fredag 28. november 2014

Da briggen August forliste i Nordsjøen

Jeg fikk nettopp i posten årets utgave "Nesjar", årsskriftet for Brunlanes historielag. Her har jeg publisert to artikler. I den ene forteller jeg om en trist historie:

Tidlig på våren 1869 stevnet briggen August ut fra Larvik med trelast og kurs for England. Skipper var min kones oldefar, 30-åringen Nils Larsen fra Nevlunghavn utenfor Larvik. Ytterligere fire av mannskapet var fra det lille strandstedet ytterst på neset i Brunlanes. Styrmannen var fra Larvik. Det var et ungt mannskap. Bare skipperen var fylt tretti år. Den yngste var 17 ½. De fire andre var i tjueårene. De skulle aldri vende tilbake. Seilskuta gikk ned i Nordsjøen og hele mannskapet omkom. Hjemme i Nevlunghavn satt skipperens kone tilbake alene med to små barn og et tredje som ble født noen måneder etter forliset. Ingen av de andre om bord hadde barn.

Ved månedsskiftet mai-juni samme året rapporterte den svensk-norske visekonsulen i Yarmouth i England at August hadde drevet i land med kjølen opp ved Bacton på kysten av Norfolk. Beslaget av kobberplater som skipsskroget var utstyrt med under vannlinjen som beskyttelse mot is og mark, var blitt slitt av i sjøen og hadde slått hull i bunnen av skroget. Dermed tok skipet inn vann, krenget og gikk rundt. Med dette gikk briggen August inn i rekken av 195 norske seilskip som forliste dette året. Hele den norske handelsflåten i 1869 bestod av 6727 seilskip pluss 106 dampskip.

Ytterligere to sjømenn fra Nevlunghavn døde på på sjøen i 1869. Tre og et halvt år etter at August forliste i Nordsjøen, ble Nevlunghavn rammet av en ny katastrofe, da fire loser og en losgutt omkom. En skonnert kom i havsnød i et orkanaktig uvær, og losbåten kantret da de fem skulle komme skonnerten til unnsetning. Alle fem var familiefedre. Fem kvinner og 18 barn mistet sine hovedforsørgere ved denne ulykken.

I løpet av bare tre år mistet med andre ord Nevlunghavn 12 menn på sjøen. Ved folketellingen i 1865 hadde Nevlunghavn 161 innbyggere, hvorav 50 var menn over 15 år. Det sier noe om hvor hardt det lille strandstedet ble rammet at nesten hver fjerde av den voksne, mannlige befolkningen falt bort ved disse ulykkene.

4 kommentarer:

Christen Moe sa...

Da det ikke har vært mange kommentarer til dine siste interessante blogginnlegg, våger jeg meg på en her, selv om jeg går noe utover den historien du forteller. Som innflytter i Larvik, hadde jeg hørt om skipsulykkene i Nevlunghavn, men ikke så detaljert som det du skriver. Takk for interessante opplysninger!
Så kan jeg legge til et par beretninger som angår havet og *min* familie.
I november 1874 var min oldefar på vei hjem fra Sør-Europa om bord på det seilskipet han var styrmann på. Av en eller annen grunn laget noen av mannskapet en menneskepyramide på dekk. Min oldefar skal ha vært en atletisk mann, og han stod øverst. Men så falt pyramiden sammen, uvisst av hvilken grunn, og min oldefar gikk på hodet i dørken. Han skadet seg så stygt at han døde før skipet nådde havn i Falmouth i England, i en alder av 27 år. Der ble han begravet. Hjemme satt enken med sin ett år gamle sønn (min farfar) og skulle forberede jul. Til minne om sin avdøde mann kjøpte hun en engel som skulle henge på juletreet. Denne engelen har fulgt familien siden, og nå får den hvert år hedersplassen på juletreet i vårt hjem. Av de eldre juletrepynter, skulle jeg tro. Jeg må også fortelle at da min far i 1957 var i Falmouth, oppsøkte han gravlunden for eventuelt å få vite noe om graven til sin bestefar. Da fant han faktisk graven, som ikke hadde blitt slettet, selv om det var over 80 år siden den ble opprettet. Det var stort for min far å stå ved graven til sin farfar, som bar samme navnet som han selv.
Den andre historien har et mer positivt fortegn: Min farmors farfar var kaptein på en brigg som kom opp i en voldsom storm i Biskaya i 1860. Midt under uværet oppfanget de nødsignaler fra et annet skip. Under stor fare for skip og mannskap fikk min tippoldefar buksert sitt skip opp mot havaristen, kastet et tau over, og fikk reddet mannskapet bare minutter før det andre skipet gikk ned. For denne redningsdåden ble tippoldefar tildelt et diplom med fortjenestemedalje, utstedt av keiser Napoleon III. Diplomet henger på stueveggen hjemme hos oss, sammen med skipsuret; medaljen, som det bare ble utdelt tre av, befinner seg i myntkabinettet i Oslo.
Engel og diplom, de skaper ettertanke i oss, og de gir oss noen glimt av hvilken plass sjøfarten har hatt i vårt lands historie.
Takk for at du tok deg tid til å lese dette!

Unknown sa...

Leste nettopp på MyHeritage at Nils Larsen, halvbror til direkte ane (5 generasjoner) Fødsel: 24. juli 1838 Død: des 1869, var mannskap og døde i forliset av briggen "August". Tøft liv de hadde.

Oddbjørn sa...

Ola Ødegård:
Som det går fram av bloggposten var Nils Larsen skipper på briggen August. Som det også går fram av posten gikk skuta ned i Nordsjøen våren 1869, antagelig i mai. Det er altså feil hvis det i My Heritage står at han døde i desember 1869.

Unknown sa...

Nils Larsen må være bestefar til min oldefar, så jeg er i slekt med din kone. Hils. Mvh Ola.