"Akt for Gud"

Den unge haugianeren John Eriksen Bjørge 

Av Oddbjørn Evenshaug

(Trykt i I gamle fotefar, Øyer og Tretten historielag 2013, s. 73-80.)

I rekken av store personligheter og predikanter fra Øyer og Tretten som gjorde seg gjeldende i den haugianske folkebevegelsen i første halvdel av 1800-tallet, var John Eriksen Bjørge kanskje den mest begavede og særpregede. Han døde bare 27 år gammel, men rakk likevel å sette djupe og merkbare spor etter seg som en sjelden ildfull forkynner. Hans Nielsen Hauge selv hadde store forhåpninger til talentfulle øyværingen. Det er antydet at Hauge endog så John som sin ettermann som bevegelsens åndelige leder. Hauge sørget derfor tungt da John gikk bort i så alt for ung alder.

Kilder

John Eriksen Bjørge har etterlatt seg en viktig kilde til kunnskap om sitt liv. I 1820 ga han ut et lite skrift, "Sandheds Stadfæstelse, hvorved Syndens Menneske bliver aabenbaret og Guds Kjærlighed bekreftet”.  Her forteller han om oppveksten og sine sterke religiøse følelser og tanker som preget ham gjennom alle år. Hans beskrivelse av de åndelige kampene han gjennomlevde i barndommen og ungdommen, gjør et sterkt inntrykk. Skriftet vitner om et menneske som tidlig nådde langt i religiøs tenkning og åndelig modenhet. Den ble utgitt i nytt opplag i 1844.

Tittelsiden på John Eriksen Bjørges bok "Sandheds Stadfæstelse".

For øvrig gir H.G. Heggtveit en ganske omfattende omtale av John i sitt store kirkehistoriske verk Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede, som ble utgitt på begynnelsen av 1900-tallet. Ved siden av Johns egen beretning bygger Heggtveit i stor grad på "meddelelser" fra gamle haugianere. Særlig har kirkesanger Arne Arnesen i Øyer vært en viktig kilde, fordi Arnesen hadde sine opplysninger fra en rekke samtidige av Bjørge. Heggtveit bygger også på brev fra Bjørge og fra Hans Nielsen Hauge. To brev fra Hauge til John Eriksen Bjørge er publisert i Ingolf Kvamens utgivelse av Hauges brev.
John Eriksen Bjørge er noe omtalt også i andre kirkehistoriske verker og i biskop A. Chr. Bangs Haugebiografi, som ble utgitt første gang i 1874. Tor Ile vier John Eriksen Bjørge ganske stor plass i bind 3 av sin bygdehistorie for Øyer. Det samme gjør Sigrid Svendsen i sin bok Billeder fra Hauges tid. Begge disse bygger i det alt vesentlige på Heggtveits kirkehistorie. Ile supplerer Heggtveit med en kritisk vurdering av John Eriksen Bjørge og haugianernes forhold til Vis-Knut, åpenbart basert på folkeminnesamleren Johannes Skars fortellinger om Vis-Knut i ei bok som ble utgitt første gang i 1876.  

Foreldrene

John Eriksen Bjørge ble født 7. august 1795 på Søndre Bjørge i Sørbygda i Øyer, en gård som ligger høyt og fritt og med en imponerende utsikt over dalen. John ble døpt i Øyer kirke allerede to dager etter han ble født. Foreldrene var Erik Mikkelsen fra Tretten og Anne Johnsdatter. Anne var født på Johnsgård på Tretten, men vokste opp på Kråbøl i Øyer kirkebygd og var søster til Johannes (Jehans) Kråbøl, som ble en kjent haugianer og salmedikter. John hadde tre søsken, en to år eldre bror, Ole, og Ranne og Johannes, som var henholdsvis to og seks år yngre.

Søndre Bjørge

Johns mor, Anne Johnsdatter, var en meget from kvinne som oppdro gutten til å bli et gudfryktig barn. John stod sin mor nær. Han var en tenksom gutt med et særdeles følsomt sinn. Under Johns oppvekst var Sørbygda ifølge Heggtveit åndelig sett et mørkt sted. Det var mye fyll og slåssing, og enkelte tok endog sitt eget liv. Dette gikk hardt inn på den fromme moren og virket også sterkt på den følsomme gutten.

Store sjelekvaler

John forteller at han fra tidlig barnsben av var opptatt av religiøse tanker. "Fra den første tid da jeg kom til så stor forstand at jeg kunne tenke noe, hadde jeg tanker om Gud, evigheten og vår udødelighet", skriver han. Gjennom hele oppveksten hadde han store åndelige kamper og kjempet mye med tvil og anfektelser, dvs tanker som voldte ham indre uro. Med stor følelsesmessig intensitet pløyde han allerede som liten gutt dypt om Gud, evigheten og udødeligheten på en måte som religionspsykologisk sett må karakteriseres som ganske uvanlig for et barn. Hans mor lærte ham at vi ikke bare skal la være å gjøre ondt, men også lære å gjøre Guds vilje. Men hva ondt og godt var, hadde jeg ikke forstand på, forteller John, ”derfor ba jeg Gud åpenbare for meg sin vilje, så ville jeg gjøre den.” Han skriver at når han tenkte på døden, ble han engstelig og syntes ikke han var ferdig til å dø. Han ba derfor inderlig til Gud: ”Herre, ta meg ikke bort i mine dage!” Han var da fortsatt ikke mer enn ni år.

Men etter hvert tapte han mye av denne ”akt for Gud”, som han kalte det. Han kjente at lystene begynte å herske i ham. Han hadde ”angst i sin ånd", og lovet Gud å forbedre seg. Men når anledningen ga seg og han kom i selskap med andre, ”var jeg overvunnet igjen". Hans åndelige kvaler var så store at han faktisk var inne på tanken på å ta sitt eget liv. Han erkjente at slike tanker egentlig var ham sterkt imot og betrodde seg til moren, og ”straks tapte denne fiende sin makt”.

Da han var 12 år, ble han alvorlig syk og trodde han skulle dø. Det førte ham inn i nye, sterke anfektelser og kamper. Han ba om nåde og tid til å omvende seg, og da han ble frisk, strevde han ”natt og dag i bønn til Gud om at han ville bevare meg i sin sannhet”. Til tider kunne han nå føle en glede som ”ei kan utsiges”, og han kjente nå ingen lyst til de verdslige fornøyelser som han tidligere kjente fristelse til å være med på. Men fortsatt kjente han seg skamfull fordi han i så liten grad våget å bekjenne i ord hva han trodde.

I 1808 døde moren. John var da 13 år. Det var et hardt slag for ham å miste moren som stod ham så nær. To år senere giftet faren, Erik Mikkelsen Bjørge, seg igjen med Kari Eriksdatter Kråbøl. Erik var da 57 år gammel, mens Kari var 38 år. Kari ble en omsorgsfull og god støtte for John gjennom ungdomsårene.

En annen som kom til å stå John nær i ungdomstiden var Arne Arnesen, som var jevnaldrende med ham. Arne var født i fattige kår på en liten plass ved Holmen på Tretten. Så snart han var gammel nok til å tjene sitt eget brød, kom han til Søndre Bjørge, der han tilbrakte ungdomsårene sammen med John. De arbeidet sammen, delte rom og ble gode venner. Arne ble vitne til hvordan John kjempet sine kamper. Dette ble en sterk åndelig skole for Arne. Arne dro etter hvert ut fra bygda og reiste i flere år i hele Sør-Norge som legpredikant inntil han omkring 1830 bosatte seg i Stavangerområdet. Der fikk han stor familie, drev gård og ble en del av det virksomme haugianermiljøet i kretsen rundt gründeren og "haugianerbispen" John Haugvaldstad. (Se artikkel om Arne Arnesen Bjørge i 2012-utgaven av "I gamle fotefar".)

Etter morens død gikk det tilbake igjen med Johns åndelige liv. Han forteller om nye fristelser, et syndig liv og nye kamper. En hendelse som satte en alvorlig støkk i ham, var da en gammel mann på en av Bjørgegårdene tok livet av seg. Mannen lå under for alkoholmisbruk og var aggressiv i sin motstand mot kristentroen. En søndag da folk kom hjem fra kirken, fant de ham hengende i et tau. Hendelsen førte John inn i mange slags forferdende tanker. Han fornyet sitt løfte om å tjene Gud og begynte ivrig å be og lese i Guds ord. Men han fikk ikke sjelefred. Han søkte veiledning og trøst hos haugianere i bygda, og han leste også Hans Nielsen Hauges bok "Om Religiøse Følelser og deres Værd", en dyptpløyende religionspsykologisk framstilling der Hauge bl a gir en omfattende skildring av sin store åndsopplevelse i 1797 ved siden av at han også forteller om en del andre menneskers troskamper. Men heller ikke det ble John til noen hjelp.

Gjennombruddet

Sommeren 1817 ble han innkalt til militærtjeneste. Her skilte han seg ut på grunn av sine religiøse grublerier og soldatkameratene gjorde narr av ham fordi han var en slik ivrig bibelleser. Etter at han kom hjem, strevde han fortsatt med sin vantro og ble så grepet av angst at han knapt klarte å arbeide eller å spise. Slik gikk han hele høsten og vinteren i gjennom, inntil det store og endelige gjennombruddet til en personlig og frigjort tro kom sommeren 1818.

Det skjedde plutselig en søndag at han ble fylt av en sterk glede over Guds nåde. Han skriver: "Denne glede tiltok mer og mer, til sist ble jeg jeg bestrålet av et lys fra Guds herlighets trone, jeg så i troen det treenige vesen og fikk en levende forsikring om Guds nåde. Den store vantro ble borte i samme øyeblikk." – For ikke å bli hovmodig unngikk han å snakke noe særlig om denne opplevelsen, som han omtalte som "den store nådes besøkelse". Senere en gang ble han på nytt grepet av vantro og sterk angst, angivelig fordi han "ikke var øvet i å vandre i troen." – "Da ble jeg atter besøkt av det samme lys igjen", forteller han. Han var da på reise, og denne sterke åndelige opplevelsen varte mens han gikk en mils vei.

Den store forandringen som hadde skjedd med John, vakte naturligvis oppsikt i bygda, og den gjennomgripende krisen og fornyelsen han hadde opplevd i sitt trosliv, lutret ham til å bli et "kraftig middel til å virke på sine omgivelser", skriver Heggtveit. I personlige samtaler formante han folk til å omvende seg, slik at de også skulle få erfare den samme Guds nåde som han selv hadde opplevd. "I førstningen var jeg meget plaget av menneskefrykt og syntes det var best for meg å tale med noen få", forteller han. "Men da jeg ble mer bekreftet i sannheten, falt talen meg lettest når mange kom sammen. Ja, jeg hadde sådan følelse når jeg talte Guds ord, at jeg ofte ikke sanset hva jeg sa, men var liksom utenfor meg selv. Var det noen som motstod, da fikk jeg ofte overflødig å overbevise dem med."

Forkynnervirksomheten

John begynte å holde små oppbyggelsesmøter på plassene rundt Bjørge, og ganske snart ble det en underlig vekkelsens tid i Sørbygda, ikke minst blant ungdom. Hans store begavelse, faste overbevisning og dype åndelige erfaringer og innsikt gjorde ham vel skikket til å være en veileder for andre. "Dertil kom hans brennende kjærlighet til sine medmennesker og inderlige omsorg og virksomme, offervillige arbeid for deres timelige og evige vel", skriver Heggtveit. Hans samtidige har fortalt at han i sin personlige framtreden var beskjeden og ydmyk og forsiktig i sin framferd, "et lys og et eksempel for andre".

Etter hvert utvidet John virksomheten til å omfatte også bygdene utenfor hjembygda. I 1819 virket han først en tid i Fåberg, Gausdal og Ringebu, og senere i Ringsaker og Nes, Biri, Vardal og Toten. Overalt samlet han mye folk.

Sent på høsten i 1819 reiste John på besøk til Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt i daværende Aker. John hadde skrevet til Hauge og fortalt at han hadde ferdig manuskriptet til "Sandheds Stadfæstelse", og nå ville han gjerne at Hauge skulle lese skriftet før det ble trykt. I et hjertelig brev ønsker Hauge ham velkommen, samtidig som han finner grunn til å formane John om å "vokte seg for den farlige hovmod, den elendige lunkenhet og den skadelige frykt, da vi er overbevist om at vår Herre er streng over dem han har betrodd pundet".

Det eneste kjente originalportrettet av Hans Nielsen Hauge. Trolig malt i København i året 1800. Ukjent kunstner.

I god tid før jul i 1819 er John på plass hos Hauge på Bredtvedt, der de sammen går igjennom manuskriptet John hadde forfattet. De kom ganske sikkert godt overens og Hauge hadde neppe mye å innvende på manuskriptet ettersom det ble trykt kort tid etter. Hauge hadde for øvrig selv bare to år tidligere gitt ut det selvbiografiske verket "Om Religiøse Følelser og deres Værd", som vi har sett at John hadde lest. Vi skal vel ikke se bort i fra at selv om lesningen av denne boka ikke beroliget John så mye i hans eget åndelige strev, kan den nok ha vært en inspirasjon for ham når han selv skulle skrive om sin kamp. Men selv om John ganske sikkert var påvirket av Hauge, var han i likhet med mange andre av Hauges venner preget av en selvstendighet som hadde sin ”dypeste grunn i den åndelige edruelighet som aldri tillot dem å tilegne seg åndelige standpunkter før de virkelig hadde levd seg fram til dem”, skriver biskop A. Chr. Bang i sin Haugebiografi.

Etter besøket hos Hauge dro John til Drammen og bygdene der omkring og holdt møter. I dette området hadde Hauge mange tilhengere og Hauge fikk satt i gang industribedrifter som fikk stor betydning i årtier framover. I Drammen finner vi bl a Tollef Olsen Bache, som var en begavet lensmann fra Numedal, men som på Hauges råd hadde slått seg ned i Drammen, der han hadde stor framgang som forretningsmann. Vi kan nok regne med som ganske sikkert at John hadde møter hos Bache.

På hjemveien var han sannsynligvis innom Bredtvedt igjen og feiret jul hos Hauge. Vinteren 1820 var han tilbake igjen og holdt møter i området rundt Bredtvedt, i Drammen, Eikerbygdene og i Kongsbergområdet. I påsken året etter vet vi at han virket bl a i Ringebu sammen med Jens Johnsgård og senere samme år i Aurdal i Valdres. I likhet med Hauge skrev han ofte brev til sine venner på steder han hadde besøkt, der han gav oppmuntring og veiledning.

Hauges formanende ord til John om ikke å bli hovmodig baserte seg nok på den erfaring som er velkjent også i dag at alle som stiller seg foran en forsamling og lykkes godt i formidlingen av sitt budskap, står i fare for å utvikle for høye tanker om seg selv. Det gjelder selvsagt også predikanter. Når det gjelder John, ser det ut til at han var oppmerksom på faren. I sluttordet i sitt selvbiografiske skrift, som han skrev allerede i 1819, reflekterer han både over dette spørsmålet og andre krevende sider ved å være forkynner generelt og ved sin egen personlighet spesielt:

"Mine følelser har for det meste vært så oppflammende at jeg undertiden har måttet erkjenne i mitt hjerte for Gud at jeg ikke har krefter til å bære sådanne (åndelige) forlovelses dager. Og når han har unndratt seg, da har jeg også villet gå frem etter min overbevisning og være fornøyd med Guds vilje, for jeg har erfart at jeg ikke har hatt krefter til å bære de gode dager for min naturs fordervelse. Slik har Gud handlet med mitt hjerte til denne tid. Om han heretter behager å dra utenlands, så vil jeg ved hans nåde være fornøyd med å tjene ham i oppriktighet hvorledes han enn vil føre meg gjennom tiden. De ord ligger meg på hjertet: Den som meget forlates, skal meget elske. Dette må jeg anvende på meg og ber hjertelig at Herren vil bevare meg i sannhet, så jeg kan komme fra en klarhet i en annen, inntil mitt siste åndedrett. Det skje!"

Kritikk av Vis-Knut

Sitt váre og følsomme sinn til tross, i skriftet som han ga ut i 1920 viste han også fram noen skarpe klør. I den siste delen av sitt skrift "Sandheds Stadfæstelse" polemiserer han mot Knut Rasmusson Nordgarden, eller Vis-Knut, som han gjerne ble kalt. Knut led av epilepsi (fallesyken) og under sine epileptiske henrykkelsesanfall hørte han himmelske stemmer og musikk som fortalte ham hvordan han burde leve. Stemmene fortalte ham at han skulle reise rundt å formane folk til å vende seg bort fra sin synd, og at han hadde evnen til å lindre folks fysiske og psykiske smerter og lidelser. Knut reiste rundt og gjorde mye godt, bl a helbredet han folk ved håndspåleggelse. Bjørnstjerne Bjørnson, som i 1878 utga et lite skrift om Vis-Knut, karakteriserte ham i et brev til Georg Brandes som "et magnetisk fenomen i stor stil". Blant prestene ble han oppfattet som en svermer. I 1827 ble han dømt for kvakksalveri, selv om det i dommen het at han ikke hadde bedragerske hensikter eller at han hadde voldt noen skade.

Haugianernes kritikk av Vis-Knut skjedde ikke minst på læremessig grunnlag. Hans Nielsen Hauge skrev flere brev til Knut. Han hadde til å begynne med en positiv oppfatning av Knut som en "god mann", men forandret oppfatning. Kritikken mot Knut gikk på at hans forkynnelse var ensidig konsentrert om å holde seg borte fra synd og laster. Ifølge haugianerne var det ikke nok, folk måtte omvende seg og bli født på ny. Videre anklaget de ham bl a for å benekte menneskets frie vilje når han hevdet at han i likhet med profetene i Det gamle testamente ble drevet mot sin egen vilje. De kritiserte ham også for at han ikke ville arbeide og for usedelig atferd overfor kvinner.

Folkeminnesamleren Johannes Skar, som gjorde en omfattende studie av Vis-Knuts virke, kan forstås slik at han mener John Eriksen Bjørge bidro til Hauges negative holdning til Vis-Knut. Skar viser til at Hauge skrev sitt første kritiske brev til Vis-Knut kort tid etter at John hadde besøkt Hauge på Bredtvedt og gjennomgått manuskriptet til hans skrift. Hauge hadde aldri møtt Vis-Knut. John derimot, hadde samtalt med ham, og i sitt skrift tar han et skarpt oppgjør med ekstatikeren fra Svatsum. Johns hensikt er å beskrive Knuts liv og lære "samt det Væsen hans ivrigste Forvarere udviser". Han mener dette er nødvendig fordi Knut og hans forsvarere gjør seg skyld i feiloppfatninger om det John selv og hans trosfeller står for. Han gjør ikke dette for å forfølge Knut, skriver han, men mener det er alle kristnes plikt å opplyse og lede sine medmennesker til det gode og motstå det onde.

Avskjeden med Hauge

John hadde ingen sterk helse. De store påkjenningene i ungdomsårene og den rastløse, intense forkynnervirksomheten hadde tatt på. Han gikk ofte våt på beina og frøs mye. Utover i 1821 begynte han å kjenne seg trøtt og hostet mye. Vinteren 1822 oppsøkte han lege, som konstaterte at han hadde fått tæring (tuberkolose). I et brev til Hauge 7. mars 1822 forteller han at det bar mot slutten og at han nå har fått tid til å tenke igjennom ulike ting som han tidligere ikke har vært oppmerksom på hos seg selv. "Jeg har ikke våget som jeg skulle", skriver han, "egen ære og hovmod har ofte satt skygge for lyset". Han skriver at nå orker han ikke mer, og så tar han farvel og takker Hauge, hans kone og øvrige husfolk for den godhet de har vist ham og for at Hauge har vært et middel til hans "sjels foredling".

John hadde allerede før dette avskjedsbrevet skrevet om sin sykdom i et brev til Hauge, og to dager før Johns avskjedsbrev tok Hauge farvel med John i et brev datert 5. mars 1822. Hauge skriver at det var tungt å måtte erkjenne at John skulle gå bort i sine beste år og ikke lenger skulle kunne virke med sine særdeles gode gaver til menneskers salighet og at han selv, som var et svakt menneske, skulle overleve ham. Så oppmuntrer Hauge ham om ikke å fortvile "når angst og tvil møter din sjel" og at han ikke måtte være redd når han tenker på sine feiltrinn og sin synd, men at han måtte sette sin lit til Guds barmhjertighet. Hans Nielsen

Hauge avslutter sitt siste brev til sin unge venn slik:

"Skulle disse ord være de siste jeg skriver til deg, da sier jeg deg herved hjertelig takk for hvert ord og hvert trinn du har trådt, for å delta i vårt felles arbeide for menneskenes salighet. Lev vel, broder! Lev evig vel, det ønsker din medtjener i vår Herres Jesu nåde. Amen."

Den siste tiden

Så lenge John var sterk nok til det, gikk han rundt i bygda og for å besøke venner og si farvel. Heggtveit forteller, med kirkesanger Arne Arnesen som kilde, at han gikk fra Sørbygda og helt til Mælum, for å ta farvel med sine gode venner, haugianerne Anne og Marit Mælum. Marit ble så betatt av hans "lærerike og fengslende, åndelige tale" at hun fulgte ham flere kilometer på tilbakeveien, inntil John måtte minne henne om at hun gikk fra "den vesle i vuggen".

Han gikk også til Marit og Kristen på Sygard Bryn, som også var et samlingssted for haugianere. Der ble han liggende i to uker. Tilbake til Bjørge igjen ble han sengeliggende for godt. Stemoren pleide ham på best mulig måte. Mange besøkte ham på hans dødsleie, og mange møtte opp for å våke. Det siste som ble hørt fra hans munn, var da han med hviskende stemme siterte tredje vers av Bartholomæus Ringwalds salme "Gud Hellig Ånd, i tro oss lær":

"Når liv og ånde vil forgå i dødens bitre stunde. O at vi da din virkning så i hjertet føle kunne. At vi vår sjel med god forstand befale må i Jesu hånd til evig ro å gjemmes!"

Så sovnet han stille inn 5. juni 1822, ennå ikke fylt 27 år. En av dem som vare til stede da han døde, var Kirsti Gillebo. På hjemveien gikk hun innom Bryn og fortalte om Johns bortgang. Beveget la hun til: "Jeg har benyttet meg for lite av Johns arbeide blant oss."

En stor folkemengde fulgte John til graven. Sokneprest Peder Dybdahl, som noen år tidligere hadde vært aktiv i forfølgelsen av haugianerne, talte ved graven og sa bl a at han alltid hadde aktet og elsket John Eriksen Bjørge, som han karakteriserte som en "trofast kirkegjenger som satte det kirkelige embete høyt", og som var "en kjærlighetsfull og fredsstiftende ung mann".

Kilder

Bang, A. Chr. Hans Nielsen Hauge og hans samtid. 3. oppl. Kristiania 1874/1910.

Bjørge, John Erichsen: Sandheds Stadfæstelse, hvorved Syndens Menneske bliver aabenbaret og Guds Kjærlighed bekreftet. Christiania 1820.

Brev frå Hans Nielsen Hauge, ved Ingolf Kvamen. Bind II. Lutherstiftelsen.Oslo 1972.

Heggtveit, H. G. Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Første Bind. Christiania 1905-1911.

Heggtveit, H. G. Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Andet Bind, Første Afdeling. Christiania 1912–20.

Ile, Tor. Bygdabok for Øyer. Bind 3. 1968.

Ile, Tor. Jon Eriksen Bjørge. Hans Nielsen Hauges venn. Årbok for Gudbrandsdalen, 1940.

Kirkebøker for Øyer og Tretten. (ØKB)

Skar, Johannes. Knut Rasmusson Nordgarden eller Visknut. 2. utg. Samlaget 1898.

Svendsen, Sigrid. Billeder fra Hauges tid. Oslo 1934.

Wefring, Mads I. Minder fra mit reiseliv. Med nogle biografiske optegnelser fra hans senere liv. Ved Th. Ording. Kristiania 1867.