År om annet dukker skoledebatten opp. De siste gangene har det gjerne dreid seg om kunnskapsnivået i skolen. Det er ikke måte på hvor dårlig det er, blir det hevdet. For noen år siden var likevel kravet fra enkelte politikere at vi måtte få mer skole. Pussig argumentasjon – først påstår man at skolen er så dårlig, og som botemiddel vil man ha enda mer skole! Nå heter det at lærerutdanningen er for dårlig, derfor må lærerutdanningen økes til fem år. Man tenker alltid kvantitativt. Hva om man spurte om innholdet i lærerutdanningen? Kanskje er lærerutdanningen lang nok, men at innholdet burde forbedres.
Utgangspunktet for debatten denne gangen er de såkalte PISA-undersøkelsene (Programme for International Student Assessment), som utføres i regi av den internasjonale organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD. Norske elever gjør det relativt middelmådig på disse testene, noe som har ført til at mange politikere og foreldre blir nærmest hysteriske på vegne av skolen.
Et noe mer nøkternt perspektiv hadde ikke skadet. Man glemmer lett at PISA har karakter av det man gjerne kaller summative kunnskapstester, dvs at dreier seg om evaluering av produktet av læringsprosesser med sikte på å finne ut om ett undervisningsopplegg gir bedre læringsutbytte enn et annet. Slik kunnskapsmåling er viktig nok, for en skole skal selvsagt formidle kunnskap. Men det kan være grunn til å minne om at norsk skole har et mye videre formål enn bare å formidle kunnskap av den type som kan dokumenteres gjennom målinger av typen PISA.
PISA-undersøkelsene kan tolkes som politiske dokumenter. De er rettet mot fag som anses som særlig viktige for å opprettholde utvikling og vekst i OECD-landene. Undersøkelsene sier bare noe om hvordan ekspertene innenfor en organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling vil ha skolen, ikke hvordan vi i Norge gjennom mange år har vært enige om at vår skole skal være. Spørsmålet er om det ikke er PISA som stryker, ikke den norske skolen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar