Stigmatiseringspris

Priser kan være en hyggelig måte å vise anerkjennelse på. Men det blir noe merkelig paradoksalt ved hele prisbegrepet når man også velger å bruke det i negativ betydning. Under homoparaden i Oslo tidligere i sommer delte man ut en såkalt homofobpris til Frp’s Ulf Erik Knudsen. Begrunnelsen for å tildele Knudsen denne tvilsomme prisen, var at han fra Stortingets talerstol ga uttrykk for det som blir kalt ”tydelig motstand” mot en felles ekteskapslov. I denne saken blir det åpenbart ikke tålt. Jeg er uenig med Frp’s Ulf Erik Knudsen i mye. Men jeg finner det usaklig og direkte intolerant med en slik ”pristildeling”.

Bruken av betegnelsen ”homofobi” har grepet om seg, og brukes altså også som betegnelse på en pris. Dette er ikke annet enn å stigmatisere folk for deres meninger. På denne måten glir man unna en saklig debatt. I stedet for rasjonell imøtegåelse av argumenter, tyr man til personkritikk, og utsetter sine meningsmotstandere for mistanke om at de ligger under for en psykologisk diagnostiserbar fobi. Jeg synes det er direkte uverdig å bruke slike virkemidler i den offentlige debatt.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa stilte opp på det samme arrangementet og mottok den såkalte homofrydprisen, en pris hun ifølge NTB’s referat satte stor pris på å få. Ved sin deltagelse og akseptering av denne prisen er hun med og legitimerer stigmatiseringen av meningsmotstandere. Det burde en statsråd ha holdt seg for god for.

Eldre underrepresentert på Stortinget

I det politiske liv er man opptatt av å få de unge aldersgruppene representert i kommunestyrer, på fylkestinget og på Stortinget. Det er bra. Men er man tilstrekkelig opptatt av at også den eldre generasjon skal være representert? Vårt Land påviser i et oppslag lørdag at bare 3,5% av stortingsrepresentantene er over 65 år, mens denne aldersgruppen utgjør nærmere en femdel av befolkningen. Dagens storting har kun én representant som er fylt 70 år (Inge Lønning).

Jeg hører ikke til dem som syter over at de eldre ikke blir hørt i vårt samfunn. Jeg påstår heller ikke at høy alder i seg selv borger for klokskap, like lite som ung alder i seg selv er noen spesiell kvalifikasjon. Ikke desto mindre er mange politiske saker aldersrelatert, og da er det ikke bra for demokratiet at enkelte aldersgrupper er alt for dårlig representert.

Vi ser det samme i yrkeslivet og i organisasjonslivet. Straks man har fått noen år på baken, anses man lett for å være passé. Vi lever i et samfunn og en kultur som er lite opptatt av verdien av den kompetanse og erfaring som eldre mennesker har. Dette har med holdninger å gjøre. Paradoksalt nok avsløres holdningene i Vårt Lands overskrift på sitt oppslag om saken: ”Gubbemangel på Stortinget”. Gubbe-betegnelsen oppfattes ikke akkurat som noe honnørord. Snarere tvert imot. ”Jypling” er vel en tilsvarende odiøs betegnelse for et ungt menneske. Kunne man tenke seg at et oppslag om de unges underrepresentasjon på Stortinget fikk overskriften ”Jyplingmangel på Stortinget”? – Neppe. Det sier det meste.

Senterpartiet i fritt fall

I dag offentliggjøres enda en politisk meningsmåling som viser at Senterpartiet ligger under sperregrensen. Målingen som er gjort for Vårt Land, viser en oppslutning for Sp på bare 3,9%, noe som ved et valg nærmest ville ha radert bort Sp fra Stortinget. Under halvparten av de som stemte på Sp ved valget i 2005, holder nå fast ved partiet, og over fjerdedelen av de velgerne partiet nå har, er usikre på om de skal stemme på partiet. I begynnelsen av juli viste en måling gjort for VG en Sp-oppslutning på 3,4%.

Muligens tyder dette på at velgerne mener at Sp ikke lenger er nødvendig i norsk politikk. I hvert fall har partiet i sin rød-grønne posisjon gjort det beste de kan for å skyve fra seg sitt tradisjonelle velgergrunnlag. Jeg antar f eks at mange Sp-velgerne i Rogaland ikke er spesielt glad for Meltveit Kleppas agering i spørsmålet om den nye ekteskapsloven (se min blogg 26. februar 2008). For ikke å snakke om hennes vara på Stortinget, Trond Lode, som har framstått så fjernt fra Sp’s tradisjonelle verdigrunnlag som det omtrent går an.

Like etter at Vårt Lands meningsmåling ble tatt opp, har Sp gått ut og sagt at de vil fjerne kontantstøtten. Antagelig betyr det at de ber om enda mer juling.

Frivillige medarbeidere i kirken

En stor del av den kristelige virksomheten i vårt land baserer seg på frivillig innsats fra mennesker som ikke er ansatt i kirken. Men i mange sammenhenger klages det med rette over at det er blitt svært vanskelig å finne folk som er villige til å påta seg ansvar og oppgaver. Ikke minst gjelder det lederoppgavene.

Årsaksforholdet er sikkert sammensatt. Men noe av svaret tror jeg ligger i det psykiske presset og mangelen på oppfølging. Vi lever i et samfunn hvor alle autoriteter og ledere er utsatt for konstant kritikk fra alle kanter. Kristelige arbeidslag danner ikke noe unntak. Vi skal være glad for at debatten er blitt mer åpen i kristelige sammenhenger. Saklig kritikk må det være plass for. Men kritikken er ofte ikke ansvarlig i den forstand at man selv er villig til å ta konsekvensen av den ved å gå inn og påta seg ansvar for å gjøre noe med det man mener er galt.

Dette - kombinert med mangelen på skikkelig oppfølging, omsorg og støtte til de frivillige som påtar seg oppgaver - fører til at mange rett og slett ikke orker. Her er det ikke først og fremst kurs og foredrag som hjelper, men skikkelig oppfølging med personlig omsorg og støtte og konkret hjelp i utførelsen av oppgaven. Vi har kommet et stykke på vei i så måte når det gjelder ansatte i kirken. Men hvem følger opp de valgte lederne i bispedømmeråd, kretsstyrer, menighetsråd og foreningsstyrer? Og vi kunne fortsette med å nevne alle dem som jobber frivillig på grasrota i kirken. Ikke minst frivillige barnearbeidere går ofte trøtt fordi de ikke blir vist omsorg og fulgt opp.

En annen årsak til motivasjonssvikten ligger i "dominoeffekten": Har du først påtatt deg en oppgave, kan du være omtrent sikker på at du blir spurt om å påta deg flere! Konsekvensen er at mange sier nei - rett og slett av frykt for at det skal føre med seg andre oppgaver som man ikke har tid eller krefter til. På alle plan i kirken bør folk som har påtatt seg et ansvar, støtte og hjelpe hverandre til å si nei og med god samvittighet konsentrere seg om den oppgaven de har.

Når en person blir bedt om å påta seg en oppgave, bør oppgaven defineres så klart som mulig. Ikke minst bør den avgrenses i omfang og varighet. Oppgaven må tilpasses den tid og de krefter vedkommende har å gi til saken. Hvorfor ikke inngå en skriftlig avtale, hvor så vel oppgavens innhold som varighet defineres, f.eks. en søndagsskolelærer som påtar seg oppgaven i en to-årsperiode? I denne perioden skal han ikke spørres om noe annet, og når avtalen utløper, er det ikke hans ansvar å finne etterfølger. Til avtalen hører det også en nærmere beskrivelse av hvordan han vil bli fulgt opp av, hvilken konkret hjelp han kan regne med å få, osv. Enkelte organisasjoner har med hell begynt å praktisere noe i denne retning. Mange burde gjøre det samme.

"I have a dream"

Under et besøk i USA i vår ble jeg tilfeldigvis delaktig i en viktig minnehøytidelighet. Sammen med noen kolleger var jeg bl a i Washington DC, der vi en søndag oppsøkte gudstjenesten i The National Cathedral. Her markerte de 40-årsminnet for Martin Luther Kings død. En vårsøndag i 1968 prekte King under gudstjenesten i denne katedralen. Det ble hans siste preken. Tre dager senere holdt han sin siste tale, ”I have been on the mountaintop", der han nærmest forutså sin skjebne. Det skjedde i Memphis, Tennessee. Dagen etter ble han myrdet.

Det gjorde et sterkt inntrykk da gudstjenesten i Washington åpnet med et lydopptak av deler av Kings preken. Inntrykk gjorde også talen til den fargede kongressmannen John Lewis, som menigheten hadde invitert til å preke på minnegudstjenesten. John Lewis deltok sammen med King i borgerrettighetskampen på 1960-tallet. Han talte på samme måte som Martin Luther King – med en ”sound” som bare fargede sørstatsbaptister har.

I 1963 organiserte Martin Luther King en borgerrettsdemonstrasjon i Washington, DC. Han fikk rapport om at bare 25 000 mennesker ville møte opp. King og hans medarbeidere ble bekymret, ettersom de ville trenge minst 100 000 personer for å gjøre det nødvendige inntrykk. Da han besteg talerstolen foran minnesmerket for Abraham Lincoln så han ut over et folkehav på en kvart million mennesker! Her holdt han kanskje sin mest berømte og betydningsfulle tale: ”I Have a Dream”-talen. Han kunne med rette innlede talen med å si at det som her skjedde, ville gå inn i historien som den største demonstrasjonen for frihet i nasjonens historie. Mot slutten kom talens mest berømte del, som også har gitt den sitt navn:

I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: "We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal."

I have a dream that one day on the red hills of Georgia, the sons of former slaves and the sons of former slave owners will be able to sit down together at the table of brotherhood.
…
I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.

I have a dream today!
…
I have a dream that one day every valley shall be exalted, and every hill and mountain shall be made low, the rough places will be made plain, and the crooked places will be made straight; "and the glory of the Lord shall be revealed and all flesh shall see it together."

Etter at jeg kom hjem fra USA-turen i vår, har jeg enda en gang lyttet til talen. Et mesterverk! Jeg kan fortsatt ikke høre den uten å få frysninger på ryggen. Du kan høre talen her.

Ansvar for eldre

Det snakkes om at vi har en eldrebølge. Men dagens eldrebølge er ingen ting mot den som kommer. I løpet av de neste 30 årene vil andelen pensjonister øke fra under en sjettedel til mellom en fjerdedel og en tredjedel av befolkningen. Antall 80-åringer vil mer enn fordobles og antall 90-åringer mer enn tidobles. Andelen pasienter med demens vil øke fra to av hundre til over fire av hundre. Et stort flertall av fremtidens gamle vil i de siste uker, måneder eller år av sine liv være helt avhengig av pleie og omsorg av andre.

Sammenlignet med de fleste andre land satser Norge mye på en offentlig eldreomsorg. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen. Så mye som 40 av 100 dødsfall skjer på sykehjem. Likevel klager vi over dårlig eldreomsorg. Hvordan skal det da bli når et virkelig store eldrebølgen kommer? Er det noen som tror at vi vil makte å tilfredsstille de stadig økende forventningene?

Personlig tror jeg ikke noe på at det offentlige vil klare det. Jeg er rimelig overbevist om at vi ganske snart vil vi måtte vende blikket bort fra det offentlige og mot familien. Allerede nå gjør mange pårørende en fantastisk innsats når det gjelder omsorg for gamle foreldre og andre slektninger. Men mange forventer at det offentlige skal ta hele ansvaret. Når mediene slår opp redselshistoriene om dårlig offentlig behandling av eldre, skjer det ikke sjelden at barn eller annen nær familie er de som står fram og klager. Det kan være berettiget. Men tanken slår meg – hva har disse nærpårørende selv gjort for sine foreldre? Ville det være uberettiget å spørre hva de selv kunne bidra med?

Overlege Stein Husebø, som er spesialist på temaet eldreomsorg, spør i en kronikk i Aftenposten for en tid siden: På hvilken måte er alderdommen for mor, far eller meg selv planlagt? Spørsmålet er et motspørsmål til pårørende som kritiserer. Husebø sier han blir fortvilet når pensjonister i Spania klager over at mor i Norge, alene på sykehjem, får mangelfull omsorg. Husebøs motspørsmål og fortvilelse synes å være berettiget.

Godt NMS-valg

Kari Skår Sørheim ble i helgen med stort flertall valgt til ny leder av Det Norske Misjonsselskap. Her har den tradisjonsrike misjonsorganisasjonen gjort et godt valg. Kari Skår Sørheim er en flott representant for det beste i norsk kristenliv. Hun har en lang og bred erfaring fra NMS, der hun både har arbeidet som frivillig og som ansatt fra hun var helt ung. Ved siden av sitt sterke engasjement i det frivillige kristelige organisasjonsarbeidet har hun også påtatt seg ansvar i den kirkelige rådsstrukturen, bl a som leder av Bjørgvin bispedømmeråd og medlem av Kirkemøtet. Hun har også politisk erfaring.

Med denne bakgrunnen er hun godt skodd til å gå inn i en viktig lederfunksjon i kristen-Norge. Det er bare å gratulere NMS med et godt valg, og ønske Skår Sørheim lykke til i viktig gjerning!

Trønder i Nidaros

Tor Singsås ble ny biskop i Nidaros etter Finn Wagle. Nidaros bispedømme valgte å satse på en lokal kandidat. Trønderen Singsås hadde klart mest støtte i den kirkelige voteringen.

Denne gangen utnevnte Giske i samsvar med det kirkelige votum. Det var bra. Han burde gjort det samme i Møre. Der var det kirkelige stemmeresultatet enda tydeligere.

Men så skal det også sies at enkelte kirkelige organer bidrar til å legitimere politikernes skalting og valting med kirken. Også denne gangen delte Kirkerådet seg på midten i sin stemmegivning, til tross for at Singsås vant en klar seier i den lokale avstemmingen. Og et stort flertall av biskopene lot være å innstille Singsås som nr 1. Mente virkelig disse biskopene at regjeringen skulle følge deres innstilling og se bort fra det menighetsråd og kirkelige medarbeidere i Nidaros ønsket? Muligens var deres innstilling et forsøk på å styrke Olav Fykse Tveits kandidatur ved en senere anledning. Fykse Tveit bør bli biskop – og blir det sikkert uten slike taktiske manøvre, som bare bidrar til å undergrave kirkens kamp for å frigjøre seg fra statens makt over kirken.