Sammenheng mellom tilgjengelighet og bruk

Politiets Fellesforbund har på sitt landsmøte vedtatt å gå inn for generell bevæpning av norsk politi.  Et flertall på 73 av 124 delegater stemte for forslaget. Formannen, Arne Johannessen stemte imot. Så sent som i fjor viste en undersøkelse blant over 4.000 politifolk i operativ tjeneste at 60 prosent var motstandere av generell bevæpning, mens bare 20 prosent var for. Nesten alle politimesterne har vært imot generell bevæpning. Det samme gjelder politidirektøren. Meningene på landsmøtet var også delte.

Så vidt jeg forstår har det vært et hovedargument for landsmøteflertallet at vi har hatt en kraftig økning i volden mot politiet og at volden fra de kriminelle miljøene er blitt mye råere. Ordensavdelingene ved politiet sier derfor at de føler et behov for generell bevæpning. På denne bakgrunn kan en ha forståelse for politifolkenes ønske om å ha kraftigere verktøy på hofta enn den tradisjonelle batongen.

På den annen side taler sterke argumenter imot en allmenn bevæpning av politiet. Blant annet er jeg personlig ikke i tvil om at det her som i mange andre forhold, er en sammenheng mellom tilgjengelighet og bruk. Det blir vist til at i de fleste andre land er den individuelle politimann/kvinne bevæpnet. Det gjelder også Sverige, Finnland og Danmark. Men så ser vi også at i disse landene ligger det relative antallet skyteepisoder ca 6 ganger høyere enn i Norge. Mye kan tyde på at bevæpning ikke er mer beskyttende enn om politiet patruljerer uten våpen, snarere tvert i mot. Fra forskerhold blir det pekt på at det sannsynligvis blir flere skyteepisoder, med flere skadde og flere drepte.

Det er lenge siden Politiets Fellesforbund (PF) fremmet krav om at det må bli enklere å få bevæpning i kritiske situasjoner. PF har etterlyst en klarere nasjonal praksis for fremskutt lagring av våpen i kjøretøy. I dag er det slik at hvert politidistrikt selv bestemmer om det skal ligge våpen i bilene. PF har også stilt krav om at våpeninstruksen endres, slik at ikke bare politimesteren i hvert distrikt skal kunne beordre bevæpning, men også operasjonslederne som har den operative kommandoen gjennom døgnet. PF er ikke blitt hørt i disse spørsmålene. Frustrasjonen dette har skapt, har nok bidratt til at stemningen i spørsmålet om generell bevæpning har snudd.

Politiledelsen og politikerne bør nå ta disse kravene på alvor, men holde fast på sitt nei til generell bevæpning av norsk politi. Innfører man først en slik bevæpning, vil man aldri kunne oppheve ordningen igjen.