Tvilsomt OL-prosjekt

Petter Rønningen, direktøren for Lillehammer-OL, har påtatt seg jobben som direktør for Tromsø 2018 etter Børge Stensbøl som trakk seg (les: ble sparket). Opprinnelig var 68-åringen imot en Tromsø-søknad. Nå har han skiftet mening. Han er blitt overbevist av ”konseptet”, som det heter.

Rønningen gjorde en formidabel jobb på Lillehammer. Han har også hjulpet andre OL-søkere til suksess. Han overbeviser likevel ikke når det gjelder ”omvendelsen”. Et så kvalifisert OL-menneske måtte da vel ha sett ”konseptet” også tidligere? Jeg skal ikke spekulere i motivene, men det er vanskelig å fri seg fra tanken at han er fristet til å ville gjenta suksessen. Men der tror jeg han tar feil. Alt for mye av dette prosjektet smaker av et ønske om å gjenta en suksess jeg tviler på lar seg gjenta.

Tromsø-OL har ifølge meningsmålinger relativt liten støtte i befolkningen. Motstanden avspeiler tvilen som også hersker innenfor idretten selv, som ikke på noen måte klarte å bli enige om hvem som evt skulle bli søkerby. Flertallet i idrettstyret var knappest mulig, og ble avgjort med dobbeltstemmen til en nyvalgt idrettspresident, som egentlig var inhabil ettersom han var tidligere styremedlem i Tromsø 2014. Når flertallet dertil så bort fra tilrådingen fra sitt eget faglige utvalg (Martinsen-utvalget), som vurderte Tromsø som det dårligste alternativet av de tre som forelå, sier det seg selv folkets skepsis er berettiget. Skepsisen er for øvrig bare blitt styrket av Åslaug Hagas famøse utspill til fordel for Tromsø og en serie med feilvurderinger fra Tromsø 2018’s side.

For min egen del er motstanden mot et Tromsø-OL først og fremst begrunnet i det fullstendig meningsløse i å bygge ut OL-anlegg i ytterligere en by i Norge. I Tromsø blir rådyre anlegg bygd for i stor grad å bli stående ubrukt etter et OL. Allerede i dag har vi store problemer med å holde i hevd f.eks. alle de skianleggene vi allerede har i Oslo, Lillehammer og Trondheim. Idretten selv vil ikke bidra til å betale for anleggene. De avviser et meget berettiget krav fra statsråden om å bidra med sin del til anleggene, nærmere bestemt ca 670 millioner, som utgjør mindre enn tre prosent enn hva hele OL koster.

Man kan si at dette ikke akkurat tyder på OL-entusiasme fra idretten selv. På den annen side er det rimelig at idretten ikke ønsker at et OL skal ramme byggingen av andre hardt tiltrengte idrettsanlegg. Det er forståelig. Men da burde også idretten stramme seg opp og selv si nei til et nytt OL. Hvis ikke, bør politikerne utvise sunt folkevett og si nei til statsgaranti.