I
forbindelse med Vårt Lands 50-årsjubileum i 1995 utga Vårt Land en bok, der Per
Voksø forteller om avisens historie de første tiårene. Jeg var på den tiden
ordfører i Vårt Lands representantskap og skrev et forord i boken. Jeg innledet
slik:
«Våren
1945 lærte jeg å lese. Om høsten samme året, nærmere bestemt 31. august, fikk
vi inn i mitt barndomshjem på Lillehammer en flunkende ny dagsavis. Fra den
dagen har Vårt Land vært en uatskillelig del av mitt daglige liv.» - Tretti år
senere kan jeg fortsatt si det samme. I 80 år har Vårt Land vært min avis.
De
første par årene var det nok tegneseriefiguren Henry som først og fremst vakte
interesse. Henry-stripene ble klipt ut og limt inn i en skrivebok. Så overtok
tegneserien Syver Struss, og fram for alt sportsbildene, som også ble klipt ut.
Etter
hvert leste jeg det meste, og perspektivet ble utvidet. Jeg siterer videre fra
forordet:
«Daglige
besøk på folkebibliotekets lesesal i Storgata på Lillehammer ga muligheter for
å pløye igjennom alle Oslo‑avisene. Men Vårt Land var referanserammen. Her fikk
jeg de meningene og synspunktene som de øvrige avisene ble vurdert mot, og slik
har det vært siden.»
I 80
år har Vårt Land tjent sine lesere på en måte som har gjort den uunnværlig for
mange. Kritikk har ikke manglet, ikke minst fra avisens mest trofaste lesere.
Men nettopp det må være drømmen for en avis - kritiske, men trofaste lesere.
Da
jeg var ferdig med videregående skole i 1957, søkte jeg jobb i Vårt Land og
fikk beskjed om at jeg kunne begynne samme høst. Jeg valgte imidlertid studier.
Men engasjementet for Vårt Land fortsatte.
Vårt
Land har etter min mening et særlig ansvar for å drive kritisk
kirkejournalistikk. Som leder både innenfor det kristne organisasjonslivet og i
Den norske kirke har jeg flere ganger opplevd hvor viktig der er at vi har en
avis som Vårt Land, spesielt når det man selv er med og styrer, har
problematiske saker. Hvorfor? Fordi det er i Vårt Land vi kan forvente den mest
innsiktsfulle og saklige kirkejournalistikken.
