Nyansepartier

Så ser vi igjen et forsøk på å lage et nytt kristelig parti. Denne gangen er navnet "De kristne". Partiet ble startet i 2011 protest mot at KrF fjernet bekjennelsesparagrafen, og hadde en viss lokal suksess i Bømlo ved kommunevalget. Der ble resultatet 6,6 prosent av stemmene og to mandater i kommunestyret. En representant for partiet, fotballagenten Terje Simonsen, uttalte da at det ikke var tilfeldig at det nye partiet begynte nettopp i denne vestlandskommunen. "På Bømlo har vi en historikk som går fra starten for kristningen av landet med Olav Tryggvason. Nå er det på tide å restarte kristenretten fra der den begynte", sa han. Uttalelsen er avslørende for tenkningen. Partiet bygger på den oppfatning at Norge i det 21. hundreåret skal kristnes gjennom politisk arbeid og lovbestemmelser.

Det sier også noe om det nye partiets forståelse av politisk arbeid når en annen representant for partiet stiller seg uforstående til at ikke Krf umiddelbart vil samarbeide med dem. Han vet ikke hvorfor, sa han etter kommunevalget i fjor. "De føler vel vi er blitt konkurrenter. Men det er ikke slik vi ser det." – Ikke det? Hvorfor i all verden lager man da partiet?

Spørsmålet er desto mer relevant på bakgrunn av det faktum at Simonsen beskriver forskjellen mellom Krf og "De kristne" som "nyanseforskjeller". Partiprogrammet som nå skal utarbeides, vil nok ikke ha de store avvikene fra et Krf-program, sier han til Vårt Land. Svaret understreker bare berettigelsen i å spørre: Hva er hensikten?

Vel, det er fritt for alle i vårt samfunn til å starte nye politiske partier. Men den oppsplittingen som starten av et nytt kristelig parti innebærer, vil etter alt å dømme bare føre til at arbeidet for en politikk som bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærlighetsbudet og forvalteransvaret, blir svekket. Krf kjemper for å holde seg over sperregrensen. Det er lite som tyder på at et nytt parti med den profilen det her er atle om, vil kunne gjøre det bedre. Tvert imot. Vi har mer enn nok erfaring fra tidligere forsøk i samme retning til å se at det nye partiet på landsbasis bare vil bli et desimalparti, som Vårt Lands kommentator, Per Anders Hoel, kaller det. Det siste forsøket, Kristent Samlingsparti, fikk kun 0,2 % av stemmene ved forrige stortingsvalg, altså milevidt fra sperregrensen på 4 % og totalt bortkastede stemmer.

Hoel viser til valgforsker Bernt Aardal som har minnet om at partidannelse er en mye vanskeligere oppgave enn ildsjelene tror. Gruppen av frustrerte, kristne velgere er ingen stor, ukjent velgerreserve, sier Aardal. Forskningen viser at det her dreier seg om en gruppe velgere som allerede er relativt sterkt politisk aktive i allerede etablerte partier. Hvilken sjanser "De kristne" så skulle ha utenfor dette velgersegmentet, er vanskelig å se. Partiet kan i beste/verste fall ødelegge for Krf i den forstand at Krf mister et utsatt mandat eller to til et helt annet parti. For et lite parti som Krf er det naturligvis ille nok. Men utover det tror jeg man kan være rimelig sikker på at Visjon Norge-sjefen, Jan Hanvolds spådom om at "De kristne" vil skape et politisk jordskjelv, danke ut Krf og være i regjering om to år, ikke er noe annet enn en meget dårlig politisk analyse.