Pinlig og uverdig fakkelstafett

De olympiske sommerlekene i Bejing er i ferd med å få skikkelig trøbbel. Årsaken er naturligvis at CIO klarte å gjøre den tabben å legge lekene til en by i et diktaturland uten å stille krystallklare betingelser om at menneskerettighetene skal respekteres. Ifølge en rapport fra Amnesty International har menneskerettighetssituasjonen i China ikke bare forverret seg etter at landet fikk OL, men situasjonen har forverret seg på grunn av OL.

Den forestillingen som nå utspiller seg i forbindelse med fakkelstafetten er både pinlig og uverdig. Helt siden fakkelen ble tent under demonstrasjoner i Hellas for en tid tilbake, har fakkelbærerne løpt mellom en mur av politifolk. Vi ser mennesker som demonstrerer for det tibetanske folkets soleklare rettigheter, bli slått rett i bakken av politifolk som verner fakkelen. I London i går lykkes mennesker som kjemper for menneskerettigheter for det tibetanske folk nesten å slukke den olympiske ilden. Nå ventes store demonstrasjoner når ilden kommer til Paris. Slik vil det ganske sikkert fortsette. Hvordan det vil bli når fakkelstafetten kommer til Tibet, tør vel arrangøren knapt tenke på. Det vil si, kanskje er det nettopp det de gjør, og planlegger det slike regimer har for vane, nemlig knallharde tiltak for å kneble alle meningsytringer som ikke behager makthaverne.

Ikke rart at idrettslederne som nå er samlet i Bejing begynner å tvile. Den norske idrettspresidenten ber IOC om å vurdere å stanse fakkelstafetten. Men hva mener hun selv? Mener hun den bør fortsette eller ikke? Det går an å mene - som Esten O. Sæther i Dagbladet - at OL-fakkelen bør gå videre som en daglig påminnelse til de kinesiske makthaverne om deres undertrykkelse av mennesker. På den annen side må en spørre: Skal vi oppleve at mennesker kanskje blir slått til døde i skyggen av en fakkelild? Hvem er det politiet beskytter under fakkelstafetten? Opplever vi nå at det er viktigere å beskytte den olympiske ild enn menneskeliv?

Situasjonen kaller på idrettsledere som våger å ta et standpunkt for mennesker som undertrykkes på det groveste. Også statsminister Stoltenberg ligger lavt. Det minste han kunne gjøre var å gå inn for en boikott av åpningsseremonien for slik i hvert fall å påføre de kinesiske makthaverne et prestisjenederlag som ville svi skikkelig.