Høyesterett skjerpet NOKAS-straffene

Høyesterett skjerpet idag straffene til de NOKAS-dømte ganske betydelig. Ikke overrraskende, må en vel si. Lagmannsretten utfordret folks rettsfølelse da den gikk til en kraftig reduksjon av tingrettens straffeutmålig. Selv om Høyesterett ikke fullt og helt fulgte det svært høye straffenivået tingretten la seg på, sender Høyesterett med sin avgjørelse i dag en klar melding til alle som måtte ha ransplaner av typen NOKAS-ranet: Overfor den slags reagerer samfunnet meget strengt.

Hovedmannen David Toska har aldri villet si noe om hvor det ble av pengene. Det er vel ingen dårlig gjetning at han vet hvor de er. Han slapp forvaring. Dermed har han en sluttdato for når han igjen er en fri mann. Det er vanskelig ikke å gjøre seg sine refleksjoner.

God investering

Stein Erik Hagen gir to millioner kroner i støtte til Fremskrittspartiet. Det kan vise seg å bli en meget god investering. Hvis Frp kommer til makten og får anledning til å gjennomføre sin skattepolitikk, vil Hagen og familien få 151 millioner i skattelette. Hele familien står bak denne støtten, sier Hagen. Det kan man jo forstå.

Underlig utmeldelse

Tidligere leder i Human-Etisk Forbund, Levi Fragell, som selv har fortid som predikant i pinsebevegelsen, ønsker ikke lenger å være medlem av Nei til atomvåpen etter at organisasjonen vil samarbeide med evangelisten Aril Edvardsen, som i mange år også har engasjert seg sterkt i arbeidet for fred og forsoning rundt omkring i verden. Fragell begrunner utmeldelsen med at han er kritisk til det han kaller Edvardsens ”imperialistiske misjonsstrategi”.

Andre kan være kritiske til den strategi Fragell og Human-Etisk Forbund bruker, f.eks. for å få folk til å melde seg ut av Den norske kirke. Men slik uenighet behøver da vel ikke å hindre at man kan gå sammen om å støtte en sak man måtte være enige om, f.eks. kampen mot atomvåpen? ”I kampen mot atomvåpen må vi søke så bredt som mulig og alliere oss med alle som er villig til å slåss sammen med oss,” sier ildsjelen Ole Kopreitan i Nei til atomvåpen. Han har unektelig et poeng.
Fragells argumentasjon for utmeldelse er underlig.

Kanaltvangen

Hvordan ville vi ha reagert hvis dagligvarehandelen hadde stilt krav om at vi også måtte kjøpe ost hvis vi bare ønsket å kjøpe melk og brød? Vi hadde selvsagt ikke godtatt det. Men akkurat det er det tv-industrien tvinger oss til når det gjelder kjøp av tv-kanaler. Det er lederen av ”Familie og Medier”, Geir Magnus Nyborg, som med dette enkle eksemplet karakteriserer den såkalte kanalpakkingen i det nye tv-tilbudet som kommer til høsten. Hvorfor i all verden skal vi bare tilbys pakker av kanaler når vi skal abonnere på tv-kanaler? Hvis du f.eks. vil ha Discovery, er du nødt til å handle TV3 og andre kanaler på kjøpet. Men hva hvis du slett ikke vil ha osten? Ja, da får du heller ikke kjøpe melken!

Geir Magnus Nyborg sier at vi må ha rett til selv å velge hvilke kanaler vi vil ha. ”Det norske hus må kreve frihet til å sette sammen sitt eget tv-tilbud i hjemmet. Det skulle bare mangle,” sier Nyborg. -- Enig!

Kostbare tabber

Ingen tvil om hvem som tjente på Valla-saken. LO-sekretariatet opplyser at Fougner-utvalget, som bestod av tre medlemmer, kostet LO 5,6 mill. kroner. Selv om utvalget måtte honorere psykiatere og psykologer for noe assistanse, må en vel kunne si at advokatene har fått godt betalt for et par måneders arbeide. Gerd-Liv Vallas advokat, samt hennes 12 (!) bistandsadvokater, medierådgivere, rettspsykiater og coacher kostet 3,2 mill. kroner, mens Ingunn Yssens advokater dro av gårde med 1,4 mill. Samlet utgjør dette10,2 mill. kroner. Da er LO’s utgifter til møter, pressekonferanser, ressursbruk i egen administrasjon og lignende er ikke tatt med. Det ser for øvrig ikke ut til å være slutt med dette.

Alt på grunn av at (1) en LO-leder ikke var i stand til å takle en type personalkonflikt, som ledere av store organisasjoner og bedrifter møter med jevne mellomrom, og som de er godt betalt for å håndtere, (2) fordi den samme LO-leder opptrådte på en for henne personlig og LO katastrofal måte i det offentlige rom, og (3) fordi LO gjorde en sak de skulle ha behandlet selv, til rådyr advokatmat.

Hvem betaler? LO’s medlemmer, dvs. vanlige folk – med en årsinntekt som knapt svarer til en månedsinntekt for advokatene.

Nå sutrer Gerd-Liv Vallas pressetalsmann, advokat Harald Stabell, over at ingen lenger betaler for hennes advokatutgifter (les: hans honorarer). Kanskje skulle han splitte opp sine honorarkrav i 830.000 fakturarer og sende dem til LO-medlemmene personlig. Det blir jo tross alt ikke så mye på hver. Dessuten fikk vi da se om LO-medlemmene virkelig var villig til å betale for gildet.

Advokater i dobbeltroller

I en kommentar-artikkel i Aftenposten i dag peker Harald Stanghelle på et fenomen som griper stadig mer om seg. Det er jurister som framstår mer som sine klienters pressetalsmenn enn som deres advokater. Han nevner Harald Stabells agering pressen i Valla-saken som et godt eksempel. Det kanskje mest grelle eksempelet opplevde vi i vinter i debatten etter Håvard Melnæs’ bok om Se og Hør, da advokat Cato Schiøtz – som Stanghelle uttrykker det – ”simulerte den uavhengige juridiske ekspert” i to NRK-programmer, mens han i virkeligheten var leid inn av Se og Hørs redaktør, som selv var for feig til å stille opp i programmene. ”Advokaten var larmende taus om sin dobbeltrolle”, skriver Aftenpostens politiske redaktør.

Det er underlig hvordan advokater får seg til å framstå som eksperter på områder som har lite eller ingen ting med juss å gjøre. Jeg har selv opplevd dette, at advokater med den største selvfølgelighet blander rollene og leverer utredninger og uttalelser som nærmest hvem som helst kunne ha laget. Men advokat-tittelen egner seg til å skape inntrykk av ekspertise, eller kanskje endog ”skremme” til taushet. Advokater bør gå litt i seg selv og tenke seg om. Slik opptreden svekker tilliten. Det er verken advokatstanden eller samfunnet tjent med.

Gradering av menneskeverdet

For en tid siden vedtok Stortinget en ny bioteknologilov, som bestemmer hvem som skal ha livets rett i landet vårt. En av endringene dreier seg om sykdomstesting av embryoer. Embryoet er kort sagt fosteret de første ukene etter befruktningen. Lovendringen gjør det lovlig å teste om et embryo har arvet alvorlig sykdom av sine foreldre. Man velger et friskt embryo fremfor et sykt, som settes inn i kvinnens livmor. Slik kan par med risiko for arvelige alvorlige sykdommer få muligheten til å få friske barn.

Hensikten er altså god. Alle ønsker vi oss friske barn. Men har man tenkt igjennom konsekvensene? Her degraderes mennesket til å bli et middel for andre. Vi er i ferd med å skape et sorteringssamfunn, noe enkelte politikere hardnakket har benektet. Men de kommer ikke utenom at det her dreier seg om genetisk sortering. Det burde de i ærlighetens navn innrømme.

Generalsekretæren i organisasjonen Menneskeverd skriver i en artikkel i Aftenposten at ideen om utvelgelse på bakgrunn av genetisk utrustning undergraver vår unikhet. ”Teknologien bidrar til å flytte standarder for hva som er et friskt menneske og hva som er akseptabelt annerledes. Det er et stort skritt fra å ønske seg friske barn, til å lovfeste mulighet til å selektere bort individer med alvorlig sykdom.” Hun spør: ”Hvilket signal sender loven til dem som lever med en alvorlig arvelig sykdom? Er noen til for stor belastning for foreldre, søsken, lærere eller helsevesen? Har ikke deres liv bidratt, gledet eller betydd nok?”

Skribenten og forfatteren Niels Chr. Geelmuyden gir i en annen artikkel i Aftenposten en ramsalt kritikk av loven, og kaller det ”barbari på strømpelesten”. Han viser til hvor bestyrtet folk ble da en trailer fullastet med aborterte fostere for noen år siden ble stanset på vei til en fransk kosmetikkfabrikk. Men det som burde bestyrte oss, er at menneskeverd graderes, skriver Geelmuyden, og fortsetter: ”I praksis spiller det ingen rolle om graderingen skjer på basis av rasetilhørighet, kjønn, seksuell legning, funksjonsdyktighet eller utviklingstrinn. Det vesentlige er at graderingen befordrer barbari. Kjernen i begrepet sivilisasjon er at samfunnet tar vare på sine misdannede og ufullkomne medlemmer. I dyreriket og barbariske menneskekulturer blir defekte flokkmedlemmer etterlatt alene i skogen for å dø. Fra og med 24. mai i år gjør man det samme her i landet, men innpakket, sterilt og skånsomt. Denne gang kommer barbariet på strømpelesten.”

Hele 94 stortingsrepresentanter var ikke til stede i stortingssalen da denne loven ble vedtatt. Med rette kan en spørre hvor de var – både de og det mindretallet av folkets kårne som stemte.

Kjendisjournalistikken

Pressefolk har hatt høring om kjendisjournalistikk. Bakgrunnen var Håvard Melnæs' bok om Se og Hørs arbeidsmetoder. Mye gir grunnlag for undring i denne saken. For eksempel: Da Melnæs' bok kom ut, ga Presse-Norge uttrykk for overraskelse over Melnæs' avsløringer. Men kan det virkelig være mulig at norske journalister var så ukjent med de tvilsomme arbeidsmetodene som Se og Hør ifølge Melnæs' benytter? Norge er et lite land, og pressemiljøet er ikke stort. Her kjenner vel de fleste hverandre, og journalister skifter arbeidssted i minst like stor grad som i andre yrker.

Videre: Se og Hørs redaktør nekter å svare på spørsmål om bladet har tipsere i bl. a. banker, reiseselskaper og politiet. Redaktøren viser til kildevernet. Men ingen har bedt ham om å oppgi navn. Som lederen av Pressens Faglige Utvalg sa i NRK's "Redaksjon en" i går kveld: "Du trenger ikke å svare annet enn ja eller nei". Men da viser Se og Hør-redaktøren til at han ikke vil røpe bladets arbeidsmetoder. - Hvor dumme tror redaktøren at folk er? Med et slikt svar bekrefter han til fulle at bladet bruker slike metoder.

I vinter gikk bl.a. representanter for bankene høyt på banen og bedyret at de ville gjøre alt de kunne for å avsløre eventuelle utro tjenere. Siden har vi ikke hørt noe. Har de ikke funnet noen? Eller er saken for pinlig til at de vil opplyse noe om hva resultatet ble?

Protest mot ny ekteskapslov

Regjeringen har lagt fram forslag til ny ekteskapslov som innebærer en grunnleggende endring i forståelsen av hva et ekteskap er. Ekteskapet skal ikke lengre være forbeholdt mann og kvinne, men også par av samme kjønn skal kunne gifte seg.

Dette forslaget er ganske uforståelig. En såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov er en selvmotsigelse. To mennesker av samme kjønn som måtte velge å slå seg sammen i et parforhold, har allerede lovbestemmelser som regulerer forholdet, hvis de ønsker det. Da partnerskapsloven ble vedtatt for noen år, ble det fra en rekke politikere og andre som ivret for denne loven, understreket at ekteskap og partnerskap er to forskjellige ting, og man forsikret at det ikke var å blande disse. Nå er disse uttalelsene ingen ting verdt.

Lederen for bispekollegiet i Den norske kirke og den katolske biskopen i Oslo står i spissen for et krav til regjeringen om å trekke forslaget. Dette kravet bør få støtte. Det framholdes at lovforslaget innebærer et brudd med verdier som har vært holdt i hevd opp gjennom historien, og i de fleste kulturer: Ekteskapet mellom mann og kvinne er samfunnets grunnleggende enhet og den beste og mest stabile rammen rundt barns oppvekst.

Initiativtakerne til kravet skriver videre: ”Vi er overbevist om at det er til det beste for samfunnet at ekteskapet mellom mann og kvinne fortsatt gis en særstilling i lovverket. Vi vil understreke betydningen av at barn har både mannlige og kvinnelige rollemodeller i sin hverdag. Dersom det er viktig i barnehage og skole, må det også være sentralt i barnets viktigste fellesskap: familien. Internasjonale menneskerettigheter slår også fast at barn har rett til en mor og en far.”

To tanker samtidig?

Statsråd Øystein Djupedal er kommet til at kunnskap er viktig i skolen. ”Barn må lære å lese”, sier han til VG. - Ingen dårlig erkjennelse av en kunnskapsminister. Høyres Ine Marie Eriksen Søreide jubler over at Djupedal endelig har sett lyset. Det har vært et skifte fra fokus på trivsel til fokus på kunnskap, sier Eriksen Søreide.

Går det an å antyde at man kan ha to tanker i hodet samtidig? Lærere i skolen er i hvert fall nødt til det, skal de gjøre jobben sin.

Uforståelig dom

Straffelovens § 135a slår fast at en som ”forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring”, kan straffes med bøter eller fengsel. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes ”det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen” på grunn av deres ”hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, eller homofile legning, leveform eller orientering”.

I 2003 ble lederen av en nynazistisk organisasjon politianmeldt etter at han uttalte til VG: «Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut.»

Ifølge Borgarting lagmannsrett er disse uttalelsene ikke er så grove og kvalifisert krenkende at de innebærer noe brudd på ovennevnte lovparagraf.

Med rette har forstanderen i Det Mosaiske Trossamfunn, Anne Sender, reagert kraftig på dommen. Hun sier at frikjennelsen av den nynazistiske lederen «blir opplevd av norske jøder som at de er fratatt retten til vern som minoritet». Sentrale ledere i Den norske kirke mener at dette er en dom som Høyesterett må overprøve, og generalsekretæren i Human-Etisk Forbund mener at utsagnene er ”reinspikka rasisme”. Fra enkelte andre hold som ellers er svært raske til å reagere mot alle tendenser til ytringer som kan tenkes å bli rammet av rasismeparagrafen, har det vært stille.

Etter denne oppsiktsvekkende dommen er det grunn til å spørre hva som skal til av ytringer for å bli dømt etter rasismeparagrafen. Vi sitter med en vond følelse. Den aktuelle ytringen retter seg primært mot jøder. Vi kan gjøre et tankeeksperiment: Sett inn hvilken som helst annen gruppe som beskyttes av ovennevnte straffelovsbestemmelse i ytringen som nå er blitt ”frikjent”. Mon tro hva reaksjonen da hadde blitt?

Arverett for samboere møter motstand

Jeg konstaterer med interesse at både Jussformidlingen og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og går imot Justisdepartementets forslag om å gi samboere arverett. Begge organisasjonene mener at arv mellom samboere fortsatt bør være knyttet til testament. Begrunnelsen er at det bør være forskjeller mellom samboerskap og ekteskap, et synspunkt jeg også har hevdet (se 25. januar 2007).

Jussformidlingen mener forslaget vil være konfliktskapende og ikke i tilstrekkelig grad sikre det helt sentrale, nemlig arvelaters ønske. Å avskaffe enhver mulighet for et fullt økonomisk selvstendig samliv, vil etter Jussformidlingens mening være en uakseptabel innskrenking av individenes frihet. JURK skriver at ved å bevare ulikhetene mellom ekteskap og samboerskap, beskyttes borgernes muligheter. ”Valget står mellom et i stor grad gjennomregulert ekteskapelig samliv og et papirløst samliv med de mulighetene det gir det enkelte par til å avtale de løsninger som passer dem best. I det ugifte samliv kan partene sikre seg mot de økonomiske følgene av samlivsbrudd ved å inngå samboerkontrakt og gjensidig testament”, skriver JURK.

Likestillingsombudet støtter Justisdepartementets forslag, og viser enda en gang at der i gården er perspektivet enøyd og trangt. Om ikke likestillingsombudet vil lytte til kvinnelige jurister, kunne hun kanskje merke seg uttalelsen til f.eks. Norges Bygdekvinnelag, som skriver at det kan synes som om regjeringen kaster seg på en populistisk bølge uten at en har drøftet fullt ut følgene av en slik lovregulering.

Biskoper som abdiserer

I homofilispørsmålet har vi opplevd at enkelte biskoper med overlegg har gitt blaffen i kirkemøtevedtak de selv har vært med på eller bør ha kjent seg forpliktet på. Og nylig har vi sett at de nyutnevnte biskopene i Sør-Hålogaland og Hamar uten videre bryter med det syn på ekteskapet som bispemøtet har stått sammen om.

På denne bakgrunn stiller tidligere biskop Per Lønning i innlegget ”Når bisper abdiserer” i Vårt Land 21. mai to viktige spørsmål som nå så avgjort trenger klargjøring: 1. Hvilket krav stiller dagens situasjon til bispetjenesten som ”enhetens embete”? 2. Hvor langt er kirken selv forpliktet på de bud den er satt til å lære andre?

Da den nye biskopen i Sør-Hålogaland ble vigslet for noen måneder siden, forpliktet han seg til sammen med sine bispekolleger å ”legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke”. Det kan virke som biskopen ikke hørte spesielt godt etter da denne forpliktelsen ble lest opp for ham. Allerede på vigslingsdagen kom han med splittende utspill. Senere har det kommet andre.

Lønning minner også om den forståelse av bispetjenesten som fellesskapet av lutherske kirker i Det lutherske verdensforbund nylig ga uttrykk for, der det heter at biskoper har ”et særskilt kall til å tjene kirkens enhet og dens levende tradisjon, på en måte som er tydelig å gjenkjenne og grei å gjøre regnskap for.”

Selvsagt kan biskoper være uenige. Men når det bryter på så dypt vann som her, må det være lov å vente at en som er kalt til bispegjerningen i vår kirke, for det første tar forpliktelsen til å fremme enheten i kirken atskillig mer alvorlig enn det vi her ser demonstrert. For det andre må det kunne forventes at man først tar opp sin uenighet i samråd med sine bispekolleger og bruker den tid man trenger for om mulig å komme fram til konklusjoner man kan stå sammen om.

Den individualistiske holdningen og ureflekterte utspillskåthet vi nå ser utfolde seg blant enkelte biskoper, bidrar bare til en ting – at respekten og tilliten til dem som biskoper går tapt og ingen lenger bryr seg om å lytte til dem som våre hyrder og tilsynsmenn skulle være. Så blir de bare sittende igjen med medieapplausen – så lenge den varer.

Som man roper i skogen ....

Man tror knapt sine egne øyne når en ser listen av høringsinstanser som er bedt om å uttale seg om Barne- og likestillingsdepartementets forslag til ny ekteskapslov. For eksempel finner vi kun tre kristelige organisasjoner. Alle tre kan forventes å ville støtte departementets forslag. Blant disse er Kirkens Bymisjon og Norges Kristelige Studentforbund. Førstnevnte har i motsetning til tidligere ikke lenger personlige medlemmer, og Norges Kristelige Studentforbund er en meget liten organisasjon med få medlemmer. Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, derimot, som har langt flere medlemmer, er ikke høringsinstans. Heller ingen andre i rekken av store, frivillige kristelige organisasjoner som kunne tenkes å ha motforestillinger eller kritiske merknader, anses interessante nok til at de har fått forslaget til høring. Dette til tross for at der dreier seg om organisasjoner som har titusener av medlemmer, og som i årtier har drevet undervisning og opplysningsvirksomhet om ekteskap og familieliv.

Statsråden vil ikke kommentere utvalget. Det er ikke politisk styrt, sier statssekretæren, og toer sine hender. En byråkrat i departementet sier at det ikke kan gis gi noe fullgodt svar på hva som er kriteriene for å være med på departementets liste over offisielle høringsinstanser. Utvalget er nok litt tilfeldig, blir det svart. - Man skal jo helst tro på det folk sier. Men det må innrømmes at her settes troen på prøve. Sakens alvor tatt i betraktning er påstanden om tilfeldigheten i utvalget nesten like ille som bevisst sabotering av kritiske røster.

Karita Bekkemelloms departement foreslår å innføre en totalt ny forståelse av ekteskapet i vårt land, en forståelse som bryter radikalt med vår kulturs ekteskapsbegrep. Ingen kan overskue hvilke konsekvenser et slikt brudd vil få for familie og samfunn på sikt. Det kan vi bare ane. Betryggende da å vite at organisasjoner som Patentstyret, Statens strålevern, Norsk Tannpleierforbund, Ryggforeningen i Norge, Norges Rederforbund, Kreftregisteret, Teknologirådet og Giftinformasjonen (!) er bedt om å uttale seg.

Blomster for privatskoleloven

Regjeringspartiene og KrF har klart å komme fram til et forlik i spørsmålet om ny friskolelov privatskolelov, som det nå skal hete igjen. Retten til å starte og drive en privat skole med offentlig tilskudd, blir fastholdt. Men den nye loven vil ikke åpne for kommersielle private skoler. Etter den loven som nå vil komme, må en privat skole som vil ha offentlig tilskudd enten bygge på en alternativ pedagogisk eller et religiøst grunnlag.

Mange har følt seg uvel ved gjeldende friskolelov, som har gitt fritt fram for kommersielle skoler. At man nå går tilbake til det gamle prinsippet om at en privat skole må ha en pedagogisk eller en religiøs begrunnelse for å få statsstøtte, er bra. Jeg slutter meg til den honnør som i går ble Stoltenberg og Høybråten til del i form av blomster for dette forliket.

Saken er svært viktig for KrF. At de har lykkes i å bli enige med regjeringspartiene i dette spørsmålet gir interessante perspektiver for den videre politiske utviklingen. Men jeg antar at Høyre gremmes.