torsdag 18. september 2014

En talerstol for terroristen

Terroristens far utgir i dag ei bok. Jeg har ikke lest den, men i omtalen både forut for publiseringen og på pressekonferansen forfatteren har gitt i dag, går det fram at hovedbudskapet er at han føler skyld og at han var lite til stede under sønnens oppvekst.

At han føler på skyld, er ikke vanskelig å forstå, og heller ikke særlig oppsiktsvekkende. At foreldre føler skyld når det går galt med et barn, er ingen nyhet, men snarere et svært så allment fenomen. Det skjer selv i tilfelle der barnets feilutvikling ikke er i nærheten av det som må ha skjedd med terroristen. Et slikt fokus på skyldtenkningen har bare en funksjon, å bidra til å forsterke den misforståelse at det gis enkle årsak-virkningsforklaringer på et så komplisert spørsmål som hvorfor vi mennesker blir det vi er. Og hva en far som stort sett har vært totalt fraværende under sønnens oppvekst, så skal ha å tilføre forståelsen av sønnens utvikling, er vanskelig å forstå. Faren bedyrer at boka ikke er noe forsvarsskrift, men argumentene virker ikke overbevisende, noe bl a Per Anders Madsen peker på i en utmerket kommentar i Aftenposten i dag.


I pressekonferansen sier faren at det ser ut til at sønnen bare blir mer og mer farlig, og at han har prøvd å utbre sin ekstremisme i brevet han har fått fra ham. Da blir spørsmålet stadig mer påtrengende: Hvorfor offentliggjør han da brevet? Jeg er enig med terrorforskeren Lars Gule, som kritiserer boka fordi faren dermed gir terroristen en talerstol.

Jeg føler med faren. Han har hatt det vondt, og har det åpenbart fortsatt vondt. Men om denne boka bidrar til noe godt – for ham selv eller andre – er jeg mer i tvil om.


Ingen kommentarer: