Biskopene ønsker å fjerne ordet ”tukt” i den nye bibeloversettelsen som snart skal komme. Det samme gjør barneombudet. Mye tyder på at det vil skje i de aller fleste tilfellene der ordet brukes i den nåværende norske oversettelsen av Bibelen.
Det er positivt. Tukt forbindes med hard straff, og særlig kroppslig straff. Vi kjenner tuktbegrepet fra tidligere tiders tukthus. Tukthusene var ment å skulle være oppdragelsesanstalter, men som i stor grad var preget av harde disiplineringsmetoder og nedverdigelse mer enn oppdragelse.
De stedene i Bibelen der ordet tukt brukes, er betydningen i grunnteksten den positive tilrettevisningen. De fleste straffereaksjoner påpeker bare at noe er galt – uten å si noe om hva som er rett. Som pedagogisk virkemiddel kjennetegnes derimot irettesettelsen ikke bare ved at den sier at noe er galt ved å uttrykke misbilligelse, men nettopp ved at den først og fremst legger til rette for veiledning og tilrettevisning. Slik forstått kan ordet ”irettesettelse” være et godt alternativ til tukt på norsk.
Undersøkelser viser for øvrig at den irettesettelse som gis på en mild og privat måte, er langt mer effektiv enn den høyrøstede reprimanden som tildeles mens andre hører på. Noe å tenke på både for foreldre og lærere.
onsdag 26. mars 2008
søndag 23. mars 2008
Den gode nyheten
Det er første påskedag i dag, og den gode nyheten er at Kristus er oppstanden! Derfor kan vi ønske hverandre en god påske!
onsdag 12. mars 2008
Pisa-hysteriet
År om annet dukker skoledebatten opp. De siste gangene har det gjerne dreid seg om kunnskapsnivået i skolen. Det er ikke måte på hvor dårlig det er, blir det hevdet. For noen år siden var likevel kravet fra enkelte politikere at vi måtte få mer skole. Pussig argumentasjon – først påstår man at skolen er så dårlig, og som botemiddel vil man ha enda mer skole! Nå heter det at lærerutdanningen er for dårlig, derfor må lærerutdanningen økes til fem år. Man tenker alltid kvantitativt. Hva om man spurte om innholdet i lærerutdanningen? Kanskje er lærerutdanningen lang nok, men at innholdet burde forbedres.
Utgangspunktet for debatten denne gangen er de såkalte PISA-undersøkelsene (Programme for International Student Assessment), som utføres i regi av den internasjonale organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD. Norske elever gjør det relativt middelmådig på disse testene, noe som har ført til at mange politikere og foreldre blir nærmest hysteriske på vegne av skolen.
Et noe mer nøkternt perspektiv hadde ikke skadet. Man glemmer lett at PISA har karakter av det man gjerne kaller summative kunnskapstester, dvs at dreier seg om evaluering av produktet av læringsprosesser med sikte på å finne ut om ett undervisningsopplegg gir bedre læringsutbytte enn et annet. Slik kunnskapsmåling er viktig nok, for en skole skal selvsagt formidle kunnskap. Men det kan være grunn til å minne om at norsk skole har et mye videre formål enn bare å formidle kunnskap av den type som kan dokumenteres gjennom målinger av typen PISA.
PISA-undersøkelsene kan tolkes som politiske dokumenter. De er rettet mot fag som anses som særlig viktige for å opprettholde utvikling og vekst i OECD-landene. Undersøkelsene sier bare noe om hvordan ekspertene innenfor en organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling vil ha skolen, ikke hvordan vi i Norge gjennom mange år har vært enige om at vår skole skal være. Spørsmålet er om det ikke er PISA som stryker, ikke den norske skolen.
Utgangspunktet for debatten denne gangen er de såkalte PISA-undersøkelsene (Programme for International Student Assessment), som utføres i regi av den internasjonale organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD. Norske elever gjør det relativt middelmådig på disse testene, noe som har ført til at mange politikere og foreldre blir nærmest hysteriske på vegne av skolen.
Et noe mer nøkternt perspektiv hadde ikke skadet. Man glemmer lett at PISA har karakter av det man gjerne kaller summative kunnskapstester, dvs at dreier seg om evaluering av produktet av læringsprosesser med sikte på å finne ut om ett undervisningsopplegg gir bedre læringsutbytte enn et annet. Slik kunnskapsmåling er viktig nok, for en skole skal selvsagt formidle kunnskap. Men det kan være grunn til å minne om at norsk skole har et mye videre formål enn bare å formidle kunnskap av den type som kan dokumenteres gjennom målinger av typen PISA.
PISA-undersøkelsene kan tolkes som politiske dokumenter. De er rettet mot fag som anses som særlig viktige for å opprettholde utvikling og vekst i OECD-landene. Undersøkelsene sier bare noe om hvordan ekspertene innenfor en organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling vil ha skolen, ikke hvordan vi i Norge gjennom mange år har vært enige om at vår skole skal være. Spørsmålet er om det ikke er PISA som stryker, ikke den norske skolen.
tirsdag 11. mars 2008
Kirkens votum er klart
To bispevoteringer er nettopp gjennomført. I Møre fikk rektor Halvor Nordhaug flere førstestemmer enn alle de øvrige kandidatene til sammen. I Nidaros fikk alle de øvrige kandidatene til sammen bare 15 førstestemmer mer enn prost Tor Singsaas, som fikk 169 førstestemmer. Berit Lånke, som kom på 2. plass i førstestemmer, fikk 55 stemmer.
En bred demokratisk prosess er gjennomført i kirken. Menighetsråd med til sammen hundrevis av medlemmer, prester, kateketer, diakoner og kantorer i menighetene, alle landets proster og de teologiske professorene har avgitt stemmer, og det kirkelige votum er krystallklart. Likevel kjenner man seg usikker på om statsråd Giske vil respektere resultatet. Han har allerede gått ut med antydninger om at han vil ri sine egne politiske kjepphester under dekke av såkalte helhetskirkelige hensyn.
Det vil etter alt å dømme ramme Møre bispedømme og Halvor Nordhaug, ettersom Giske neppe våger å utfordre Nidaros, der han har sine egne velgere. Det ville være ille nok om Singsaas skulle bli forbigått. Men enda verre vil det være om Nordhaug skulle bli offer for Giske politiske spill. Riktignok har det hendt tidligere at en kandidat som alene har fått flere førstestemmer enn alle de øvrige kandidatene til sammen, ikke er blitt utnevnt. Men det siste tilfellet ligger hele 40 år tilbake i tid, og vi hadde håpet og trodd at den tid var over da slikt skulle skje.
Hvis Giske skal ha noen som helst troverdighet i sitt snakk om demokrati i kirken, bør han ikke selv gi blaffen på et område hvor demokratiet er mer utviklet enn på kanskje noe annet område i kirken. Eller for å sammenligne med samfunnet for øvrig: På hvilket annet område i samfunnet finner man en mer demokratisk prosess for utnevnelse av en toppleder?
En bred demokratisk prosess er gjennomført i kirken. Menighetsråd med til sammen hundrevis av medlemmer, prester, kateketer, diakoner og kantorer i menighetene, alle landets proster og de teologiske professorene har avgitt stemmer, og det kirkelige votum er krystallklart. Likevel kjenner man seg usikker på om statsråd Giske vil respektere resultatet. Han har allerede gått ut med antydninger om at han vil ri sine egne politiske kjepphester under dekke av såkalte helhetskirkelige hensyn.
Det vil etter alt å dømme ramme Møre bispedømme og Halvor Nordhaug, ettersom Giske neppe våger å utfordre Nidaros, der han har sine egne velgere. Det ville være ille nok om Singsaas skulle bli forbigått. Men enda verre vil det være om Nordhaug skulle bli offer for Giske politiske spill. Riktignok har det hendt tidligere at en kandidat som alene har fått flere førstestemmer enn alle de øvrige kandidatene til sammen, ikke er blitt utnevnt. Men det siste tilfellet ligger hele 40 år tilbake i tid, og vi hadde håpet og trodd at den tid var over da slikt skulle skje.
Hvis Giske skal ha noen som helst troverdighet i sitt snakk om demokrati i kirken, bør han ikke selv gi blaffen på et område hvor demokratiet er mer utviklet enn på kanskje noe annet område i kirken. Eller for å sammenligne med samfunnet for øvrig: På hvilket annet område i samfunnet finner man en mer demokratisk prosess for utnevnelse av en toppleder?
fredag 7. mars 2008
Samværsrett for besteforeldre
”Familiestiftelsen 15. mai” er en organisasjon som er opprettet for å ”arbeide langsiktig for forståelse og beskyttelse av barns behov og rettigheter i relasjon til sine foreldre og besteforeldre samt foreldrenes ansvar og rettigheter i relasjon til sine barn,” som det heter i stiftelsens formålsparagraf. Stiftelsen oppretter nå sin en egen besteforeldregruppe.
På stiftelsens nettsted blir opprettelsen av besteforeldregruppen begrunnet slik:
”Årlig mister mange besteforeldre urettmessig kontakten med sine barnebarn på grunn av skilsmisse og ofte etterfølgende samværssabotasje av bostedsforelderen, eller som konsekvens av inngripen av barnevernet som i de aller fleste tilfeller overser relasjonen mellom barn og sine besteforeldre.
Forankret i FNs konvensjon om barns rettigheter vil Familiestiftelsen aktivt arbeide for en endring av denne situasjonen, gjennom blant annet informasjonsarbeid og politisk påvirkning av myndighetene for bedre tilretteleggelse og etterlevning av konvensjonens bestemmelser på dette området.
Etter flere tiår med ideologisk og psykologisk nedtoning av de biologiske slektsbånd ønsker Familiestiftelsen å organisere et besteforeldreopprør til bekjempelse av denne uverdige situasjonen.
Det er ikke vanskelig å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner – oftest på grunn av foreldrenes samlivsbrudd – mister kontakten med barnebarna. Slik sett hilser vi Familiestiftelsens engasjement velkommen. Når vi likevel vil uttrykke en viss skepsis til initiativet, skyldes det uklarhet i hva Familiestiftelsen egentlig vil arbeide for. I stiftelsens formulerte verdigrunnlag heter det: ”Relasjonen mellom barn, foreldre og besteforeldre er ikke et spørsmål om politikk. For "vanlige" mennesker er det heller ikke et spørsmål om psykologi. Det er et spørsmål om etikk og moral.”
Nettopp! Men hvordan står dette i forhold til den siterte begrunnelsen for besteforeldregruppen? Denne kan leses slik at Familiestiftelsen nettopp vil gjøre spørsmålet om relasjonen mellom besteforeldrene og barnebarna ikke bare til et spørsmål om en moralsk rett, men til et spørsmål om juridiske rettigheter, og dermed til politikk. En uttalelse fra generalsekretær Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen i Vårt Land i dag tyder på at dette er riktig forstått. Her uttaler generalsekretæren at Familiestiftelsen vil arbeide for en lovbestemmelse om samværsrett for besteforeldre av den typen man finner i en del stater i USA. ”Med en slik lov ønsker vi å sikre at barnets interesser blir ivaretatt, uavhengig av hver enkelt foreldres vurderinger i tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen”, sier generalsekretæren.
Jeg tror dette er en dårlig løsning, og beklager at Familiestiftelsen vil legge seg på en slik linje. Jeg har et annet sted gitt en bredere begrunnelse for dette standpunktet, se besteforeldre.no. Her skal jeg begrense meg til å peke på at resultatet vil bli det samme som vi opplever i USA, barna blir i enda større grad gjenstand for kamp, og familiekonfliktene og fiendskapet mellom familiemedlemmene øker. Barna som opplever samlivsbrudd mellom foreldrene har problemer nok – om ikke også besteforeldrene skal kaste seg inn i kampen om dem ut fra lovbestemte rettigheter. Rettssalen er et ytterst dårlig sted for å løse familiekonflikter.
På stiftelsens nettsted blir opprettelsen av besteforeldregruppen begrunnet slik:
”Årlig mister mange besteforeldre urettmessig kontakten med sine barnebarn på grunn av skilsmisse og ofte etterfølgende samværssabotasje av bostedsforelderen, eller som konsekvens av inngripen av barnevernet som i de aller fleste tilfeller overser relasjonen mellom barn og sine besteforeldre.
Forankret i FNs konvensjon om barns rettigheter vil Familiestiftelsen aktivt arbeide for en endring av denne situasjonen, gjennom blant annet informasjonsarbeid og politisk påvirkning av myndighetene for bedre tilretteleggelse og etterlevning av konvensjonens bestemmelser på dette området.
Etter flere tiår med ideologisk og psykologisk nedtoning av de biologiske slektsbånd ønsker Familiestiftelsen å organisere et besteforeldreopprør til bekjempelse av denne uverdige situasjonen.
Det er ikke vanskelig å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner – oftest på grunn av foreldrenes samlivsbrudd – mister kontakten med barnebarna. Slik sett hilser vi Familiestiftelsens engasjement velkommen. Når vi likevel vil uttrykke en viss skepsis til initiativet, skyldes det uklarhet i hva Familiestiftelsen egentlig vil arbeide for. I stiftelsens formulerte verdigrunnlag heter det: ”Relasjonen mellom barn, foreldre og besteforeldre er ikke et spørsmål om politikk. For "vanlige" mennesker er det heller ikke et spørsmål om psykologi. Det er et spørsmål om etikk og moral.”
Nettopp! Men hvordan står dette i forhold til den siterte begrunnelsen for besteforeldregruppen? Denne kan leses slik at Familiestiftelsen nettopp vil gjøre spørsmålet om relasjonen mellom besteforeldrene og barnebarna ikke bare til et spørsmål om en moralsk rett, men til et spørsmål om juridiske rettigheter, og dermed til politikk. En uttalelse fra generalsekretær Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen i Vårt Land i dag tyder på at dette er riktig forstått. Her uttaler generalsekretæren at Familiestiftelsen vil arbeide for en lovbestemmelse om samværsrett for besteforeldre av den typen man finner i en del stater i USA. ”Med en slik lov ønsker vi å sikre at barnets interesser blir ivaretatt, uavhengig av hver enkelt foreldres vurderinger i tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen”, sier generalsekretæren.
Jeg tror dette er en dårlig løsning, og beklager at Familiestiftelsen vil legge seg på en slik linje. Jeg har et annet sted gitt en bredere begrunnelse for dette standpunktet, se besteforeldre.no. Her skal jeg begrense meg til å peke på at resultatet vil bli det samme som vi opplever i USA, barna blir i enda større grad gjenstand for kamp, og familiekonfliktene og fiendskapet mellom familiemedlemmene øker. Barna som opplever samlivsbrudd mellom foreldrene har problemer nok – om ikke også besteforeldrene skal kaste seg inn i kampen om dem ut fra lovbestemte rettigheter. Rettssalen er et ytterst dårlig sted for å løse familiekonflikter.
torsdag 6. mars 2008
Liten tillit til de rød-grønne
De rød-grønne slaktes av det norske folk, forteller VG. Bare 16 % av folket mener at den rød-grønne regjeringen gjør en god jobb, ifølge en InFact-måling. Hele 55,4 % mener innsatsen har vært svært dårlig eller ganske dårlig. Tallene er en dramatisk forverring fra en lignende undersøkelse som Norstat gjorde for NRK i august i fjor. Da svarte 57 prosent av velgerne regjeringen gjorde en «svært god jobb», eller «god jobb», mens bare 34 prosent mente den gjorde en «dårlig jobb» eller «svært dårlig jobb».
Videre viser målingen at bare en av fire nordmenn tror de rødgrønne beholder regjeringsmakten etter stortingsvalget neste år, mens 75 prosent av dem som har gjort seg opp en mening ikke har noen tro på at den rødgrønne regjeringen vil klare å beholde flertallet etter valget i 2009. I valget mellom fire ulike regjeringsalternativer, ligger regjeringer som blir ledet av Jens Stoltenberg på bunn. Selv toppene i Ap’s innerste krets har mistet troen på rødgrønt flertall, fortsatt ifølge VG.
Tankene går til de rød-grønnes valgkamp for to og et halvt år siden. Da var det ikke måte på løfter og påstander om rot i samarbeidsregjeringen. Nå har beboerne i eventyrslottet Soria Moria møtt virkeligheten. Hva angår ”rot”, er vel det bare fornavnet på hva vi nå opplever. Regjeringen framstår som et hus i splid med seg selv. SV dokumenterer at de er et parti som ikke egner seg for regjeringsansvar. Statsråder har vært nødt til å gå av på grunn av udugelighet. Og når det gjelder løftene, er det vel bare å nevne navnene Kristin Halvorsen og Magnhild Meltveit Kleppa for å illustrere hva de var verdt.
Ikke tror jeg det er noe folkekrav at ekteskapsbegrepet skal tømmes for innhold. Heller ikke tror jeg det er noe folkekrav at vi skal forandre samfunnets og skolens verdigrunnlag, for bare å nevne to eksempler. Ikke desto mindre er det nettopp det denne regjeringen er i ferd med å ville gjøre. Disse eksemplene er ikke alene årsaken til at regjeringen har liten tillit. Men de representerer eksempler på fatale rød-grønne feilgrep som utvilsomt bidrar til nedgangen.
Videre viser målingen at bare en av fire nordmenn tror de rødgrønne beholder regjeringsmakten etter stortingsvalget neste år, mens 75 prosent av dem som har gjort seg opp en mening ikke har noen tro på at den rødgrønne regjeringen vil klare å beholde flertallet etter valget i 2009. I valget mellom fire ulike regjeringsalternativer, ligger regjeringer som blir ledet av Jens Stoltenberg på bunn. Selv toppene i Ap’s innerste krets har mistet troen på rødgrønt flertall, fortsatt ifølge VG.
Tankene går til de rød-grønnes valgkamp for to og et halvt år siden. Da var det ikke måte på løfter og påstander om rot i samarbeidsregjeringen. Nå har beboerne i eventyrslottet Soria Moria møtt virkeligheten. Hva angår ”rot”, er vel det bare fornavnet på hva vi nå opplever. Regjeringen framstår som et hus i splid med seg selv. SV dokumenterer at de er et parti som ikke egner seg for regjeringsansvar. Statsråder har vært nødt til å gå av på grunn av udugelighet. Og når det gjelder løftene, er det vel bare å nevne navnene Kristin Halvorsen og Magnhild Meltveit Kleppa for å illustrere hva de var verdt.
Ikke tror jeg det er noe folkekrav at ekteskapsbegrepet skal tømmes for innhold. Heller ikke tror jeg det er noe folkekrav at vi skal forandre samfunnets og skolens verdigrunnlag, for bare å nevne to eksempler. Ikke desto mindre er det nettopp det denne regjeringen er i ferd med å ville gjøre. Disse eksemplene er ikke alene årsaken til at regjeringen har liten tillit. Men de representerer eksempler på fatale rød-grønne feilgrep som utvilsomt bidrar til nedgangen.
onsdag 5. mars 2008
Er far viktig - eller ...?
”Hva er logikken i å hevde at barn trenger mer tid sammen med sin far, men samtidig gå inn for kunstig befruktning for lesbiske par?” spør redaktør Erling Rimehaug i Vårt land i en kommentarartikkel i dag.
Svaret er: Ingen! Det henger rett og slett ikke på greip på den ene siden å hevde at far er så viktig for barna at staten må tvinge foreldrene til å velge farspermisjon, og så samtidig sette i system at barn skal fødes og vokse opp uten en far.
Når det kommer til stykket bunner denne manglende logikken i at man setter voksnes interesser foran hensynet til barna. Det burde tilhengerne av den nye ekteskapsloven og kunstig befruktning av lesbiske par være voksne nok til å innrømme. Men så voksne er de ikke.
Svaret er: Ingen! Det henger rett og slett ikke på greip på den ene siden å hevde at far er så viktig for barna at staten må tvinge foreldrene til å velge farspermisjon, og så samtidig sette i system at barn skal fødes og vokse opp uten en far.
Når det kommer til stykket bunner denne manglende logikken i at man setter voksnes interesser foran hensynet til barna. Det burde tilhengerne av den nye ekteskapsloven og kunstig befruktning av lesbiske par være voksne nok til å innrømme. Men så voksne er de ikke.
tirsdag 4. mars 2008
En ny runde med barneombud
Den nye barne- og likestillingsministeren har bestemt seg for å lyse ut stillingen som barneombud på nytt. Jeg forstår godt at sittende barneombud, Reidar Hjermann, reagerer på denne avgjørelsen. Som han selv sier, han har søkt stillingen og ble innstilt som nr 2. Da den omstridte utnevnelsen av Ida Hjort Kraby endte med at både statsråden og Hjort Kraby trakk seg, burde det eneste naturlige ha vært å utnevne Hjermann for en ny periode.
Statsråd Huitfeldt begrunner den nye utlysingen med at hun på den måten ønsker vi å rydde av veien enhver tvil som har vært reist rundt den foregående ansettelsesprosessen. Men det rotet som Manuela Ramin Osmundsen skapte i ansettelsesprosessen, hadde da vitterlig ikke noe med Hjermann å gjøre? Det gjaldt ene og alene samrøret som skjedde innenfor Osmundsens og Hjort Krabys vennekrets.
Ved å utnevne Hjermann kunne Huitfeldt ha satt tingene på plass og fått ro i saken. Nå er jeg redd Hjermann får rett når han frykter at saken på nytt roter seg til, ikke minst fordi Huitfeldt skal blande et hodejegerfirma inn i ansettelsesprosedyren.
Statsråd Huitfeldt begrunner den nye utlysingen med at hun på den måten ønsker vi å rydde av veien enhver tvil som har vært reist rundt den foregående ansettelsesprosessen. Men det rotet som Manuela Ramin Osmundsen skapte i ansettelsesprosessen, hadde da vitterlig ikke noe med Hjermann å gjøre? Det gjaldt ene og alene samrøret som skjedde innenfor Osmundsens og Hjort Krabys vennekrets.
Ved å utnevne Hjermann kunne Huitfeldt ha satt tingene på plass og fått ro i saken. Nå er jeg redd Hjermann får rett når han frykter at saken på nytt roter seg til, ikke minst fordi Huitfeldt skal blande et hodejegerfirma inn i ansettelsesprosedyren.
lørdag 1. mars 2008
Lønn som fortjent?
Så har det skjedd igjen: En toppsjef får sparken etter at styret mente han ikke har gjort jobben sin godt nok. Denne gangen er det direktøren ved Rikshospitalet som må forlate direktørkontoret, men som får en eventyrlig pensjon på nesten 800 000 kroner i året ved siden av et helt års etterlønn på over 1,4 mill. kroner.
Dette skjer i et statlig foretak. Politikere som ikke er sene om å kritisere når slik skjer i det private næringsliv, har ikke latt høre fra seg.
Dette skjer i et statlig foretak. Politikere som ikke er sene om å kritisere når slik skjer i det private næringsliv, har ikke latt høre fra seg.
Advarsel
VG kan i dag fortelle at avisens egen medarbeider i politisk redaksjon, Elisabeth Skarsbø Moen, tilhører den nye barne- og likestillingsministerens nettverk.
Dermed er en advarsel på sin plass: Skarsbø Moens kommentarer til barne- og likestillingsministerens arbeid bør møtes med atskillig skepsis. Det er prisen mediefolk som ikke har vett nok til å holde seg unna de politiske nettverkene, må betale.
Dermed er en advarsel på sin plass: Skarsbø Moens kommentarer til barne- og likestillingsministerens arbeid bør møtes med atskillig skepsis. Det er prisen mediefolk som ikke har vett nok til å holde seg unna de politiske nettverkene, må betale.
Ny barne- og likestillingsminister
Som ventet ble Anniken Huitfeldt utnevnt til ny barne- og likestillingsminister. Tatt i betraktning de alternativene som har vært lansert i mediene, sukker mange i opposisjonen lettet. Det gjelder kanskje særlig i KrF, som tror på bedre kjemi med Huitfeldt enn med forgjengeren, Karita Bekkemellem. Det skal nå sant å si ikke så mye til.
Huitfeldt må få sin sjanse. Men jeg ser liten grunn til den helt store begeistringen når den nye statsråden allerede samme dag som hun ble utnevnt, kan få seg til å si om forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov at hun er ”stolt av det grundige arbeidet som er gjort med å forberede denne loven". Det sier altså en nyutnevnt statsråd om et lovforarbeide som er under enhver kritikk! (Se min blogg 9. oktober 2007.)
Huitfeldt må få sin sjanse. Men jeg ser liten grunn til den helt store begeistringen når den nye statsråden allerede samme dag som hun ble utnevnt, kan få seg til å si om forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov at hun er ”stolt av det grundige arbeidet som er gjort med å forberede denne loven". Det sier altså en nyutnevnt statsråd om et lovforarbeide som er under enhver kritikk! (Se min blogg 9. oktober 2007.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)