4. januar 2012

Leser- og lytteransvar

I debatten om debatten etter 22. juli trakk AUF-lederen Eskil Pedersen fram uttrykket ”ytringsansvar” i den norske offentligheten, og mente at deltagere i den offentlige debatten må ta ansvar for følgene av sine ytringer. Han konkretiserte dette i et angrep på Frp, som han mente at måtte ta ansvaret for hatske holdninger i innvandringsdebatten. Stoltenberg ga uttrykk for at han syntes dette var et upresist begrep. Han understreket at vi alle har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle, ikke for å nekte folk å si noe fordi en mener det er dumt det de sier.  

På denne bakgrunn var det kanskje litt overraskende at statsministeren brukte begrepet i sin nyttårstale. Men han la et annet innhold i begrepet enn AUF-lederen. Hans poeng var at vi alle har ansvar for å svare på ytringer vi er uenige i. Og det blir noe annet. Derfor oppfordret han alle til å bli det han kalte gode ”digitale nabokjerringer”: ”Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene. Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer. Men - vi skal ta igjen. Vi skal svare.”

Jeg er ikke uenig, men kjenner et behov for å nyansere en smule, spesielt fordi Stoltenberg her primært snakker om den debatten som foregår på internett. Det han kaller ”totalitære forførere” bør ikke få snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet, sa han i talen. Greit nok. Men jeg er faktisk ikke så sikker på om alt som ytres på nettet, enten det er i mørke eller lyse kroker, nødvendigvis skal motsies. Mye av den skitten som her serveres, i fortjener knapt noe svar. Det gjelder også mange av de kommentarene man kan lese på seriøse blogger. Jeg tror bare man gjør skittkasterne en tjeneste ved å prøve å svare. Og mange ”ytringer” i bloggeres kommentarfelt er så hinsides alle elementære krav til saklighet at jeg tror det beste man kan gjøre er å overse.

Jeg er enig med dem som har hevdet at vårt primære ansvar når vi skal ytre oss, er å tilegne oss kunnskap om det saken gjelder, ha respekt for fakta og argumentere så saklig og presist som bare mulig – og med tilbørlig respekt for meningsmotstandere som selv prøver å etterleve de samme kravene.

Rett forstått bør man også tenke på følgene av sine ytringer. Men i debatten om ”ytringsansvar” har jeg savnet en side ved saken som også bør holdes fram. Når vi skal kommunisere med andre, og kanskje spesielt i debatter, er det naturligvis den som ytrer seg - avsenderen av ”budskapet” – som har det primære ansvaret. Men også leseren/lytteren – den som tar imot budskapet, har et ansvar. Alt for ofte svikter det i viljen til å prøve å forstå hva en debattant mener, og alt for ofte får man inntrykk av enkelte gjør alt de kan for å oppfatte galt. En samtale krever faktisk at begge parter anstrenger seg. Jeg har mange ganger reagert på utsagn av typen ”du må ikke si dette, tenk på hvordan folk kan oppfatte det, de kan oppfatte det galt!” Motspørsmålet er: kan ikke du bidra til at folk oppfatter dette slik det er ment, i stedet for kanskje å bidra til at folk oppfatter galt?

Som deltagere i den offentlige samtalen har vi også et ”leseransvar” og ”lytteransvar”.

Ingen kommentarer: