fredag 1. oktober 2010

Rett i fella

Krf opplever vanskelige tider. Samme dag som Aftenposten formidler et massivt bakholdsangrep på partileder Høybråten fra anonyme tillitsvalgte i partiet, kommer en politisk meningsmåling som sender partiet langt under sperregrensen, nærmere bestemt ned på en oppslutning på 3,7 prosent, noe som ville gitt bare én representant på Stortinget. Resultatet går inn i et langvarig mønster, som viser at Krf er inne i en dyp krise når det gjelder velgeroppslutning. At Venstre ligger på samme dårlige nivå på målingen, er til liten trøst.

I en slik situasjon kan det se ut som Krf går rett i den samme fella som så mange politiske partier har gjort før når problemene tårner seg opp: man begynner å hakke på lederen og diskutere lederskifte. Jeg har ikke gode nok forutsetninger for å mene noe om sannhetsgehalten i de beskrivelsene som de anonyme partimedlemmene gir til Aftenposten, men jeg er overbevist om at dette bare fungerer destruktivt. Mange av dem som i Vårt Land i går gikk ut med hard kritikk av partilederen, gjemte seg også bak anonymitetens behagelige teppe. Det vitner om en partikultur som burde bekymre alle som støtter Krf, enten de er aktive partimedlemmer eller bare Krf-velgere.

Selvsagt skal ikke en partileder være fritatt for kritikk. Men det er viktig både å velge riktig form, tid og sted. Her svikter det på alle punkter. Anonym kritikk fra tillitsvalgte i en avis på et tidspunkt da partiet framfor alt er i intenst behov for å markere sin politikk, er feil form, feil sted og feil tid.

Når det butter imot på en slik måte som Krf nå opplever, er det særdeles viktig å samle seg om det som er et partis hovedoppgave – å utvikle og formidle et politisk alternativ man har tro på, i stedet for å bruke kreftene på en destruktiv krangel om lederen er god nok. Finner noen det nødvendig med lederskifte, så får man arbeide for det innenfor de demokratiske organer organisasjonen har for den slags, og vel og merke på en åpen måte og på et tidspunkt da leder skal velges.

Krf gjør vel i å lytte til den kloke og erfarne partiveteranen Svein Helgesen, som i en kommentar til en bloggpost av Magne Lerø på verdidebatt.no formaner partiet til å ha fokus på HVA, ikke HVEM, og slik unngå å gjøre den samme tabben som for sju år siden da Krf byttet ut partilederen som følge av den type spill og motspill som lett får folk til å miste fokus i tøffe tider.

2 kommentarer:

Odd sa...

Å være leder er ikke lett. Ikke når man skal styre så meng forskjellige uttaler og meninger.

Men det forundrer meg at ingen kan snakke åpent innen partiet. Er det slik at ingen tør snakke direkte med den det gjelder? Er det for formtidige posisjoner at man bare snakker i gangene?

Nå er ikke dette med lederskap og samtale noen nytt. Man vender til stadighet tilbake til tua og lasset.
Jeg har selv vært ansatt hvor jeg har sagt til sjefen at når du gjør slik så blir det oppfattet på en måte du jeg tror du ikke skjønner. Det har alltid blitt forstått.
Alle snakker, men ingen sier noen direkte.

Hva skal Høybråten gjøre for noe? Han må gå lytte uten å gå i forsvar. Men det er også viktig å finne noen i partiet som kan snakke med alle parter. Det finnes slike mennesker over alt, men det er ikke de som stikker seg fram.

Jeg vet ikke hva som er rett eller galt i det Aftenposten skrev i dag. Men en ting er sikkert at noen må gjøres i KrF.

Anonym sa...

Det er fornøyelig å se hvordan ledere, med Magne Lerøy i spissen, så inderlig vel forstår hverandre, og argumentene er pinlig forutsigbare. For det første kan ingen anonym kritikk være sakelig, må vite. Offisielt skal alt frem i lyset, med navn og nummer. Som Golwyn Mayer sa det: "I don't want to be surrounded by 'yes men'. I want people who'll disagree with me, even if it costs them their jobs." For det andre skal alle utsagn dokumenteres. Men herskerteknikker kjennetegnes nettopp av å være uangripelige, det er derfor de brukes. For det tredje skal all kritikk være konstruktiv. Men når du har sjefens fotavtrykk i ansiktet, hva er konstruktivt med det? For det fjerde skal man bare kritisere på sak, ikke på person. På den måten kan aldri personen bli del av problemet. Og det var jo hele hensikten med sjefens forsvarsstrategi.