Klokt valg i Krf

Krf’s landsmøte valgte i dag 25 år gamle Inger Lise Hansen til ny 2. nestleder. Det var et klokt valg. Den nye nestlederen har markert seg som en iherdig talsmann for miljøsaken og for de fattige i verden. Det er flott! Hun fortjener støtte for sitt engasjement i disse viktige sakene. Jeg tror hun får det, ikke minst av ungdom. Det skal bli interessant å følge hennes utvikling i tiden som kommer.

Partileder Høybråten beskriver henne som åpen og lyttende med evne til å samarbeide. Med sine 25 år er hun partiets yngste nestleder gjennom tidene. At hun ble valgt allerede i første valgomgang blant de tre kandidatene, viser at det er stor vilje i Krf til å satse ungt. Den andre nestlederen, Dagrun Eriksen, er heller ikke gammel, bare 35 år. Norsk politikk trenger unge røster som vil arbeide ut fra et forpliktende kristent verdigrunnlag. Lykke til!

Menns holdninger til vold

Ifølge tall fra Levekårsundersøkelsen blir omlag 20.000 kvinner i Norge årlig utsatt for vold i nære relasjoner. Det er anslått at hvert år blir mellom 8.000 og 9.000 kvinner utsatt for voldtekt. Dette viser at menns vold mot kvinner er et omfattende problem, også i Norge.

En galuppundersøkelse foretatt på oppdrag av Amnesty blant et landsrepresentativt utvalg på i alt 505 menn i alderen 18 - 60 år viser en nedslående situasjon når det gjelder norske menns holdninger til denne volden. Annenhver mann mener en kvinne er helt eller delvis ansvarlig for å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep dersom hun flørter åpenlyst. Hver femte mann mener en kvinne har et ansvar for å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep dersom hun er kjent for å ha hatt flere partnere. Bare to av tre menn uttrykker at de ville grepet inn for å stoppe en voldshandling. Færre gjør det i praksis.

Et samstemmig politisk miljø har latt seg sjokkere av disse resultatene. En galluppundersøkelse trenger aldri dypt ned i det spørsmålet som tas opp, og det kan skjule seg så mangt bak svarene i en slik undersøkelse. Men resultatene er tydelige nok til at det er all grunn til å bli sjokkert. Uansett hvor uansvarlig et menneske måtte opptre, gir det ingen rett for et annet menneske til å utøve vold. Den manglende viljen hos mange til ikke å ville foreta seg noe for å stoppe en voldshandling, vitner om en alvorlig svikt i ansvaret for vår neste.

Undersøkelsen er et alvorlig varsko til alle som har påvirkningskraft i samfunnet. Hvilke krefter i samfunnet og kulturen er det som bidrar til å skape slike holdninger? Som vanlig roper mange på skolen. Slik gjør alle andre påvirkningsinstanser i samfunnet det lett for seg. Å skylde på skolen er etter min mening skivebom. Skolen prøver så godt den kan for å skape gode holdninger hos barna og de unge. Men skolen har sterke motkrefter i samfunnet, ikke minst i mediekulturen. Og hva med hjemmene? Personlig skulle jeg ønske at myndighetene ville satse mye mer på opplysning og veiledning til foreldre, der ikke minst spørsmålet om hvordan man oppdrar gutter blir viet oppmerksomhet.

Engasjement for fred

Knapt noen oppgave kan sies å være viktigere i dagens verden enn at unge mennesker engasjerer seg aktivt for fred og rettferdighet. Ungdom trenger å bli utfordret, og alle har muligheter til å delta.

Tidligere pedagogikkprofessor, ekspedisjonssjef og skoledirektør, Toralf Tveiten, har redigert en nylig utkommet bok ”Fredsarbeid for ungdom. En verden full av muligheter” som gir en rekke eksempler på hva det er mulig å få til. Fredsarbeid kan være så mangt. Det dreier seg om å bygge en bedre verden. Boka inneholder mye faktakunnskap og intervjuer med 54 ungdommer som forteller om sine erfaringer med det arbeidet de har deltatt i. Hele 55 organisasjoner får også anledning til å presentere seg og sitt engasjement for fred og rettferdighet. De frivillige organisasjoner dominerer bildet, men fredsarbeid gjennom skolen, NORAD, Forsvaret og FN er også med. ”Fredsguide for ungdom” er utgitt av Høyskoleforlaget i samarbeid med Stiftelsen Arkivet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver i et etterord at fred er mer enn fravær av krig. ”Fred er også å kunne oppleve utvikling, ha mulighet til utdanning, god helse, velferd og bidra til verdiskapning i samfunnet." Han appellerer til ungdom om å engasjere seg. Appellen går også til oss som har levd noen år.

Stille omvendelse

Den kjente historieprofessoren og tidligere kulturredaktøren i Dagbladet, Hans Fredrik Dahl, forteller i et intervju i Vårt Land om sin omvendelse til kristen tro. Han velger selv å bruke ordet konvertering om det som har skjedd, men har ikke noe imot at andre kaller det en omvendelse. ”Ordet omvendelse kan riktignok oppfattes veldig dramatisk og følelsesladet”, sier han. ”For meg var det en stille omvendelse. Men selvsagt er det en omvendelse å gi seg troen i vold. Man blir sendt inn i en ny verden. Så gammel som jeg er, så blir det mer de sprø toners langsomme ettertenksomhet enn pauker og basuner.”

Dahls beskrivelse av sin vei til kristen tro gir grunn til ettertanke. Den minner oss om hvor galt det blir å lage oppskrifter på ”omvendelse”.

Fortjent medierose

Talspersoner for dem som ofte noe misvisende blir kalt konservative kristne, får som regel hard medfart i media. Mange velger derfor å trekke seg unna. Det er ikke hyggelig å bli utsatt smalsporede og fordomsfulle programledere og journalister. Men noen våger å snakke mot det politisk korrekte, til tross for latterliggjøring og mørkemannsstempel. Informasjonssjefen i Norsk Luthersk Misjonssamband, Espen Ottosen, er en av dem som både tør og kan. Fredag ble han hedret med ”Medierosen”, en hederspris som deles ut av ”Familie & Medier”.

I løpet av de siste årene har Ottosen stått fram som en meget dyktig deltager i den offentlige debatt som en tydelig for representant for en kristen motkultur i det norske samfunnet. Han argumenterer på en innsiktsfull og saklig måte ut fra et klart definert ståsted, og ”har også vist evne til å sette søkelys på andre samfunnsområder enn de klassiske stridsspørsmålene”, som juryen uttrykker det i sin begrunnelse.

Man behøver ikke å være enig med ham i ett og alt for å mene at han har fått en høyst fortjent pris. Jeg slutter meg til gratulantene og oppmuntrer til fortsatt aktiv deltagelse i debatten. Vi trenger flere som våger å stå for noe, selv om det skulle vekke både latter og hån fra dem som mener å ha monopol på toleransen.

Sosialdemokratiske liberalister

Ap-representantene Eirin Sund og Marianne Aasen Agdestein slår til lyd for at prostitusjonsproblemet i Oslos gater bør løses ved at man oppretter et offentlig regulert prostitusjonsmarked. Agdestein har bodd i Nederland og funnet ut at det såkalte ”red light district” i Amsterdam kan være en god modell for Oslo.

Her ser vi et eksempel på hvordan de mest liberalistiske holdninger har vunnet innpass også i Arbeiderpartiet. I Nederland, som er et av de mest liberalistiske land i Europa, debuterer 50% av de unge mennene seksuelt med prostituerte. Er det dette de to Ap-kvinnene ønsker også i Norge? Situasjonen minner om tidligere tider da borgerskapets fedre tok med seg sine unge sønner til offentlige bordeller for at de skulle debutere seksuelt – før de unge menn giftet seg med en kvinne fra samme stand og trådte inn i besteborgernes rekker.

Det er for øvrig interessant å notere at Dagbladet i dag går inn for å innføre forbud mot sexkjøp. Dagbladet har tidligere vært motstandere av et lovforbud i tråd med avisas liberale grunnsyn. Nå mener den nye redaktøren at kjøp av kvinner og barn er et overgrep i det hun kaller et liberalt og likestilt land.

Fjernt fra kirkens tro

Hvor meningsfylt er det å insistere på at mennesker som etter egen vurdering står fjernt fra kirkens tro, skal delta i styringen av kirken? spør professor Harald Hegstad i et avisinnlegg i går. At man i en folkekirke der over 80% av folket er medlemmer, skal kunne få tilnærmet like stor oppslutning ved kirkelige valg som ved politiske valg, fortoner seg fullstendig utopisk.
Men spørsmålet er også i hvilken grad dette er ønskelig, skriver Hegstad, ettersom medbestemmelsesretten i kirken teologisk sett er forankret i dåpen og troen og ikke i et allment demokrati.

Hegstads synspunkt vil sikkert vekke motsigelser fra enkelte kirkelige og politiske debattanter. Men faktum er vel at det er nettopp slik folk flest tenker. ”Kirken forvalter ikke bare medlemmenes interesser, men også et bestemt religiøst budskap”, skriver Hegstad, og det tror jeg faktisk de fleste forstår. Enten man som folkekirkemedlem definerer seg selv fjernt fra dette budskapet eller man står mer spørrende på noe avstand, så finner man det naturlig å overlate jobben med å sitte i menighetsråd o.l. fortrinnsvis til dem som er sterkere engasjert i budskapet.

For kirkens tjenere må oppgaven først og fremst være å forsøke å nå folk med budskapet, slik at de tør komme litt nærmere og våge å tro. Så kan man håpe at noen også vil engasjere seg i kirkens organisatoriske side.

Idrettsledere kompromitterer seg selv

Toppledelsen i Norges største organisasjon, Norges Idrettsforbund, har oppført seg på en måte som ikke inngir tillit, og får med rette massiv kritikk. Presidenten har jukset med e-post og blir tvunget til å gå av. Etter å ha innrømmet jukset offentlig, lanserer han seg selv til gjenvalg som president. Ikke spesielt imponerende. Han hadde dog vett nok til å trekke seg igjen som kandidat.

Generalsekretæren var ikke bedre. Han visste at han løy det norske folk rett opp i ansiktet da han stod i TV og sa at presidenten trakk seg av helsemessige grunner. Det var resten av idrettsstyret med på – valgkomiteens nye presidentkandidat inkludert. Hun unnskylder seg med at det var av menneskelige hensyn hun var med på å servere folket en løgn. Hensynet til norsk idrett er også blitt brukt som unnskyldning. Men de vet bedre. Så mye av intern maktkamp har kommet fram, at alle skjønner det er hensynet til dem selv som er den egentlige årsaken. Den foreslåtte presidentkandidaten burde vise seg voksen nok til å trekke sitt kandidatur.

Denne beklagelige oppførselen av idrettens toppledere skjer bare få år etter at den forrige presidenten og generalsekretæren blamerte seg ved å kjøre organisasjonen i grøfta økonomisk. At presidenten da var tidligere banksjef og generalsekretæren tidligere Sp-statssekretær var tydeligvis ingen hindring. En arrogant idrettspresident ble den gang satt på plass av idrettsstatsråd Valgerd Svarstad Haugland. Denne gangen må det bli opp til idrettstinget å sette tingene på plass og velge inn helt nye folk.

Unødvendige øvelser

Venstres leder Lars Sponheim følte seg tydelig uvel da han på TV skulle kommentere Venstre-landsmøtets vedtak om at monarkiet i Norge skal avvikles. Det dreide seg om prinsipper, fikk vi høre. Men så kunne han berolige: En eventuell avvikling av kongedømme må avgjøres ved en folkeavstemning.

Sjelden har vi hørt om en mer unødvendig folkeavstemning. Er det noen i dette landet som er i tvil om hva resultatet av en slik folkeavstemning ville bli? Heller ikke noen på Venstres landsmøte, skulle vi tro. Dette minner om SV’s obligatoriske øvelser i samme lei. Ingen har noen tro på forslaget, men likevel gjentas øvelsen med jevne mellomrom. Man tenker jo prinsipielt, må vite. Men det er heller ikke så dumt å bevege seg litt på bakken.
Gener skal ikke bestemme om man får en posisjon i samfunnet, sier Unge Venstres leder. Jo da. Men jeg tror resten av befolkningen lever godt med den smule "diskriminering" som består i at regentjobben går i arv i familien på Slottet. Vi er mange nok som deler skjebne, slik at det klarer vi å leve med!
Det er selvfølgelig lett å være prinsipiell motstander av monarkiet. Men vårt monarki har fungert alldeles utmerket i over 100 år, og det vil vare så lenge kongehuset gjør jobben sin slik den må gjøres i et moderne demokrati. Så langt er det ingen tvil om de gjør jobben til alles tilfredshet, Venstre-folk inkludert. Derfor burde de kanskje bruke landsmøtetiden til noe nyttigere.

De svakes forsvarer

Muligens som et ledd i bestrebelsene på å fungere som de svakes forsvarer, smører Drammens Tidende i dag ut over hele førstesiden den store nyhet at tørste 18-åringer må ha følge med foreldre for å få servert utepils i Drammen. I en tid da bruken av rusmidler både blant unge og eldre blir et stadig større problem, finner en ansvarlig avisredaksjon det hensiktsmessig å fremstille tenåringer som forfulgte ofre for et diskriminerende samfunn fordi de ikke får fri tilgang til øl på byens restauranter.

Er man 18 år og tørst, må man reise helt til Oslo, er skrekkscenariet Buskeruds største avis beskriver for sine lesere over tre sider en lørdag morgen. Hvis tørsten ikke skulle være til å holde ut under reisen, er det sikkert mulig å få et glass vann i Asker.

Prioritering

Jeg bytter heller parti, bil og kone enn å heie på Vålerenga, sier SV's nyvalgte nestleder og statssekretær ved statsministerens kontor, Bård Vegar Solhjell til Aftenposten Aften.
Betryggende å vite at Kristin Halvorsen's wonderboy har prioriteringene i orden.

Feilvurderinger i kø

Med rette reageres det sterkt på at det som skulle være en av landets beste og sikreste veier viser seg å ha livsfarlige tunneler. Feilvurderingene fra veivesenets side med direktøren i spissen har stått i kø. Nå må bilistene på landets mest trafikkerte vei regne med å stå i kø.

Det undrer meg at ikke veidirektøren skjønner at han nå burde overlate oppgaven til en ny leder. Det inngir ikke tillit at en mann som etter raset i Hanekleivtunnelen 2. juledag bagatelliserte det hele og tok null selvkritikk, mener at han selv er den som egner seg best til å rydde opp. På gjentatte spørsmål fra mediene i går om han vil vurdere sin stilling, var svaret alltid det samme: ”Det er det statsrådens oppgave å vurdere.” Men det er det da ikke. Statsrådens oppgave er å vurdere om hun skal sparke ham. Men han kan også selv bestemme seg for å gå av - helt frivillig.

Veidirektøren går i sitt 70. år, og har bare måneder igjen til han er nødt til å gå av. Men inntil da klamrer seg til jobben. Med andre ord: Feilvurdering helt til det siste!

Å tale til de døde

Stadig opplever en at pårørende henvender seg til den døde i du-form i minneordene ved båren under gravferdsgudstenesten. Inge Lønning skriver i en artikkel i Dagbladet at han ofte opplever ”et intenst, nesten fysisk ubehag” når han i kirke eller gravkapell tvinges til å lytte til minneord som er talerens avskjed med avdøde i fortrolighetens direkte tiltaleform.

Ubehaget skyldes at han opplever å bli trukket med inn i en illusjon, et forsøk på å oppheve den grensen som er grunnen til at vi i det hele tatt er samlet til gravferdsgudstjeneste. Han mener også at i den utstrekning den direkte tiltalen er ord i fortrolighet fra ett menneske til et annet, hører den ikke hjemme i det offentlige rom. Og endelig mener han at i en samfunnsvirkelighet hvor mediene, især fjernsynet, forsøker å drukne oss i daglige doser av pseudo-intimitet, vil det være en velgjerning både mot den enkelte og fellesskapet om vi kan slippe å bli dyttet inn i tilskuerrollen også i gravkapellet, når den siste tjeneste skal forrettes.

Lønning setter her ord på en opplevelse jeg tror han deler med mange. Personlig kjenner jeg på det samme ubehaget når man i sine minnetaler i kirken henvender seg til den døde i du-form. Nå går det selvsagt ikke an å være uenig med dem som sier at her må både prester og andre trå forsiktig og ikke såre folk som er i en forferdelig vanskelig sørgesituasjon. Det er alltid godt ment det som blir sagt ved en båre – uansett hvordan man uttrykker seg.

Jeg innser at det ikke er lett å skulle styre dette. Folk har ulike måter å uttrykke seg på, og det er godt å få anledning til å uttrykke sorgen også med ord. Samtidig kan det være grunn til å minne om at det ikke er den døde som har bruk for gravferdsgudstjenesten. "Det er det de levende som har, " skriver Lønning. "Dels for sammen å ta inn over seg den smertefulle, men definitive kjensgjerning at den døde ikke lenger er til stede. Dels for sammen å søke trøst i sorgen over tapet.”

Droppe helligdager?

Lederen av Høyres programsekretariat har funnet ut at hvis statskirken oppløses, blir det unaturlig å opprettholde de kirkelige høytidsdagene som offisielle fridager. ”Påsken må avvikles” er overskriften på utspillet. Så mye har altså han skjønt av stat-kirke-spørsmålet og av kirkelige høytider. Akkurat dette utspillet er så kunnskapsløst og tenkningen bak så grunn at det knapt er verdt å ta alvorlig.

Spørsmålet om å droppe noen høytidsdager har fra tid til annen vært tatt opp med økonomiske begrunnelser. I 1992 foreslo regjeringen at Kristi Himmelfartsdag skulle omgjøres fra helligdag til arbeidsdag for at vi skulle arbeide mer i dette landet. Forslaget ble droppet. Et lignende forslag i Sverige ble også forkastet. I 1998 gikk det rykter om at regjeringen ville fremme forslag om å fjerne 2. pinsedag som fridag. Heller ikke det ble det noe av. Et hvert lignende forslag vil antagelig være like dødfødt i dag. Det er for øvrig interessant å konstatere at i Finland har man gjeninnført helligdager som på begynnelsen av 1970-tallet ble tatt bort. Noe lignende har skjedd i Italia. I 1977 ble trettendagjul lagt til nærmeste søndag. Men bare seks år senere gikk man tilbake til gammel praksis.

Det er en myte at vi har så mange helligdager i Norge. I europeisk sammenheng ligger vi vel omtrent i midtsjiktet. For øvrig finner vi at en rekke land som ikke har statskirke, har mange fridager knyttet til kristne høytider. Frankrike er et eksempel, i motsetning til hva Høyres programsekretær påstår. Blant annet er Kristi Himmelfartsdag helligdag også i Frankrike.

Kalenderåret er formet av kirkeåret med sine høytider og helligdager. Biskop Berggrav skrev en gang: ”Uten kirkeåret ville alle almanakkdager være like grå og pregløse. De ville være uten ansikt. Det er kirkeåret som gir kalenderåret blod og farge og gjør det levende.” Den tette forbindelsen mellom kalenderåret og kirkeåret med sine høytider deler vi med hele vår vestlige kulturkrets. Å droppe kristne helligdager som offisielle fridager vil være å røre ved forhold som stikker dypt i vår kulturelle tradisjon og som betyr mye i folkets liv.

Skal man absolutt røre ved en av de kirkelige høytidsdagene som fridag, vil skadevirkningene være minst om man tok bort skjærtorsdag. I det bibelske grunnlaget for dagen er særpreget knyttet til kvelden. Det er forordnet i Gudstjenestebok for Den norske kirke at skjærtorsdags hovedgudstjeneste kan holdes om kvelden, og dette er en praksis som etter hvert har hatt stor oppslutning.

Men at skjærtorsdag blir droppet som fridag er vel vel heller ikke særlig sannsynlig. Bare spør LO!