Politikerspråket

Politikerspråket er et interessant fenomen. Vilma Bijeikien ved Universitetet i Bergen disputerer i dag for doktorgraden på en avhandling der hun legger fram resultatet av en undersøkelse av hvordan henholdsvis kvinnelige og mannlige politikere snakker.
Hovedformålet med undersøkelsen var å finne ut i hvilken grad mannlige og kvinnelige politikere bruker indirekte språklige uttrykk. Det har vært vanlig å anta at indirekte uttrykk er et karakteristisk trekk ved kvinners språk, og at kvinners språk derfor egner seg dårligere i den offentlige debatten enn menns språk.
En type indirekte språk som det hevdes er mer typisk for kvinner enn for menn, er bruken av spørresetninger for å sette fram påstander. F. eks.: ”Vil statsministeren fortsette å føre en miljøpolitikk som er i strid med det alle klimaekspertene advarer mot?”
Undersøkelsen viser at en slik språkbruk slett ikke er mer typisk for kvinner enn for menn, tvert imot. Bijeikiens analyse av politikerspråket i britiske parlamentetsdebatter viser at menn brukte spørresetninger for å sette fram påstander dobbelt så ofte som kvinner!
Det er liten grunn til å tro at det er særlig annerledes i vårt land. Og uansett om menn er verre enn kvinner når det gjelder slik språkbruk, så kan vi slå fast at dette er en uskikk. Personlig irriterer det meg stadig at politikere og andre deltakere i den offentlige debatt bedriver dette forsøket på debattjuks.
Jeg opplever det som en sterk undervurdering av lyttere og seere å bruke slikt språk. Hvorfor kan man ikke stille spørsmålene på en mer redelig måte – og overlate til den som skal svare selv å si hva han eller hun mener?