Mer vold med en times økning i skjenketiden

I en rekke byer rundt omkring i landet er det politiets erfaring at utvidede skjenketider har ført til en økning i vold og ordensforstyrrelser. Få politikere har imidlertid tatt inn over seg erfaringene. Tvert imot, har man en tendens til å avvise eller benekte erfaringer man ikke liker. (Se bloggpost 16. august d.å.)
Tiltak for å begrense tilgjengelighet av alkohol regnes for å være blant de mest effektive for å redusere alkoholkonsumet og omfanget av alkoholrelaterte skader og problemer. Norsk alkoholpolitikk har tatt i bruk flere virkemidler som begrenser tilgjengeligheten av alkohol, og norske kommuner har adgang til å regulere salgs- og skjenketider innenfor angitte maksimaltider. Tidligere studier fra andre land har vist at større endringer i skjenketidene har betydning for omfanget av vold og andre alkoholrelaterte problemer. Vi har imidlertid så langt hatt lite kunnskap om også mindre endringer i skjenketidene kan ha en slik betydning.

Ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har man nå gjennomført et forskningsprosjekt som belyser nettopp dette spørsmålet, dvs hvilken betydning mindre endringer i skjenketidene, som for eksempel en times innskrenking, har for omfanget av vold og ordensforstyrrelser.

I undersøkelsen er det benyttet tidsseriedata på vold og ordensforstyrrelser og informasjon om eventuelle endringer i skjenketiden fra 18 norske byer som har gjort endringer i skjenketiden fra 2000–2010. De fleste byene har innskrenket skjenketiden, og noen har utvidet den. Noen har både innskrenket og utvidet den i tiårsperioden. I disse byene har skjenketidsslutt ligget mellom klokken 01 og 03 på natten, og skjenketidsendringene har skjedd innenfor dette tidsrommet. Dataene er basert på tall fra Politidirektoratet om anmeldte voldstilfeller nattetid i helgene for alle byene gjennom hele året.

Funnene tyder på at én times utvidelse av skjenketiden førte til en økning på i gjennomsnitt 17 prosent voldstilfeller. Effekten er symmetrisk, slik at antall voldstilfeller går tilsvarende ned ved én times tidligere stengning. For hele landet ble det registrert 25920 voldstilfeller i 2010. Sytten prosent reduksjon betyr at vi kunne vært spart for et meget høyt antall voldstilfeller hvis politikerne hadde hatt mot til å redusere skjenketiden.

Resultatet er et gjennomsnitt for alle byene, og voldsendringene varierte mellom byene. Men for de fleste byene var det en signifikant endring med flere voldstilfeller pr. økt skjenketime. For noen få var det ikke noe endring. Ingen av byene hadde betydelig færre voldstilfeller pr. økt skjenketime.

Lederen for forskningsprosjektet, Ingeborg Rossow, sier at hun faktisk er overrasket over at såpass små endringer i skjenketid gir så betydelige endringer i voldsomfanget. Hun sier at funnene er svært robuste.

Fra tilhengerne av utvidede skjenketider har det vært et gjentatt argument at reduksjon i skjenketider bare forflytter volden fra sentrum til boligområdene utenfor. Rossow sier at man ikke ser noen indikasjoner på at redusert skjenketid har medført en økning i antall voldstilfeller utenfor sentrum.

Kommunikasjonssjef Kristin Gyldenskog i NHO Reiseliv kommenterer resultatene med en uttalelse om at helseminister Anne- Grete Strøm-Erichsen har vært ”heldig” som har fått ”en konklusjon som passet henne”. Kommunikasjonssjefen finner det også hensiktmessig å minne om helseministeren er øverste sjef for dem som har laget rapporten. På denne måten klarer Gyldenskog å antyde at forskerne ved Sirius nærmest er kjøpt og betalt av helseministeren og at det ikke er vitenskapelige krav og kriterier som ligger til grunn for instituttets arbeid, men politiske føringer.

Jeg synes faktisk NHO burde holde seg for gode til å levere en slik type kommentarer. Men når man ikke lenger har argumenter, må man vel ty til insinuasjoner og usakligheter. Kommunikasjonssjefen nøyer seg ikke bare med dette. Hun finner det også nødvendig å påpeke at justisminister Knut Storberget er ”Norges mest kjente avholdsmann resultatene” og at resultatene dermed også ”passer” ham godt. Så kan det vel repliseres at kommunikasjonssjef Gyldenskog neppe er avholdskvinne, uten at saklighetsnivået i debatten dermed er høynet.
Oppdatering: Kommunikasjonssjef Kristin Gyldenskog stilte i NRK/Dagsnytt 18 i kveld og framførte en argumentasjon som sett fra en kommunikasjonsmessig synsvinkel må ha fortonet seg som en katastrofe for NHO. Maken til tøvete dill dall i argumentasjonen er det lenge siden jeg har hørt. Så får hun da også total slakt på Twitter i kveld. Stilles det ikke faglige krav i NHO til hvem man ansetter som kommunikasjonssjef?

Kirkevalgdeltagelse omtrent som forrige gang

Deltagelsen ved kirkevalget ble akkurat som en kunne vente. I en undersøkelse før valget svarte ca 24 % av medlemmene av Den norske kirke at de ville stemme. Ut fra erfaringene fra forrige kirkevalg indikerte det at vi ville få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. I en bloggpost 9. september tippet jeg at valgdeltagelsen ville bli litt høyere enn i 2009, men neppe mye høyere.
Nettopp slik gikk det. Etter at 90 % av menighetene har rapportert resultatet, ligger valgdeltagelsen for menighetsrådsvalget på 13,7 %. dvs en økning på 0,6 prosentpoeng i forhold til 2009-valget. Bispedømmerådsvalget viser en deltagelsesprosent på 10,6 %, en økning på 0,8 prosentpoeng.

Best var oppslutningen i Møre bispedømme, med 17,4 % for menighetsråd og 13,0 % for bispedømmeråd. Dårligst var oppslutningen i Oslo og Borg med en deltagelse på henholdsvis 8,0 % og 11,1 % for menighetsråd og bispedømmeråd. Oslo og Borg er de to bispedømmene med det høyeste antall stemmeberettigede, begge godt over 300.000, mot bare 169.000 i Møre.

Det største spriket mellom andelen som svarte at de ville stemme og andelen som faktisk stemte, finner vi i Nord-Norge og Midt-Norge. I de to nordligste bispedømmene, som har færrest stemmeberettigede, svarte hele 34 % av de som ble spurt at de ønsket å stemme ved kirkevalget, mens den faktiske valgdeltagelsen endte på ca 16 % ved menighetsrådsvalget og ca 12 % ved bispedømmerådsvalget. I Nidaros bispedømme var spriket nesten like stort. I de andre landsdelene var samsvaret mellom hva folk sa de ville gjøre og hva de faktisk gjorde, større.

Skuffende valgdeltagelse – interessant resultat

Kanskje det mest overraskende – og avgjort mest skuffende ved dette valget – var den dårlige valgdeltagelsen. Under hele valgkampen og helt fram til valgdagen har mediene formidlet et inntrykk av en meget stor interesse for å stemme. Det viste seg å være nærmest fullstendig bom. Valgdeltagelsen endte på snaut 63 prosent, en nærmest ubetydelig oppgang fra 2007, da den samlede valgdeltakelsen ved kommunestyre- og fylkestingsvalget var på 61,7 prosent. Alle de store ordene om å slutte opp om demokratiet viste seg altså å være litt for store ord. Valgforskeren Frank Aarebrot mener den dårlige deltagelsen skyldes at frustrerte SV-velgere og Frp-velgere lot være å stemme.

I min hjemby, Drammen, lå valgdeltagelsen faktisk under landsgjennomsnittet, 61,2%. Her stilte Ap med en innvandrer som ordførerkandidat, en kandidat som fikk mye oppmerksomhet også i riksmediene. Men han falt igjennom. Ap gikk faktisk tilbake i Drammen og endte på under 30%, mens Høyre fikk en formidabel framgang og nesten halvparten av alle stemmene. Drammen har en relativt stor innvandrerbefolkning, men det ser ikke ut til å ha hjulpet Ap’s ordførerkandidat. Det er tankevekkende.

Med Frp’s og SV’s kraftige tilbakegang kan vi slå fast at ytterfløyene i norsk politikk er kraftig svekket. Sentrumspartiene kom sånn noenlunde helskinnet igjennom valget, men bare Venstre hadde framgang. I og med at SV og Frp er svekket, kan imidlertid sentrumspartiene bli meget interessante i tiden som kommer, spesielt inn mot stortingsvalget i 2013. Til sammen er Venstre og Krf nå større enn Frp, og skulle Sp også finne veien tilbake til sentrum, noe Borten Moe kanskje vil lykkes med, har disse tre partiene nå nærmere 19 prosent, mens Frp bare har litt over 11 prosent. Det er ikke lenge siden Carl I Hagen hoverte over ”småpartiene”, som han mente knapt hadde livets rett. Nå er situasjonen at Frp mer eller mindre vil forsvinne inn i ”skyggenes dal”, mens både Høyre og Ap vil bringe sentrumspartiene i fokus ved frierier etter beste evne.

Litt overraskende kanskje, at ikke Krf gjorde det litt bedre. Knut Arild Hareide var et friskt pust i valgkampen og stod fram som en sjarmerende og slagferdig debattant med noe så sjeldent i partilederkretser som selvironi. Muligens har han lagt et bra grunnlag for framgang ved stortingsvalget i 2013.

Kristin Halvorsen klarte ikke å vekke særlig interesse under valgkampen, men var smart og frekk nok til å kuppe valgkvelden med meldingen om at hun vil gå av som partileder til våren. Dermed klarte hun likevel å bringe seg selv i fokus, og med den kostnad at mange vil oppfatte det som at velgerne har ”kastet” henne. Det blir spennende å se hvor lenge SV våger å holde fast ved en regjeringsdeltagelse som langsomt og sikkert har ”spist” opp partiet.

Deltagelsen i kirkevalget

Ifølge en undersøkelse Norstat har foretatt for Kirkerådet svarer 24 prosent av medlemmene i Den norske kirke at de vil stemme ved Kirkevalget 11. og 12. september. Hvis alle disse gjør som de sier og avgir stemme, vil kirkevalget få en oppslutning som vil ligge høyt over valgdeltagelsen for fire år siden da 13 prosent stemte ved menighetsrådsvalget.

Men så mange vil det ikke bli. Ved en tilsvarende undersøkelse for to år siden svarte omtrent like mange (23 prosent) at de ville stemme, mens 13 prosent faktisk deltok ved valget, dvs vel halvparten. Undersøkelsen tyder med ord på at vi vil få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. Jeg tipper at den vil bli litt høyere denne gangen, men neppe mye høyere. Under alle omstendigheter vil det være et rimelig bra resultat og ikke gi grunnlag for å snakke om noen "skandale".

Den samme undersøkelsen viser at 90 prosent av de spurte har hørt om kirkevalget. Det tilsvarende tallet i 2009 var 98 prosent. At færre har hørt om valget denne gangen, er kanskje noe overraskende. På den annen side var tallet forrige gang oppsiktsvekkende høyt.

Kirkevalget – aktiv bruk av listene

Jeg oppfordrer alle medlemmer av Den norske kirke til å delta i kirkevalget. Det er viktig å merke seg at hvis en vil ha innflytelse på hvem som skal sitte i menighetsrådet, må en endre på lista med kandidater. I de fleste sogn er det nemlig bare ei liste. Hvis en ikke foretar endringer på lista, påvirker en bare oppslutningen ved valget. Derfor bør en stryke kandidater, gi tilleggstemme og endre rekkefølgen.

Ved bispedømmerådsvalget er en nødt til å gjøre noe med lista, hvis ikke, blir stemmen forkastet. En må prioritere minst én av kandidatene ved å sette tallet 1 utenfor navnet. Hvis en vil ha maksimal innflytelse på valget, bør en også prioritere flere kandidater ved å skrive tallet 2, 3, 4 osv. utenfor navnet.

Professor Harald Hegstad har skrevet en meget opplysende artikkel om betydningen av å bruke lista aktivt for å få maksimal innflytelse på personvalget ved bispedømmerådsvalget. Hegstads artikkel finnes her. Anbefales!

Anbefaler også en artikkel av Martin Enstad, der han viser betydningen av å endre på lista ved menighetsrådsvalget. Denne artikkelen finnes her.

Bevegelse bort fra ytterpartiene

Det er bare noen dager igjen til kommunevalget, og det begynner å tegne seg et rimelig klart bilde av hvilken retning det bærer. Ap ogHøyre kommer til å gjøre et godt valg, og ytterpartiene SV og Frp blir valgets store tapere. Resultatet av skolevalget forsterker inntrykket. Ap her en formidabel opptur. Det er ingen overraskelse. Uansett om man liker uttrykket ”sympatieffekt” eller ikke, kan det ikke være noen tvil om at den tragedien som rammet Ap-ungdommen 22. juli har gjort noe med mange når det gjelder forholdet til Ap. AUF har fått berettiget sympati og medfølelse i hele befolkningen, og kanskje spesielt blant de unge, som uansett eventuelt partipreferanse har identifisert seg sterkt med sine jevnaldringer som ble direkte rammet av terroren. Det har vært flott å se. Og det ville vært underlig om ikke dette også førte til økt oppslutning for Ap ved skolevalget. Dermed ikke sagt at det kun dreier seg om sympati. Jeg tror AUF-lederen har rett i at situasjonen har gitt Ap en mulighet til å markere viktige verdier, som riktig nok de fleste av oss står sammen om, men som i de siste ukene i særlig grad er blitt knyttet til Ap.

Om Ap vil få en tilsvarende økning i oppslutningen ved kommunevalget, tror jeg er mer tvilsomt. 15. august skrev jeg på denne bloggen at den politiske stemningen i favør av Ap som vi så de første ukene etter 22. juli, allerede da var i ferd med å vende tilbake til det ”normale”, men at Ap mest sannsynlig ville få en god del stemmer blant unge mennesker, kanskje spesielt fra unge som ellers ikke ville ha stemt. Skolevalget bekrefter dette. Resultatet vil dermed også ganske sikkert føre til en viss oppgang for Ap.

At Frp opplever en skikkelig nedtur på målingene, er ikke overraskende. Partiet slet allerede før 22. juli. Forsøket på å kjøre fram Hagen-kortet viste seg fort å være totalt mislykket. Pussig partiet ikke har forstått at Carl I Hagen har hatt sin tid. Selv om forsøkene på å gjøre partiet ”medansvarlig” for terroraksjonen er grovt urimelige, ligger det i sakens natur at et parti som i den grad har gjort innvandrerfare til et stort poeng i sin agitasjon, har liten appell i dagens situasjon.

SV’s nedtur er enda større. I skolevalget ble partiet merenn halvert. Det er tydelig signal om hvor det bærer for Kristin Halvorsens parti. SV blir rett og slett spist opp av Ap. Verken bussaksjon eller et nærmest panisk frontalangrep på Frp’s leder i Aftenposten i dag, vil gjøre noen særlig forskjell. Å fortelle det norske folk at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter det som har skjedd i sommer, er vel kanskje ikke så veldig opplysende om hva som er SV’s politikk. Kristin Halvorsen har vært merkelig svak i valgkampen og har heller ikke holdt seg for god til å bruke klassisk hersketeknikk, en øvelse som hun gjennom årene har vært flink til å arrestere andre for. På NRK-radio i forrige uke brukte hun mot statsråd Ola Borten Moe at han er en ”fersk” statsråd som må ”få lov til å prøve seg litt”. En slik uttalelse fra en erfaren mannlig partileder om en yngre, kvinnelige politiker, ville skapt et rabalder uten like.

De såkalte mellompartiene ser ut til å komme noenlunde helskinnet igjennom, kanskje til og med en liten oppgang både for Venstre og for Krf. Både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande er i ferd med å gjøre en solid valgkamp. Hareide imponerte stort i den første partilederdebatten. I debatten etter regjeringens utspill om kontantstøtten, rotet han seg litt bort i kommentarene til et håpløst forslag fra Bergen Krf om kommunal kontantstøtte, et forslag som er helt fjernt fra realitetenes verden. Krf står seg på å forvalte denne ”gavepakken” fra de rødgrønne på en bedre måte i valgkampen. Selv om de store mediene er rørende enige om at det storartet å kvitte seg med kontantstøtten, har Krf mange gode argumenter som det burde være lett å nå fram med, spesielt hos småbarnsforeldre.