Lysbakkens sviktende dømmekraft

Det er ganske uforståelig at Stoltenberg lar Audun Lysbakken fortsette som statsråd etter den kritikken Stoltenberg selv har gitt Lysbakken for håndteringen saken om bevilgningen til det såkalte Jenteforsvaret. Men så langt holder han altså sin beskyttende hånd over den kommende SV-lederen. Hva som vil skje hvis det oppdages mer av det samme fra Lysbakkens side, blir interessant å se. Kanskje må Stoltenberg strekke sin tålmodighet enda litt til. Det står om den rød-grønne regjeringens framtid.

Noen har antydet at Lysbakken handlemåte vitner om politisk korrupsjon. Det er å skyte over målet. Jeg tror ikke et øyeblikk at Lysbakken er korrupt. Men hans handlemåte vitner om mangel på politisk dømmekraft. At han har handlet i strid med embetsverkets anbefaling, er greit nok. Statsråden bestemmer. Verre er det at han har satt regelverket til side, og når han skulle informere Stortinget, la han ikke alle kortene på bordet. Statsråder har vært nødt til å gå for mindre enn dette.

Noen prøver nå å skyve ansvaret over på en statssekretær, som ser ut til å ha vært primus motor i saken. Hun har vært leder av SU. Lysbakken har gjort klart den selvfølgelighet at det er han som har ansvaret og har lagt seg så flat som det bare går an. Men demonstrasjonen av manglende dømmekraft oppheves ikke av slik øvelser. Derfor gjør Stortingets kontrollkomite rett i ta opp saken. Så får det bli opp til Lysbakken om han mener seg tjent med en statssekretær som åpenbart burde gjøre noe annet enn å være en statsråds høyre hånd, og opp til SV om de mener seg tjent med en leder som har vist slik sviktende dømmekraft som Lysbakken har gjort. Men underlig nok ser det ut til at Stoltenberg mener han kan fortsette med Lysbakken.

Oslo-lekene i 1952

I dag er det 60 år siden de 6. olympiske vinterleker ble åpnet i Oslo. Prinsesse Ragnhild åpnet lekene under en seremoni på Bislett. I alt samlet lekene 694 deltakere fra 30 nasjoner. Tyskland og Japan deltok i OL for første gang siden 2.verdenskrig, men bare 3 østeuropeiske land var med: Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. De norske arrangørene ønsket ikke at to tyske ledere som også var ledere under OL i Berlin i 1936, skulle komme, men måtte bøye seg etter press fra IOC. De to tyskerne løste saken selv ved å bli hjemme.

Publikumsmessig ble lekene en kjempesuksess med over 500.000 betalende tilskuere. Det var nesten ti ganger så mange som under lekene i St. Moritz fire år før. Verken før eller senere har det vært så mange på et hopprenn i Holmenkollen.

Jeg husker det hele som om det skulle ha vært i går. Landsfolkeskolen den gang var så viselig ordnet at vi gikk hver annen dag på skolen. Det ga rikelig anledning til å sitte klistret til radioen og følge overføringene fra øvelsene. Tror jeg fortsatt kan nevne navnet på de fleste medaljevinnerne. Norge fikk mange og ble beste nasjon med 7 gull og i alt 16 medaljer, USA på annen plass med 4 gull og 11 medaljer. Katastrofalt dårlig resultat for svenskene, som i St. Moritz toppet medaljestatistikken sammen med Norge, men denne gangen måtte nøye seg med fire bronsemedaljer og 10. plass blant nasjonene.

Hjallis var selvfølgelig det store navnet med sine tre gull. Vi gutta på Lillehammer syntes liksom vi kjente ham. Hjallis lå mye på Lillehammer og trente, og han var ikke for stor til å gi oss smågutta litt instruksjon. Skigullet til Brenden, Slåttvik, som nylig hadde flyttet til Lillehammer, og fremfor alt gull og sølv til Bergmann og Falkanger i hopp var også helt utrolig stort. Jeg glemmer heller ikke Stein Eriksens fabelaktige gull i storslalom.

Etter Oslo-lekene ble aktiviteten i slalomløypene og hoppbakkene i Lysgårdsbakken enda mer populært enn det hadde vært. Vi bodde nærmest der oppe i vintermånedene. Lite drømte jeg vel den gangen om at den utrolige opplevelsen med dobbelt norsk i OL-hopp skulle gjenoppleves, denne gangen «live». Hvorhen? Jo, nettopp i Lysgårdsbakken 42 år senere! Av alt jeg har opplevd på en idrettsarena kan ingen ting måle seg den opplevelsen!

En rådmanns lovstridige anbefalinger

Drammen er en by med en stor andel innvandrere, og byen har fått mye ros for at den har taklet integreringsutordringene ganske bra. Men når det gjelder spørsmålet om livssyn og religion, har man verken i pedagogikken eller politikken hatt en like heldig hånd med utfordringene. Et par skoleepisoder som røper stor svikt i vurderingsevnen, har vakt nasjonal oppsikt. Da elever ved en av byens barneskoler sist jul skulle ha en juleavslutning, ble barna nektet å ha på seg nisselue med den begrunnelse at man måtte ta hensyn til alle med en annen kultur og tro. Ikke bare det, da lærerne ønsket velkommen, ble det sagt klart ifra at det fra nå av ikke lenger kunne kalles en juleavslutning – det skulle hete "vintermarkering". Rimeligvis reagerte både foreldre og lærere, og skolens rektor møtte massiv kritikk.

For noen år siden ble en annen barneskole i Drammen nasjonalt kjent fordi noen klasser ved skolen ble nektet av skolens rektor å se et julespill i en lokal kirke i skolens nærområde. Julespillet var en mangeårig tradisjon og av høy kvalitet. En foreldre-aktivist full av fordommer overfor kristne trossamfunn klarte gjennom en krass e-post å skremme rektor nok til at rektor avlyste elevenes besøk i kirken. Det hjalp ikke at flere av elevene ved skolen var med i julespillet, heller ikke at Foreldreutvalget ved skolen mente elevene burde få se det eller at elevene hadde gledet seg. Rektors offisielle begrunnelse var syltynn, hun hadde ikke informert foreldrene godt nok om julespillet, hevdet hun.

Nå er det Drammens rådmann og politikere som dummer seg ut. I et høringsnotat om kommunens forhold til kirken og ulike tros- og livssynssamfunn, foreslår rådmannen bl a at kommunen tar over ansvaret for gravferdsforvaltningen og drift av gravplasser og krematorium, at kommunens ansvar for å skaffe og drifte presteboliger avvikles, at det ikke legges opp til særbehandling av Den norske kirke i de politiske organenes budsjettbehandling, at Den norske kirke får "tilskudd pr medlem", at en bør sikte på å redusere antall kirkebygg i byen og vurdere sambruk av bygninger med andre tros- og livssynssamfunn, m.m. Rådmannen legger fram sitt høringsnotat uten overhode å konferere med Kirkelig fellesråd i byen, og en bystyrekomité sender uten videre notatet ut til høring.

Tidligere ekspedisjonssjef i Kirkeavdelingen i departementet, Ole Herman Fisknes, som kanskje er vår fremste ekspert på kirkejuss, legger ikke fingrene i mellom i sin karakteristikk av rådmannens forslag. "Det er ille at en rådmann begår så grove, juridiske tabber. Det tyder på total svikt i forståelsen av norsk lov", sier han i et intervju i Vårt Land. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på alle de misforståelsene notatet bygger på, går en representant for rådmannen går likevel i helforsvar for tabbene. Det er uforståelig, like uforståelig som at bystyrekomitéen sender notatet uendret ut til høring. Jeg tviler på at noe lignende ville skjedd på et annet saksområde.

I en artikkel i Drammens Tidende i dag (bare i papirutgaven) påviser prosten i byen, Øystein Magelsen punkt for punkt alle misforståelsene, og avslutter artikkelen med et hjertesukk, som en bare kan slutte seg til: "Jeg gleder meg til den dagen vår folkekirke ikke er i hendene på kunnskapsløse kommunale byråkrater og lokalpolitikeres forgodtbefinnende."

Et tap for politikken?

Ytterligere en alvorlig sex-sak i det politiske miljøet. Denne gangen i Venstre. Partiets nestleder er siktet for voldtekt. Det er nesten så man ikke kan tro hva en leser og hører. Men situasjonen er egentlig så alt for godt kjent. Et politisk møte avsluttes med fest, der alkohol er en del av "festen". En mann med makt bruker sin posisjon til å gå til sengs med ei ung jente, som til og med skal ha vært alkoholpåvirket etter at nestlederen selv angivelig skal ha skjenket henne. Ikke uventet benekter nestlederen at det var voldtekt og hevder at det hele skjedde frivillig fra jentas side.

Hva som har skjedd, blir det opp til retten å avgjøre.  Men hvis saken kommer så langt som til domstolen, blir jeg ikke overasket om mannen blir dømt i tingretten og frikjent etter anke til lagmannsretten. Der sitter det som kjent en legmannsjury, som svært ofte frikjenner menn som har anket voldtektsdom i lavere rett. 

Nestlederen har erkjent at han hadde seksuelt samleie med jenta, og det er faktisk ille nok. Det dreier seg om en tenåring, og en mann som er mye eldre, og som misbruker grovt den makt som posisjonen og situasjonen gir ham. Saken er så enkel at slik oppfører ikke en ansvarlig leder seg. Venstres leder Trine Skei Grande treffer helt presist når hun karakteriserer sin nestleders handling som et grovt tillitsbrudd som partiet naturligvis ikke kan leve med. Unge Venstre-lederen sier det samme.

I motsetning til hva vi har sett av Frp i lignende saker, har Venstre som parti opptrådt eksemplarisk i denne saken, selv om det kan hevdes at partiet ikke har gjort annet enn det som burde være en selvfølge i en slik situasjon. Etter det jeg kan se har partiet ikke forsøkt å skjule noe og har sørget for legehjelp, juridisk hjelp og medmenneskelig omsorg for jenta. Så får vi tro at de også makter den krevende oppgaven å ta hånd om den mannen som ved sin handling har ødelagt mye både for seg selv og for mange andre.

Saken reiser spørsmålet om hva slags kultur man har i politiske partier hvor slike ting kan skje. Det kan også være grunn til å spørre hvor ansvarlig det er av politiske partier å holde alkoholkranene åpne på partiarrangementer som også inkluderer tenåringer. På bakgrunn av hvor høyt og vakkert det snakkes om hvor viktig det er at ungdom engasjerer seg i politisk arbeid, blir det et paradoks at de unge selv så vel som foreldre kan ha grunn til å frykte de politiske miljøene på grunn av uansvarlige ledere.

Komiker og Venstrepolitiker Per Inge Torkelsen karakteriserer nestlederens avgang som "et tap for politikken". En underlig kommentar. Det er faktisk ikke et hendelig uhell eller en tilfeldig ulykke som har skjedd,men en bevisst handling fra en voksen person i en viktig lederstilling. At en mann som ikke har bedre vurderingsevne og ikke er i stand til å utvise større ansvar forsvinner fra det politiske lederskapet, kan neppe sies å være noe tap for politikken. Snarere tvert imot.

Oppdatering: Kanskje har ikke Venstre vært så flinke likevel? VG kan fortelle at Venstre ble varslet om ufin oppførsel fra nestlederens side allerede før jul uten at man foretok seg noe. Også for noen år siden skal det ha vært en tilsvarende episode som fikk en ung kvinne til å forlate partiet.

Nyansepartier

Så ser vi igjen et forsøk på å lage et nytt kristelig parti. Denne gangen er navnet "De kristne". Partiet ble startet i 2011 protest mot at KrF fjernet bekjennelsesparagrafen, og hadde en viss lokal suksess i Bømlo ved kommunevalget. Der ble resultatet 6,6 prosent av stemmene og to mandater i kommunestyret. En representant for partiet, fotballagenten Terje Simonsen, uttalte da at det ikke var tilfeldig at det nye partiet begynte nettopp i denne vestlandskommunen. "På Bømlo har vi en historikk som går fra starten for kristningen av landet med Olav Tryggvason. Nå er det på tide å restarte kristenretten fra der den begynte", sa han. Uttalelsen er avslørende for tenkningen. Partiet bygger på den oppfatning at Norge i det 21. hundreåret skal kristnes gjennom politisk arbeid og lovbestemmelser.

Det sier også noe om det nye partiets forståelse av politisk arbeid når en annen representant for partiet stiller seg uforstående til at ikke Krf umiddelbart vil samarbeide med dem. Han vet ikke hvorfor, sa han etter kommunevalget i fjor. "De føler vel vi er blitt konkurrenter. Men det er ikke slik vi ser det." – Ikke det? Hvorfor i all verden lager man da partiet?

Spørsmålet er desto mer relevant på bakgrunn av det faktum at Simonsen beskriver forskjellen mellom Krf og "De kristne" som "nyanseforskjeller". Partiprogrammet som nå skal utarbeides, vil nok ikke ha de store avvikene fra et Krf-program, sier han til Vårt Land. Svaret understreker bare berettigelsen i å spørre: Hva er hensikten?

Vel, det er fritt for alle i vårt samfunn til å starte nye politiske partier. Men den oppsplittingen som starten av et nytt kristelig parti innebærer, vil etter alt å dømme bare føre til at arbeidet for en politikk som bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærlighetsbudet og forvalteransvaret, blir svekket. Krf kjemper for å holde seg over sperregrensen. Det er lite som tyder på at et nytt parti med den profilen det her er atle om, vil kunne gjøre det bedre. Tvert imot. Vi har mer enn nok erfaring fra tidligere forsøk i samme retning til å se at det nye partiet på landsbasis bare vil bli et desimalparti, som Vårt Lands kommentator, Per Anders Hoel, kaller det. Det siste forsøket, Kristent Samlingsparti, fikk kun 0,2 % av stemmene ved forrige stortingsvalg, altså milevidt fra sperregrensen på 4 % og totalt bortkastede stemmer.

Hoel viser til valgforsker Bernt Aardal som har minnet om at partidannelse er en mye vanskeligere oppgave enn ildsjelene tror. Gruppen av frustrerte, kristne velgere er ingen stor, ukjent velgerreserve, sier Aardal. Forskningen viser at det her dreier seg om en gruppe velgere som allerede er relativt sterkt politisk aktive i allerede etablerte partier. Hvilken sjanser "De kristne" så skulle ha utenfor dette velgersegmentet, er vanskelig å se. Partiet kan i beste/verste fall ødelegge for Krf i den forstand at Krf mister et utsatt mandat eller to til et helt annet parti. For et lite parti som Krf er det naturligvis ille nok. Men utover det tror jeg man kan være rimelig sikker på at Visjon Norge-sjefen, Jan Hanvolds spådom om at "De kristne" vil skape et politisk jordskjelv, danke ut Krf og være i regjering om to år, ikke er noe annet enn en meget dårlig politisk analyse.

Lundby utfordrer Lindø

Svein Arne Lindø ble valgt til leder av Kirkerådet på Kirkemøtet i november 2010 etter et uhyre jevnt valg. Ikke uventet stiller Lindø opp til gjenvalg på Kirkemøtet i april. Halvannet år er en kort periode i et tillitsverv som dette. For kontinuitetens skyld burde fire år være et minimum. Tre av de fire første kirkerådslederne hadde ledervervet i åtte år. Etter 1998 har ingen hatt vervet i mer enn fire år.

Gjenvalg etter to år har derfor nærmest vært oppfattet som en formalitet. Ikke desto mindre kan ledervalget i april bli spennende. Svein Arne Lindø utfordres av Knut Lundby, som Kirkemøtets nominasjonskomite foreslår som motkandidat. Knut Lundby er en meget godt kvalifisert kandidat til lederoppgaven i Kirkerådet, er meget godt kjent i kirken og sterkt motivert for oppgaven. Han har lang erfaring fra bispedømmeråd, der han også har vært leder og fra Kirkemøtet, ved siden av flere andre kirkelige tillitsverv. Han kjenner også kirken godt fra sin religionsosiologiske forskning.

Svein Arne Lindø har holdt en forholdsvis lav profil som Kirkerådsleder og mange vil nok mene at han har vært noe anonym. Jeg ser ikke bort i fra at det vil være noen på Kirkemøtet som ønsker en leder som er mer til stede, og som derfor vil satse på Knut Lundby. Kirkemøtet har tidligere vist at det er i stand til å «kaste» en Kirkerådsleder som søker gjenvalg. Det skjedde i 2002, da Kirkemøtet ikke gjenvalgte sittende leder. Da hadde riktignok lederen sittet i fire år. Lindø har som nevnt bare halvannet år bak seg. Å «kaste» en leder etter så kort tid ville unektelig være ganske dramatisk.