Et nytt statlig religionsvesen og presteskap?

Forrige ukes offentlige debatt var preget av livssynsutvalgets innstilling, som har tittelen "Det livssynsåpne samfunn. En helhetligtros- og livssynspolitikk" (NOU 2013:1). Tittelen angir utvalgets visjon og ambisjon. Utvalget ønsker et samfunn som har en åpen holdning til livssyn og fremmer forslag til en "helhetlig" livssynspolitikk som skal være "aktivt støttende".

Debatten så langt har vært springende og i stor grad vært konsentrert om detaljer. Jeg har merket meg to kritiske debattinnlegg av mer prinsipiell art som jeg synes er særlig interessante. De er hentet fra våre to beste verdiorienterte aviser, Vårt Land og Klassekampen.

I dagens Vårt Land er Inge Lønning kritisk til utvalgets ambisjon om en "helhetlig" politikk og peker på at allerede i utvalgets egen innstilling er inkonsekvensen i forslagene påtagelig. For eksempel går et samlet utvalg inn for et ikke-innblandingsprinsipp når det gjelder statens pengestøtte til tros- og livssynssamfunn. Et flertall i utvalget vil ikke desto mindre stille ideologiske krav til pengemottakerens "styringsstruktur". Det henger ikke sammen og eksemplet viser etter Lønnings mening hvor farlig ubeskyttet slagordet "en aktivt støttende religionspolitikk" er mot statlig dirigering. "Når utvalget har falt for fristelsen, er det mer enn sannsynlig at det flertall som forvalter statsmakten, vil gjøre det samme", skriver Lønning. En avklaring av hva "aktivt støttende" betyr og særlig hva det ikke bør bety når det brukes om statens rolle når det gjelder tros- og livssynssamfunn, er derfor nødvendig, mener han.

Kommentaren i Klassekampen er skrevet av forfatteren Edvard Hoem. Han finner det kritikkverdig at utvalget overser den kristne tradisjons betydning som kulturimpuls i vårt samfunn og spørsmålet om hvorfor kirken i Norge tross alt har en så stor oppslutning. Kapitlet om religion oglivssyn i Norge i historie og nåtid (kap 3) gjør Hoem "stum av forundring".

Hoem karakteriserer kapitlet som nærmest en "overgrepskatalog" og finner lite og ingen ting som kan forklare grunnen til at et stort flertall av befolkningen fremdeles slutter opp om den norske kirke. Her finnes ingen spor etter den nestekjærlighet og omtanke for andre som kristne mennesker har stått for, ingen ting om den fundamentale betydning kristendommen har hatt for litteraturen og kunsten, ikke noe om opplysningsprestenes rolle for grunnlovsforsamlingen i 1814 og for ikke å snakke om alliansen mellom den kristne lekmannsbevegelsen og det liberale borgerskapet som gjennomførte parlamentarismen og allmenn stemmerett. Heller ikke et pip om den veldige folkebevegelsen som haugianismen var i kulturen og politikken. Like mangelfullt er det når det gjelder kirken og kristenfolkets rolle under 2. verdenskrig. Hvis dette var hele sannheten, burde det norske folk hate kirken og juble over at en endelig kan bli kvitt den, skriver Hoem.

For Vårherre gjør det neppe noen forskjell om en tar fra prestene retten til å vie folk eller om kommunene overtar forvaltningen av gravplassene, skriver han videre. Men for menneskene gjør det en forskjell, fortsetter Hoem og peker på det paradoksale at våre nye landsmenn brukes som argument for å rive ned tusenårige tradisjoner, samtidig som de nye landsmennene får skylda for å ødelegge norsk kultur.

Hele utvalget går inn for livssynsåpne seremonirom. Vil konsekvensen bli at en på lengre sikt vil avhende kirkene og "hyre inn religionen i statlege religionshus med full likestilling også for dei gudlause?" spør Hoem. "Kven er det som vil gå dit?"  Og alle idealene som staten vil forvalte, kan det bli noe annet enn et nytt statlig religionsvesen, utklekt av et nytt (statlig) presteskap, denne gangen uten Gud?