Den «adelige» skomakeren i Kragerø

Når en arbeider med slektsforskning, er det alltid morsomt å komme over folk som det hefter noe spesielt ved, en dramatisk historie, en uvanlig oppvekst, noe «hemmelig» el.l. Et eksempel er min kones oldefar, Lars Melberg.

Lars Melberg (1824-1894) var fra Sverige og kom til Norge i voksen alder. I over hundre år er det fortalt en dramatisk historie om ham. I korthet går historien ut på at han var sønn av en svensk greve og en fransk hoffdame hos dronning Desideria. Faren falt i unåde hos kongen, ble landsforvist og fratatt sin eiendom. Lars vokste opp hos en annen greve på et stort gods og fikk militær utdanning sammen med prins Oscar, den senere kong Oscar II. Han deltok i den første slesvigske krig, der han fikk en varig skade i benet slik at han måtte oppgi militærlivet. Etter krigen forsøkte Lars å få igjen noe av sin fars eiendom, men da dette ikke lyktes, strøk han ut hele sin fortid, tok nytt etternavn og utvandret til Norge, der han slo seg ned som skomaker, først i Arendal og så i Kragerø. Slik fortelles historien om hans liv i Sverige.

     Det sies at Lars Melberg aldri ville fortelle om sin bakgrunn. Men like før sin død i 1894 skal han ha røpet hemmeligheten for sin kone, Halvordine. Hun fortalte den videre til en datter like før hun selv døde et halvt år etter ektemannen.

     I mer enn 100 år er historien blitt fortalt i slekten – av enkelte med stor overbevisning og uten særlige motforestillinger. Gjennom henvendelser til en rekke forskjellige instanser i Sverige har mange forsøkt å finne ut om historien stemmer. Flere har også vært i Sverige for å gjøre undersøkelser, men ingen har lykkes i å finne opplysninger som har kunnet bidra til å underbygge historien.

Med god hjelp av svenske slektsforskere og arkivarer ved det svenske riksarkivet og andre forskere i Sverige, pluss litt flaks, har jeg lykkes i å bringe fram dokumenterbare opplysninger om Lars Melbergs liv før han kom til Norge. Resultatet av undersøkelsene har jeg publisert i en artikkel i «Historieglimt 2017», årets utgave av årsskriftet for Kragerø og Skåtøy historielag, en bok som ble lansert 7. desember. Artikkelen har tittelen «Historien om den «adelige» skomakeren i Melberggården». (Illustrasjonen til venstre viser forsiden av boken Historieglimt 2017 - med Carl Fredrik Monsens maleri av Melberggården i Kragerø.)

     Opplysningene viser at den mye fortalte historien om Lars Melbergs adelige oppvekst ikke er riktig. Dessverre, kan en kanskje si. Det hadde jo vært fascinerende om historien hadde vist seg å være sann. Men det er den altså ikke.

     Det mest gåtefulle ved Lars Melbergs liv er følgelig ikke hans bakgrunn i Sverige, men snarere hvordan myten om hans adelige fødsel og oppvekst kan ha oppstått og levd gjennom årtier. Historien er et godt eksempel på et ikke uvanlig fenomen i slektsforskningen. Folk som ikke snakker om sin fortid, vekker gjerne spesiell interesse. Det er lett å tenke at slike har noe å skjule. Kan det være en dramatisk historie som ligger bak? Hvis det fortelles noe som kan peke i en slik retning, spinnes det fort en spennende fortelling som etter hvert legger på seg og fortelles videre uten motforestillinger og ender som en etablert sannhet. Når slike historier fortelles, er ikke alltid den kildekritiske bevisstheten like sterk.

Lovhjemlet samværsrett for besteforeldre?

Det er lett å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner mister kontakten med barnebarna. Barnebarna er noe av det aller kjæreste i besteforeldrenes liv, og det gjør hjerteskjærende vondt å bli hindret i å treffe dem. Jeg har selv gjort en del besteforeldreforskning og vet at det på flere måter som regel er godt for barnebarnas utvikling å ha kontakt med besteforeldrene. Derfor er det også forståelig at enkelte mener at besteforeldre bør få en lovhjemlet rett til samvær med barnebarna. Spørsmålet er likevel om det er klokt å innføre en slik lovbestemmelse.

    Det siste initiativet på området kommer fra en gruppe som fronter saken under tittelen «Barns rett til besteforeldre». I et innlegg i Bergens Tidende for noen dager siden hevder initiativtagerne at de negative aspektene ved å lovfeste samværsrett for besteforeldre og slik gjøre spørsmålet til en sak for domstolene, vil oppveies av de positive – at barna får kontakt med flere personer som vil dem vel.

     Her tror jeg de tar feil. De negative konsekvensene er alt for store. I argumentasjonen blander man sammen besteforeldrenes moralske rett til kontakt med barnebarna med juridiske rettigheter. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering.

     Jeg studerte dette spørsmålet ganske grundig for en del år tilbake, og arbeidet resulterte i en lengre tidsskriftartikkel. Jeg har også skrevet om spørsmålet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/ og i et par tidligere poster på denne bloggen.

     Temaet er vanskelig, fordi det er følelsesladet og fordi det berører det prinsipielt viktige spørsmålet om foreldrenes førsterett til å treffe avgjørelser i barnets liv og oppdragelse. De som taler sterkt for besteforeldres samværsrett, hopper alt for lett over foreldrerettsprinsippet. Det er også karakteristisk at man sier lite om hvordan man mener at en slik lovbestemmelse skal se ut. Man viser bare til USA og enkelte europeiske land som har lovbestemmelser i denne retningen, og sier at vi må få en lovendring så Norge kommer på linje med disse landene.

    Men for det første er det ikke uten grunn at det er få land i Europa som har slike lovbestemmelser, og de praktiseres gjerne meget restriktivt. Når det for det andre gjelder USA, har en del stater innført «vidåpne» lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til «når som helst» å gå til retten med krav om samvær så sant man mener det tjener «barnets beste». Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt så stor harme blant mange amerikanske foreldre at en del av dem har organisert seg for å kjempe imot denne lovgivningen og «gjenopprette foreldrenes rettigheter», som de kaller det. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken. Saken illustrerer hvor ille det kan gå når en begynner å dra mellommenneskelige problemer inn i rettssalene. (Du finner en nærmere omtale av denne saken her.)

     I Norge vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet i forbindelse med revisjon av barneloven i 1997, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).

     Utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har juridisk rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at «andre enn foreldrene» (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.

     Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tiltvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.

     Det kan også hevdes at selve eksistensen av generelle lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike «forhandlinger i skyggen av loven» kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig «overtak». Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste. (Les resten av artikkelen ved å klikke på "Les mer" under.)

Ensidig og kjedelig jubileumsbok

I 2016-2018 er det 150 år siden henholdsvis Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, Den norske Santalmisjon og Det norske lutherske Indremisjonsselskap (Den norske Lutherstiftelse) ble stiftet. De tre misjonsorganisasjonene fusjonerte i 2000 til Normisjon. I anledning jubileet har Normisjon tatt initiativ til utgivelsen av jubileumsboka «Misjon i bevegelse» (Luther forlag 2017, 368 sider). Boka er en artikkelsamling med mange forskjellige forfattere, og den er redigert av en komite på fire, alle nåværende eller tidligere ansatte i organisasjonen.

    På omslaget og i forordet heter det at man vil vende blikket «tilbake til de siste 50 års historie» og «formidle inntrykk» fra denne 50-årsperioden. Bidragsyterne hevdes å være «personer som har stått sentralt i arbeidet hjemme og ute» i disse 50 årene.

     Størstedelen av denne tidsperioden dreier seg om de tre organisasjonenes særskilte historie. Av de tre var Indremisjonsselskapet den langt største. Ikke desto mindre omhandler over halvparten av boka Santalmisjonens og ytremisjonens historie. Her er til dels lange artikler om hvert enkelt av misjonsfeltene. I disse artiklene er ingen detaljer for små og ubetydelige til ikke å bli nevnt. Artiklene er skåret over samme lest og blir etter hvert kjedelig lesning. Man begrenser seg heller ikke til bare de siste 50 årenes historie. Videre finner vi egne artikler om bl.a. skoler for misjonærbarna, om misjonærbarnas plass i misjonshistorien og om TV-selskapet SAT-7, som sender i Midt-Østen og Nord-Afrika. Normisjons engasjement her består av et pengebidrag på kr 200.000. 

     Det finnes ikke en eneste artikkel om arbeidet i regionene (kretsene) her hjemme. Mindre enn en firedel av teksten i boka dreier seg om indremisjonshistorie/hjemmearbeidet. Resten er det vi kan kalle «fellesstoff» og tema som gjelder Normisjon generelt. Billedstoffet er enda mer ensidig. Nærmere to tredeler er hentet fra Santalmisjonen/ytremisjon. Når en ser hva redaksjonen har funnet plass til, holder det ikke å skrive i forordet at man på grunn av plassmangel har måttet utelate en rekke viktige arbeidsfelter innenfor arbeidet her hjemme.

     Redaktørene tar forbehold om at målet med boka ikke har vært «en detaljert gjennomgang av historien siden 1967/68». Men det forsvarer ikke en så påtagelig stor skjevhet i emnevalg og valg av forfattere. ....
(Klikk "Les mer" under for å lese resten av artikkelen.)

Da kvinnene tok valget egne i hender

Da det skulle holdes folkeavstemning om oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, hadde kvinner ikke stemmerett og de fikk følgelig ikke delta i folkeavstemningen. De tok da saken i sine egne hender og organiserte en underskriftsaksjon til støtte for Stortingets vedtak om unionsoppløsning.  Aksjonen ble både et høydepunkt og et vendepunkt i kvinnenes kamp for stemmerett. I det siste nummeret av «Fortid», (nr 3/2017) et tidsskrift som utgis av historiestudentene ved Universitetet i Oslo, har jeg en artikkel om aksjonen.

Kvinnene som gjennomførte underskriftsaksjonen, utførte en bragd. I løpet av to-tre ukers tid samlet de inn nærmere 300.000 underskrifter fra kvinner i by og bygd i Norge. Til sammenligning kan nevnes at ved folkeavstemningen som fant sted 13. august, deltok 368.392 menn. Det er nesten ikke til å tro at kvinnene kunne klare å samle inn så mange underskrifter på så kort tid – uten noe offentlig apparat som kunne bistå dem. Alle dystre spådommer om manglende oppslutning ble gjort til skamme. Aksjonen hadde bred støtte uavhengig av tradisjonelle skillelinjer og samlet kvinner fra alle samfunnslag og politisk ståsted. Det var med andre ord liten grunn for motstanderne av kvinners stemmerett til å bekymre seg over kvinners evne eller interesse for å delta i politiske prosesser. Aksjonen demonstrerte at kvinner var like patriotiske og verdige borgere av landet som menn, og at de var fullt i stand til å ha statsborgerlige rettigheter og ansvar.

Jeg har studert hvordan kvinnenes underskriftsaksjon ble gjennomført og oppslutningen om den i to lokalsamfunn, nærmere bestemt i Melhus i Sør-Trøndelag og i Brunlanes i Vestfold. Resultatet av undersøkelsene er rapportert i to artikler, i henholdsvis "Melhusbyggen". Årsskrift for Melhus historielag, og i «Nesjar 2013-2014», Årsskrift for Brunlanes historielag. I artikkelen i tidsskriftet «Fortid» oppsummerer og sammenligner jeg resultater fra de to undersøkelsene.

«Om vore stemmer ikke tælles, saa kan de «veies», sa Frederikke Qvam, som var en av strategene bak aksjonen. Kvinnenes stemme veide tungt, ikke bare i forbindelse med folkets ja til unionsoppløsningen, men også i kampen for kvinners stemmerett. Mobiliseringen i 1905 ble dermed sterkt medvirkende til at Norge åtte år senere ble den første suverene stat i verden der kvinner fikk allmenn stemmerett ved valg til nasjonalforsamlingen.

Underskriftslistene er bevart i Stortingsarkivet. De er nå skannet og lagt ut på nettet. Der kan du gå inn og sjekke om noen av dine formødre deltok i aksjonen med sin underskrift.