onsdag 17. september 2014

Mediepanikken

Journalist Cecilie Asker forteller i en artikkel i Aftenposten i dag om de mange reaksjonene hun har fått etter at hun i forrige uke skrev at hun hadde kjøpt Ipad til sin to-årige datter. "Bør meldes til barnevernet", var en av reaksjonene. Andre mente å vite at "altfor mange barn har blitt ødelagt av nettbrett", "det er ikke bra for øynene", "barna blir avhengige", ja, "det er umoralsk", "det er forkastelig", "det er omsorgssvikt", var karakteristikken.

Reaksjonene føyer seg inn i et gammelt mønster av mediepanikk i møtet med nye medier. Etter å ha fulgt debatten om virkningen av nye medier, spesielt på barn, helt siden 1960-tallet, må en bare undre seg over hvor forutsigbare reaksjonene er når nye medier melder seg på markedet, og ikke minst når disse tas i bruk av barn og unge. Nye medier er gjerne blitt møtt med frykt og moralisme. For mange tiår siden var det tegneseriene som var skadelige. Så kom TV, og det var ikke måte på hvor stor skade fjernsynet kunne ha på barn. Temaet ble viet mye plass i en lærebok i barne- og ungdomspsykologi, som jeg i sin tid skrev sammen med en kollega. Det var ikke uten grunn. Min forfatterkollega, Dag Hallen, var en av de første som forsket på temaet i Norge, da han på 1960-tallet skrev sin magisteravhandling om "barn og TV". Nå er det internett og de mange nye duppedingsene av typen lesebrett o.l. som er i sentrum for debatten.

Det er viktig å skjelne mellom mediet i seg selv og medieinnholdet. Vi kan fort bli enige om at mediene inneholder mye søppel, i dag mer enn noen gang. Men at det finnes masse bøker med mye dårlig innhold, betyr vel ikke at vi mener at barn ikke bør lære å lese bøker? Er det noen som snakker om at det er skadelig for øynene? Vi synes det er helt storartet at småbarn "leser" i pekebøker lenge før de kan lese bokstavene og ordene. Hva skulle da være så galt med å "lese" på et lesebrett?

Og her er poenget, barn må lære å bruke de nye mediene. 

Det er mediebruken som er nøkkelordet. Det ikke er bruken i seg selv, men hvordan en bruker mediene, som har størst betydning. Derfor er ikke problemet at barn og unge tar i bruk nye medier, men at foreldrene abdiserer i medieoppdragelsen.  Som Cecilie Asker skriver: "Den teknologiske utviklingen stiller stadig større krav til barns kompetanse. Manglende digitale ferdigheter kan fort bli vår tids analfabetisme."

Barna må lære hvordan mediene fungerer, og de må lære å vurdere medieinnholdet ut fra de verdier og holdninger foreldrene mener er viktige. Å skulle prøve å skjerme barn og unge fra nye medier, er å stikke hodet i sanden. Derfor må foreldrene selv være aktive sammen med barna i bruken av mediene. På samme måte som en setter seg med det lille barnet i armkroken og leser i pekeboka, må en sette seg sammen med barnet og lese på lesebrettet. Tilsvarende med TV-seingen. Møter en så et medieinnhold som er skremmende eller "stygt", bør dette kommenteres. Barnet må få hjelp til å bearbeide inntrykkene der og da, og gjerne også etterpå.

Personlig synes jeg det er fasinerende å se en to-åring sitte sammen med en voksen eller et eldre søsken og begeistret taste seg fram på et lesebrett. Barnets begeistring er lett å forstå, fordi dette mediet er fantastisk bl a på den måten at det gir barnet en umiddelbar respons på barnets egen aktivitet, noe som er viktig. Og så tilegner barnet seg tidlig den digitale kompetanse i videste forstand som vi vet er nødvendig i den verden barnet skal lære å mestre.

Ingen kommentarer: