Den unge haugianske predikanten John Eriksen Bjørge

I rekken av store personligheter og predikanter som gjorde seg gjeldende i den haugianske folkebevegelsen i første halvdel av 1800-tallet, var John Eriksen Bjørge fra Øyer i Gudbrandsdalen en av den mest begavede og særpregede. Han døde bare 27 år gammel, men rakk likevel å sette djupe og merkbare spor etter seg som en sjelden ildfull forkynner. Hans Nielsen Hauge selv hadde store forhåpninger til talentfulle øyværingen. Det er antydet at Hauge endog i John så sin ettermann som bevegelsens åndelige leder. Hauge sørget derfor tungt da John døde bare 27 år gammel.

Jeg har skrevet en artikkel om John Eriksen Bjørge i siste utgave av årsskriftet for Øyer og Tretten historielag, "I gamle fotefar". John var født i 1795 og var jevngammel med Arne Arnesen Bjørge, en annen haugiansk forkynner, som jeg har skrevet om i en tidligere utgave av det samme årsskriftet, se bloggpost 4. november 2012.
I sin korte, men hektiske virketid som predikant rakk John å besøke en rekke steder over hele østlandsområdet, og mange steder ble det en underlig vekkelsens tid ved hans virke. Hans store begavelse, faste overbevisning og dype åndelige erfaringer og innsikt gjorde ham vel skikket til å være en veileder for andre. "Dertil kom hans brennende kjærlighet til sine medmennesker og inderlige omsorg og virksomme, offervillige arbeid for deres timelige og evige vel", skriver kirkehistorikeren Heggtveit. Hans samtidige har fortalt at han i sin personlige framtreden var beskjeden og ydmyk og forsiktig i sin framferd, "et lys og et eksempel for andre".

Han besøkte også Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt, bl a for å få Hauges vurdering av et manuskript, der han forteller om sin religiøse og åndelige utvikling gjennom barndommen og ungdommen. Skriftet kom ut i 1820 og fikk tittelen "Sandheds Stadfæstelse, hvorved Syndens Menneske bliver aabenbaret og Guds Kjærlighed bekreftet”.  Her forteller han om oppveksten og sine sterke religiøse følelser og tanker som preget ham gjennom alle år. Hans beskrivelse av de åndelige kampene han gjennomlevde i barndommen og ungdommen, gjør et sterkt inntrykk. Skriftet vitner om et menneske som tidlig nådde langt i religiøs tenkning og åndelig modenhet.

Vinteren 1822 fikk han tuberkulose, og da han skjønte at det bar mot slutten, skrev han et rørende avskjedsbrev til sin venn Hauge. Hauge tok på sin side avskjed med John i et brev der han skriver at det var tungt å måtte erkjenne at John skulle gå bort i sine beste år og ikke lenger skulle kunne virke med sine særdeles gode gaver til menneskers salighet og at han selv, som var et svakt menneske, skulle overleve ham. Hans Nielsen Hauge avslutter sitt siste brev til sin unge venn slik: "Skulle disse ord være de siste jeg skriver til deg, da sier jeg deg herved hjertelig takk for hvert ord og hvert trinn du har trådt, for å delta i vårt felles arbeide for menneskenes salighet. Lev vel, broder! Lev evig vel, det ønsker din medtjener i vår Herres Jesu nåde. Amen."