Den differensierte presse

Sorteringssamfunnet

I dag starter konkurransene i VM på ski i Oslo og nasjonens fokus vil være på Holmenkollen i mange dager fremover. Helt fra jeg var guttunge har jeg vært interessert i skiidrett, og jeg kommer også til å følge med.

Men kanskje nettopp på en slik dag kan det være grunn til å minne om at det finnes spørsmål her i livet som er mye viktigere enn konkurransen om hvem som går fortest og hopper lengst med ski på beina.

Jeg siterer fra et innlegg i Aftenposten i dag av professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk. Han skriver om forslaget om å innføre tidlig ultralyd og avslutter innlegget slik:

”Det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil gjøre at flere liv vil bli tatt av dage, i forhold til hvor mange liv som kan reddes med samme tilbud, og det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil bringe Norge et nytt, langt skritt inn i sorteringssamfunnet. Og sist, men ikke minst, er det et tiltak som vil føre til at millioner av helsekroner misbrukes, ikke til å redde liv, men til aktivt å fjerne enda flere liv.”

Innlegget anbefales. Du finner det her.

Da Marianne Aasen & co ble redde

Med Marianne Aasen fra Ap i spissen gikk en del politikere nesten av skaftet da Marte Wexelsen Goksøyr stilte i Stortingets vandrehall etter spørretimen onsdag og konfronterte statsminister Jens Stoltenberg med noen kritiske kommentarer til konsekvensene av å innføre ultralydtilbud til alle i 12. svangerskapsuke. Å møte en høyst oppegående og talefør kvinne som selv har Downs syndrom kunne bety at statsministerens omdømme ble skadet, må vite, og det kan man ikke risikere. Dessuten kan egne meninger bli utfordret, og da blir man redd.

Høyst fortjent høster Marianne Aasen og hennes engstelige kolleger kritikk av kommentatorer i ulike medier. Harald Stanghelle har i dag en lengre kommentar i Aftenposten. Ivar Johansen i Dagsavisen og Helge Simonnes i Vårt Land likeså. Johansen viser til en kommentar i Sunnmørsposten, der Geir H. Strand minner om at lobbyister til tider renner ned Stortingets vandrehall, men når en kvinne med Downs syndrom ber om å få stille statsministeren noen spørsmål, da må rutinene for hvem som slipper inn gjennomgås. Det er nesten ikke til å tro, skriver han. Strand forteller at han selv var til stede da Marte Wexelsen Goksøyr møtte statsministeren etter spørretimen. Han kunne selv iaktta hvordan ikke mindre enn fire pr-rådgivere fra Statsministerens kontor nærmest fikk hetta da de så at Stoltenberg måtte sette seg ned med denne kvinnen.

Ovennevnte kommentarer anbefales:

Stanghelle

Johansen

Strand
Simonnes

Oppdatering:
Marte ønsker unnskyldning fra Jens

Kvalitet eller fjas?

For alle ivrige lesere av papiraviser er utviklingen av avisene oppslagstall interessant lesning. Mediebebedriftenes Landsforening har nå lagt fram tallene for 2010. Disse viser det interessante faktum at VG nå er detronisert som landets største avis. Aftenposten har gjenerobret topplasseringen på lista. Men felles for alle de store riksavisene er at de opplever tilbakegang. Aftenposten inntar toppen fordi nedgangen der er atskillig mindre enn hos VG.

VG har hatt en opplagsnedgang på mer enn 29000, mot bare vel 3300 hos Aftenposten, som i 2010 solgte i snitt nærmere 240000, mot vel 233000 for VG. Dagbladet har hatt en nedgang på vel 7100. Det er mindre enn tidligere år, men avisa har nå i sin tilbakegangsutvikling duppet under 100000.

Avismarkedet er utvilsomt vanskelig. Aftenpostens sjefredaktør mener tallene tyder på at kvalitet og seriøsitet er nødvendig for å klare seg godt i dette markedet. Vi får tro hun har rett. Trenden understrekes ved at et ukeblad som Se og Hør også har nedgang. VG’s og Dagbladets kraftige tilbakegang de siste årene er i likhet med Se og Hørs nedgang etter min mening fortjent. Oppslagene i disse avisene er overraskende nok stadig preget av intetsigende fjas og uvesentligheter. VG, som erkjenner at de sliter, holder seg dessuten med en bøllete kommentator, som ødelegger for avisas mer erfarne og anstendige medarbeidere. Dagbladet ser ikke ut til å ville lære av sine tabber. Da historien i forrige uke ble forandret i Egypt, prioriterte Dagbladet Grand Prix-finalen med en TV-kjendis i spissen. Med slike redaksjonelle prioriteringer kan en bare ønske lykke til med ytterligere opplagsnedgang. Kreative måter å telle avissalg på løser ikke hovedproblemet, som har med kvalitet å gjøre.

Idebærende aviser som Vårt Land og Klassekampen har gledelig nok klart seg rimelig bra, Klassekampen faktisk med en opplagsøkning på hele 1125, som relativt sett må sies å være meget bra tatt i betraktning at det gjennomsnittlige salgstallet ligger på ca 14400. Vårt Land har en liten nedgang (774) og ender på litt under 25000. Selv om sjefredaktøren naturlig nok gjerne skulle ha holdt tallet over 25000, og helst burde ha kommet opp i 30000 igjen, er resultatet relativt sett ikke dårlig. Dagsavisen, som er omtrent jevnstor med Vårt Land, har måttet tåle en nedgang på over 2300.

Grenser og trygghet

Barneombudet ønsker at alle norske foreldre skal få tilbud om foreldreveiledning, der en særlig konsentrerer seg om grensesetting. Det er et godt initiativ, som jeg vil tro blir godt mottatt av norske foreldre. Barneombudet hevder at vi ikke nødvendigvis vet hvordan vi skal oppdra barn bare fordi vi selv en gang har vært barn.

Det blir ofte sagt at å oppdra barn dreier seg om sunn fornuft. Mye sant i det, men den sunne fornuft kan alltid bli sunnere. Det kan kunnskap og veiledning bidra til. Ikke slik at det er noen garanti for å bli bedre foreldre. I slik spørsmål kan ingen utstede garantier. Men det kan bidra til å gi et bedre grunnlag for at de valg foreldre må gjøre i oppdragelsens hverdag.

Barn har impulser som de må lære å kontrollere. Barn må lære å ta vare på seg selv og lære leve sammen med andre. Derfor er det nødvendig å lære at ikke alle naturlige impulser og lyster kan leves ut på måfå - uten kontroll. Barna må lære at det finnes grenser. De må få bygget inn et eget styrings- og bremsesystem, slik at de etter hvert kan kontrollere og styre seg selv.

Langt på vei er dette hva oppdragelse dreier seg om: Å lære barna å kontrollere seg selv - å bli selvstendige og ansvarlige mennesker som kan leve i samfunn med andre. Barna trenger grenser både av hensyn til seg selv og av hensyn til andre.

Dette har med trygghet å gjøre: Grensene er et signal for barna om at foreldrene bryr seg om dem. Faste rammer i form av regler, rutiner og grenser er nødvendige for at barna skal føle seg trygge nok til å bevege seg fritt. Barnas trygghet er avhengig av at det gis tydelige og klare grenser mellom akseptabel og uakseptabel atferd. Små barn har store problemer med å styre impulser som ikke kan aksepteres. Derfor må foreldrene må være allierte med barna i deres kamp for å beherske slike impulser.

Ora basta!

I dag heier jeg på italienske kvinner. Tusenvis av kvinner i en rekke italienske byer har i dag demonstrert mot Silvio Berlusconi, som de mener viser forakt for kvinner både i tale og oppførsel. Enda flere er klare til å marsjere i protest mot den italienske statsministeren. Berlusconi har lenge vist en voldsom forakt for kvinner med sine kvinnefiendtlige uttalelser, sier kvinnene.

Måtte de bare bli mange nok til å lykkes i å tvinge Berlusconi til å forlate en statsministerpost han for lengst har vist at han ikke egner seg for. ”Ora basta!” Nå får det være nok! sier italienske kvinner.

Oppdatering:
Berlusconi må møte i retten

Store forventninger

Det har vært nærmest utrolig å være vitne til de historiske hendelsene som har funnet sted i Egypt de siste dagene, og til den jubel Mubaraks avgang utløser i folket. Et folk har reist seg mot diktatoren og tvunget ham i kne. Det har skjedd ved fredelige midler. Det tjener Egypts militære til ære at de ikke har møtt folket med vold. Mubaraks avgang får hele rekken av andre diktatorer i den arabiske verden til å skjelve i buksene. Deres frykt er berettiget. Innerst inne vet de antagelig at også for dem vil det komme en oppgjørets time. Vi kan bare håpe at det skjer jo før jo heller.

Mubarak klamret seg til makten så lenge det bare var mulig, inntil han endelig erkjente at hans tid var over. Nå skal han ha forlatt Egypt, og få vil savne ham. Lik diktatorer flest hadde han planlagt å sitte med makten til sin død, og deretter skulle en av hans sønner overta. I løpet av sin 30-årige presidenttid har han sørget for å samle seg en formue av en størrelse som visstnok skal ha gjort ham til en av verdens rikeste menn. Der har skjedd i et land der millioner lever i stor fattigdom. Det går an å bli kvalm av mindre. En får bare håpe at så mye som mulig av formuen kan bli tilbakeført til det folk han har stjålet pengene fra.

Forventningene til en ny tid er store i Egypt. Utfordringene er mange, og det blir ikke lett å skape demokrati i et land uten demokratiske tradisjoner. Det blir spennende å se hvordan hæren kommer til å takle situasjonen. Mye tyder på at generalstaben vil oppløse nasjonalforsamlingen og kaste regjeringen. Men vil den klare å innføre folkestyre? Vi får tro at Kjell Magne Bondevik får rett i sine optimistiske spådommer om at militærstyret blir kortvarig fordi folket ikke vil godta noe annet enn frihet og demokrati, og at ingen fremtidige ledere vil våge noe nytt folkeopprør.

Oppdatering:
Nektes utreise fra Egypt
Hæren inn på Tahrirplassen i Kairo
Oppløser nasjonalforsamlingen og opphever grunnloven

Uten ansvar og uten alternativ

Krf’s nestleder Inger Lise Hansen ble vraket av partiets valgkomite til gjenvalg som nestleder. Etter det har hun funnet det nødvendig å la seg intervjue i TV2 om hvor fryktelig hun har opplevd partikulturen i Krf. (Et intervju TV2 ikke bør være stolt av. Les Helge Simonnes’ kritikk i Vårt Land.) I intervjuet, der kritiske spørsmål til Hansen var totalt fraværende, sier hun at etter sommerferien i fjor var hun kvalm ved tanken på å skulle gå tilbake på jobb som nestleder. Ikke desto mindre ville hun svært gjerne ta gjenvalg som nestleder.

Det er naturligvis umulig for utenforstående å skifte sol og vind i de konflikter Hansen mer eller mindre direkte opplyser allmennheten om både i dette intervjuet og andre. Noe må utvilsomt ha vært galt. Jeg har ingen problemer med å føle med Inger Lise Hansen i den vanskelige situasjon hun utvilsomt har opplevd.

Inger Lise Hansens opplevelse kan ingen ta fra henne, og den må respekteres. Men når hun bringer den ut i offentligheten slik hun har gjort, må hun også finne seg både i motspørsmål og kritikk. Den noe selsomme påstand at Hansen har opptrådt som "varsler", bør ikke stå veien for det. Det som slår meg, er at Hansen synes å være uten evne og vilje til å ta selvkritikk for noe som helst av det hun selv har gjort. I en konflikt er det alltid minst to parter. Riktignok kan ansvaret være noe ulikt fordelt avhengig av posisjon, men ingen part er helt uten ansvar. Utfordringen til Inger Lise Hansen burde nå være å si noe om hun mener at hun selv har noe ansvar. Kanskje er det flere som burde si unnskyld i denne saken.

Etter de politiske utspillene Hansen har hatt, stiller valgforskeren Anders Todal Jensen det betimelige spørsmålet: Hva hadde hun forventet? Ingen kan nekte Hansen å mene hva hun vil. Men offentlig kan hun faktisk ikke si hva hun vil. Hansen hadde utspill som var direkte i strid med partiprogrammet hun er forpliktet på. Ønsker hun å forandre partiets politikk, gjøres det gjennom argumentasjon og kamp innad i partiet. ”Når du tar på deg et verv i partiets toppledelse, er du valgt fordi medlemmene vil at du skal målbære partiets politikk i offentligheten, ikke dine egne synspunkter. Jeg er veldig overrasket over at hun ikke har skjønt dette,” sier Todal Jensen til Dagen/Magazinet, og føyer til ytterligere et spørsmål: Hvorfor tar hun en så framskutt posisjon i et parti hvis hun har så stort behov for å dissentere i så mange saker?

Jeg stiller meg de samme spørsmålene. Når det gjelder innholdet i hennes dissenser, synes jeg det for øvrig det er ganske underlig at de alle er i tråd med ”mainstream” i norsk politikk. De representerer ikke noe nytt, men er i samsvar med de fleste andre partier står for. Ekteskapsloven er et godt eksempel. Liberalisering av alkohollovgivningen et annet. Hvilken politisk fornyelse ligger det i å kjempe for at Krf skal mene akkurat det samme som alle andre? Jeg savner utspill fra Hansen som gjør Krf til et politisk alternativ, og som gjerne provoserer flertallet. Inger Lise Hansen har markert seg på saker som høster bifall hos flertallet og i mediene, fordi man der er enig med henne. Men innebærer denne omfavnelsen at man stemmer Krf? Neppe. Hvorfor skulle man det? Det finnes jo nok av andre partier som målbærer slik politikk? Krf’s oppgave burde vel snarere være å representere et alternativ til det massive flertallet i slike verdispørsmål.

Jeg hadde håpet at Inger Lise Hansen skulle eksponere seg som en uredd talsmann for en alternativ politikk til den dominerende i dagens Norge. I stedet ble det mer av det samme.

Neppe hæla i taket i Sp

Jeg tror neppe det har vært hæla i taket og bløtkake på bordet i Senterpartiets hovedkvarter i dag. I hvert fall er det liten grunn til det. Partiet har brutt bokføringsloven, slår Økokrim fast, og partiet er bøtlagt med 200.000 kroner, og partiets tidligere generalsekretær, Ivar Egeberg, og den innleide kommunikasjonsrådgiveren, Ole G. Hertzenberg, får 50.000 kroner hver i bøter.

Men om det ikke er feststemning hos Sp i dag, er det utvilsom stor lettelse. Lettelse over at partiets leder, Liv Signe Navarsete, slipper bøter og tiltale. Økokrim er kommet til at Navarsete ikke kan stilles rettslig til ansvar for ulovlighetene som partiet har begått. Hadde Økokrim kommet til en motsatt konklusjon, ville det vært kroken på døra for Navarsete.

På avisbloggene blir nå Navarsete skjelt ut på det groveste. Det er urimelig. Hun har påtatt seg ansvaret, og det er ikke hun som har foretatt den rettslige vurderingen. Det er gjort av rette instans for den slags i slike saker, og deres konklusjon er klar. Det bør respekteres. Men at både Sp og Navarsete har fått ei stygg ripe i lakken, kan det ikke være tvil om.

Kjøpt og betalt

Det er fascinerende, men først og fremst vondt å følge nyhetssendingene om demonstrasjonene i Egypt. Det er vondt å se hvordan berettigede reaksjoner på et autoritært og urettferdig regime, fører til mye lidelse blant folk. For noen dager siden stod en norsk Egypt-forsker på NRK og hevdet at demonstrantene i Kairos gater var ”kjøpt og betalt”. Vanlige mennesker i Kairos fattigkvarterer støtter ikke demonstrasjonene mot Mubarak, fikk vi høre. Tvert imot, de støttet presidenten fordi han representerte ro og orden.

Det går an å forstå at de fattigste av de fattige ikke har mye krefter og overskudd til å revoltere mot regimet. De har sikkert mer enn nok med å klare å overleve fra dag til dag, og all uro og ustabilitet rammer nettopp disse menneskene beinhardt. Men å hevde at millioner av mennesker som har deltatt i demonstrasjonene skulle være kjøpt og betalt, forekommer meg å være ganske så selsomt.

Derimot er det ingen som helst tvil om at bandene av såkalte Mubarak-tilhengere som nå kjøres i busser inn til Kairos sentrum og går til angrep på demonstranter, nettopp er kjøpt og betalt. Slike demonstranter er velkjente i Egypt. For noen få kroner og utstyrt med en klubbe el.l. sendes de ut for å banke opp folk. På denne måten kan man skape en situasjon der folk sloss mot hverandre, en situasjon som etter hvert kan bli helt utålelig, og som gir regimet unnskyldningen for å gripe inn med makt og slå ned opprøret for å opprettholde ro og orden og hindre kaos. Ikke uten grunn er mange nå urolige over konfrontasjonene. Noen av reaksjonene kan tyde på at noen begynner å få panikk. Angrep på journalister kan tyde på det.

Selvsagt finnes det enkelte som støtter eneherskeren. Slik vil det alltid være. Men at dette er et ekte folkelig opprør, klarer verken Mubarak eller en Egypt-forsker som har gått seg vill, å bortforklare. Det blir uhyre spennende å se om folk klarer å holde ut. Foreløpig ser det slik ut. Visepresidenten signaliserer at han vil forhandle. Spørsmålet er om folk har noe tiltro til ham.

Oppdatering:
USA og Egypt diskuterer en løsning
Protestene fortsetter.