett nok kan mange av oss trenge å bli minnet om at vi trenger å redusere på vårt materielle forbruk. Mange er besteforeldre, og blant disse finnes det naturligvis også dem som bare tenker på seg selv. Men det store flertallet stiller opp for sine barn og barnebarn, både med praktisk og økonomisk hjelp. Noen kan sikkert gjøre det enda mer. Men når kravet blir så generelt, rammer det mange urimelig, noe den siterte reaksjonen ovenfor viser med all ønskelig tydelighet.
Dessuten: Når enkelte besteforeldre har relativt liten kontakt med barnebarna, må en spørre hva grunnen kan være. Det blir vist til en undersøkelse som viser at en tredel av besteforeldre i Norge ser barnebarna bare et par ganger i året. Men før vi dømmer disse, må vi spørre hva grunnen kan være. De kan bo langt fra hverandre og har kanskje dårlig råd til å reise. Kanskje har besteforeldrene dårlig helse. Kanskje ligger årsaken hos barnebarnas foreldre. Det kan være et dårlig forhold, og foreldrene ønsker ikke at besteforeldrene skal ha noen særlig med kontakt med barna deres. Osv.
Mange besteforeldre opplever i dag at de møter forventninger som er urimelig store og som de ikke klarer å leve opp til. De har det vondt. Da skal vi ikke gjøre vondt verre.
fredag 18. januar 2008
Formidle røttene
Besteforeldreseminaret i Oslo åpnet i dag. En rykende fersk bok ”Besteforeldreboka” (Luther Forlag), ble presentert. Boka inneholder mange verdifulle bidrag til ”nytte og glede” – for å sitere bokas undertittel.
I ett av bidragene reflekterer kommentarredaktør i Vårt Land, Erling Rimehaug, om det å være bestefar i dag, der han ikke minst legger vekt på betydningen av formidle til barnebarna deres røtter.
Rimehaug peker her på noe helt vesentlig. I en tid da identitetsverdier er mere truet enn kanskje noen gang før, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som kan hjelpe dem til å finne røtter og feste som kan gi basis for å takle livet. Her har besteforeldrene en stor oppgave.
I ett av bidragene reflekterer kommentarredaktør i Vårt Land, Erling Rimehaug, om det å være bestefar i dag, der han ikke minst legger vekt på betydningen av formidle til barnebarna deres røtter.
Rimehaug peker her på noe helt vesentlig. I en tid da identitetsverdier er mere truet enn kanskje noen gang før, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som kan hjelpe dem til å finne røtter og feste som kan gi basis for å takle livet. Her har besteforeldrene en stor oppgave.
Lederpris til Marit Breivik
Håndballjentenes trener, Marit Breivik, fikk i dag Ukeavisen Ledelses lederpris ”Godt lederskap 2007”, ”fordi hun med sin særegne lederstil leverer prestasjoner av internasjonal toppklasse igjen og igjen”, som det heter i begrunnelsen.
Jeg slutter meg til og klapper. Jeg bidro selv i avstemningen og gav min stemme til Marit Breivik. Hun vant suverent foran alle de nominerte prominensene fra næringslivet. Ja, for det er jo gjerne til næringslivet man vender blikket når temaet er dyktige ledere, som om de ikke skulle finnes også innenfor andre områder av samfunnslivet.
Marit Breivik er en leder som mange med fordel kunne lære av, ikke minst gjelder det mange av hennes mannlige idrettskolleger, som åpenbart lider under den misforståelse at jo høyere de skriker og jo mer de banner, jo bedre blir laget. Vi behøver ikke gå lenger enn til den mest aktuelle laglederen nå om dagen, håndballguttas trener. I går kveld så vi Marit Breiviks motstykke når det gjelder lederstil i utfoldelse i åpningskampen mot Danmark. En brølende og ubehøvlet leder som slynger ut av seg banning og utskjelling når det er tid for time out.
Jeg forstår selvsagt at det er ikke så vondt ment som det er sagt, og håndballgutta er vel så vant til utbruddene at de forhåpentligvis ikke lar seg knekke av utskjellingen. Men det er ikke vakkert å se på, og direkte pinlig å høre på. Jeg håper herrelandslaget når langt i EM-turneringen, og jeg jubler når de vinner. Men laglederens vulgære opptreden ødelegger mye av gleden.
Jeg slutter meg til og klapper. Jeg bidro selv i avstemningen og gav min stemme til Marit Breivik. Hun vant suverent foran alle de nominerte prominensene fra næringslivet. Ja, for det er jo gjerne til næringslivet man vender blikket når temaet er dyktige ledere, som om de ikke skulle finnes også innenfor andre områder av samfunnslivet.
Marit Breivik er en leder som mange med fordel kunne lære av, ikke minst gjelder det mange av hennes mannlige idrettskolleger, som åpenbart lider under den misforståelse at jo høyere de skriker og jo mer de banner, jo bedre blir laget. Vi behøver ikke gå lenger enn til den mest aktuelle laglederen nå om dagen, håndballguttas trener. I går kveld så vi Marit Breiviks motstykke når det gjelder lederstil i utfoldelse i åpningskampen mot Danmark. En brølende og ubehøvlet leder som slynger ut av seg banning og utskjelling når det er tid for time out.
Jeg forstår selvsagt at det er ikke så vondt ment som det er sagt, og håndballgutta er vel så vant til utbruddene at de forhåpentligvis ikke lar seg knekke av utskjellingen. Men det er ikke vakkert å se på, og direkte pinlig å høre på. Jeg håper herrelandslaget når langt i EM-turneringen, og jeg jubler når de vinner. Men laglederens vulgære opptreden ødelegger mye av gleden.
onsdag 16. januar 2008
Statsministeren som referanse?
De siste dagene har vi fått fortalt en historie om spillet bak kulissene da en av medie-Norges viktigste stillinger skulle besettes, konsernsjef i A-pressen. Det var Kåre Valebrokk som i en kommentarartikkel i Aftenposten fortalte historien om hvordan statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre lot seg bruke som referanser for en søker som hadde vært statssekretær i Stoltenbergs tidligere regjering. Stoltenberg og Støre møtte opp i et hemmelig møte hos styrelederen for A-pressen, Knut Brundtland, for å anbefale Jan Erik Larsen. Her møtte også sjefen for Telenor, som er hovedaksjonær i A-pressen sammen med LO.
Både Stoltenberg og Gahr Støre bagatelliserer saken. Støre sier at når han blir bedt om å stille opp for å gi sin vurdering som referanse, så gjør han det. Nei, Støre, det er nettopp det du ikke gjør! Du og Stoltenberg bekler de to viktigste politiske posisjonene i Norge, og da kan dere ikke la dere bruke som referanser for søkere til topposisjoner i næringslivet, og spesielt ikke i en medieorganisasjon.
Jeg anser det som en selvfølge at den aktuelle søkeren har spurt de to om de var villige til å være referanser. I hvert fall er det vanlig folkeskikk. Stoltenberg og Støre burde da ha forklart at det kan de ikke, så lenge de sitter i de politiske posisjonene de gjør. Når så ikke skjedde, burde det i hvert fall ha ringt ei klokke i deres hoder når Brundtland innkalte til hemmelig møte.
Her har Stoltenberg og Støre gjort ei blemme, som er alvorlig nok, ikke minst på bakgrunn av Ap's lite beundringsverdige historie i saker av denne art. Begge hadde gjort klokt i å innrømme det. Detaljene omkring møtet viser med all ønskelig tydelighet at hele ”settingen” måtte skape en atmosfære av press overfor Telenor-direktøren, som ikke ønsket Larsen i stillingen. At Telenor-sjefen ikke lot seg presse, taler til hans fordel. At styreleder Brundtland på det aktuelle tidspunktet ikke en gang hadde møtt Larsen, sier det meste om styrelederens vurderingsevne.
Både Stoltenberg og Gahr Støre bagatelliserer saken. Støre sier at når han blir bedt om å stille opp for å gi sin vurdering som referanse, så gjør han det. Nei, Støre, det er nettopp det du ikke gjør! Du og Stoltenberg bekler de to viktigste politiske posisjonene i Norge, og da kan dere ikke la dere bruke som referanser for søkere til topposisjoner i næringslivet, og spesielt ikke i en medieorganisasjon.
Jeg anser det som en selvfølge at den aktuelle søkeren har spurt de to om de var villige til å være referanser. I hvert fall er det vanlig folkeskikk. Stoltenberg og Støre burde da ha forklart at det kan de ikke, så lenge de sitter i de politiske posisjonene de gjør. Når så ikke skjedde, burde det i hvert fall ha ringt ei klokke i deres hoder når Brundtland innkalte til hemmelig møte.
Her har Stoltenberg og Støre gjort ei blemme, som er alvorlig nok, ikke minst på bakgrunn av Ap's lite beundringsverdige historie i saker av denne art. Begge hadde gjort klokt i å innrømme det. Detaljene omkring møtet viser med all ønskelig tydelighet at hele ”settingen” måtte skape en atmosfære av press overfor Telenor-direktøren, som ikke ønsket Larsen i stillingen. At Telenor-sjefen ikke lot seg presse, taler til hans fordel. At styreleder Brundtland på det aktuelle tidspunktet ikke en gang hadde møtt Larsen, sier det meste om styrelederens vurderingsevne.
tirsdag 15. januar 2008
Halvor Nordhaug vant bispevotering
Rektor ved praktisk teologisk seminar ved Menighetsfakultetet, Halvor Nordhaug, ble den suverene vinneren av den kirkelige voteringen til ny biskop i Møre bispedømme. Nordhaug fikk 140 førstestemmer. Det er flere førstestemmer enn alle de øvrige kandidatene til sammen. Han fikk også flest stemmer totalt (når både 1., 2. og 3. stemmene legges sammen).
En klarere melding fra kirkens egne organer kan regjeringen ikke få. Fortsatt har vi den antikvariske ordning at det er regjeringen som utnevner biskopene i den norske kirke. Det er naturligvis helt uholdbart i en tid som vår. Men det ser ikke ut til at regjeringen vil gi slipp på kirkemakten.
Vi har hatt mange eksempler på at regjeringen ikke har utnevnt i samsvar med kirkens eget ønske, slik dette kommer til uttrykk i den omfattende voteringen som gjennomføres i kirkelige organer. Det har faktisk også hendt noen ganger at kandidater som i likhet med Nordhaug har hatt flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen, ikke er blitt utnevnt. Men det ligger noen tiår tilbake i tid. Og det bør ikke skje igjen.
Selv om Nordhaug etter Giskes smak sikkert er for konservativ i teologien, bør Giske nå vise at han respekterer kirkens eget valg og utnevne Halvor Nordhaug.
En klarere melding fra kirkens egne organer kan regjeringen ikke få. Fortsatt har vi den antikvariske ordning at det er regjeringen som utnevner biskopene i den norske kirke. Det er naturligvis helt uholdbart i en tid som vår. Men det ser ikke ut til at regjeringen vil gi slipp på kirkemakten.
Vi har hatt mange eksempler på at regjeringen ikke har utnevnt i samsvar med kirkens eget ønske, slik dette kommer til uttrykk i den omfattende voteringen som gjennomføres i kirkelige organer. Det har faktisk også hendt noen ganger at kandidater som i likhet med Nordhaug har hatt flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen, ikke er blitt utnevnt. Men det ligger noen tiår tilbake i tid. Og det bør ikke skje igjen.
Selv om Nordhaug etter Giskes smak sikkert er for konservativ i teologien, bør Giske nå vise at han respekterer kirkens eget valg og utnevne Halvor Nordhaug.
Besteforeldre på dagsorden
Lørdag skal jeg holde foredrag om besteforeldrerollen på et stort besteforeldreseminar i Oslo. 70-80 besteforeldre har satt hverandre stevne for å dele erfaringer og bli inspirert til å fylle rollen som besteforeldre.
Jahn Otto Johansen skrev nylig i Aftenposten at uten bestemødre stopper Norge. Overraskende nok bruker den kjente skribenten en utslitt floskel i sin karakteristikk av bestemødre. Men han har et viktig poeng. Svært mange småbarnsforeldre i dag er avhengig av besteforeldres innsats for å makte hverdagen. Besteforeldre henter og bringer i barnehagen. De trår til når barna blir syke, slik at foreldrene kan gå på jobb. De bidrar med økonomisk støtte både til huskjøp og til barnefamiliens daglige drift. Viktig er også den moralske støtte de gir foreldrene i oppdragergjerningen. Kanskje ikke minst viktig er den symbolske betydning de har ved rett og slett ”være der”, som et slags heimevern, som gir barnebarna og deres foreldre en visshet om at de har noen som stiller opp i krisetider.
Jeg brukte mine siste yrkesaktive år som forsker ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo til å arbeide spørsmål knyttet til besteforeldrenes familiepedagogiske støttefunksjon. Jeg har fortsatt stor glede av å arbeide med dette fagområdet, og prøver å formidle kunnskap om temaet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/.
Besteforeldrenes familiepedagogiske rolle er et forholdsvis nytt forskingsområde. I USA har interessen for temaet nærmest eksplodert de siste årene. I Norge er det ikke mange som arbeider på dette feltet. Men noe gjøres og resultatene er utrolig interessante. Se for eksempel de foreløpig publiserte resultatene fra Gunhild Hagestads store generasjonsundersøkelse.
Stadig flere opplever å bli besteforeldre, og de aller fleste opplever det utrolig stort. Men mange er usikre på rollen, for forventningene til besteforeldre er uklare og til dels motstridende. Derfor er det ikke dumt å treffes for å dele erfaringer.
Jeg gleder meg til seminaret.
Jahn Otto Johansen skrev nylig i Aftenposten at uten bestemødre stopper Norge. Overraskende nok bruker den kjente skribenten en utslitt floskel i sin karakteristikk av bestemødre. Men han har et viktig poeng. Svært mange småbarnsforeldre i dag er avhengig av besteforeldres innsats for å makte hverdagen. Besteforeldre henter og bringer i barnehagen. De trår til når barna blir syke, slik at foreldrene kan gå på jobb. De bidrar med økonomisk støtte både til huskjøp og til barnefamiliens daglige drift. Viktig er også den moralske støtte de gir foreldrene i oppdragergjerningen. Kanskje ikke minst viktig er den symbolske betydning de har ved rett og slett ”være der”, som et slags heimevern, som gir barnebarna og deres foreldre en visshet om at de har noen som stiller opp i krisetider.
Jeg brukte mine siste yrkesaktive år som forsker ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo til å arbeide spørsmål knyttet til besteforeldrenes familiepedagogiske støttefunksjon. Jeg har fortsatt stor glede av å arbeide med dette fagområdet, og prøver å formidle kunnskap om temaet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/.
Besteforeldrenes familiepedagogiske rolle er et forholdsvis nytt forskingsområde. I USA har interessen for temaet nærmest eksplodert de siste årene. I Norge er det ikke mange som arbeider på dette feltet. Men noe gjøres og resultatene er utrolig interessante. Se for eksempel de foreløpig publiserte resultatene fra Gunhild Hagestads store generasjonsundersøkelse.
Stadig flere opplever å bli besteforeldre, og de aller fleste opplever det utrolig stort. Men mange er usikre på rollen, for forventningene til besteforeldre er uklare og til dels motstridende. Derfor er det ikke dumt å treffes for å dele erfaringer.
Jeg gleder meg til seminaret.
torsdag 10. januar 2008
Velfortjent Sp-nederlag
Med sin leder, Åslaug Haga, i spissen har Sp gått på et velfortjent nederlag i spørsmålet om vern av Trillemarka. I god tid før kommunevalget hadde miljøvernministeren fra Sv og landbruksministeren fra Sp kompromisset seg fram til en løsning, som innebar vern av ca tre firedeler av Trillemarka. Men rett før kommunevalget troppet Åslaug Haga opp i Trillemarka sammen med Per Olaf Lundteigen og utbasunerte at det ikke var aktuelt for Sp å godta noen annen løsning enn den de involverte kommunene gikk for, dvs. vern av bare halvparten av det verneverdige området. Hvis regjeringen ikke godtok denne løsningen, ville det bli konflikt, fikk vi høre.
Hagas provoserende holdning gjorde seg sikkert godt i Senterpartiland, Lundteigen jublet og noen Sp-stemmer var sikret. – Med kommunevalget bak seg har Haga nå vært nødt til å bite i det sure eplet, og Lundteigen raser. Han lover kamp når Stortinget skal behandle erstatningsordningen.
Nok et eksempel på at det singler i glass hos de rød-grønne partiene, som før forrige stortingsvalg stadig beskyldte den forrige regjeringen for rot, forvirring og intern uenighet.
Hagas provoserende holdning gjorde seg sikkert godt i Senterpartiland, Lundteigen jublet og noen Sp-stemmer var sikret. – Med kommunevalget bak seg har Haga nå vært nødt til å bite i det sure eplet, og Lundteigen raser. Han lover kamp når Stortinget skal behandle erstatningsordningen.
Nok et eksempel på at det singler i glass hos de rød-grønne partiene, som før forrige stortingsvalg stadig beskyldte den forrige regjeringen for rot, forvirring og intern uenighet.
mandag 7. januar 2008
Gros skattesak
Lørdag stod jeg utenfor en Narvesenkiosk og tittet på avisoppslagene. En eldre mann jeg ikke kjenner, rev tak i meg, pekte på oppslaget om Gro som ikke betaler skatt, og fnyste: ”I går var det oppslag om at hun tar 350.000 for et foredrag. Og nå dette! Fy!!” – Søndag var jeg i et vennelag der samme sak ble tema. Bølgene gikk høyt i samtalen. Noen syntes reaksjonene var et typisk uttrykk for norsk smålighet og la vekt på at den tidligere statsministeren ikke hadde gjort noe galt. Andre la mer vekt på at en burde vente mer av en tidligere toppolitiker som aldri nølte med å slå ned på folks skatteunndragelser. Alle kunne enes om at hun har opptrådt dumt.
Uansett hvilken begrunnelse myndighetene i sin tid hadde for å innføre den selsomme regel at norske statspensjonister som er bosatt i Frankrike, ikke skal betale skatt, synes det åpenbart galt at en toppolitiker med meget gunstig pensjon, skal slippe unna skatten. Det vil være ulike meninger om hun burde ha benyttet seg av ordningen. Kanskje kunne en ha ventet at hun straks hun ble klar over forholdet, hadde meldt fra om hvor uheldig denne ordningen slår ut. Gro Harlem Brundtland er ingen hvem som helst. Med hennes historie må hun nok finne seg i at hennes økonomiske disposisjoner blir gransket nøye, slik alle personer i høye offentlige posisjoner må regne med. Det dreier seg faktisk om troverdighet, om liv og lære. Gro bidro i sin tid til å felle Jan P. Syse i en skattesak som bare var blåbær i forhold til denne, og hun har vært en flittig bruker av det norske helsevesenet etter at hun bosatte seg i Nice, forteller Dagbladet.
I dag forteller avisene at hun akter å flytte hjem til Norge. Barn og barnebarn vil gjerne ha henne nærmere. Mon tro om ikke hennes partifeller også gleder seg over det. Dermed kommer hun i hvert fall til å betale skatt.
Gros omdømme betyr kanskje ikke så mye for henne selv lenger. Men selv om hun ikke lenger er politisk aktiv i Ap, rammes partiets omdømme hardt blant folk flest. Ap tåler ikke mange saker av denne typen.
Uansett hvilken begrunnelse myndighetene i sin tid hadde for å innføre den selsomme regel at norske statspensjonister som er bosatt i Frankrike, ikke skal betale skatt, synes det åpenbart galt at en toppolitiker med meget gunstig pensjon, skal slippe unna skatten. Det vil være ulike meninger om hun burde ha benyttet seg av ordningen. Kanskje kunne en ha ventet at hun straks hun ble klar over forholdet, hadde meldt fra om hvor uheldig denne ordningen slår ut. Gro Harlem Brundtland er ingen hvem som helst. Med hennes historie må hun nok finne seg i at hennes økonomiske disposisjoner blir gransket nøye, slik alle personer i høye offentlige posisjoner må regne med. Det dreier seg faktisk om troverdighet, om liv og lære. Gro bidro i sin tid til å felle Jan P. Syse i en skattesak som bare var blåbær i forhold til denne, og hun har vært en flittig bruker av det norske helsevesenet etter at hun bosatte seg i Nice, forteller Dagbladet.I dag forteller avisene at hun akter å flytte hjem til Norge. Barn og barnebarn vil gjerne ha henne nærmere. Mon tro om ikke hennes partifeller også gleder seg over det. Dermed kommer hun i hvert fall til å betale skatt.
Gros omdømme betyr kanskje ikke så mye for henne selv lenger. Men selv om hun ikke lenger er politisk aktiv i Ap, rammes partiets omdømme hardt blant folk flest. Ap tåler ikke mange saker av denne typen.
Delt bosted og flytteretten
I debatten om delt bosted for barn ved foreldrenes samlivsbrudd har det undret meg at man er så lite opptatt av foreldrenes frie flytterett. Advokat Øivind Østberg skriver i et avisinnlegg i at den viktigste myndigheten som ligger hos bostedsforelder i dag, beslutningen om hvor i landet barnet skal bo. Både symbolsk og praktisk er dette av stor betydning, hevder Østberg.
I praksis kan bostedsforelderen ta med seg barnet og flytte så langt unna den andre forelderen som en bare vil. Det sier seg selv at samværet med begge foreldrene blir atskillig vanskeligere hvis foreldrene bor langt fra hverandre. Og hvordan delt bosted skal fungere i praksis hvis bostedsforelderen bor på Sørlandet og samværsforelderen i Finnmark, er ikke lett å forstå. Det er også ganske underlig at den bostedsforelderen som flytter med barnet, ikke blir pålagt å bære merkostnadene dette gir for samværet.
Den frie flytteretten er normalt en viktig rettighet. Men her burde hensynet til barnet veie tyngre. Det burde være et selvfølgelig krav ved delt bosted at foreldrene forplikter seg til å bo i nærheten av hverandre. Hvis en av foreldrene flytter langt unna, bør en kunne kreve at avtalen reforhandles. Også ved vanlig samværsrett bør en etter min mening legge større vekt på kravet om at foreldrene bor i nærheten av hverandre. Det er slett ikke bare greit for barn å måtte reise langt av gårde hver annen week-end. Mange viktige fritidsaktiviteter, vennerelasjoner osv utfolder seg nettopp i helgene.
Obligatorisk megling løser ikke problemet. Som Østberg riktig påpeker, behøver ingen med makt å gi seg i en megling. Uavhengig av om en innfører delt omsorg som hovedregel, bør en derfor vurdere om en skulle legge avgjørelsesmyndigheten under foreldreansvaret, slik at spørsmålet om å flytte innenlands så vel som utenlands med barnet blir noe to oppegående foreldre faktisk må komme til enighet om.
I praksis kan bostedsforelderen ta med seg barnet og flytte så langt unna den andre forelderen som en bare vil. Det sier seg selv at samværet med begge foreldrene blir atskillig vanskeligere hvis foreldrene bor langt fra hverandre. Og hvordan delt bosted skal fungere i praksis hvis bostedsforelderen bor på Sørlandet og samværsforelderen i Finnmark, er ikke lett å forstå. Det er også ganske underlig at den bostedsforelderen som flytter med barnet, ikke blir pålagt å bære merkostnadene dette gir for samværet.
Den frie flytteretten er normalt en viktig rettighet. Men her burde hensynet til barnet veie tyngre. Det burde være et selvfølgelig krav ved delt bosted at foreldrene forplikter seg til å bo i nærheten av hverandre. Hvis en av foreldrene flytter langt unna, bør en kunne kreve at avtalen reforhandles. Også ved vanlig samværsrett bør en etter min mening legge større vekt på kravet om at foreldrene bor i nærheten av hverandre. Det er slett ikke bare greit for barn å måtte reise langt av gårde hver annen week-end. Mange viktige fritidsaktiviteter, vennerelasjoner osv utfolder seg nettopp i helgene.
Obligatorisk megling løser ikke problemet. Som Østberg riktig påpeker, behøver ingen med makt å gi seg i en megling. Uavhengig av om en innfører delt omsorg som hovedregel, bør en derfor vurdere om en skulle legge avgjørelsesmyndigheten under foreldreansvaret, slik at spørsmålet om å flytte innenlands så vel som utenlands med barnet blir noe to oppegående foreldre faktisk må komme til enighet om.
fredag 4. januar 2008
Kirkens tilstand
Den kirkelige debatten kan gi inntrykk av at nærmest alt er bare elendighet i Den norske kirke. Spesielt etter Kirkemøtet i høst bruker mange svært så mørke farger når de maler sitt bilde av tilstanden i kirken. Sant nok har man i kirkens organer ikke lykkes å bli enige i et viktig etisk spørsmål. Kirkemøtet har gjort et forsøk på å finne en vei for hvordan man tross alt kan leve videre i en slik situasjon. Ikke alle liker den veien Kirkemøtet valgte. Men knapt noen har vært i stand til å finne noe bedre alternativ – gitt det faktum at kirken med biskopene i spissen – er splittet omtrent på midten.
Under alle omstendigheter – kirken skal leve videre, og alt er selvfølgelig ikke bare elendighet. Det er derfor meget betimelig når Den norske kirkes øverste tillitsvalgte, Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, i et innlegg i Vårt Land i dag minner oss om at det skjer mye flott og bra i Den norske kirke! Ordet forkynnes i nær sagt alle landets kirker nesten hver søndag. – Barn døpes i Jesu navn og sakramentenes forvaltes. ”Dessuten opplever vi en satsning på trosopplæring som vi bare tidligere har drømt om”, skriver Andersen blant annet.
I sin åpningstale på Kirkemøtet i høst formante Nils-Tore Andersen oss alle til å begynne å snakke positivt om kirken. Disse påminnelsene er både nødvendige og nyttige. Nødvendige for at vi skal snakke sant om kirken. Nyttige for at vi skal opprettholde motivasjonen og inspirasjonen for alt det gode arbeide vi som medlemmer i av kirken er kalt til å ta del i.
Under alle omstendigheter – kirken skal leve videre, og alt er selvfølgelig ikke bare elendighet. Det er derfor meget betimelig når Den norske kirkes øverste tillitsvalgte, Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, i et innlegg i Vårt Land i dag minner oss om at det skjer mye flott og bra i Den norske kirke! Ordet forkynnes i nær sagt alle landets kirker nesten hver søndag. – Barn døpes i Jesu navn og sakramentenes forvaltes. ”Dessuten opplever vi en satsning på trosopplæring som vi bare tidligere har drømt om”, skriver Andersen blant annet.I sin åpningstale på Kirkemøtet i høst formante Nils-Tore Andersen oss alle til å begynne å snakke positivt om kirken. Disse påminnelsene er både nødvendige og nyttige. Nødvendige for at vi skal snakke sant om kirken. Nyttige for at vi skal opprettholde motivasjonen og inspirasjonen for alt det gode arbeide vi som medlemmer i av kirken er kalt til å ta del i.
torsdag 3. januar 2008
Delt bosted er en dårlig norm
I politiske kretser har tanken om at barna ved foreldrenes samlivsbrudd skal ha delt bosted (en uke hos far og en uke hos mor) blitt populært. Men barn trenger individuelle løsninger, og delt bosted bør ikke lovfestes som hovedregelen, sier barneombudet. Når foreldre går fra hverandre, er det barnas beste som må være utgangspunktet når spørsmålet om barnas bosted skal avgjøres.
Forskning viser at under helt bestemte forutsetninger kan delt bosted fungere for større barn: Foreldrene må samarbeide godt, barnet må selv ønske en slik ordning og trives med to hjem, foreldrene må bo i nærheten av hverandre slik at barnet kan gå på én skole eller barnehage og kunne opprettholde kontakt med venner og delta i fritidsaktiviteter fra begge hjem og endelig at det er åpenhet for å endre ordningen dersom barnas situasjon og behov forandrer seg. Uansett bør barn under tre år ikke ha delt bosted fordi de ikke har psykologiske forutsetninger for å takle en slik hverdag.
Tidligere barneminister Karita Bekkemellem sier hun er skuffet over barneombudet! Det sier vel mer om henne enn om barneombudet. Bekkemellem har aldri tatt inn over seg prinsippet om at det er barnets beste som skal komme først. Hun kommer med det sedvanlige dikrimineringsargumentet, og viser med det at hun setter foreldrenes rettigheter foran barnets beste. Dessuten idylliserer hun delt bosted når hun sier at barneombudet ikke har tatt nok alvorlig den delen av forskningen som viser at mange barn trives med delt bosted. Ja, noen barn klarer å takle pendlertilværelsen, men erfaringen viser at de nødvendige forutsetningene for det slett ikke alltid er til stede. Stadig flere forsøk på delt omsorg havner i retten fordi foreldrene krangler og en av foreldrene ikke lenger ønsker å opprettholde delt omsorg, opplyser psykolog Katrin Koch i Aftenposten i dag.
Jeg er enig med min tidligere kollega ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Stein Erik Ulvund, som sier at delt omsorg som hovednorm bare vil føre til at mange foreldre dermed vil stå på dette kravet uavhengig av om det er best for barnet. Derfor vil en slik norm bare øke konfliktnivået.
Kanskje burde både Bekkemellem og andre politikere også lytte litt til barna selv. Som en sier i Aftenpostens nettdebatt om saken: ”Til alle som er for delt bosted: har dere prøvd å bo annenhver uke selv? Det har nemlig jeg, og det var helt forferdelig. Og ikke turde jeg si i fra, av redsel for å såre mor og far.” Og en annen: ”Det var mor og far som ikke ville bo sammen – hvorfor skulle jeg ende opp i en koffert i 10 år?”
Forskning viser at under helt bestemte forutsetninger kan delt bosted fungere for større barn: Foreldrene må samarbeide godt, barnet må selv ønske en slik ordning og trives med to hjem, foreldrene må bo i nærheten av hverandre slik at barnet kan gå på én skole eller barnehage og kunne opprettholde kontakt med venner og delta i fritidsaktiviteter fra begge hjem og endelig at det er åpenhet for å endre ordningen dersom barnas situasjon og behov forandrer seg. Uansett bør barn under tre år ikke ha delt bosted fordi de ikke har psykologiske forutsetninger for å takle en slik hverdag.
Tidligere barneminister Karita Bekkemellem sier hun er skuffet over barneombudet! Det sier vel mer om henne enn om barneombudet. Bekkemellem har aldri tatt inn over seg prinsippet om at det er barnets beste som skal komme først. Hun kommer med det sedvanlige dikrimineringsargumentet, og viser med det at hun setter foreldrenes rettigheter foran barnets beste. Dessuten idylliserer hun delt bosted når hun sier at barneombudet ikke har tatt nok alvorlig den delen av forskningen som viser at mange barn trives med delt bosted. Ja, noen barn klarer å takle pendlertilværelsen, men erfaringen viser at de nødvendige forutsetningene for det slett ikke alltid er til stede. Stadig flere forsøk på delt omsorg havner i retten fordi foreldrene krangler og en av foreldrene ikke lenger ønsker å opprettholde delt omsorg, opplyser psykolog Katrin Koch i Aftenposten i dag.
Jeg er enig med min tidligere kollega ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Stein Erik Ulvund, som sier at delt omsorg som hovednorm bare vil føre til at mange foreldre dermed vil stå på dette kravet uavhengig av om det er best for barnet. Derfor vil en slik norm bare øke konfliktnivået.
Kanskje burde både Bekkemellem og andre politikere også lytte litt til barna selv. Som en sier i Aftenpostens nettdebatt om saken: ”Til alle som er for delt bosted: har dere prøvd å bo annenhver uke selv? Det har nemlig jeg, og det var helt forferdelig. Og ikke turde jeg si i fra, av redsel for å såre mor og far.” Og en annen: ”Det var mor og far som ikke ville bo sammen – hvorfor skulle jeg ende opp i en koffert i 10 år?”
Abonner på:
Innlegg (Atom)