Terroristens far utgir i dag ei bok. Jeg har ikke lest
den, men i omtalen både forut for publiseringen og på pressekonferansen
forfatteren har gitt i dag, går det fram at hovedbudskapet er at han føler
skyld og at han var lite til stede under sønnens oppvekst.
At han føler på skyld, er ikke vanskelig å forstå, og
heller ikke særlig oppsiktsvekkende. At foreldre føler skyld når det går galt
med et barn, er ingen nyhet, men snarere et svært så allment fenomen. Det skjer
selv i tilfelle der barnets feilutvikling ikke er i nærheten av det som må ha
skjedd med terroristen. Et slikt fokus på skyldtenkningen har bare en funksjon,
å bidra til å forsterke den misforståelse at det gis enkle årsak-virkningsforklaringer
på et så komplisert spørsmål som hvorfor vi mennesker blir det vi er. Og hva en
far som stort sett har vært totalt fraværende under sønnens oppvekst, så skal
ha å tilføre forståelsen av sønnens utvikling, er vanskelig å forstå. Faren
bedyrer at boka ikke er noe forsvarsskrift, men argumentene virker ikke
overbevisende, noe bl a Per Anders Madsen peker på i en utmerket kommentar i Aftenposten i dag.
I pressekonferansen sier faren at det ser ut til at
sønnen bare blir mer og mer farlig, og at han har prøvd å utbre sin ekstremisme
i brevet han har fått fra ham. Da blir spørsmålet stadig mer påtrengende: Hvorfor offentliggjør han da brevet? Jeg er enig med terrorforskeren Lars Gule, som kritiserer
boka fordi faren dermed gir terroristen en talerstol.
Jeg føler med faren. Han har hatt det vondt, og har det
åpenbart fortsatt vondt. Men om denne boka bidrar til noe godt – for ham selv
eller andre – er jeg mer i tvil om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar