Dopingnekterne

Enda en gang har en norsk friidrettsutøver testet positivt på et dopingstoff. Men kappgjengeren Erik Tysse sier han vil kjempe til siste slutt for å bevise sin uskyld. Det virker imidlertid som om han har en dårlig sak. Han finner liten støtte for sine teorier om hva som kan ha skjedd, også blant norske dopingeksperter, og Friidrettsforbundet vil ikke ha noe med saken å gjøre. Saken er delikat i og med at hans trener er ektemannen og trener også for hans søster som tok OL-medalje i Bejing. Den eneste trøsten for Tysse så langt er at hans sponsor foreløpig ikke vil bryte med ham.

Det er ikke lett å vite hva man skal tro. Vi vil jo helst tenke at slikt juks driver ikke norske idrettsutøvere med. Men historien viser altså at det gjør faktisk også norske utøvere, ikke minst innenfor friidretten. Erik Tysse blånekter, slik vanlig er. Det hører med til sjeldenhetene at idrettsutøvere som blir tatt, innrømmer at de har jukset. I beste fall kommer innrømmelsene mange år senere – på et tidspunkt da ingen gidder å bry seg. Et godt eksempel er sykkelrytteren Bjarne Riis, som vant Tour de France i 1996. Mange år senere innrømmet han å ha brukt EPO i årevis. I dag er han en celeber direktør for ett av lagene i Tour de France. Han er aldri blitt straffet for sin juksing. Tvert imot feires han fortsatt som vinner av et sykkelmiljø som nå liker å skryte av at de kjemper mot doping. Jeg synes denne dobbeltmoralen er kvalmende. Nå mangler det bare at det blir bevist at også Lance Armstrong har vært en doper. Det siste er at han har hyret en stjerneadvokat for å hjelpe ham i den føderale etterforskningssaken som er igangsatt mot ham i USA.

En oversikt i VG viser en lang rekke av toppidrettsutøvere som er tatt for bruk av CERA, og alle har blånektet. Hvis Erik Tysse er skyldig, er han altså i ”godt” selskap.

Oppdatering 28.9.10: Påtalenemnda i Antidoping Norge avviser all tvil om den positive dopingprøven til Erik Tysse, opplyser VG. Saken går nå til Norges Idrettsforbunds domsutvalg som skal avgi dommen. Det anses som lite sannsynlig at Tysse blir frikjent.
Oppdatering 1.2.2011: Domsutvalget i Norges idrettsforbund har idømt Erik Tysse tap av retten til å delta i konkurranse og trening i to år. Tysse vil anke til appellutvalget i Norges idrettsforbund.

En regjering vi fortjener

Nedturen på de politiske meningsmålingene fortsetter for Ap og de rødgrønne. Når NORSTATs måling for NRK i juli viser at Høyre nå har større oppslutning enn Ap, burde det ringe en alvorlig varselsklokke for Ap og de to andre regjeringspartiene. Folks misnøye med regjeringen lar seg ikke bortforklare. Høyre får bekreftet at framgangen som startet allerede kort tid etter valget, ikke bare var et blaff, og de rødgrønne får til fulle så hatten passer for manglende glød og visjoner, sprik og dårlig styring. Folk er rett og slett lei Jens & co, og strømmer til Høyre i mengder. Regjeringen finner liten trøst i de to øvrige regjeringspartiene. Begge ligger under valgresultatet, og til sammen har de rødgrønne nesten ti prosent lavere oppslutning nå enn ved valget i fjor høst.

Det framstår som stadig mer underlig at de rødgrønne kunne vinne valget. Det synes å være enighet om at årsaken lå i mangelen på regjeringsalternativ. Derfor ga velgerne Jens & co fornyet tillit. Slik sett har man bare seg selv å takke for at vi nå sitter med en regjering som stadig flere er misfornøyd med. Vi har fått den regjeringen vi fortjener og må antagelig leve med den til de får en etterlengtet avløsning om tre år.

Kaldt hode og varmt hjerte

Vi må bli mer humanitære i vår asylpolitikk, sier en representant for Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) til Vårt Land (papiravisen) i en kommentar til den påtente brannen i ventemottaket i Lier. Mulig det. Men Noas har utvilsomt en vanskelig oppgave i å skulle overbevise opinionen og politikere etter de siste dagers hendelser. En kan vel vanskelig tenke seg atferd som er mer ødeleggende for egen sak enn den ”opprørerne” ved ventemottaket har stått for. Når vi så får terrorsaken i kjølvannet av hærverket, skal det godt gjøres at vi nå ikke går i møte en tid der ikke bare Frps retorikk på dette saksområdet, men også partiets politikk får større gjennomslag.

Begge sakene er alvorlige, meget alvorlige. Terrorismen truer oss alle og må bekjempes av alle krefter. Tanken på en terroraksjon f eks mot oljeinstallasjoner i Nordsjøen er skremmende. Men de beklagelige handlingene til noen asylsøkere fører til at mange hederlige mennesker som har søkt et trygt og verdig liv i Norge, vil føle seg spesielt utsatt etter det som har skjedd. Vi er i en situasjon der det er overmåte viktig at vi alle – og våre politiske og administrative myndigheter spesielt - holder hodet kaldt og hjertet varmt.

Terrormålet var Norge: VG, VL

Europa i støtet

En stund så det ut til at dette VM skulle domineres av sør-amerikanske lag. Mange av dem gjorde det også bra i de innledende kampene, men så ble det bråstopp. Brasil ble stoppet av Nederland, og Argentina møtte veggen så det sang mot Tyskland. Paraguay hadde sjansen mot Spania, som slet med å finne ut av sin kvartfinalemotstander. Paraguay var svært nær å slå ut en av mesterskapsfavorittene, men Spania halte til slutt i land en fortjent seier etter et straffedrama av de sjeldne. Nå står vi tilbake med tre europeiske og ett sør-amerikansk lag i semifinalen. At det sør-amerikanske skulle bli Uruguay, hadde neppe mange trodd. Det kunne for øvrig like gjerne blitt et afrikanske. Uruguay hadde flaks som vant. Ghana var ett eneste spark fra å vinne. Men igjen opplever vi at straffe ikke nødvendigvis er mål.

Maradona opplevde det han selv kaller det tøffeste tapet i sitt liv. Det kan jeg forstå, for Argentina ble regelrett knust av et tysk lag som spilte skjorta av sør-amerikanerne. Mange mener Argentina hadde en relativt lett vei til kvartfinalen, og mye tyder på det er riktig. I hvert fall hadde de lite å stille opp med mot Tyskland, som ifølge trener Joachim Löv spilte som mestere. Argentina er fullspekket med gode spillere, men igjen ser vi at det ikke er nok. Fotball er et lagspill, og Tyskland vet hva lagspill er. Enig med Eggen, som sier at en er alt for opptatt av enkeltspillere og mindre av laget. TV-kommentatorene messer om Messi, men både han og laget bør snarere lære seg at fotball er et lagspill enn å gråte etter et fortjent tap. Mye oppmerksomhet har vært rettet mot den tidligere storspilleren Diego Maradona som ble landslagstrener, men han har utvilsomt en god del å lære som før han når opp som trener. I hvert fall har han så langt ikke lykkes med å skape et godt nok lag av alle sine stjernespillere. Det samme kan kanskje sies om Dunga og Brasil. Nå møtes Maradona av kravet om å gå av. Dunga har allerede gjort det.

Tyskland har for lengt har seilt opp som dette VMs største favoritt til å løfte pokalen. Det ville ikke være meg imot om de vant, for de har spilt en fantasttisk flott fotball. Men skulle de møte Nederland i finalen, vil nok min sympati være hos laget fra treskolandet. Jeg er gammel nok til å huske de to VM-finalene Nederland tapte, og synes på en måte det nå kunne være Nederlands tur til å vinne. Jeg tviler imidlertid på om de er gode nok. Tyskland og Nederland framstår som klare favoritter i sine semifinaler mot henholdsvis Spania og Uruguay.

I kampen mellom Tyskland og Argentina så vi enda en gang av ett av de meningsløse gule kortene i forbindelse med hands. Jeg er enig med Drillo som hevder at det blåses alt for mye for ufrivillige hands. Thomas Müller ble avblåst for en tvilsom hands. Det kan i og for seg aksepteres. Mange avgjørelser er tvilsomme. Men når Müller så får gult kort for noe som knapt er en forseelse, med den konsekvens at han mister seminfinalen, burde også dommerne se at noe er galt. At vi ikke skal få se en av mesterskapets beste og mest interessante spillere i semifinalen på grunn av det som i verste fall er en ubetydelig forseelse, er intet mindre enn tull.