Skamløs innsamlingsbusiness

Tenk deg at du blir bedt om å gi en hundrelapp for at kreftsyke barn skal få reise på turer. Så viser det seg at bare 6-10 av de hundre kronene går til formålet. Resten, dvs 90% eller mer går til administrasjon og fortjeneste for dem som driver innsamlingen. Jeg tror du ville føle deg lurt, skikkelig lurt!

Dette er realiteten i en innsamlingsorganisasjon som er frekk nok til å kalle seg Norsk Omsorg Forbund. TV 2 Hjelper deg kunne nylig avsløre hvordan denne organisasjonen utnytter givere og kreftsyke. Ikke rart at kreftsyke barn og deres pårørende blir sinte og at politiet vil undersøke om virksomheten rammes av bedragerilovgivningen.

Lederen for forbundet, Inger Sjuve, prøver å korrigere tallene og sier at det riktige tallet finnes et sted mellom 10 og 15 prosent, som om det skulle være et akseptabelt tall for en innsamlingsorganisasjon. Hun er for øvrig ikke i stand til å dokumentere verken det ene eller det andre. Organisasjonen leverer ikke regnskap til Brønnøysund og er ikke medlem av Innsamlingskontrollen. Det går en del penger til lønninger og en masse andre kostnader som vi har, det er jo strøm og alt mulig, forklarer Sjuve. Så vet vi det. Det forekommer meg at også andre innsamlingsorganisasjoner med helt andre prosenttall, har slike utgifter.

Dette er tyveri, sier fritidslederen ved Radiumhospitalet, Thora Kollenborg, og det er vanskelig å si seg uenig. Sykehuset har tidligere vært i konflikt med Norsk Omsorg Forbund, fordi forbundet feilaktig hevdet at de samarbeidet med Radiumhospitalet. Flere andre norske sykehus har også blitt misbrukt i forbundets markedsføring. En tidligere medarbeider står fram og ber om unnskyldning for at hun har løyet for dem hun har ringt opp for å be om penger.

Saken bør få oss alle til å konsentrere vår giverinnsats om organisasjoner vi vet er seriøse, og som klarer å kanalisere den langt overveiende del av innsamlingsmidlene til det formålet pengene er gitt til. Kirkens Nødhjelp og Misjonsalliansen er fremragende eksempler på slike organisasjoner. Begge driver et flott bistandsarbeide blant verdens fattigste, og begge legger stor vekt på lave administrasjonskostnader og effektiv drift, slik at størst mulig del av pengene blir overført direkte til formålet. Og vil du støtte kampen mot kreft, er Kreftforeningen en god forvalter av gaven. Oppfordringen er klar: La oss holde oss unna juksemakere som Norsk Omsorg Forbund. Hvis de som driver denne organisasjonen har skam i livet, burde de snarest finne seg noe annet å gjøre.

Bittert talt

Carl I. Hagen melder seg på i konkurransen ”den mest ærlige skittkastingen” (jfr min blogg 24. okt 2007 og 21. des 2006). Han legger seg om mulig på et enda lavere nivå enn ektefellen Eli. Men etter hennes salgssuksess i fjor gjelder det vel å gå enda lenger i nedrige personkarakterstikker – skal han lykkes å matche kona i salgstall.

Hagens karakteristikker av Kjell Magne Bondevik ligger på det absolutte lavmål. I likhet med sin kone forsvarer han den sjofle beskrivelsen av Bondevik med at han selv har vært nødt til å tåle mange negative personkarakteristikker. Men han unngår behendig å svare på det høyst relevante spørsmålet om Bondevik er blant dem som har omtalt Hagen på en slik måte. Han vet selvfølgelig at Bondevik aldri har brukt slike sjofle personkarakteristikker om politiske motstandere som Hagen her bruker. Hagens argumentasjon er både smålig og usaklig. Han skyter så til de grader over mål – eller skal vi heller si under mål – at alle som rammes av hans verbale møkkaspredning, kan ta den med knusende ro. Hagens karakteristikker sier mye mer om forfatteren enn om dem han omtaler.

Hagen unnslår seg heller ikke for å servere det reneste vås av ”analyser”. Som ”SV’er i kamuflasje” arbeidet Bondevik for at Stålsett skulle bli biskop i Oslo, hevder han. Bondeviks inhabilitet i saken var kun strategi for å hindre at fetteren Odd Bondevik, som vant bispeavstemningen i Oslo, skulle bli utnevnt, tenker Hagen i sitt konspiratoriske hode. Med rette karakteriserer Harald Stanghelle dette som oppspinn i en artikkel i Aftenposten i dag.

Hagen har mage til å kalle søppelet ”Ærlig talt”. Slik kan man misbruke begrepene og tømme dem for innhold. Som mange kommentatorer har pekt på, vitner boka mest av alt om et hevngjerrig og sjalu menneske som er preget av en utrolig bitterhet mot alt og alle – og Kjell Magne Bondevik især – for at han ikke har nådd helt til topps i politikken.

Hans resonnementer i den forbindelse tyder på at han mener at hans politiske motstandere skulle ha en moralsk plikt til å slippe ham til makten. Det har visstnok aldri falt ham inn at det faktisk er fullt legitimt i politikken å arbeide for å holde politiske motstandere utenfor makten – så sant dette skjer på en demokratisk måte. Hagen har oppnådd stor framgang i velgeroppslutning. Men han synes å ha glemt at han tross alt ikke har flertall alene. Regjeringsposisjon kan han bare oppnå i samarbeid med andre. Men det forutsetter at noen faktisk vil samarbeide med ham i regjering. Fram til i dag har Carl I. Hagen aldri foretatt seg noe som helst som skulle tilsi at partier som Venstre og KrF skulle ha noe ønske om det. Snarere tvert imot.