Endelig barneombud

Den sju måneder lange farsen er over. Fredag ble Reidar Hjermann utnevnt til en ny 4-årsperiode som barneombud. Maken til dårlig håndtering av en viktig utnevnelsessak skal man vel lete lenge etter. ”Skandalenes vandrepokal” er Harald Stanghelles treffende karakteristikk av saken. Manuela Ramin-Osmundsen rotet det så til at det kostet henne statsrådstaburetten. Det kan kanskje skrives på kontoen for manglende politisk erfaring. Men at også Anniken Huitfeldt skulle forlenge farsen, var mer overraskende. Hun har tross alt deltatt i politikken i mange år.

Aftenposten kan fortelle at statsrådenes vegring når det gjaldt å gjenoppnevne Hjermann skyldtes at han er upopulær i departementets embetsverk. Spesielt skal kjemien mellom Hjermann og en ekspedisjonssjef være dårlig. Men er det ikke nettopp da en statsråd skal vise hvem det er som bestemmer? På politisk hold har ingen hatt noe utsette på Hjermann, i hvert fall har ingen våget å si noe offentlig. Dermed har saken vært dobbelt pinlig for regjeringen. Etter at Huitfeldt meldte seg inhabil, tok det bare dager før utnevnelsen kom. Antagelig skjønte også Stoltenberg at det ikke fantes saklig grunnlag for å gå forbi Hjermann. Bare så rart at han ikke forstod det tidligere.

Haga går

Hagas avgang var ingen overraskelse. De mange regelbruddene som er kommet for dagen, sammen med tidligere tabber, og hennes håpløse håndtering av sakene, førte til et tap av troverdighet som en statsråd ikke kan leve med. Mediekjøret som ble mer enn helsa kunne tåle. Og selv om hun hadde vært frisk, ville en eventuell skatteunndragelse ha gjort det slutt.

Haga er den syvende statsråden som forlater den rød-grønne regjeringen. Noen ble rett og slett sparket på grunn av udugelighet, andre måtte gå fordi de ikke snakket sant. Til syvende og sist står statsministeren selv tilbake som den store taperen. Han har dårlig kontroll, og griper ikke inn i tide.

En kommentator uttalte på radio i dag at Stoltenberg har en uvanlig vanskelig jobb som leder av en trepartiregjering. Vel, vel, jobben er ikke vanskeligere enn at hans forgjenger, som også ledet en trepartiregjering, klarte jobben helt utmerket. Og Bondeviks trepartiregjering var endog en mindretallsregjering. Men kanskje ligger de rød-grønnes problem nettopp her. Regjeringen vet så alt for godt at de har flertall. Det fører til en arroganse som ser ut til å bli dens bane.

Huitfeldt fomler

Barne- og familieminister Anniken Huitfeldt har fortsatt ikke klart å få utnevnt barneombud. Ikke bare somler hun, hun fomler også – for å si det mildt. Nå er det blitt kjent at hun har ”tauet” inn som søker en bekjent og tidligere kollega i FAFO, Tone Fløtten – mange uker etter at søknadsfristen gikk ut.

Det er smått utrolig at statsråden roter seg inn i en situasjon som ligner den som i vinter kompromitterte ansettelsesprosessen og førte til at Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå av. Huitfeldt har riktignok forstått såpass at hun har erklært seg inhabil i utnevnelsessaken. Men hvor habil vil egentlig Tone Fløtten være hvis hun blir utnevnt til barneombud? En viktig oppgave for barneombudet skal være å overvåke nettopp den statsråd hun kjenner så godt at samme statsråd ikke er habil til å behandle ansettelsessaken. Det er mer enn underlig at regjeringen ikke forstår at nære venner og tidligere kollegaer egner seg dårlig som barneombud. På samme måte som Ida Kraby vil Tone Fløtten ha liten troverdighet som barneombud.

Mye tyder på at regjeringen på død og liv ikke vil ha Reidar Hjermann. Av hvilken grunn vet jeg ikke. Men Manuela Ramin-Osmundsen karakteriserte ham som en meget god søker til stillingen. Her er det noe som ikke stemmer.

Huitfeldt somler

For en gangs skyld er jeg enig med tidligere statsråd Karita Bekkemellom, som kritiserer sin etterfølger Anniken Huitfeldt, for å somle med å utnevne nytt barneombud. Barneombudet har nå vært uten aktiv ledelse i flere måneder. Huitfeldt hadde søkerlisten så godt som intakt etter den pinlige episoden i vinter da det utnevnte barneombudet, Ida Kraby, trakk seg, og Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå av som statsråd. Saken var forberedt, og Huitfeldt kunne ha utnevnt Hjermann, som var innstilt som nr 2 til en jobb han allerede hadde hatt i fire år. I stedet starter Huitfeldt en ny ansettelsesrunde og engasjerer et hodejegerfirma, som naturligvis skal bruke en masse tid for å gjøre seg fortjent til de feite honorarene som slike organer tar for å gjøre den jobben som departementets folk burde kunne ha klart selv.

Barn og unge i Norge trenger en uredd vaktbikkje som kjemper for barnas rettigheter. Det finnes få sterke pressgrupper i samfunnet vårt i dag, og her spiller Barneombudet en unik rolle, sier Bekkemellem. – Enig! Huitfeldt bør få opp farten. I stedet har hun brukt tiden til å arbeide med en ny ekteskapslov, som slett ikke tjener barna.

Biskopen blogger

Biskopene i Den norske kirke har en nettside på Den norske kirkes nettsted. Her har lederen av Bispemøtet, Agder-bispen Olav Skjevesland, etablert seg som blogger. Det er flott at kirkens fremste biskop vil ytre seg om aktuelle spørsmål på denne måten. Han starter med å ta opp spørsmålet om personlig ansvar i trafikken og familievold mot eldre.

Jeg ønsker biskopen velkommen som blogger. Skjevesland har stor kunnskap, skriver godt og er en dyktig analytiker. Det skal bli interessant å følge både hans temavalg og meninger.

Bananer eller lærere

Regjeringen evner ikke å prioritere det som er viktigst for norsk skole, sier Odd Einar Dørum i et intervju i Klassekampen i dag. Stortingsrepresentanten fra det gamle lærerpartiet Venstre har sans for spissformuleringer og slo til med følgende drepende karakteristikk av regjeringens skolepolitikk i en stortingsdebatt i forrige uke: ”Skolen ber om lærere, men får bananer”. Bakgrunnen er at regjeringspartiene har stemt ned alle Venstres forslag om å styrke lærerrekrutteringen og lærernes kompetanse, samtidig som regjeringen vil lovfeste retten til frukt og grønt.

Dørum minner om at skolen først og fremst er et sted for læring, og ikke en velferdsinstitusjon. Å gi elevene frukt og grønt er vel og bra, men når en må prioritere, er det viktig å være seg bevisst hva som først og fremst gjør skolen til en skole. Med lovfestet rett til frukt og grønt, kan skoler komme i en situasjon der de må prioritere bananer fremfor lærere. Det blir naturligvis galt. Før forrige valg hevdet de rødgrønne partiene – og særlig SV – at de skulle prioritere skolen, hvis de kom til makten. Men det forutsetter at man vet hva en skole er.