Hvor meningsfylt er det å insistere på at mennesker som etter egen vurdering står fjernt fra kirkens tro, skal delta i styringen av kirken? spør professor Harald Hegstad i et avisinnlegg i går. At man i en folkekirke der over 80% av folket er medlemmer, skal kunne få tilnærmet like stor oppslutning ved kirkelige valg som ved politiske valg, fortoner seg fullstendig utopisk.
Men spørsmålet er også i hvilken grad dette er ønskelig, skriver Hegstad, ettersom medbestemmelsesretten i kirken teologisk sett er forankret i dåpen og troen og ikke i et allment demokrati.
Hegstads synspunkt vil sikkert vekke motsigelser fra enkelte kirkelige og politiske debattanter. Men faktum er vel at det er nettopp slik folk flest tenker. ”Kirken forvalter ikke bare medlemmenes interesser, men også et bestemt religiøst budskap”, skriver Hegstad, og det tror jeg faktisk de fleste forstår. Enten man som folkekirkemedlem definerer seg selv fjernt fra dette budskapet eller man står mer spørrende på noe avstand, så finner man det naturlig å overlate jobben med å sitte i menighetsråd o.l. fortrinnsvis til dem som er sterkere engasjert i budskapet.
For kirkens tjenere må oppgaven først og fremst være å forsøke å nå folk med budskapet, slik at de tør komme litt nærmere og våge å tro. Så kan man håpe at noen også vil engasjere seg i kirkens organisatoriske side.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar