Inkompetente fotballstyrer

Så har det skjedd igjen. En fotballklubb har tapt noen kamper, og dermed må treneren trekke seg, dvs: han får sparken. Denne gangen er det Lillestrøms trener, Tom Nordlie.

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor inkompetente styrene i fotballklubbene kan være. Det finnes neppe noen andre virksomheter i Norge som forvalter så mye penger som er så lite profesjonelt ledet som fotballklubber. Straks klubben taper noen kamper og noen spillere surmuler litt over treneren, begynner styrelederne å uttale seg diffust om treneren, og dermed er trenerens autoritet tapt.

Mye kan sies om Tom Nordlie. Han tar utvilsomt stor plass, og det er neppe lett å samarbeide med en sportsdirektør som Jan Åge Fjørtoft, som også har et rimelig stort selvbilde. Mye kan også tale for at Tom Nordlie er best i små doser, og at spillere går lei av stilen hans etter relativt kort tid. Det må være en grunn til at han har vært trener i hele fem tippeligaklubber – med kort tid i hver klubb.

Men LSK’styre visste meget godt hva de gjorde da de droppet Rösler og ansatte Tom Nordlie. Det er bare noen måneder siden LSK vant cupen og tok klubbens første tittel på 18 år. Nå har det gått dårlig en tid, men styret er ikke voksne nok og har ikke nok is i magen til å tenke kontinuitet og langsiktighet. Et voksent styre hadde slått i bordet overfor så vel spillere som sportsdirektør og sagt at Tom Nordlie er vår trener og alle har å innrette seg etter det. Basta!

Nye kulturbygg i hovedstaden

Staten og Oslo kommune er blitt enige om å gjøre et historisk kulturløft av stor nasjonal betydning. Staten kjøper tilbake Vestbanetomta og planlegger å bygge et nytt Nasjonalmuseum, som skal huse Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet. Samtidig vil Oslo kommune reise to nye kulturbygg i Bjørvika, tett inntil det nye Operahuset. Her vil man samle Munchmuseet/Stenersenmuseet og Deicmanske hovedbibliotek.

Vi synes dette er en strålende ide. Derfor oppleves det selsomt når enkelte lokalpolitikere i Oslo surmuler og gjør saken til gjenstand for smålig bydelskrangel. Det var nedslående å lytte til en radiodebatt der bl a en journalist ved navn Arild Rønsen deltok. Han presenterte seg som østkantpatriot, og mente at Operaen og de øvrige nye kulturbyggene nå ville gjøre Bjørvika til ”vestkant”. Han for sin del kunne ikke tenke seg å gå på et museum på ”vestkanten” fikk vi vite. Derfor måtte Munch-museet forbli på Tøyen, for dit kunne han gå. Bedre kan man vel ikke diskvalifisere seg selv om debattdeltaker. På spørsmål om hva han så kunne tenke seg av kulturinstitusjoner på Tøyen i stedet, ble han svar skyldig.

De kulturinstitusjonene det her er snakk om, er ikke bare en Oslo-sak, men i aller høyeste grad institusjoner av nasjonal betydning, ja, også av stor internasjonal interesse. Det er flott at disse museene nå får tidsmessige bygg, ikke minst at det blir mulig å kunne vise fram atskillig mer av Munchs bilder, som nå er stuet bort i Munch-museets kjeller. Vestbanetomta skriker etter et kulturbygg, og når operaen ikke ble lagt der, er et Nasjonalmuseum på tomta storartet. Dermed kommer man seg på en god måte ut av den gjørma som saken har havnet i gjennom mange års krangling om nybygg på Tullinløkka.

Nasjonale kulturinstitusjoner av denne art bør ligge sentralt plassert og lett tilgjengelig i hovedstaden. Det vil de nå bli, og det er flott. Stor honnør til alle dem som har maktet å tenke nytt.

Tvilsomt OL-prosjekt

Petter Rønningen, direktøren for Lillehammer-OL, har påtatt seg jobben som direktør for Tromsø 2018 etter Børge Stensbøl som trakk seg (les: ble sparket). Opprinnelig var 68-åringen imot en Tromsø-søknad. Nå har han skiftet mening. Han er blitt overbevist av ”konseptet”, som det heter.

Rønningen gjorde en formidabel jobb på Lillehammer. Han har også hjulpet andre OL-søkere til suksess. Han overbeviser likevel ikke når det gjelder ”omvendelsen”. Et så kvalifisert OL-menneske måtte da vel ha sett ”konseptet” også tidligere? Jeg skal ikke spekulere i motivene, men det er vanskelig å fri seg fra tanken at han er fristet til å ville gjenta suksessen. Men der tror jeg han tar feil. Alt for mye av dette prosjektet smaker av et ønske om å gjenta en suksess jeg tviler på lar seg gjenta.

Tromsø-OL har ifølge meningsmålinger relativt liten støtte i befolkningen. Motstanden avspeiler tvilen som også hersker innenfor idretten selv, som ikke på noen måte klarte å bli enige om hvem som evt skulle bli søkerby. Flertallet i idrettstyret var knappest mulig, og ble avgjort med dobbeltstemmen til en nyvalgt idrettspresident, som egentlig var inhabil ettersom han var tidligere styremedlem i Tromsø 2014. Når flertallet dertil så bort fra tilrådingen fra sitt eget faglige utvalg (Martinsen-utvalget), som vurderte Tromsø som det dårligste alternativet av de tre som forelå, sier det seg selv folkets skepsis er berettiget. Skepsisen er for øvrig bare blitt styrket av Åslaug Hagas famøse utspill til fordel for Tromsø og en serie med feilvurderinger fra Tromsø 2018’s side.

For min egen del er motstanden mot et Tromsø-OL først og fremst begrunnet i det fullstendig meningsløse i å bygge ut OL-anlegg i ytterligere en by i Norge. I Tromsø blir rådyre anlegg bygd for i stor grad å bli stående ubrukt etter et OL. Allerede i dag har vi store problemer med å holde i hevd f.eks. alle de skianleggene vi allerede har i Oslo, Lillehammer og Trondheim. Idretten selv vil ikke bidra til å betale for anleggene. De avviser et meget berettiget krav fra statsråden om å bidra med sin del til anleggene, nærmere bestemt ca 670 millioner, som utgjør mindre enn tre prosent enn hva hele OL koster.

Man kan si at dette ikke akkurat tyder på OL-entusiasme fra idretten selv. På den annen side er det rimelig at idretten ikke ønsker at et OL skal ramme byggingen av andre hardt tiltrengte idrettsanlegg. Det er forståelig. Men da burde også idretten stramme seg opp og selv si nei til et nytt OL. Hvis ikke, bør politikerne utvise sunt folkevett og si nei til statsgaranti.

Giskes skinndemokrati

Trond Giske har i de siste ukene opptrådt i alle kanaler og han har gjort spørsmålet om mer demokrati i kirken til en forutsetning for at de kirkereformene som de politiske partiene nylig ble enige om, skal bli gjennomført. Så skulle en tro at kirkestatsråden selv ville respektere demokratiet i kirken i sin egen embetsutøvelse. Men nei da.

På ett punkt kan en si at at kirken virkelig praktiserer demokratiet på en måte som er helt enestående i samfunnet. Det finnes ingen utnevnelser til offentlige stillinger der det ligger en så demokratisk prosess til grunn som når en ny biskop skal utpekes. Når en høyesterettsdommer, en general eller en fylkesmann skal utnevnes, er dette en sak der ingen andre en det aktuelle departement og regjeringens medlemmer er involvert. Når det gjelder fylkesmenn, kunne en f.eks. tenke seg at bl.a. kommunestyrene kunne vært involvert. Det er bare i kirken at både lokale organer og sentrale organer utenfor departementet deltar i prosessen ved at de stemmer på kandidater som er nominert til bispestilling av det organ som mer enn noen andre skal ha med biskopen å gjøre, bispedømmerådet.

Når en slik prosess resulterer i et entydig resultat, skulle en tro at resultatet ville bli respektert av den som har den formelle utnevningsretten. Ved voteringen til ny biskop i Møre, fikk en av kandidatene, Halvor Nordhaug flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen. Han fikk også de fleste av bispestemmene og flertallet i Kirkerådet, selv om flertallet her, merkelig nok, var knappest mulig. Likevel ble han ikke utnevnt! Det er 40 år siden vi har opplevd en så klar tilsidesettelse av det kirkelige votum, og vi trodde sant å si at vi ikke skulle oppleve det igjen.

Ingeborg Synøve Midttømme ble i dag utnevnt. Ikke et vondt ord om henne. Jeg ønsker henne lykke til i en viktig gjerning! Hun blir sikkert en god biskop, slik de øvrige nominerte kandidatene også hadde blitt det. Men det var altså Nordhaug det store flertallet ville ha.

Giske skjuler seg bak formalitetene og minner om det vi alle vet - at det er regjeringen som utnevner. Han peker også på at Kirkemøtet har sagt at regjeringen bør føle seg forpliktet til å utnevne en av de tre som har fått flest stemmer. Men dette har Kirkemøtet sagt for å unngå de aller verste forbigåelsene, at en kandidat kommer på siste plass i voteringen og blir utnevnt nesten uten førstestemmer. Så lenge vi ikke har regler som gjør det mulig å kåre en formell vinner av voteringen, kan man ikke si at vinneren skal utnevnes. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Når en voteringen utpeker en udiskutabel vinner, slik vi nå har sett i Møre, burde saken være enkel for en statsråd som sier han er opptatt av demokrati i kirken.

Demokratiet skal gjelde for andre, men åpenbart ikke for statsråden selv.

Myten om konfirmasjonen

Det er konfirmasjonstid, og på nytt har vi hørt og sett påstanden om at de unge deltar i kirkens konfirmasjon bare på grunn av pengegavene som gjerne følger med konfirmasjonsfesten. Nå kommer det imidlertid undersøkelser som viser at dette er mye av en myte. Stiftelsen Kirkeforskning har gjennomført en stor intervjuundersøkelse blant nesten 2000 av årets konfirmanter, der man bl.a. har tatt opp de unges motiver og forventninger når det gjelder konfirmasjonen. Resultatene viser at 6 av 10 ser konfirmasjonen som en naturlig oppfølging av dåpen, og like mange legger vekt på tradisjonen når de velger konfirmasjon. Samme andel har også store forventninger til selve konfirmasjonsdagen. Undersøkelsen viser at dette er viktigere for de unge enn penger og presanger, sier Ida Marie Høeg, som har gjort undersøkelsen.

Aftenposten refererer også en fersk dansk undersøkelse som viser at bare 8 prosent av de unge oppga penger som den viktigste grunnen til å velge konfirmasjon. Undersøkelsene viser altså at konfirmasjonen vitterlig betyr noe personlig for de unge, og at den kristne identiteten slett ikke er utenfor flertallets horisont, slik enkelte kritikere vil ha det til.

Det samme gjelder for øvrig dåpen. Også her har vi lenge hørt den forenklede påstanden om at barnedåpen ikke betyr noe for foreldrene, eller det dreier seg i beste fall ”bare om en tradisjon”. Men for det første er tradisjon ikke noe ”bare”. Tradisjoner betyr noe for de aller fleste av oss. Tradisjoner er viktige, også religiøse tradisjoner. For det andre er det mye som tyder på at det er større bevissthet om både dåpens og konfirmasjonens innhold i dag enn for en generasjon eller to siden. Livssynsdebatten er skarpere i dag, og det finnes sosialt aksepterte alternativer både til dåp og kirkelig konfirmasjon. Dette gjør at de fleste, både foreldre og ungdommene, må tenke igjennom sine valg på en annen måte enn tidligere. På denne bakgrunn er resultatene fra konfirmantundersøkelsen, kanskje ikke så overraskende, men ikke desto mindre gledelige.

Juks ¨med ord

- ”Hvor mange bein har hesten?”
- ”Fire.”
- ”Hvis vi sier at halen er et bein, hvor mange bein har hesten da?”
- ”Fire, halen er ikke et bein.”

I et innlegg i Aftenposten nylig minner Per Lønning om at allerede 1300-tallets logikere slo i hjel den elementære filosofiske feil som går ut på å gjøre ord og sak til det samme. Men nettopp denne blunderen er det flertallet av dagens politikere gjør når de med et lovvedtak sier at partnerskap skal være det samme som ekteskap.

For noen år siden var Øst-Tyskland en egen stat. Er det noen som vil mene at denne staten var et demokrati fordi om den kalte seg Den tyske demokratiske republikk?

Et formalisert samliv mellom to mennesker av samme kjønn blir ikke et ekteskap bare ved å kalle det et ekteskap.