I 2021 ga jeg ut ei bok om prestekolonien på Lillehammer og
Helgøya 1944-1945, dvs om prestene som ble forvist til disse stedene på grunn
av sin motstand mot nazi-myndighetene som regjerte i Norge under den tyske
okkupasjonen.
Boka er utsolgt, men jeg har lagt ut hele manuskriptet på denne
bloggen, slik at de som måtte være interessert, kan lese den der. Se menyen
øverst.
For et par år siden dukket det opp en helt ny kilde som har
med prestekolonien å gjøre. Det er to skrivebøker, som inneholder brev
prestekonene som fulgte sine ektefeller i forvisning, skrev til hverandre i
årene rett etter krigen. Det fungerte slik at de sendte ei skrivebok rundt til
hverandre og skrev brev etter tur. Denne brevskrivingen fortsatte til det
stoppet opp hos en av prestekonene i 1949. Skrivebøkene ble liggende hos henne
til hun døde på slutten av 1980-tallet. En sønn tok vare på dem, og i 2023
overlot han skrivebøkene til meg.
Innholdet i disse skrivebøkene, som har ligget gjemt og
glemt i nærmere 75 år, danner et viktig kildegrunnlag for en artikkel jeg har
publisert i siste utgave av Årsskriftet for Nes og Helgøya historielag.
Prestekonenes brev gir et bilde av hvordan det var å komme
hjem til presteboligene etter at NS-prester og andre nazister hadde bodd der.
Det var ofte ikke noe vakkert syn som møtte dem. Brevene gir også et
interessant innblikk i prestekonerollen, som var en rolle det knyttet seg meget
bestemte forventninger til på den tiden. Vi får også noen nye opplysninger om
prestekoloniens liv på Helgøya.
