4. januar 2013

Oppvekst uten barndom

I 1958 skrev min bestefar ned sin oppveksthistorie som husmannsgutt i ei lita bygd i Trøndelag i 1870-80-årene. Året etter fortalte han på lydbånd mye av den samme historien. Materialet representerer en uhyre interessant førstehåndskilde til kunnskap om oppvekst i en tid som fortoner seg uendelig langt unna dagens velstands-Norge, men som ikke er lenger unna enn at fortelleren var min gode venn i min egen oppvekst.

Ingebrigts historie er en historie om en oppvekst uten barndom. Det var en oppvekst med nok av fattigdom, forteller han, og som var preget av hardt arbeid. Selv om han må erkjenne at det til tider kunne være for hardt, uttrykker han som 84-åring takknemlighet for at han tidlig lærte å arbeide. "Jeg var så heldig å få begynne å arbeide i rett tid", skriver han, og "i rett tid" var i åtte-årsalderen. Da begynte han å være med i skogen å hogge tømmer. Om sommeren arbeidet han som gjeter. Skolegang var det smått med, to måneders omgangsskole omkring på forskjellige gårder. Den gang gikk altså ikke barna til skolen, men skolen kom til barna. Hans egen mangelfulle på skolegang gjorde at han voktet barnebarnets skolegang med argusøyne. Ved sommerens lange besøk, som var min egen oppveksts høydepunkt, måtte karakterboken alltid medbringes.

I 11-årsalderen flyttet han til en gård et stykke unna der han bodde og arbeidet som gårdsgutt med all slags arbeid fram til konfirmasjonen. Det var bl a tømmerkjøring om vinteren for en gutt som ennå ikke var tenåring. Han var flink med hester, og da han skulle konfirmeres, salet husbonden en hest han kunne få ri på til kirken. Ingen av familien var til stede. Presten brøt vanlig skikk og plasserte husmannsgutten først på kirkegulvet som den flinkeste blant konfirmantene. Gutten kjente sin plass i samfunnshierarkiet og mislikte situasjonen, men brydde seg likevel lite om det han overhørte på kirkebakken, da en av bygdas bønder karakteriserte situasjonen som "det styggeste synet han noen gang hadde sett i kirka".

Det neste året, da faren på husmannsplassen ble syk, forsørget han som 15-åring sine foreldre og yngre søsken ved jakt, samtidig som tok ansvaret for husmannspliktene på gården som husmannsplassen lå under. Deretter bar det ut i verden, dvs til nabobygdene som tømrer og gårdsdreng, bl a med melkekjøring med hest 5-6 mils vei tur-retur til Trondheim.

Odelsjenta på en av gårdene der han arbeidet, fattet interesse for den arbeidsomme unge mannen. Gode følelser utviklet seg, men tanken om ekteskap vakte motstand hos odelsjentas mor. Ei gardjente giftet seg ikke under sin stand! Ingebrigt ville ikke trenge seg på, og bestemte seg for å utvandre til Amerika, der framtidsmuligheter lå og ventet på fattige husmannsfolk fra Norge. Men gardjenta viste sin sterke vilje og gjorde det klart for mora at fikk hun ikke husmannsgutten, ville hun følge ham til Amerika, noe som ville innebære slutt for slekten på gården. Dermed måtte mora gi seg. Det skulle hun aldri angre på.

Jeg har fortalt hele historien i en artikkel i siste utgave av Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus historielag.

1 kommentar:

Frilansjournalist Jonny Opstad sa...

En veldig fin historie, likte å lese den, rørende.