Å tale til de døde

Stadig opplever en at pårørende henvender seg til den døde i du-form i minneordene ved båren under gravferdsgudstenesten. Inge Lønning skriver i en artikkel i Dagbladet at han ofte opplever ”et intenst, nesten fysisk ubehag” når han i kirke eller gravkapell tvinges til å lytte til minneord som er talerens avskjed med avdøde i fortrolighetens direkte tiltaleform.

Ubehaget skyldes at han opplever å bli trukket med inn i en illusjon, et forsøk på å oppheve den grensen som er grunnen til at vi i det hele tatt er samlet til gravferdsgudstjeneste. Han mener også at i den utstrekning den direkte tiltalen er ord i fortrolighet fra ett menneske til et annet, hører den ikke hjemme i det offentlige rom. Og endelig mener han at i en samfunnsvirkelighet hvor mediene, især fjernsynet, forsøker å drukne oss i daglige doser av pseudo-intimitet, vil det være en velgjerning både mot den enkelte og fellesskapet om vi kan slippe å bli dyttet inn i tilskuerrollen også i gravkapellet, når den siste tjeneste skal forrettes.

Lønning setter her ord på en opplevelse jeg tror han deler med mange. Personlig kjenner jeg på det samme ubehaget når man i sine minnetaler i kirken henvender seg til den døde i du-form. Nå går det selvsagt ikke an å være uenig med dem som sier at her må både prester og andre trå forsiktig og ikke såre folk som er i en forferdelig vanskelig sørgesituasjon. Det er alltid godt ment det som blir sagt ved en båre – uansett hvordan man uttrykker seg.

Jeg innser at det ikke er lett å skulle styre dette. Folk har ulike måter å uttrykke seg på, og det er godt å få anledning til å uttrykke sorgen også med ord. Samtidig kan det være grunn til å minne om at det ikke er den døde som har bruk for gravferdsgudstjenesten. "Det er det de levende som har, " skriver Lønning. "Dels for sammen å ta inn over seg den smertefulle, men definitive kjensgjerning at den døde ikke lenger er til stede. Dels for sammen å søke trøst i sorgen over tapet.”