Fordomsfullt

Aftenpostens utenriksmedarbeider Morten Fyhn skriver i Aftenposten i dag at Wegger Christian Strømmen etter all sannsynlighet blir ny ambassadør i Washington etter Knut Vollebæk. Han antar at Gahr Støre velger Strømmen fordi Strømmen har omfattende utenrikserfaring og har spesielt gode kontaktskapende evner, samt bred erfaring fra viktige politiske prosesser i Norge. Fyhn avslutter sin artikkel med å beskrive Wegger Christian Strømmen som en uvanlig dyktig og likandes kar ”som ikke er spesielt preget av sin tilknytning til Kristelig Folkeparti”.
Unnskyld, men hva skulle nå det i så fall bestå i? Og hvilken relevans skulle det ha om han ellers var godt kvalifisert for jobben? Et slikt utsagn vitner med respekt å melde om fordommer som en ikke venter av en erfaren politisk kommentator.

La oss tenke oss at Fyhn ble ansatt som informasjonsdirektør ved Utenrikspolitisk Institutt eller som redaktør av et menighetsblad. Hva ville han ha sagt om noen da leverte følgende kommentar: ”Fyhn beskrives som en uvanlig dyktig og likandes som ikke er spesielt preget av at han i mange år har vært tilknyttet Aftenposten.”

En irrelevant og fordomsfull kommentar, ville nok mange si. Nettopp!

Ufyselig

Charlotte B. Finnesand er navnet på en listekandidat for Frp ved kommune- og fylkestingsvalget til høsten. Her er hva en person som søker politisk makt i Norge i år 2007 kan få seg til å skrive i et innlegg i Stavanger Aftenblad sist lørdag: «Behovet for å bevisst sette handikappede barn til verden er forkastelig og unødvendig, når det er så mye elendighet rundt om i verden vi kunne brukt midlene og energien vår på.» - ”Jeg kan ikke se nødvendigheten av med viten og vilje å sette barn til verden som vi vet med sikkerhet vil komme til å koste samfunnet enorme summer i pleie, omsorg og utstyr.”

Frp’s ledere både lokalt og sentralt står nå i kø for å ta avstand fra utspillet fra sin partikollega. Det er bra. Men Frp bør kanskje gå litt i seg selv og spørre hva som er galt i partiet når en tillitsvalgt kan ha slike ufyselige holdninger som her kommer til uttrykk.

Selv prøver kandidaten å legge seg flat. Troverdigheten blir imidlertid noe spinkel når hun forsøker å bortforklare ved å antyde at hun bare ønsket å slå et slag for kvinners rett til selvbestemt abort. Hun prøver seg også på en velkjent Carl I. Hagen-teknikk når hun søker offerrollen ved å sette fram påstander om at hun blir hetset i mediene for sine uttalelser.