Prestekonene på Helgøya 1944-1945

I 2021 ga jeg ut ei bok om prestekolonien på Lillehammer og Helgøya 1944-1945, dvs om prestene som ble forvist til disse stedene på grunn av sin motstand mot nazi-myndighetene som regjerte i Norge under den tyske okkupasjonen.

Boka er utsolgt, men jeg har lagt ut hele manuskriptet på denne bloggen, slik at de som måtte være interessert, kan lese den der. Se menyen øverst.

For et par år siden dukket det opp en helt ny kilde som har med prestekolonien å gjøre. Det er to skrivebøker, som inneholder brev prestekonene som fulgte sine ektefeller i forvisning, skrev til hverandre i årene rett etter krigen. Det fungerte slik at de sendte ei skrivebok rundt til hverandre og skrev brev etter tur. Denne brevskrivingen fortsatte til det stoppet opp hos en av prestekonene i 1949. Skrivebøkene ble liggende hos henne til hun døde på slutten av 1980-tallet. En sønn tok vare på dem, og i 2023 overlot han skrivebøkene til meg.

Innholdet i disse skrivebøkene, som har ligget gjemt og glemt i nærmere 75 år, danner et viktig kildegrunnlag for en artikkel jeg har publisert i siste utgave av Årsskriftet for Nes og Helgøya historielag.

Prestekonenes brev gir et bilde av hvordan det var å komme hjem til presteboligene etter at NS-prester og andre nazister hadde bodd der. Det var ofte ikke noe vakkert syn som møtte dem. Brevene gir også et interessant innblikk i prestekonerollen, som var en rolle det knyttet seg meget bestemte forventninger til på den tiden. Vi får også noen nye opplysninger om prestekoloniens liv på Helgøya.

Vårt Land-leser i 80 år

Avisen Vårt Land fyller nå 80 år. Min far var blant dem som var opptatt av at det etter 2. verdenskrig burde startes en kristen dagsavis. Han kjøpte andeler i avisen og møtte opp på Vårt Lands første generalforsamling 6. juni 1945 i Storsalen i Staffeldtsgate 4 i Oslo, der nærmere 400 mennesker var til stede. På dette møtet ble blant annet avisens første representantskap valgt.

I forbindelse med Vårt Lands 50-årsjubileum i 1995 utga Vårt Land en bok, der Per Voksø forteller om avisens historie de første tiårene. Jeg var på den tiden ordfører i Vårt Lands representantskap og skrev et forord i boken. Jeg innledet slik:

«Våren 1945 lærte jeg å lese. Om høsten samme året, nærmere bestemt 31. august, fikk vi inn i mitt barndomshjem på Lillehammer en flunkende ny dagsavis. Fra den dagen har Vårt Land vært en uatskillelig del av mitt daglige liv.» - Tretti år senere kan jeg fortsatt si det samme. I 80 år har Vårt Land vært min avis.

De første par årene var det nok tegneseriefiguren Henry som først og fremst vakte interesse. Henry-stripene ble klipt ut og limt inn i en skrivebok. Så overtok tegneserien Syver Struss, og fram for alt sportsbildene, som også ble klipt ut.

Etter hvert leste jeg det meste, og perspektivet ble utvidet. Jeg siterer videre fra forordet:

«Daglige besøk på folkebibliotekets lesesal i Storgata på Lillehammer ga muligheter for å pløye igjennom alle Oslo‑avisene. Men Vårt Land var referanserammen. Her fikk jeg de meningene og synspunktene som de øvrige avisene ble vurdert mot, og slik har det vært siden.»

I 80 år har Vårt Land tjent sine lesere på en måte som har gjort den uunnværlig for mange. Kritikk har ikke manglet, ikke minst fra avisens mest trofaste lesere. Men nettopp det må være drømmen for en avis - kritiske, men trofaste lesere.

Da jeg var ferdig med videregående skole i 1957, søkte jeg jobb i Vårt Land og fikk beskjed om at jeg kunne begynne samme høst. Jeg valgte imidlertid studier. Men engasjementet for Vårt Land fortsatte.

Vårt Land har etter min mening et særlig ansvar for å drive kritisk kirkejournalistikk. Som leder både innenfor det kristne organisasjonslivet og i Den norske kirke har jeg flere ganger opplevd hvor viktig der er at vi har en avis som Vårt Land, spesielt når det man selv er med og styrer, har problematiske saker. Hvorfor? Fordi det er i Vårt Land vi kan forvente den mest innsiktsfulle og saklige kirkejournalistikken.