Dubai og Christian V

Alle gleder seg over at det lykkes å få den norske kvinnen Marte Dalelv ut av Dubai. Utgangspunktet for saken var at Dalelv hadde hatt sex med en kollega i alkoholpåvirket tilstand. Samleiet var ifølge henne selv ufrivillig, og hun anmeldte derfor kollegaen for voldtekt, en anmeldelse hun noen dager senere trakk tilbake. I stedet ble hun selv dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskap og for å ha vært alkoholpåvirket, noe som er forbudt i Dubai. Hun er nå benådet. Det samme er kollegaen.

Rimeligvis har saken vakt stor oppmerksomhet, og rettsforholdene i Dubai har fått sitt pass påskrevet. Noen har skrevet om "middelalderske" tilstander. Det er å gjøre middelalderen urett. Dubai er et enevelde, og vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til eneveldets tid i vårt eget land for å finne lignende tilstander, dvs til 1600-1700-tallet. Det er viktig å legge press på regimer av den typen vi finner i Dubai og andre lignende stater. Men før vi blir alt for selvrettferdige, kan det være nyttig at vi kaster et blikk på vår egen historie.

I 1687 fikk Norge et nytt lovverk, Christian Vs Norske lov. I et eget strafferettslig kapittel vies sedelighetsforbrytelser stor oppmerksomhet.. Straffen for såkalt leiermål, dvs seksuelt samleie utenfor ekteskap, var bøter på 12 riksdaler (rd) for menn og 6 rd for kvinner for første og andre gangs leiermål. I siste halvdel av 1600-tallet tilsvarte mannens bot verdien av en hest og årslønna for ei tjenestejente kunne være på 1 rd. Hadde ikke leiermålsforbryteren penger til å betale, kunne det bli gapestokk og fengsel. For tredje gangs leiermål kunne en risikere offentlig pisking og i verste fall dødsstraff. Senere ble tukthusstraff tatt i bruk.

At en ugift kvinne fødte et barn, var beviset på det ulovlige samleiet. I praksis var det derfor ugifte mødre som ble rammet, mens mennene gjerne gikk fri. En undersøkelse i Christiania på 1730-tallet viser at 90 % av kvinnene som ble tatt for leiermål, ble bøtelagt, mens et stort flertall av mennene slapp unna. På 1750-tallet ble leiermål som strafferettslig begrep omdefinert, slik at seksuell omgang utenfor ekteskapet kun var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret.

For enkelte ugifte kvinner som ble gravide, var situasjonen så fortvilet at de tok livet enten av seg selv eller barnet.  Av frykt for straff og skam fødte mange ugifte kvinner barnet i dølgsmål (hemmelighet). Ofte døde barnet, enten på en naturlig måte eller ved at moren rett og slett tok livet av det. Loven bestemte at uansett dødsårsak skulle alle dømmes på lik linje med dem som tok livet av barnet med vilje, og straffen var halshogging.

Det sier mye om kvinnenes fortvilelse når de til tross for en slik umenneskelig lovgivning likevel våget å ta sjansen på å skjule fødselen. Fra 1730-årene ble kvinner som fikk slik dødsdom, gjerne benådet av kongen og straffen ble omgjort til fengsel på livstid. Så sent som i 1830-årene satt det kvinner på tukthusene i Norge på livstid for i dølgsmål å ha født barn som døde.

Bøtene for første og andre gangs leiermål ble fjernet i 1812, men tredje gangs leiermål var fortsatt straffbart. Fra 1842 ble leiermål ansett som ulovlig bare hvis de tre besvangringene utenfor ekteskap hadde skjedd med tre forskjellige personer. Straffen var fengsel, dvs vann og brød i opptil 8 dager. Fattigvesenet skulle forsørge barnet mens moren sonet. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert (rettskraftig fra 1905). I løpet av disse 60 årene ble i overkant av 8000 personer i Norge dømt for leiermål i perioden 1842-1904. Hele 90 % av disse var kvinner. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert.

Slektshistorie og identitet

I et par fødselsdagsintervjuer i dag har jeg signalisert at jeg i min pensjonisttilværelse har fått anledning til å dyrke en interesse det har var liten tid til i hektiske yrkesaktive år. Det dreier seg om lokalhistorie og slektshistorie. Jeg bruker å si at når jeg kommer til et nytt sted, enten det er her hjemme eller i utlandet, er jeg minst like interessert i hvordan det var på stedet, hvordan folk levde osv, i tidligere tider som i dag. På samme måte liker jeg godt å lytte til folks slektshistorie.

Jeg tror interessen ble utviklet gjennom samværet med min bestefar (morfar), som var min gode venn i oppveksten. Jeg traff ham ikke så ofte, men tilbrakte hver eneste sommer i oppveksten sammen med ham. Det var som kjent på den tiden da somrene ikke bare var veldig fine med bare godt vær, men også veldig lange. Vandringer over gamle hustufter, og spesielt over tuftene etter husmannsplassen der hans eget barndomshjem stod, ble sterke og lærerike stunder som satte dype spor og skapte en interesse for det som en gang var. Jeg skrev forresten en artikkel basert på hans egen oppvekstfortelling i fjorårets utgave av "Melhusbyggen", som utgis av historielaget i hans hjemkommune, Melhus. Jfr: http://evenshaug.blogspot.no/2013/01/oppvekst-uten-barndom.html

Selv om ikke alle behøver å være interessert i lokalhistorie og slektshistorie, er jeg overbevist om besteforeldre har en viktig oppgave i å formidle historie for sine barn og barnebarn, slik min egen bestefar gjorde.  Besteforeldre er selv historie – og har vært vitne til historien. Ved å dele minner og historier fra tider som har vært, blir fortiden levende for barnebarna. Besteforeldre har en stor oppgave i å fortelle ikke minst slektshistorien og formidle tradisjonene. Min bestefar tok oppgaven, og han likte å fortelle. Selv elsket jeg å høre ham berette, spesielt om barndommen og oppveksten. Ikke slik at han idylliserte barndomstiden. Dertil var hans egen alt for mye preget av husmannsguttens slit og mangel på barndom. Han fortalte realistisk om slik det var, verken mer eller mindre. Gjennom hans fortelling, fikk jeg innpodet en ærbødighet og respekt for det som har vært og lærte at dette er en del av meg selv.

Nettopp her er poenget ved besteforeldrenes rolle som historieforteller, som formidler av familiehistorie, tradisjoner og minner. Besteforeldrenes betydning når det gjelder å bygge meningsfylte forbindelser mellom fortid, nåtid og framtid, kan knapt overvurderes. Det handler om identitet, om tilknytning og røtter. Besteforeldrenes fortelling blir et viktig bidrag i identitetsdannelsen. Barna lærer at de hører til i en sammenheng – med noe som har vært før, og som er viktig for hvem de er og hvem de skal bli. I en tid da identitetsverdier er mer truet enn noen gang, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som hjelper dem til å finne røtter og feste som kan gi basis for å takle livet.