Klarspråk takk!

Statsråd Rigmor Aasrud har utstyrt seg med et hjelpemiddel jeg tror hun vil få mye bruk for, et stempel med teksten ”Trenger klarspråk!” kan Vårt Land fortelle i dag. Dokumenter som kommer inn på hennes departementale bord med utydelig og kronglete språk, blir stemplet ”Trenger klarspråk!” og returnert til medarbeideren som har skrevet teksten. Vi får håpe det hjelper.

Jeg sitter som så mange andre i glasshus. Mitt yrke har i stor grad bestått i å formidle kunnskap gjennom skrift og tale. Når en så også skriver blogg, utsetter en seg jo daglig for å synde mot kravet om klart språk. Derfor tar jeg oppfordringen til meg, slik alle i samme situasjon burde gjøre. Det blir etter min mening produsert alt for mange tekster med uklart, kronglete og dårlig språk. Jeg har tidligere gitt ros til Per Egil Hegge, som i sin daglige språkspalte i Aftenposten driver språklig folkeopplysning av beste merke. Alle slike tiltak som kan bidra til bedre språk, hilser jeg med glede.

Samtidig kan et være grunn til å understreke at enkelte klager over språket kan være ubegrunnede. Særlig gjelder det kritikk mot bruk av fagspråk. Dessuten kan selve saken være så kompleks at saksframstillingen nødvendigvis kan være vanskelig å forstå. På nettstedet klarsprak.no blir begrepet ”klarspråk” definert som ”korrekt, klart og brukertilpasset språk”. Det betyr blant annet at å uttrykke seg klart ikke nødvendigvis betyr å forenkle språket for enhver pris. For eksempel kan ikke alle tekster være enkle og ikke alle tekster kan være fri for fagspråk. Tekster kan variere med hensyn til hvem som er mottaker. Det viktige er at teksten er tilpasset mottakeren.

Når det er sagt, er det min erfaring at vi alle med fordel kan ta til oss kravet om å bruke et enklere språk. Som universitetslærer opplevde jeg at det har mye med kunnskap, trygghet og erfaring å gjøre. For eksempel er jeg overbevist om at jeg i min undervisning uttrykte meg mer kronglete og vanskelig da jeg var ung enn jeg gjorde da jeg hadde fått noen år på baken. Studenter bekrefter ofte dette. Unge forelesere snakker ofte vanskeligere enn eldre og mer erfarne forelesere. Usikkerheten skjules bak et vanskelig språk. En har lett for å tro at en signaliserer mye kunnskap og innsikt ved å snakke så vanskelig at tilhørerne har problemer med å forstå hva en sier. Som en student en gang uttrykte det da han ble spurt hva en foreleser hadde snakket om: ”Det var sikkert noe viktig, for han snakket så vanskelig!”