Oddbjørn Evenshaugs blogg

Oslo-lekene i 1952

2012-02-14T20:41:00.000+01:00

I dag er det 60 år siden de 6. olympiske vinterleker ble åpnet i Oslo. Prinsesse Ragnhild åpnet lekene under en seremoni på Bislett. I alt samlet lekene 694 deltakere fra 30 nasjoner. Tyskland og Japan deltok i OL for første gang siden 2.verdenskrig, men bare 3 østeuropeiske land var med: Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. De norske arrangørene ønsket ikke at to tyske ledere som også var ledere under OL i Berlin i 1936, skulle komme, men måtte bøye seg etter press fra IOC. De to tyskerne løste saken selv ved å bli hjemme.

Publikumsmessig ble lekene en kjempesuksess med over 500.000 betalende tilskuere. Det var nesten ti ganger så mange som under lekene i St. Moritz fire år før. Verken før eller senere har det vært så mange på et hopprenn i Holmenkollen.

Jeg husker det hele som om det skulle ha vært i går. Landsfolkeskolen den gang var så viselig ordnet at vi gikk hver annen dag på skolen. Det ga rikelig anledning til å sitte klistret til radioen og følge overføringene fra øvelsene. Tror jeg fortsatt kan nevne navnet på de fleste medaljevinnerne. Norge fikk mange og ble beste nasjon med 7 gull og i alt 16 medaljer, USA på annen plass med 4 gull og 11 medaljer. Katastrofalt dårlig resultat for svenskene, som i St. Moritz toppet medaljestatistikken sammen med Norge, men denne gangen måtte nøye seg med fire bronsemedaljer og 10. plass blant nasjonene.

Hjallis var selvfølgelig det store navnet med sine tre gull. Vi gutta på Lillehammer syntes liksom vi kjente ham. Hjallis lå mye på Lillehammer og trente, og han var ikke for stor til å gi oss smågutta litt instruksjon. Skigullet til Brenden, Slåttvik, som nylig hadde flyttet til Lillehammer, og fremfor alt gull og sølv til Bergmann og Falkanger i hopp var også helt utrolig stort. Jeg glemmer heller ikke Stein Eriksens fabelaktige gull i storslalom.

Etter Oslo-lekene ble aktiviteten i slalomløypene og hoppbakkene i Lysgårdsbakken enda mer populært enn det hadde vært. Vi bodde nærmest der oppe i vintermånedene. Lite drømte jeg vel den gangen om at den utrolige opplevelsen med dobbelt norsk i OL-hopp skulle gjenoppleves, denne gangen «live». Hvorhen? Jo, nettopp i Lysgårdsbakken 42 år senere! Av alt jeg har opplevd på en idrettsarena kan ingen ting måle seg den opplevelsen!

En rådmanns lovstridige anbefalinger

2012-02-11T17:15:00.001+01:00

Drammen er en by med en stor andel innvandrere, og byen har fått mye ros for at den har taklet integreringsutordringene ganske bra. Men når det gjelder spørsmålet om livssyn og religion, har man verken i pedagogikken eller politikken hatt en like heldig hånd med utfordringene. Et par skoleepisoder som røper stor svikt i vurderingsevnen, har vakt nasjonal oppsikt. Da elever ved en av byens barneskoler sist jul skulle ha en juleavslutning, ble barna nektet å ha på seg nisselue med den begrunnelse at man måtte ta hensyn til alle med en annen kultur og tro. Ikke bare det, da lærerne ønsket velkommen, ble det sagt klart ifra at det fra nå av ikke lenger kunne kalles en juleavslutning – det skulle hete "vintermarkering". Rimeligvis reagerte både foreldre og lærere, og skolens rektor møtte massiv kritikk.

For noen år siden ble en annen barneskole i Drammen nasjonalt kjent fordi noen klasser ved skolen ble nektet av skolens rektor å se et julespill i en lokal kirke i skolens nærområde. Julespillet var en mangeårig tradisjon og av høy kvalitet. En foreldre-aktivist full av fordommer overfor kristne trossamfunn klarte gjennom en krass e-post å skremme rektor nok til at rektor avlyste elevenes besøk i kirken. Det hjalp ikke at flere av elevene ved skolen var med i julespillet, heller ikke at Foreldreutvalget ved skolen mente elevene burde få se det eller at elevene hadde gledet seg. Rektors offisielle begrunnelse var syltynn, hun hadde ikke informert foreldrene godt nok om julespillet, hevdet hun.

Nå er det Drammens rådmann og politikere som dummer seg ut. I et høringsnotat om kommunens forhold til kirken og ulike tros- og livssynssamfunn, foreslår rådmannen bl a at kommunen tar over ansvaret for gravferdsforvaltningen og drift av gravplasser og krematorium, at kommunens ansvar for å skaffe og drifte presteboliger avvikles, at det ikke legges opp til særbehandling av Den norske kirke i de politiske organenes budsjettbehandling, at Den norske kirke får "tilskudd pr medlem", at en bør sikte på å redusere antall kirkebygg i byen og vurdere sambruk av bygninger med andre tros- og livssynssamfunn, m.m. Rådmannen legger fram sitt høringsnotat uten overhode å konferere med Kirkelig fellesråd i byen, og en bystyrekomité sender uten videre notatet ut til høring.

Tidligere ekspedisjonssjef i Kirkeavdelingen i departementet, Ole Herman Fisknes, som kanskje er vår fremste ekspert på kirkejuss, legger ikke fingrene i mellom i sin karakteristikk av rådmannens forslag. "Det er ille at en rådmann begår så grove, juridiske tabber. Det tyder på total svikt i forståelsen av norsk lov", sier han i et intervju i Vårt Land. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på alle de misforståelsene notatet bygger på, går en representant for rådmannen går likevel i helforsvar for tabbene. Det er uforståelig, like uforståelig som at bystyrekomitéen sender notatet uendret ut til høring. Jeg tviler på at noe lignende ville skjedd på et annet saksområde.

I en artikkel i Drammens Tidende i dag (bare i papirutgaven) påviser prosten i byen, Øystein Magelsen punkt for punkt alle misforståelsene, og avslutter artikkelen med et hjertesukk, som en bare kan slutte seg til: "Jeg gleder meg til den dagen vår folkekirke ikke er i hendene på kunnskapsløse kommunale byråkrater og lokalpolitikeres forgodtbefinnende."

Et tap for politikken?

2012-02-08T16:19:00.006+01:00

Ytterligere en alvorlig sex-sak i det politiske miljøet. Denne gangen i Venstre. Partiets nestleder er siktet for voldtekt. Det er nesten så man ikke kan tro hva en leser og hører. Men situasjonen er egentlig så alt for godt kjent. Et politisk møte avsluttes med fest, der alkohol er en del av "festen". En mann med makt bruker sin posisjon til å gå til sengs med ei ung jente, som til og med skal ha vært alkoholpåvirket etter at nestlederen selv angivelig skal ha skjenket henne. Ikke uventet benekter nestlederen at det var voldtekt og hevder at det hele skjedde frivillig fra jentas side.

Hva som har skjedd, blir det opp til retten å avgjøre. Men hvis saken kommer så langt som til domstolen, blir jeg ikke overasket om mannen blir dømt i tingretten og frikjent etter anke til lagmannsretten. Der sitter det som kjent en legmannsjury, som svært ofte frikjenner menn som har anket voldtektsdom i lavere rett.

Nestlederen har erkjent at han hadde seksuelt samleie med jenta, og det er faktisk ille nok. Det dreier seg om en tenåring, og en mann som er mye eldre, og som misbruker grovt den makt som posisjonen og situasjonen gir ham. Saken er så enkel at slik oppfører ikke en ansvarlig leder seg. Venstres leder Trine Skei Grande treffer helt presist når hun karakteriserer sin nestleders handling som et grovt tillitsbrudd som partiet naturligvis ikke kan leve med. Unge Venstre-lederen sier det samme.

I motsetning til hva vi har sett av Frp i lignende saker, har Venstre som parti opptrådt eksemplarisk i denne saken, selv om det kan hevdes at partiet ikke har gjort annet enn det som burde være en selvfølge i en slik situasjon. Etter det jeg kan se har partiet ikke forsøkt å skjule noe og har sørget for legehjelp, juridisk hjelp og medmenneskelig omsorg for jenta. Så får vi tro at de også makter den krevende oppgaven å ta hånd om den mannen som ved sin handling har ødelagt mye både for seg selv og for mange andre.

Saken reiser spørsmålet om hva slags kultur man har i politiske partier hvor slike ting kan skje. Det kan også være grunn til å spørre hvor ansvarlig det er av politiske partier å holde alkoholkranene åpne på partiarrangementer som også inkluderer tenåringer. På bakgrunn av hvor høyt og vakkert det snakkes om hvor viktig det er at ungdom engasjerer seg i politisk arbeid, blir det et paradoks at de unge selv så vel som foreldre kan ha grunn til å frykte de politiske miljøene på grunn av uansvarlige ledere.

Komiker og Venstrepolitiker Per Inge Torkelsen karakteriserer nestlederens avgang som "et tap for politikken". En underlig kommentar. Det er faktisk ikke et hendelig uhell eller en tilfeldig ulykke som har skjedd,men en bevisst handling fra en voksen person i en viktig lederstilling. At en mann som ikke har bedre vurderingsevne og ikke er i stand til å utvise større ansvar forsvinner fra det politiske lederskapet, kan neppe sies å være noe tap for politikken. Snarere tvert imot.

Oppdatering: Kanskje har ikke Venstre vært så flinke likevel? VG kan fortelle at Venstre ble varslet om ufin oppførsel fra nestlederens side allerede før jul uten at man foretok seg noe. Også for noen år siden skal det ha vært en tilsvarende episode som fikk en ung kvinne til å forlate partiet.

Nyansepartier

2012-02-07T11:24:00.001+01:00

Så ser vi igjen et forsøk på å lage et nytt kristelig parti. Denne gangen er navnet "De kristne". Partiet ble startet i 2011 protest mot at KrF fjernet bekjennelsesparagrafen, og hadde en viss lokal suksess i Bømlo ved kommunevalget. Der ble resultatet 6,6 prosent av stemmene og to mandater i kommunestyret. En representant for partiet, fotballagenten Terje Simonsen, uttalte da at det ikke var tilfeldig at det nye partiet begynte nettopp i denne vestlandskommunen. "På Bømlo har vi en historikk som går fra starten for kristningen av landet med Olav Tryggvason. Nå er det på tide å restarte kristenretten fra der den begynte", sa han. Uttalelsen er avslørende for tenkningen. Partiet bygger på den oppfatning at Norge i det 21. hundreåret skal kristnes gjennom politisk arbeid og lovbestemmelser.

Det sier også noe om det nye partiets forståelse av politisk arbeid når en annen representant for partiet stiller seg uforstående til at ikke Krf umiddelbart vil samarbeide med dem. Han vet ikke hvorfor, sa han etter kommunevalget i fjor. "De føler vel vi er blitt konkurrenter. Men det er ikke slik vi ser det." – Ikke det? Hvorfor i all verden lager man da partiet?

Spørsmålet er desto mer relevant på bakgrunn av det faktum at Simonsen beskriver forskjellen mellom Krf og "De kristne" som "nyanseforskjeller". Partiprogrammet som nå skal utarbeides, vil nok ikke ha de store avvikene fra et Krf-program, sier han til Vårt Land. Svaret understreker bare berettigelsen i å spørre: Hva er hensikten?

Vel, det er fritt for alle i vårt samfunn til å starte nye politiske partier. Men den oppsplittingen som starten av et nytt kristelig parti innebærer, vil etter alt å dømme bare føre til at arbeidet for en politikk som bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærlighetsbudet og forvalteransvaret, blir svekket. Krf kjemper for å holde seg over sperregrensen. Det er lite som tyder på at et nytt parti med den profilen det her er atle om, vil kunne gjøre det bedre. Tvert imot. Vi har mer enn nok erfaring fra tidligere forsøk i samme retning til å se at det nye partiet på landsbasis bare vil bli et desimalparti, som Vårt Lands kommentator, Per Anders Hoel, kaller det. Det siste forsøket, Kristent Samlingsparti, fikk kun 0,2 % av stemmene ved forrige stortingsvalg, altså milevidt fra sperregrensen på 4 % og totalt bortkastede stemmer.

Hoel viser til valgforsker Bernt Aardal som har minnet om at partidannelse er en mye vanskeligere oppgave enn ildsjelene tror. Gruppen av frustrerte, kristne velgere er ingen stor, ukjent velgerreserve, sier Aardal. Forskningen viser at det her dreier seg om en gruppe velgere som allerede er relativt sterkt politisk aktive i allerede etablerte partier. Hvilken sjanser "De kristne" så skulle ha utenfor dette velgersegmentet, er vanskelig å se. Partiet kan i beste/verste fall ødelegge for Krf i den forstand at Krf mister et utsatt mandat eller to til et helt annet parti. For et lite parti som Krf er det naturligvis ille nok. Men utover det tror jeg man kan være rimelig sikker på at Visjon Norge-sjefen, Jan Hanvolds spådom om at "De kristne" vil skape et politisk jordskjelv, danke ut Krf og være i regjering om to år, ikke er noe annet enn en meget dårlig politisk analyse.

Lundby utfordrer Lindø

2012-02-02T15:56:00.005+01:00

Svein Arne Lindø ble valgt til leder av Kirkerådet på Kirkemøtet i november 2010 etter et uhyre jevnt valg. Ikke uventet stiller Lindø opp til gjenvalg på Kirkemøtet i april. Halvannet år er en kort periode i et tillitsverv som dette. For kontinuitetens skyld burde fire år være et minimum. Tre av de fire første kirkerådslederne hadde ledervervet i åtte år. Etter 1998 har ingen hatt vervet i mer enn fire år.

Gjenvalg etter to år har derfor nærmest vært oppfattet som en formalitet. Ikke desto mindre kan ledervalget i april bli spennende. Svein Arne Lindø utfordres av Knut Lundby, som Kirkemøtets nominasjonskomite foreslår som motkandidat. Knut Lundby er en meget godt kvalifisert kandidat til lederoppgaven i Kirkerådet, er meget godt kjent i kirken og sterkt motivert for oppgaven. Han har lang erfaring fra bispedømmeråd, der han også har vært leder og fra Kirkemøtet, ved siden av flere andre kirkelige tillitsverv. Han kjenner også kirken godt fra sin religionsosiologiske forskning.

Svein Arne Lindø har holdt en forholdsvis lav profil som Kirkerådsleder og mange vil nok mene at han har vært noe anonym. Jeg ser ikke bort i fra at det vil være noen på Kirkemøtet som ønsker en leder som er mer til stede, og som derfor vil satse på Knut Lundby. Kirkemøtet har tidligere vist at det er i stand til å «kaste» en Kirkerådsleder som søker gjenvalg. Det skjedde i 2002, da Kirkemøtet ikke gjenvalgte sittende leder. Da hadde riktignok lederen sittet i fire år. Lindø har som nevnt bare halvannet år bak seg. Å «kaste» en leder etter så kort tid ville unektelig være ganske dramatisk.

Kunstnerisk gaveproblem

2012-01-31T11:46:00.001+01:00

En anonym giver har tilbudt 56 norske kommuner et minnesmerke etter fjorårets terrortragedie. Kunstneren Nico Widerberg har laget en skulptur som vil bestå av en 2,2 m høy granittblokk gjennomboret av en kvinne- og en mannssilhuett. Ifølge kunstneren forteller silhuettene om hvordan hver eneste en av oss setter spor, og hvordan de omkomne alltid vil være med oss videre. Widerberg forteller at han selv ikke tjener noe på arbeidet. I en så spesiell situasjon for landet vårt, tror jeg alle har tenkt på hvordan de vil bidra, sier han, og dette er hans bidrag.

Tiltaket har skapt protester, bl a fra Norsk Billedhoggerforening, som mener prosessen rundt minnesmerket er udemokratisk. Lederen i foreningen mener vi må få flere innspill og ideer om hva slags kunst det bør være og ikke minst hva den skal uttrykke. Her har man hoppet bukk over alle offentlige prosesser, sier han til NRK. Lederen har ikke tatt seg bryet med å snakke med Widerberg om saken. Andre hevder det er udemokratisk at rike mennesker kan bestemme hvordan våre fellesrom skal se ut, det oppfattes som galt at giveren er anonym, og det kritiseres at kommunene som hittil har tatt i mot minnesmerket, har ikke nedsatt sakkyndige komiteer.

Noen av argumentene kan ha noe for seg, andre ligger farlig nær surmaget kritikk. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at man her slår seg litt på munnen. Stadig hører man at rike mennesker burde gi mer av sin overflod, gjerne til kunst. Når en slik person så melder seg på banen, blir det likevel galt. Og hvorfor kan ikke en giver få være anonym? Han/hun kan ha aktverdige grunner for sin anonymitet, og det er lite grunnlag for å insinuere det motsatte. Giveren er kjent for Kommunenes Sentralforbund. Jeg vil tro de ikke er helt blottet for vurderingsevne der i gården heller. KS forsikrer at giveren på ingen måte er kontroversiell. Etter min mening blir det også noe søkt når en kulturkommentator i Aftenposten bruker Stoltenbergs appell om mer åpenhet som argument mot giverens anonymitet. For øvrig kan det være grunn til å minne om at det allerede er bestemt at det skal reises to nasjonale monumenter etter 22. juli, ett ved Utøya og ett i Oslo. Åse Kleveland leder arbeidet, som helt sikkert vil foregå på vanlig vis.

Udemokratisk? Kritikerne synes å se bort i fra at kommunene står helt fritt med hensyn til om de vil ta imot gaven. Ingen tvinger dem. Så langt har visstnok åtte kommuner takket ja, og mange andre har signalisert at de er positive til tiltaket. Også i kommunene sitter det rimelig fornuftige folk, noe enkelte forståsegpåere ikke ser ut til å ha fått helt med seg. Minst like viktig: Nasjonal støttegruppe etter 22. juli og AUF har fått seg present initiativet og en skisse av kunstverket, er seg positive og støtter prosjektet.

Også rause givere og glade mottakere av gaver skal tåle en debatt, og akkurat i denne saken stod man seg kanskje på å ta det litt med ro. Det har ingen bråhast når det gjelder minnesmerker. - Men det går kanskje an å møte et flott og generøst initiativ med noe mer positiv holdning og med litt mer tillit til at både demokratisk tenkning og kunstnerisk vett er rimelig spredt fordelt i mellom oss.

Bra, Holmås

2012-01-20T12:48:00.000+01:00

Etter at tre stortingsrepresentanter fra SV med parlamentarisk leder i spissen i forrige uke gikk ut og støttet forslaget om ultralyd i uke 11-13 for de gravide som ønsket det, regnet jeg med at SV også i dette viktige verdispørsmålet ville falle ned på et beklagelig standpunkt. Men etter at partilederkandidat Heikki Holmås i Vårt Land i dag signaliserer at han er går for å beholde dagens ordning, kan en kanskje håpe at SV vil slå følge med Sp og gå imot Ap i dette spørsmålet. Tidligere SV-statsråd Helen Bjørnøy har også tatt klart avstand fra forslaget om tidlig rutinemessig ultralyd. Hun mener en slik praksis vil svekke synet på menneskets ukrenkelige verdi. «Vi må ikke sortere ut mennesker vi kanskje mest av alt er redde for å føde, fordi vi ikke kjenner dem», skriver Bjørnøy på Verdidebatt.no. (Les for øvrig også Eskil Skjeldals artikkel på Verdidebatt.no.)

Holmås er med rette bekymret for signalene som en ordning rutinemessig tidlig ultralyd, som stort sett bare avdekker Downs syndrom, sender til befolkningen. Han mener det er ekstremt viktig at vi har lover og regler som signaliserer at alle er like mye verdt, hvis det glipper, gjør vi noe med menneskeverdet, sier han. Det er lite eller ingen medisinsk gevinst av tidlig ultralyd. I likhet med mange andre motstandere av forslaget peker også Holmås på at det må være mye bedre å bruke ressursene på å sikre gode tilbud til familier som har barn med Downs syndrom.

Tilhengerne av forslaget om tidlig ultralyd liker ikke at ordningen blir satt i sammenheng med begrepet «sorteringssamfunnet». Sortering er ikke målet, blir det sagt. Nei, det er det nok ikke. Men sortering er utvilsomt en konsekvens av ordningen. Det viser utviklingen av Danmark med all ønskelig tydelighet. Der har tallet på barn med kromosomfeil gått dramatisk ned etter at landet innførte tidlig ultralyd. Det er uforståelig at det går an å se bort fra så klare fakta.

Det skal bli spennende å se hvilket standpunkt SVs landsstyre havner på. En kan jo håpe at Holmås når fram, men jeg har nok mine tvil, dessverre.

PST-sjefens siste tabbe

2012-01-19T14:23:00.007+01:00

Det gikk vel som det måtte gå. Etter å ha ligget tynt an i flere måneder på grunn av flere uheldige uttalelser etter 22. juli, var det «game over» i går kveld for PST-sjefen Janne Kristiansen. Under høringen i Stortinget i går kveld kom hun i skade for å røpe informasjon om norsk etterretning i Pakistan. Det hun konkret sa, var at norsk etterretningstjeneste har representanter i Pakistan og at PST samarbeider via E-tjenesten om dette landet.

Uttalelsen var ikke mer oppsiktsvekkende enn at knapt noen av stortingsrepresentantene som var til stede under høringen, oppfattet at hun ga informasjon hun ikke skulle røpe. Alle vet at også Norge driver med hemmelig etterretningsvirksomhet i andre land. De fleste land gjør det. Men poenget er at dette er hemmelig, og da snakker selvsagt ikke en PST-sjef slik. En svensk terrorekspert sier til Aftenposten at det er helt ubegripelig at en sjef for en sikkerhetstjeneste kan gå i denne fella og uttale seg på denne måten. Dette blir karakterisert som en kardinalfeil i etterretningssammenheng. Selv om Dagbladet kan fortelle at enkelte ansatte i PST gråt da Kristiansen tok farvel i formiddag, tror jeg det var minst like mange som var glade for at hun går av. Misnøyen har visstnok være stor, og det er neppe noe dårlig tips at det er stor glede i Forsvarets etterretningstjeneste over at Kristiansen nå er ferdig som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste.

Justisminister Grete Faremo slår fast at det ikke er konstatert at Janne Kristiansen har gjort seg skyld i lovbrudd, men at det dreier seg om et mulig taushetsbrudd. Ikke desto mindre har Spesialenheten for politisaker innledet etterforskning for å finne ut om Janne Kristiansen har begått en straffbar handling. At pakistanske myndigheter kaller Norges ambassadør inn for å forklare seg om PST-sjefens uttalelser, overrasker mindre. Man frykter også at hackere med politisk budskap kan ha blitt så provosert av hennes uttalelser at de vil gå til angrep på norske bedrifter og offentlige etater.

Uansett, Janne Kristiansen har nå bevist til fulle at hun ikke er den viktige oppgaven som PST-sjef voksen. Derfor falt det nok ikke vanskelig for justisminister Faremo å imøtekomme PST-sjefens ønske om fratredelse, da Kristiansen sent i går kveld ba om å få gå av. Det er ikke spesielt gunstig å skifte PST-sjef akkurat nå, men det var selvsagt ingen vei utenom for justisministeren. Tabbekvoten var brukt opp. Faremo må nå sette fullt fart i arbeidet med å finne en ny PST-sjef, forhåpentligvis en bedre kvalifisert person denne gangen.

Jødenes sikkerhet

2012-01-18T09:46:00.002+01:00

Det er en skam for vårt land at de mosaiske trossamfunnene i Norge mister medlemmer fordi mennesker ikke tør å gjøre seg synlige som jøder i vårt land. Vårt Land kan i dag fortelle at de mosaiske trossamfunnene har mistet nesten en femdel av sine medlemmer de siste ti årene. Det kan være mange årsaker til dette, og forstander Ervin Kohn oppgir selv mange grunner til medlemstapet. Men at frykt for å gjøre seg synlig som jøde er en av grunnene, er overhode ikke akseptabelt.

Ervin Kohn forteller at den mosaiske menigheten i Oslo av sikkerhetsgrunner nå bruker nær halvparten av sine medlemsinntekter på adgangskontroll. Han har søkt Justisdepartementet om økonomisk støtte til egen sikkerhet, men fått avslag to ganger. Nå prøver han igjen.

Det burde ikke være vanskelig for departementet å innvilge en slik søknad. Det skulle bare mangle. Dette desto mer som vi i Norge har en historie det er liten grunn til å være stolt av, noe preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, peker på. Det er nok å minne om Grunnloven av 1814 og det som skjedde ved deportasjonen av jøder under 2. verdenskrig.

Regjerer SV seg til døde?

2012-01-12T11:16:00.005+01:00

Katastrofetallene på meningsmålingene bare fortsetter for SV. På NRKs partibarometer for januar er partiet nede i en oppslutning på bare 3,5 prosent, altså godt under sperregrensen. Ved stortingsvalg ville resultatet gitt kun én representant på Stortinget, Kristin Halvorsen. Resultatet er desto mer alvorlig fordi resultatet går inn i en trend som ser ut til å vare ved og som viser seg på de mange forskjellige målingene. I løpet av fjoråret var partiet bare én måned oppe i et gjennomsnitt på over 6 prosent. I løpet av det siste halve året har partiet hatt en jevnt nedadgående tendens og de siste månedene har partiet ligget og vaket like over sperregrensen med flere enkeltmålinger på 3-tallet. NRKs politiske kommentator sier at SV har fått et taperstempel på seg, og det er ingenting som tyder på at de vil få noen rask oppsving. De kommer etter hans vurdering til å slite helt frem til valget.

SV-ledernes forklaring på den elendige oppslutningen er den samme som vi nå har hørt om igjen og om igjen. Partiet sliter med å få æren for den SV-politikken han mener regjeringen fører i mange saker, sierparlamentarisk leder Bård Vegar Solhjell. Æren er det en av regjeringspartnerne som stikker av med, hevder han.

Kanskje er forklaringen at velgerne faktisk ikke helt ser den store forskjellen? Kanskje burde SV bli tydeligere? Kanskje burde partiet si at nok er nok. Det kan virke som SV er i ferd med å regjere seg til døde. Slik SV - og for den saks skyld også Sp - står fram i praktisk regjeringspolitikk, er det vanskelig å se hvilken hensikt det skulle ha å stemme på disse partiene for velgere som ønsker at Stoltenberg skal fortsette. Både SVs og Sps profil er svekket, spesielt SVs, et parti som følger med på ferden endog i saker som går på partiets grunnleggende identitet, slik som utenrikspolitikken. I skolepolitikken har SV ønsket å framstå som selve skolepartiet, men har ført en skolepolitikk som ikke skiller seg mye fra Kristin Clemets politikk. Som finansminister snakket og handlet Kristin Halvorsen som en finansminister hvilket som helst annet parti, Frp muligens unntatt.

For noen år siden var det ikke måte på hvordan Kristin Halvorsen harselerte med Bondevikregjeringens bekjempelse av fattigdommen i Norge, eller rettere: det man mente var denne regjeringens manglende fattigdomspolitikk. Med rødgrønn regjering skulle det bli andre boller. SV tok kraftig i: "Ingen fattige i Norge etter 2009". SV hadde riktignok problemer med hvordan de skulle definere "fattigdom", og modererte seg noe, men det skulle i hvert fall bli færre fattige, uansett definisjon. Men det er knapt blitt færre i løpet av de årene de rødgrønne har sittet i regjering, og det begynner å bli noen år. Bondevik erkjente i sin tid at man burde ha gjort en bedre jobb på dette feltet. Jeg er redd de rødgrønne kommer til å måtte erkjenne det samme når de en gang er uten av regjeringskontorene.

Sorteringssamfunnet

2012-01-10T13:16:00.003+01:00

Mange er blitt sjokkert over opplysningen i VG om at det blant familier med indisk kulturbakgrunn her i Norge fødes langt færre jenter enn det som ville vært naturlig. Dette blir tolket slik at tidlig ultralyd og selvbestemt abort er de to virkemidlene som brukes for å unngå å få jentebarn. Nå viser det seg at situasjonen antagelig ikke er så dramatisk som VGs oppslag kan gi inntrykk av. VGs tall var fra 2005. I en artikkel i Aftenposten i dag blir det påvist at forskjellen i antall fødte norskindiske jentebarn og guttebarn er blitt vesentlig mindre i løpet av de siste årene.

Helseminister Anne-Grete Strøm Erichsen ga uttrykk for sjokk da VG konfronterte henne med tallene og varslet straks tiltak mot kjønnsselektiv abort. I Norge har vi et regelverk som skal sikre at ingen tar abort på bakgrunn av barnets kjønn.

Selv om altså tallene i VG kanskje ikke helt holder vann, er det likevel grunn til å stoppe opp og stille noen spørsmål ved helseministerens reaksjon. Hvorfor er ikke Strøm-Erichsen like sjokkert over selektiv abort ved Downs syndrom? Og som Erling Rimehaug spør i en artikkel på Verdidebatt i Vårt Land i dag: Hvis det ikke skal være tillatt å opplyse om kjønn ved tidlig ultralyd, hvorfor skal det være lov til å opplyse om Downs syndrom? Han fortsetter: Hvis myndighetene sier at det finnes grunner til abort som ikke er akseptable, så har man samtidig sagt noe om hva som er akseptabelt. For eksempel å velge bort barn som har Downs syndrom. Dersom man er bekymret for synet på jenters verdi, hvorfor ikke være like bekymret for synet på verdien til barn med ulike former for funksjonshemming?

I en kronikk Aftenposten i dag slår professor Ola Didrik Saugstad fast at debatten om sorteringssamfunnet angår alle, fordi sorteringen vil ramme alle. Han er kritisk til Aps forslag om rett til tidlig ultralyd, et tiltak som vil kunne føre til at mer enn 90 prosent av alle fostre med Downs syndrom blir abortert. Han betviler ikke at Anne-Grete Strøm-Erichsen er opptatt av menneskeverdet, skriver han, men ber henne stoppe opp og tenke på om hun skulle stå i en arvehygienisk tradisjon som har stått sterkt i vårt samfunn, ikke minst i Arbeiderpartiet, hvor det var viktig å hindre fødsel av individer med "uønskede" gener.

Saugstads artikkel anbefales. Legg for øvrig merke til bildet som illustrerer artikkelen i Aftenposten. Vi har sett det mange ganger før. Det må være ett av de mest talende bildene fra fjorårets politiske debatt. Vi ser den unge skuespilleren Marte Wexelsen Goksøyr, som selv har Downs, på en pressekonferanse i Stortingets vandrehall, og en statsminister som er totalt på defensiven i møte med trygge Martes sterke argumentasjon, og med kobbelet av journalister som intenst lyttende tilskuere. Sjelden har vi vel opplevd en at en statsminister er blitt satt så fullstendig til veggs.

Manglende dømmekraft

2012-01-08T19:57:00.005+01:00

Kritikken mot Roma-permisjonen til en toppleder i Helse Sør-Øst bare vokser. Direktør Bente Mikkelsen skal tilbringe det meste av det neste halvåret på et såkalt seniorkurs ved NATO Defence College i Roma. Forsvarsdepartementet skal betale kurset. Helse Sør-Øst skal betale bolig, kost og reise. I tillegg beholder hun sin faste lønn. Prisen er 350.000 kroner.

Helse Sør-Øst er i store vanskeligheter og går inn i kanskje sitt aller viktigste år. Ansatte i sykehussektoren er derfor kraftig provosert og tror knapt det de hører. Sykehusene står overfor krav om store innsparinger, så store at ansvarlige leger er alvorlig redde for at det kan gå utover kvaliteten i tilbudet til pasientene. Det vises også til at kursmidlene for de ansatte ved sykehusene Mikkelsen er sjef for, flere ganger er blitt skåret kraftig ned. Mange mener at Mikkelsen derfor burde ha gått foran med et godt eksempel. Det stilles også spørsmålstegn ved relevansen av innholdet i det kurset Mikkelsen skal følge i forhold til den oppgaven hun skal fylle som direktør for Helse Sør-Øst. På pensum står blant annet global sikkerhet, NATO før og nå, transatlantisk samarbeid og kriseledelse. Her må det vel helst være innenfor kriseledelse Mikkelsen vil ha noe å hente?

Styrelederen i Helse Sør-Øst RHF forsvarer permisjonen og mener kurset vil bidra til å dyktiggjøre Mikkelsen ytterligere for å lede arbeidet med å videreutvikle helseregionen. Tom Henri Hansen, foretakstillitsvalgt for Den norske legeforening i Vestre Viken, mener Bente Mikkelsens studieopphold sender uheldige signaler. Han synes Mikkelsens valg sier noe om tanker om egen storhet og liten evne til selvkritisk refleksjon. Også politikere er sterkt kritiske og mener at permisjonen bør revurderes.

Selvsagt er det viktig at også ledere får anledning til å utvikle sin kompetanse. Jeg tviler ikke på at kurset i Roma kan være interessant – og utvilsomt prestisjegivende. Men jeg tror redaktør i ukeavisen Ledelse Magne Lerø treffer godt når han peker på at timingen her er ytterst uheldig og vitner om dårlig dømmekraft både hos direktøren selv og styret. Hun signaliserer at hun ikke er på broen når det virkelig er storm, sier Lerø til TV2. Når bedriften er i krise, bør lederne komme tidlig på jobb og gå hjem seint. Det er en påminnelse Mikkelsen synes å trenge. At en leder i en så viktig stilling røper en så vidt stor mangel på dømmekraft, er ikke tillitvekkende. Det gjør ikke saken bedre at styret for foretaket synes å mangle noe av det samme.

Oppdatering 9. januar: Noe sent - men dog i tide - kom også Mikkelsen og hennes styre til at timingen var dårlig og avlyser permisjonen.

Leser- og lytteransvar

2012-01-04T17:07:00.005+01:00

I debatten om debatten etter 22. juli trakk AUF-lederen Eskil Pedersen fram uttrykket ”ytringsansvar” i den norske offentligheten, og mente at deltagere i den offentlige debatten må ta ansvar for følgene av sine ytringer. Han konkretiserte dette i et angrep på Frp, som han mente at måtte ta ansvaret for hatske holdninger i innvandringsdebatten. Stoltenberg ga uttrykk for at han syntes dette var et upresist begrep. Han understreket at vi alle har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle, ikke for å nekte folk å si noe fordi en mener det er dumt det de sier.

På denne bakgrunn var det kanskje litt overraskende at statsministeren brukte begrepet i sin nyttårstale. Men han la et annet innhold i begrepet enn AUF-lederen. Hans poeng var at vi alle har ansvar for å svare på ytringer vi er uenige i. Og det blir noe annet. Derfor oppfordret han alle til å bli det han kalte gode ”digitale nabokjerringer”: ”Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene. Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer. Men - vi skal ta igjen. Vi skal svare.”

Jeg er ikke uenig, men kjenner et behov for å nyansere en smule, spesielt fordi Stoltenberg her primært snakker om den debatten som foregår på internett. Det han kaller ”totalitære forførere” bør ikke få snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet, sa han i talen. Greit nok. Men jeg er faktisk ikke så sikker på om alt som ytres på nettet, enten det er i mørke eller lyse kroker, nødvendigvis skal motsies. Mye av den skitten som her serveres, i fortjener knapt noe svar. Det gjelder også mange av de kommentarene man kan lese på seriøse blogger. Jeg tror bare man gjør skittkasterne en tjeneste ved å prøve å svare. Og mange ”ytringer” i bloggeres kommentarfelt er så hinsides alle elementære krav til saklighet at jeg tror det beste man kan gjøre er å overse.

Jeg er enig med dem som har hevdet at vårt primære ansvar når vi skal ytre oss, er å tilegne oss kunnskap om det saken gjelder, ha respekt for fakta og argumentere så saklig og presist som bare mulig – og med tilbørlig respekt for meningsmotstandere som selv prøver å etterleve de samme kravene.

Rett forstått bør man også tenke på følgene av sine ytringer. Men i debatten om ”ytringsansvar” har jeg savnet en side ved saken som også bør holdes fram. Når vi skal kommunisere med andre, og kanskje spesielt i debatter, er det naturligvis den som ytrer seg - avsenderen av ”budskapet” – som har det primære ansvaret. Men også leseren/lytteren – den som tar imot budskapet, har et ansvar. Alt for ofte svikter det i viljen til å prøve å forstå hva en debattant mener, og alt for ofte får man inntrykk av enkelte gjør alt de kan for å oppfatte galt. En samtale krever faktisk at begge parter anstrenger seg. Jeg har mange ganger reagert på utsagn av typen ”du må ikke si dette, tenk på hvordan folk kan oppfatte det, de kan oppfatte det galt!” Motspørsmålet er: kan ikke du bidra til at folk oppfatter dette slik det er ment, i stedet for kanskje å bidra til at folk oppfatter galt?

Som deltagere i den offentlige samtalen har vi også et ”leseransvar” og ”lytteransvar”.

Ordfører tar Fotballforbundet i skole

2012-01-03T19:12:00.001+01:00

Et høyt hurra for Bærums ordfører, Lisbeth Hammer Krog, en dame som åpenbart har bein i nesa. I Aftenposten i dag (papiravisen) tar hun Norges Fotballforbund (NFF) i skole. Bakgrunn: NFFs krav til stadionanlegg i toppfotballen. NFFs kriterier for at en klubb skal kunne få lisens inneholder bl a noen såkalte ”infrastrukturkriterier” som angir de krav forbundet stiller til det stadionanlegg klubben skal bruke. Det er ikke småtterier. Og rådyrt for eieren av anlegget, enten det er klubben selv eller kommunen som klubben leier anlegget av.

Spørsmålet er blitt aktualisert ved at Stabæk etter fiaskoen på Telenor Arena på Fornebu må flytte tilbake til Nadderud stadion, som eies av Bærum kommune. Og Nadderud holder ikke mål for de høye herrer i NFF, må vite. Stabæk mener kommunen må bevilge 28 mill. kroner til utbedring av Nadderud for at anlegget skal kunne tilfredsstille NFFs krav. Blant annet er ikke garderobeanlegget godt nok, hevdes det. Men banen er god nok for landskamper for kvinner. Bærumsordføreren stiller med rette et spørsmålstegn ved dette paradokset. Hun peker også på det urimelige i at NFF håver inn milliardbeløp for TV-avtaler for kamper som spilles på kommunale baner, for så å stille skyhøye krav til fasilitetene på de samme banene. Lisbeth Hammer Krog mener at NFFs krav ikke kan være strengere enn at fotballen selv kan stå for inntjening og drift. Det handler om å sette tæring etter næring, avslutter ordføreren. – Tiltredes!

Om Bærumordføreren når fram med sin berettigede reaksjon, står tilbake å se. Jeg har mine tvil. Mange ledere i toppfotballen har ikke akkurat vist at de beveger seg i samme verden som folk ellers. Fjorårets avsløring av den økonomiske triksingen i forbindelse med spilleroverganger avslører det med all ønskelig tydelighet. Etter at pressen fortjensfullt nok avslørte triksingen, fikk NFFs ledelse det plutselig travelt med å skulle granske de senere års spilleroverganger. Men den tvilsomme praksisen på dette feltet må ha vært kjent for NFFs president Yngve Hallén, som har selv vært klubbleder i en toppserieklubb. Han har selvsagt ikke vært ukjent med at tvilsomme overgangsordninger har vært gjort. Men det var altså først når pressen brakte saken opp i lyset at presidenten reagerte. Slikt inngir ikke tillit. Men kanskje kan en ikke vente bedre. NFF holder seg med en president som fant det for godt å stemme på Sepp Blatter som FIFA-president, en mann som har gjort alt han kan for å skjule korrupsjon i det internasjonale fotballforbundet.

Blogging gir frihet

2011-12-30T14:27:00.000+01:00

Jeg har hatt en pause i bloggingen min. Jeg har rett og slett hatt behov for en liten pause. Jeg startet denne bloggen for nøyaktig fem år siden. I løpet av disse årene er det faktisk blitt over 1100 innlegg, eller ”poster”, som det gjerne kalles på bloggspråket, med året 2009 som ”rekordåret” med 518 innlegg, dvs nærmere 1,5 innlegg i gjennomsnitt hver eneste dag gjennom hele året. Slik er det selvfølgelig ikke mulig å holde på i lengden.

Men etter denne pausen gyver jeg på igjen i det nye året. I siste utgave av bladet ”Vi over 60” blir jeg intervjuet om bloggingen sammen med tre andre såkalte ”seniorbloggere”. Her sier jeg bl a at jeg liker å ytre meg. Bloggen er en ypperlig arena for meningsytringer. I en bloggpost for tre år siden karakteriserte jeg meg selv som samfunnsinteressert og en som gjerne har gjerne meninger om mye. Derfor synes jeg det er artig å skrive blogg, der en kan utfolde seg i frihet.

En annen seniorblogger som også blir intervjuet i ”Vi over 60”, Ingeborg Moræus Hansen, peker på det samme: ”Blogging er frihet”. Frihet ”til å mene og formulere uten å være avhengig av salg, antall ord, anmeldere, redaktører og forlag”. Finn Erik Vinje sier at som blogger har du ”eneherredømme over teksten”. Nettopp. Det betyr ikke at en kan slappe av på kravene når det gjelder fakta og saklighet. Bommer du eller svikter du her, blir du lynraskt satt på plass av leserne i kommentarfeltet. Finn Erik Vinje peker for øvrig på et annet befriende trekk ved blogging. Man slipper å tenke kommersielt. Derfor har jeg for min del droppet annonser både på bloggen min og på nettstedet www.besteforeldre.no, som jeg redigerer og drifter. Riktignok går det an å tjene penger på bloggingen. En undersøkelse gjengitt i ”Vi over 60” viser at 37% av dagens bloggere tjener penger på bloggene. Noen av de såkalte rosa bloggene gjør store penger. Men så er de ofte tvers igjennom kommersialiserte.

”Vi over 60” kan også fortelle at det finnes rundt 150 millioner blogger rundt om i verden og at en milliard mennesker leser en blogg. Men svært få av bloggerne er seniorer. Under fem prosent er over 65 år, og bare rundt ti prosent er i alderen 55 til 65 år. Det er aldersgruppen 25-44 år som blogger mest. Fortsatt er altså bloggsfæren først og fremst de unges arena. Jeg savner at flere i min generasjon deltar, og skulle ønske at flere av min jevngamle kunne oppdage bloggen som et sted der de kunne ytre seg og dele sin kunnskap og livserfaring med andre. Blogging er den nye formen for leserbrev og folkemøter. Det er bloggsfæren mye av samfunnsdebatten skjer, sier Nils G. Indahl, som er hovedlærer i digitale medier ved Norges Kreative Fagskole. Internett er en forholdsvis ny arena. Men det er ikke noe nytt fenomen at folk ønsker å nå fritt ut med sine meninger. Dagens bloggere gjør egentlig akkurat det samme som da folk brøt ut av myndighetenes sensur og etablerte de første avisene på 1600-tallet.

Det er slett ikke så vanskelig som en skulle tro. Å opprette en blogg er meget enkelt. Å poste et innlegg på bloggen krever bare et tastetrykk eller to. Ja, hvis folk hadde visst hvor enkelt det er å publisere på nettet, ville langt flere ha blogget. Be eventuelt en av de unge i familien om hjelp. Det behøver heller ikke å koste noe. Både på Googles ”blogger.com” og på wordpress.com kan en opprette gratis blogg.

Flere blir oldeforeldre

2011-11-10T17:32:00.001+01:00

I tidligere tider var levende oldeforeldre nærmest et ukjent fenomen. De aller fleste døde lenge før de ble oldeforeldre. Oldemor og oldefar var fjerne mennesker som man i beste fall bare hørte om. Folkeminnegranskerne kan fortelle at i minneoppgaver som er samlet inn fra eldre mennesker som har skrevet om sin barndom, er oldeforeldre fraværende. Men med økende gjennomsnittlig levealder øker ikke bare antall besteforeldre i befolkningen. Et økende antall besteforeldre vil oppleve å bli oldeforeldre, og et økende antall barn og unge vil ha en eller flere av sine oldeforeldre i live.

Vi har ikke data i Norge som viser hvor mange som er oldeforeldre og heller ikke hvor mange barn som har oldeforeldre i live. Men analyser av data fra en stor norsk studie av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) tyder på at det ikke kan være så få. Omkring én av fire i aldersgruppen 70-79 år i denne studien har oldebarn. Denne undersøkelsen omfatter bare de som bor hjemme, slik at institusjonsboere ikke er med. Oldeforeldre er naturlig nok vanligvis relativt gamle, men det finnes også eksempler på oldeforeldre som er ganske unge. Tilsvarende er de aller fleste av de som har oldeforeldre i live relativt unge. I ovennevnte studie fant en at åtte prosent av aldersgruppen 18-23 år hadde oldeforeldre i live. Det eldste oldebarnet i materialet var 33 år.

Vi vet enda mindre om hvordan det oppleves å bli oldeforeldre og innholdet i oldeforeldrerollen. Forskningen på dette feltet glimrer nærmest med sitt fravær. I et intervju i bladet ”Vi over 60” (nov 2011) sier en 75-årig kvinne etter å ha fått sitt første barnebarn: ”Å få sitt eget barn var veldig sterkt, å bli bestemor var enda sterkere, og det å bli oldemor var enda et hakk sterkere.” Hun og mannen sier de opplever det som et under at de har fått oppleve å få oldebarn. ”Vi føler en intens omsorg for dem og ber for dem hver eneste dag.”

Sannsynligvis vil de fleste oldeforeldre ha en mer perifer rolle i oldebarnas liv, selv om alder, helsetilstanden og geografisk nærhet vil spille inn. Den aktive rollen vil de nok først og fremst ha i forholdet til de voksne barnebarna. Denne antagelsen understøttes av en amerikansk undersøkelse blant collegestudenter som svarte på spørsmål om sitt forhold til sine besteforeldre og eventuelle oldeforeldre. De ungdommene som hadde oldeforeldre i live, kunne fortelle at de hadde klart mer kontakt med besteforeldrene enn med oldeforeldrene, og de mente at besteforeldrene hadde betydelig større innflytelse på studentenes verdier fra besteforeldrene enn oldeforeldrene. Besteforeldrenes og oldeforeldernes rolle ble oppfattet som forskjellige i deres oppvekst. Besteforeldrene ble gjerne karakterisert som personer som de tilbrakte tid sammen med, omtrent som med venner, og som fungerte som veiledere og rollemodeller, i det hele tatt som personer med en aktiv og innflytelsesrik rolle i deres liv. Oldeforeldrenes rolle ble oppfattet som mer uklar. De fleste hadde vanskeligheter med å beskrive hvilken rolle oldeforeldrene hadde i deres liv. Resultatene kan tyde på at den ”rolleløse rollen” som lenge har karakterisert besteforeldrerollen, nå kanskje er en mer passende beskrivelse av oldeforeldrerollen.

Ikke noe “vrak” i salmeboka

2011-10-02T11:48:00.004+02:00

Kirkerådet (KR) valgte å vrake Edvard Hoems gjendiktning av salmen “Amazing Grace” i forslaget til ny salmebok som skal legges fram for Kirkemøtet. KRs sekretariat foreslo at Hoems tekst skulle være med, men da sammen med den engelskspråklige teksten. Dette motsatte Hoem seg. Dermed valgte KR å droppe Hoems tekst, fordi man mente den engelskspråklige burde prioriteres.

”Amazing Grace” er en av mest populære salmene i den engelskspråklige verden. Det er blitt anslått at salmen blir sunget 10 millioner ganger årlig. Originalteksten ble skrevet i 1779 av den engelske poeten og presten John Newton, som hadde bakgrunn som sjømann i den engelske marinen. Salmen står i Norsk Salmebok (1985) i Bodvar Schjelderups oversettelse fra 1973, mens Edvard Hoems gjendiktning fra 1990 står i ”Salmer 97”. Også Trygve Bjerkrheim har gjendiktet salmen.

Her er disse fire tekstene (1. verset):

John Newton:
Amazing grace! How sweet the sound
That sav’d a wretch like me!
I once was lost, but now am found,
Was blind, but now I see.

Edvard Hoem:
Forunderleg, eit vrak som meg
Kan nådens kalling nå!
Eg var fortapt, men fann ein veg.
Eg som var blind kan sjå.

Bodvar Schjelderup:
Kom, kom og hør et gledens ord,
for Gud sitt lys har tent!
Den blinde ser og slaven får
sin frihet, ufortjent.

Trygve Bjerkrheim:
Å nåde underfull og stor,
som fann meg i mi synd!
So arm eg var, men ved Guds ord,
eg ser som før var blind.

Jeg har forståelse for at den engelske teksten bør stå i salmeboka, selv om det også går an å forstå Hoem, som har det prinsipielle syn at det ikke bør være engelskspråklige salmer i en norsk salmebok. I og med at KR er uenig med Hoem her, kom KR i et dilemma som ikke lot seg løse.

Derimot har jeg mindre sans for den innvending mot Hoems gjendiktning som gjelder uttrykket ”eit vrak som meg” i den første linjen. Antagelig er uttrykksmåten for sterk for enkelte. Det blir også pekt på at originalteksten har ordet wretch, som betyr usling, ikke wreck (vrak). Sant nok. På den annen side har Hoem truffet originaltekstens første linje bedre enn f eks Schjelderups oversettelse, der menneskets situasjon som en fortapt synder er blitt borte. Bjerkrheim er nærmere.

Hoems uttrykksmåte holder oss etter min mening på en – kall det gjerne ”rå” måte – på bakken og hindrer det som lett skjer, at salmen havner ut i det søtladne og ”ufarlige”.

Etter det Vårt Land opplyser, har det vært forsøkt å få til endringer i Hoems tekst, uten at man har lykkes. Hoem har et poeng når han sier til Vårt Land: ”Hvis Kirkerådet ikke vil ha den råskap og kraft som er i min tekst, og som jeg også finner i den engelske originalen, får jeg ta det til etterretning.”

Den endelige avgjørelsen ligger hos Kirkemøtet.

Mer vold med en times økning i skjenketiden

2011-09-29T09:42:00.001+02:00

I en rekke byer rundt omkring i landet er det politiets erfaring at utvidede skjenketider har ført til en økning i vold og ordensforstyrrelser. Få politikere har imidlertid tatt inn over seg erfaringene. Tvert imot, har man en tendens til å avvise eller benekte erfaringer man ikke liker. (Se bloggpost 16. august d.å.)
Tiltak for å begrense tilgjengelighet av alkohol regnes for å være blant de mest effektive for å redusere alkoholkonsumet og omfanget av alkoholrelaterte skader og problemer. Norsk alkoholpolitikk har tatt i bruk flere virkemidler som begrenser tilgjengeligheten av alkohol, og norske kommuner har adgang til å regulere salgs- og skjenketider innenfor angitte maksimaltider. Tidligere studier fra andre land har vist at større endringer i skjenketidene har betydning for omfanget av vold og andre alkoholrelaterte problemer. Vi har imidlertid så langt hatt lite kunnskap om også mindre endringer i skjenketidene kan ha en slik betydning.

Ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har man nå gjennomført et forskningsprosjekt som belyser nettopp dette spørsmålet, dvs hvilken betydning mindre endringer i skjenketidene, som for eksempel en times innskrenking, har for omfanget av vold og ordensforstyrrelser.

I undersøkelsen er det benyttet tidsseriedata på vold og ordensforstyrrelser og informasjon om eventuelle endringer i skjenketiden fra 18 norske byer som har gjort endringer i skjenketiden fra 2000–2010. De fleste byene har innskrenket skjenketiden, og noen har utvidet den. Noen har både innskrenket og utvidet den i tiårsperioden. I disse byene har skjenketidsslutt ligget mellom klokken 01 og 03 på natten, og skjenketidsendringene har skjedd innenfor dette tidsrommet. Dataene er basert på tall fra Politidirektoratet om anmeldte voldstilfeller nattetid i helgene for alle byene gjennom hele året.

Funnene tyder på at én times utvidelse av skjenketiden førte til en økning på i gjennomsnitt 17 prosent voldstilfeller. Effekten er symmetrisk, slik at antall voldstilfeller går tilsvarende ned ved én times tidligere stengning. For hele landet ble det registrert 25920 voldstilfeller i 2010. Sytten prosent reduksjon betyr at vi kunne vært spart for et meget høyt antall voldstilfeller hvis politikerne hadde hatt mot til å redusere skjenketiden.

Resultatet er et gjennomsnitt for alle byene, og voldsendringene varierte mellom byene. Men for de fleste byene var det en signifikant endring med flere voldstilfeller pr. økt skjenketime. For noen få var det ikke noe endring. Ingen av byene hadde betydelig færre voldstilfeller pr. økt skjenketime.

Lederen for forskningsprosjektet, Ingeborg Rossow, sier at hun faktisk er overrasket over at såpass små endringer i skjenketid gir så betydelige endringer i voldsomfanget. Hun sier at funnene er svært robuste.

Fra tilhengerne av utvidede skjenketider har det vært et gjentatt argument at reduksjon i skjenketider bare forflytter volden fra sentrum til boligområdene utenfor. Rossow sier at man ikke ser noen indikasjoner på at redusert skjenketid har medført en økning i antall voldstilfeller utenfor sentrum.

Kommunikasjonssjef Kristin Gyldenskog i NHO Reiseliv kommenterer resultatene med en uttalelse om at helseminister Anne- Grete Strøm-Erichsen har vært ”heldig” som har fått ”en konklusjon som passet henne”. Kommunikasjonssjefen finner det også hensiktmessig å minne om helseministeren er øverste sjef for dem som har laget rapporten. På denne måten klarer Gyldenskog å antyde at forskerne ved Sirius nærmest er kjøpt og betalt av helseministeren og at det ikke er vitenskapelige krav og kriterier som ligger til grunn for instituttets arbeid, men politiske føringer.

Jeg synes faktisk NHO burde holde seg for gode til å levere en slik type kommentarer. Men når man ikke lenger har argumenter, må man vel ty til insinuasjoner og usakligheter. Kommunikasjonssjefen nøyer seg ikke bare med dette. Hun finner det også nødvendig å påpeke at justisminister Knut Storberget er ”Norges mest kjente avholdsmann resultatene” og at resultatene dermed også ”passer” ham godt. Så kan det vel repliseres at kommunikasjonssjef Gyldenskog neppe er avholdskvinne, uten at saklighetsnivået i debatten dermed er høynet.
Oppdatering: Kommunikasjonssjef Kristin Gyldenskog stilte i NRK/Dagsnytt 18 i kveld og framførte en argumentasjon som sett fra en kommunikasjonsmessig synsvinkel må ha fortonet seg som en katastrofe for NHO. Maken til tøvete dill dall i argumentasjonen er det lenge siden jeg har hørt. Så får hun da også total slakt på Twitter i kveld. Stilles det ikke faglige krav i NHO til hvem man ansetter som kommunikasjonssjef?

Kirkevalgdeltagelse omtrent som forrige gang

2011-09-15T20:02:00.000+02:00

Deltagelsen ved kirkevalget ble akkurat som en kunne vente. I en undersøkelse før valget svarte ca 24 % av medlemmene av Den norske kirke at de ville stemme. Ut fra erfaringene fra forrige kirkevalg indikerte det at vi ville få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. I en bloggpost 9. september tippet jeg at valgdeltagelsen ville bli litt høyere enn i 2009, men neppe mye høyere.
Nettopp slik gikk det. Etter at 90 % av menighetene har rapportert resultatet, ligger valgdeltagelsen for menighetsrådsvalget på 13,7 %. dvs en økning på 0,6 prosentpoeng i forhold til 2009-valget. Bispedømmerådsvalget viser en deltagelsesprosent på 10,6 %, en økning på 0,8 prosentpoeng.

Best var oppslutningen i Møre bispedømme, med 17,4 % for menighetsråd og 13,0 % for bispedømmeråd. Dårligst var oppslutningen i Oslo og Borg med en deltagelse på henholdsvis 8,0 % og 11,1 % for menighetsråd og bispedømmeråd. Oslo og Borg er de to bispedømmene med det høyeste antall stemmeberettigede, begge godt over 300.000, mot bare 169.000 i Møre.

Det største spriket mellom andelen som svarte at de ville stemme og andelen som faktisk stemte, finner vi i Nord-Norge og Midt-Norge. I de to nordligste bispedømmene, som har færrest stemmeberettigede, svarte hele 34 % av de som ble spurt at de ønsket å stemme ved kirkevalget, mens den faktiske valgdeltagelsen endte på ca 16 % ved menighetsrådsvalget og ca 12 % ved bispedømmerådsvalget. I Nidaros bispedømme var spriket nesten like stort. I de andre landsdelene var samsvaret mellom hva folk sa de ville gjøre og hva de faktisk gjorde, større.

Skuffende valgdeltagelse – interessant resultat

2011-09-13T17:33:00.002+02:00

Kanskje det mest overraskende – og avgjort mest skuffende ved dette valget – var den dårlige valgdeltagelsen. Under hele valgkampen og helt fram til valgdagen har mediene formidlet et inntrykk av en meget stor interesse for å stemme. Det viste seg å være nærmest fullstendig bom. Valgdeltagelsen endte på snaut 63 prosent, en nærmest ubetydelig oppgang fra 2007, da den samlede valgdeltakelsen ved kommunestyre- og fylkestingsvalget var på 61,7 prosent. Alle de store ordene om å slutte opp om demokratiet viste seg altså å være litt for store ord. Valgforskeren Frank Aarebrot mener den dårlige deltagelsen skyldes at frustrerte SV-velgere og Frp-velgere lot være å stemme.

I min hjemby, Drammen, lå valgdeltagelsen faktisk under landsgjennomsnittet, 61,2%. Her stilte Ap med en innvandrer som ordførerkandidat, en kandidat som fikk mye oppmerksomhet også i riksmediene. Men han falt igjennom. Ap gikk faktisk tilbake i Drammen og endte på under 30%, mens Høyre fikk en formidabel framgang og nesten halvparten av alle stemmene. Drammen har en relativt stor innvandrerbefolkning, men det ser ikke ut til å ha hjulpet Ap’s ordførerkandidat. Det er tankevekkende.

Med Frp’s og SV’s kraftige tilbakegang kan vi slå fast at ytterfløyene i norsk politikk er kraftig svekket. Sentrumspartiene kom sånn noenlunde helskinnet igjennom valget, men bare Venstre hadde framgang. I og med at SV og Frp er svekket, kan imidlertid sentrumspartiene bli meget interessante i tiden som kommer, spesielt inn mot stortingsvalget i 2013. Til sammen er Venstre og Krf nå større enn Frp, og skulle Sp også finne veien tilbake til sentrum, noe Borten Moe kanskje vil lykkes med, har disse tre partiene nå nærmere 19 prosent, mens Frp bare har litt over 11 prosent. Det er ikke lenge siden Carl I Hagen hoverte over ”småpartiene”, som han mente knapt hadde livets rett. Nå er situasjonen at Frp mer eller mindre vil forsvinne inn i ”skyggenes dal”, mens både Høyre og Ap vil bringe sentrumspartiene i fokus ved frierier etter beste evne.

Litt overraskende kanskje, at ikke Krf gjorde det litt bedre. Knut Arild Hareide var et friskt pust i valgkampen og stod fram som en sjarmerende og slagferdig debattant med noe så sjeldent i partilederkretser som selvironi. Muligens har han lagt et bra grunnlag for framgang ved stortingsvalget i 2013.

Kristin Halvorsen klarte ikke å vekke særlig interesse under valgkampen, men var smart og frekk nok til å kuppe valgkvelden med meldingen om at hun vil gå av som partileder til våren. Dermed klarte hun likevel å bringe seg selv i fokus, og med den kostnad at mange vil oppfatte det som at velgerne har ”kastet” henne. Det blir spennende å se hvor lenge SV våger å holde fast ved en regjeringsdeltagelse som langsomt og sikkert har ”spist” opp partiet.

Deltagelsen i kirkevalget

2011-09-09T19:01:00.002+02:00

Ifølge en undersøkelse Norstat har foretatt for Kirkerådet svarer 24 prosent av medlemmene i Den norske kirke at de vil stemme ved Kirkevalget 11. og 12. september. Hvis alle disse gjør som de sier og avgir stemme, vil kirkevalget få en oppslutning som vil ligge høyt over valgdeltagelsen for fire år siden da 13 prosent stemte ved menighetsrådsvalget.

Men så mange vil det ikke bli. Ved en tilsvarende undersøkelse for to år siden svarte omtrent like mange (23 prosent) at de ville stemme, mens 13 prosent faktisk deltok ved valget, dvs vel halvparten. Undersøkelsen tyder med ord på at vi vil få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. Jeg tipper at den vil bli litt høyere denne gangen, men neppe mye høyere. Under alle omstendigheter vil det være et rimelig bra resultat og ikke gi grunnlag for å snakke om noen "skandale".

Den samme undersøkelsen viser at 90 prosent av de spurte har hørt om kirkevalget. Det tilsvarende tallet i 2009 var 98 prosent. At færre har hørt om valget denne gangen, er kanskje noe overraskende. På den annen side var tallet forrige gang oppsiktsvekkende høyt.

Kirkevalget – aktiv bruk av listene

2011-09-08T20:07:00.000+02:00

Jeg oppfordrer alle medlemmer av Den norske kirke til å delta i kirkevalget. Det er viktig å merke seg at hvis en vil ha innflytelse på hvem som skal sitte i menighetsrådet, må en endre på lista med kandidater. I de fleste sogn er det nemlig bare ei liste. Hvis en ikke foretar endringer på lista, påvirker en bare oppslutningen ved valget. Derfor bør en stryke kandidater, gi tilleggstemme og endre rekkefølgen.

Ved bispedømmerådsvalget er en nødt til å gjøre noe med lista, hvis ikke, blir stemmen forkastet. En må prioritere minst én av kandidatene ved å sette tallet 1 utenfor navnet. Hvis en vil ha maksimal innflytelse på valget, bør en også prioritere flere kandidater ved å skrive tallet 2, 3, 4 osv. utenfor navnet.

Professor Harald Hegstad har skrevet en meget opplysende artikkel om betydningen av å bruke lista aktivt for å få maksimal innflytelse på personvalget ved bispedømmerådsvalget. Hegstads artikkel finnes her. Anbefales!

Anbefaler også en artikkel av Martin Enstad, der han viser betydningen av å endre på lista ved menighetsrådsvalget. Denne artikkelen finnes her.

Bevegelse bort fra ytterpartiene

2011-09-07T11:13:00.001+02:00

Det er bare noen dager igjen til kommunevalget, og det begynner å tegne seg et rimelig klart bilde av hvilken retning det bærer. Ap ogHøyre kommer til å gjøre et godt valg, og ytterpartiene SV og Frp blir valgets store tapere. Resultatet av skolevalget forsterker inntrykket. Ap her en formidabel opptur. Det er ingen overraskelse. Uansett om man liker uttrykket ”sympatieffekt” eller ikke, kan det ikke være noen tvil om at den tragedien som rammet Ap-ungdommen 22. juli har gjort noe med mange når det gjelder forholdet til Ap. AUF har fått berettiget sympati og medfølelse i hele befolkningen, og kanskje spesielt blant de unge, som uansett eventuelt partipreferanse har identifisert seg sterkt med sine jevnaldringer som ble direkte rammet av terroren. Det har vært flott å se. Og det ville vært underlig om ikke dette også førte til økt oppslutning for Ap ved skolevalget. Dermed ikke sagt at det kun dreier seg om sympati. Jeg tror AUF-lederen har rett i at situasjonen har gitt Ap en mulighet til å markere viktige verdier, som riktig nok de fleste av oss står sammen om, men som i de siste ukene i særlig grad er blitt knyttet til Ap.

Om Ap vil få en tilsvarende økning i oppslutningen ved kommunevalget, tror jeg er mer tvilsomt. 15. august skrev jeg på denne bloggen at den politiske stemningen i favør av Ap som vi så de første ukene etter 22. juli, allerede da var i ferd med å vende tilbake til det ”normale”, men at Ap mest sannsynlig ville få en god del stemmer blant unge mennesker, kanskje spesielt fra unge som ellers ikke ville ha stemt. Skolevalget bekrefter dette. Resultatet vil dermed også ganske sikkert føre til en viss oppgang for Ap.

At Frp opplever en skikkelig nedtur på målingene, er ikke overraskende. Partiet slet allerede før 22. juli. Forsøket på å kjøre fram Hagen-kortet viste seg fort å være totalt mislykket. Pussig partiet ikke har forstått at Carl I Hagen har hatt sin tid. Selv om forsøkene på å gjøre partiet ”medansvarlig” for terroraksjonen er grovt urimelige, ligger det i sakens natur at et parti som i den grad har gjort innvandrerfare til et stort poeng i sin agitasjon, har liten appell i dagens situasjon.

SV’s nedtur er enda større. I skolevalget ble partiet merenn halvert. Det er tydelig signal om hvor det bærer for Kristin Halvorsens parti. SV blir rett og slett spist opp av Ap. Verken bussaksjon eller et nærmest panisk frontalangrep på Frp’s leder i Aftenposten i dag, vil gjøre noen særlig forskjell. Å fortelle det norske folk at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter det som har skjedd i sommer, er vel kanskje ikke så veldig opplysende om hva som er SV’s politikk. Kristin Halvorsen har vært merkelig svak i valgkampen og har heller ikke holdt seg for god til å bruke klassisk hersketeknikk, en øvelse som hun gjennom årene har vært flink til å arrestere andre for. På NRK-radio i forrige uke brukte hun mot statsråd Ola Borten Moe at han er en ”fersk” statsråd som må ”få lov til å prøve seg litt”. En slik uttalelse fra en erfaren mannlig partileder om en yngre, kvinnelige politiker, ville skapt et rabalder uten like.

De såkalte mellompartiene ser ut til å komme noenlunde helskinnet igjennom, kanskje til og med en liten oppgang både for Venstre og for Krf. Både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande er i ferd med å gjøre en solid valgkamp. Hareide imponerte stort i den første partilederdebatten. I debatten etter regjeringens utspill om kontantstøtten, rotet han seg litt bort i kommentarene til et håpløst forslag fra Bergen Krf om kommunal kontantstøtte, et forslag som er helt fjernt fra realitetenes verden. Krf står seg på å forvalte denne ”gavepakken” fra de rødgrønne på en bedre måte i valgkampen. Selv om de store mediene er rørende enige om at det storartet å kvitte seg med kontantstøtten, har Krf mange gode argumenter som det burde være lett å nå fram med, spesielt hos småbarnsforeldre.

Kirkerådets valgbrosjyre

2011-08-24T20:12:00.000+02:00

Har skrevet et innlegg på Vårt Lands verdidebatt.no om kirkevalget, der jeg bl a kommenterer kritikken som er reist mot Kirkerådets valgbrosjyre for at Jesus ikke er nevnt i brosjyren. Etter min mening bommer kritikken en smule med tanke på hva som er hensikten med en brosjyre med valgkort som sendes ut til alle kirkens 3,1 mill medlemmer for å informere om kirkevalget.
I en kommentar til kritikken sier bispedømmerådskandidat Knut Lundby til Vårt Land (papirutgaven i dag) at han savner en tydeligere henvisning til nettstedet kirken.no i brosjyren. I Vårt Lands leder (papirutgaven) blir Lundbys kommentar oppfattet slik at brosjyren mangler slik henvisning.

Man kan selvsagt alltid mene at ting burde sies enda tydeligere. Men det er positivt galt at brosjyren mangler henvisning til kirkens nettsted. På selve valgkortet, nest siste side i brosjyren, henvises det med uthevet skrift både til www.kirken.no, og enda viktigere, til www.kirkevalget.no, som er Kirkerådets spesielle nettside om kirkevalget.

Kritikk er vel og bra. Men den bør være kunnskapsbasert.

Diktatorens fall

2011-08-24T09:23:00.001+02:00

Fakta og verdivalg i politikken

2011-08-16T22:51:00.002+02:00

Jeg skrev i går en bloggpost om politikere som ikke liker fakta. I dag er eksemplet om mulig enda verre. I Drammens Tidende i dag forteller en representant for ordenspolitiet i Drammen at sommerhelgene i Drammen vært alt annet enn hyggelige. Han gir skjenketidene mye av skylda. Det har vært mye stupfyll og kranglete folk i Drammen denne sommeren, forteller han. Folk blir for fulle, og de blir for kranglete. Og her snakker vi om voksne folk, opplyser han.

Politiet er ikke i tvil om at det har sammenheng med skjenketidene. Det er i den siste skjenketimen, fra kl 02.00 til 03.00, mye av fylleproblemene oppstår. Politiet vil derfor redusere skjenkingen med en time. Det har bevislig gitt gode resultater andre steder, f eks på Kongsberg. Der kuttet politikerne ned skjenketiden med en time, og antall voldssaker har blitt halvert. I Trondheim kuttet man i 2008 skjenketiden fra kl 03.00 til 02.00, og volden gikk ned med 30 prosent det første året etter endringen. På Hamar stoppet man samme året skjenkingen fra 02.30 til 01.30. Nedgangen i vold og grove ordensforstyrrelser i Hamar sentrum i året som fulgte var på 52 prosent. Og forskningen bekrefter politiets erfaringer: Jo mer liberale skjenketider, desto mer vold og skader.

Politiet i disse byene er ikke i tvil om at det er en sammenheng mellom skjenketider fyll, vold og bråk, og synes det er uforståelig at ikke politikere i større byer som Drammen og andre byer kan se sammenhengen. Det er utvilsomt for enkelt å si at tidligere lukking av skjenkestedene alene er årsaken til voldsnedgangen, men det er definitivt medvirkende, mener politiet.

Det er mange som roper på mer synlig politi i gatene. Men de ser ut til å glemme at vi må ha masse politi til å passe på fulle folk i helgene, sier Dag Ebbestad, ordenssjef ved Drammen politistasjon. Vi er nødt til å stå i drosjekøen for å passe på at voksne folk ikke skal fly på hverandre. Det er ikke vanskelig å regne seg fram til at det betyr mindre synlig politi resten av døgnet, sier Ebbestad.

Politiet frykter ikke at tidligere skjenkestopp skal føre til mengder med fyllslag på nachspiel. Argumentasjonen har vi hørt flere ganger, sier Ebbestad. Men det er ikke slik at folk drar hjem og er gale. De aller fleste vil rett og slett dra hjem og legge seg en time tidligere.

Dette er ikke noe nytt fra politiet. Vi har hørt det mange ganger før. Men politikere med makta i byer som Drammen og Oslo nekter plent å se fakta i øynene, at lange åpningstider på skjenkestedene er en viktig medvirkende årsak til volden i gatene. Politikere er ikke dumme. Derfor tror jeg de erkjenner realitetene. Men de ønsker ikke å ta konsekvensen av erkjennelsen.

Jeg skulle ønske slike politikere ville være ærlige nok til å si: Jo visst, vi erkjenner sammenhengen. Men vi oppfatter det som så verdifullt at folk skal ha anledning til å drikke alkohol på utestedene til klokka tre om natta at vi heller får akseptere at det fører til flere alvorlige voldssaker og relativt stor bruk av politiressurser.

Da har man tydeliggjort sitt verdivalg og sine prioriteringer. Og vi velgere kunne gjøre våre valg deretter.

Oppdatering 17. aug 2011:
Drammensordføreren nekter å ta inn over seg politiets erfaringer.

Velgerne gir Frp svar?

2011-08-15T21:35:00.001+02:00

Valgkampen er i gang, og Frp med Carl I Hagen i spissen har åpenbart satset på å ta scenen fra første stund. Forsøket har falt ytterst dårlig ut. Det ene utspillet verre enn det andre. Det skulle være nok å nevne hans meget ufølsomme forslag om å begrense terroretterforskningen. Som vanlig svarer Hagen på kritikken med å hevde at han er blitt misforstått.

Ikke rart at hans egne reagerer. Lokale Frp’ere går nå ut og sier at Hagen torpederer partiets valgkamp med sine utspill og at han er blitt en belastning for partiet.

Velgerne ser også ut til å gi partiet svar. Den siste politiske meningsmålingen som ble offentliggjort av TV2 i dag, viser at Frp har falt ned på 12,7 %. Partiet får bare fem prosents oppslutning blant kvinner. Spesielt alvorlig for Frp er at det bare er femte største parti blant ungdom, slått av blant andre KrF, som får en hyggelig oppmuntring på denne målingen med en framgang på 1,3 prosentpoeng.

Ap går tilbake med 1,6 prosentpoeng og Høyre tilsvarende opp. Muligens gir denne målingen et signal om at den politiske stemningen allerede nå er i ferd med å falle tilbake til det ”normale”. Det er selvfølgelig alt for tidlig å si noe om i hvilken grad Ap-sympatien etter terroraksjonen vil vare ved helt fram til valget. Mest sannsynlig vil Ap få stemmene til en god del unge som ellers ikke ville ha stemt. Men hva det endelige resultatet vil bli, er kanskje mer usikkert enn noen gang før. Det som er helt sikkert, er at Carl I Hagen ikke blir ordfører i Oslo.

Når man ikke liker fakta

2011-08-15T20:45:00.000+02:00

Så ser vi det igjen. Når en politiker konfronteres med fakta en ikke liker, så benekter fakta, eller bortforklarer fakta. Denne gangen er det en SV-statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet som gir seg ut på denne øvelsen.

En professor i medisin, Anne Eskild, påpeker at det er en klar sammenheng mellom det å ha dårlig råd og det å ta abort eller ikke bli gravid. Hun peker på det åpenbart urimelige i at foreldre som er i lønnet arbeid får utbetalt en årslønn på inntil 475.296 kroner mens de er i permisjon, mens engangsstønaden ved fødsel for foreldre som ikke har krav på foreldrepenger er på vel 35.000 kroner.

Kåre Willoch, som i lenge har framstått som en sterk talsmann for småbarnsforeldres rettigheter, mener det er liten tvil om at mange aborter skyldes at mødrene ikke ser seg råd til å bringe fram barnet. Han mener at dagens ordning med foreldrepenger er klart i strid med forutsetningen som lå bak innføringen av selvbestemt abort.

Svaret fra Barne- og likestillingsdepartementet er benektelse av sammenhengen mellom dårlig økonomi og abort. Hva er så statssekretær Kirsti Bergstøs svar på den urimelighet som her foreligger? At dette er en politisk prioritet! Og hvilket virkemiddel mener hun så bør settes inn overfor denne urimeligheten? Gratis prevensjon. Hører dere, dere kvinner som må nøye dere med 35.000 kroner i engangsstønad? Dere bør sørge for ikke å få barn!

Kan ikke sammenlignes

2011-08-09T16:40:00.001+02:00

Mona Levin gir Høyreleder Erna Solberg en høyst nødvendig historieleksjon i Aftenposten i dag, der hun slår fast at muslimhets er forkastelig og slik hets hverken blir verre eller bedre av å trekke paralleller til jødenes historie. Artikkelen anbefales.

Oppdatering:
Grov forenkling. Kronikk av forsker Jorunn Sem Fure i Aftenposten.

Kirkens omdømme og oppdrag

2011-08-03T11:45:00.001+02:00

Direktøren for et kommunikasjonsbyrå som selger råd om kommunikasjon sier til Vårt Land at kirkens innsats etter de fryktelige terroraksjonene antagelig vil gi kirken er bedre image og bidra til at kirken vil spille en viktigere rolle i tiden framover.

Mulig det. Som det påpekes i oppslaget i Vårt Land har domkirken i Oslo blitt sentrum for kirkens sorg, håp og fellesskap, formidlet til oss alle gjennom TV. Blomsterhavet nettopp utenfor domkirken understreker det samme.

Direktøren har rett i at dette står i kontrast til de sakene som kirken ellers får oppmerksomhet for i mediene, der fokus som regel er rettet mot konfliktsaker. Slik sett går dette inn i et velkjent mønster. For kirkens bidrag under de siste par ukene er ikke annerledes enn det som skjer hver uke året rundt på lokalplanet, men som får liten eller ingen oppmerksomhet. Kirken har den siste tiden ikke gjort annet enn det den skal gjøre, og som den alltid har gjort og gjør. Men denne gangen er situasjonen så dramatisk annerledes enn det vi ellers opplever av tragedier at dimensjonene blir så mye, mye større. Dermed kommer også kirkens tilstedeværelse så mye tydeligere fram. Biskop Tor Berger Jørgensen treffer godt når han sier til Vårt Land at omdømmet kirken har fått i det offentlige rom ikke har svart til folks forhold til Den norske kirke. ”Det vi ser i dag, er en forstørrelse av det".

Ifølge direktøren skal kirkens ”kjerneprodukt være å gi folk mening, trivsel og trøst”. Ja, det også. Kirkens primære oppgave er å formidle evangeliet om Guds grenseløse kjærlighet og nåde for Jesu Kristi skyld. Dette budskapet gir mening i livet, og i vanskelige livssituasjoner trøst, slik vi har sett den siste tiden. For noen gir det også trivsel, selv om den kristne tro på ingen måte er noen garanti verken for trivsel eller lykke.

Direktøren omtaler kirkens oppdrag i kommersialismens og produksjonslogikkens terminologi. Han snakker om kirkens ”kjerneprodukt” og ”tilbud” som om kirkens skulle befinne seg på et marked for å selge et produkt. Kirkens image og omdømme kan heller ikke være sentralt for kirkens medarbeidere når de utfører oppdraget fra sin Herre og Mester. Derfor er jeg glad for biskop Erlings Pettersen reaksjon på omdømmefokuset. I den situasjon vi nå er oppe i, er han lite opptatt av omdømmetekning, sier han til Vårt Land. ”Jeg er opptatt av å gjøre mitt oppdrag som biskop og gi ord om håp.” Nettopp.

Nobels fredspris til Stoltenberg?

2011-07-28T12:28:00.002+02:00

Statsminister Jens Stoltenberg har høstet fortjent ros for måten har taklet en ytterst vanskelig og utfordrende situasjon på etter de fryktelige terroraksjonene forrige fredag. Han er ikke alene. Måten han og andre politiske ledere har opptrådt på, ble utvilsomt avgjørende for den verdige måten nasjonen har reagert på.

Statsministerens og det norske folks opptreden har med rette vakt internasjonal oppsikt. I mange andre land ville reaksjonene vært annerledes. Det hevdes også av internasjonal presse som har fulgt begivenhetene på nært hold.

Det ville ikke overraske om Jens Stoltenberg blir nominert til Nobels Fredspris for sin innsats. Det vil utvilsom sitte langt inne for den norske Nobelkomiteen å gi fredsprisen til en landsmann, og mange vil sikkert si at det får da være måte på. Vel har Stoltenberg gjort en imponerende innsats, men noen vedvarende innsats for fred i verden har han vel ikke gjort mer enn mange andre statsledere rundt omkring i verden, vil nok mange si.

Da bør en kanskje minne om at i 2009 fikk en amerikansk president fredsprisen for å ha ”skapt et nytt klima i internasjonalt diplomati der dialog og forhandlinger foretrekkes som virkemidler”, som det het i begrunnelsen. Det er neppe tvil om at én enkelt tale (i Kairo 4. juni 2009) antagelig var den viktigste faktoren for Nobelkomiteens tildeling. Talen var viktig, ikke minst fordi det nettopp var lederen for verdens mektigste makt som holdt den, og hele verden satte sitt håp til de visjoner Obama her ga uttrykk for. Men Stoltenbergs innsats vil etter alt å dømme også være viktig, viktig for måten statsledere og nasjoner bør tenke på når en møter ondskapen. Budskapet fra Norge har nådd ut til hele verden. Å møte hatet og terroren med en sterk vilje til mer åpenhet, demokrati og respekt for menneskeverdet, er fredsskapende.

Det er andre som skal avgjøre spørsmålet om hvem som er ”prisverdig” – etter nøye forarbeid og vurdering. Kanskje kommer Nobelkomiteen til at det er andre som har gjort seg mer fortjent til årets fredspris. Men jeg tipper at Soltenberg ville være med i vurderingen. Skulle han få den, ville det være en pris til hele det norske folk. Problemet er imidlertid at så langt det gjelder Nobels fredspris, ville vi gi den til oss selv. Det ville kanskje ikke ta seg så bra ut.

Stoltenberg: Lite opptatt av terroristen

Uverdige reaksjoner

2011-07-28T12:22:00.001+02:00

Reaksjonene etter de fryktelige terroraksjonene forrige fredag har vært utrolig flotte og varmende. Mange har sagt at vi som folk og nasjon kan være stolte av hvordan vi har møtt terroren og ondskapen. Våre politiske ledere høster fortjent ros for å ha ledet nasjonen – ikke mot onde og hevngjerrige tanker, men mot varme, kjærlighet, omsorg og vilje til å verne om våre beste demokratiske tradisjoner.

Jeg synes vi skal ha lov til å være stolte av dette, i hvert skal vi glede oss over det, ikke minst over den massive folkelige oppslutningen om være beste verdier. Jeg fulgte nøye med på Twitter i timene og døgnene etter terroraksjonene, og jeg ble både glad og varm om hjertet når jeg leste all den omtanke, omsorg og verdighet som preget ytringene. Men det fantes unntak. Ett eksempel er denne meldingen på Twitter bare timer etter terroranslagene, ytret av en stortingsrepresentant: ”Men i helvete - denne fyren bodde jo rett i nabolaget jo! Var det han som tok bilen min torsdag eller?”

Personlig reagerer jeg også på den mobbmentalitet og lynsjstemning som kom til uttrykk utenfor Tinghuset i Oslo da terroristen skulle føres inn i rettssalen mandag. En kommentator i Aftenposten skriver at hun ikke er i tvil om at terroristen ville blitt lynsjet hvis mobben hadde fått sjansen.

På Facebook finner vi flere grupper som ønsker å gjeninnføre dødsstraff i Norge, slik at vi kan få tatt livet av terroristen. Tusenvis av mennesker svarer på spørsmål at de ønsker at våre lover skal endres slik at terroristen kan få dødsstraff.

Dette er uverdig. Noen kommentatorer sier de har forståelse for folks reaksjoner utenfor Tinghuset og folks ønske om dødsstraff. Jeg har ingen forståelse for disse tankene. Jeg ville til nød forstå det hvis de som opplevde terroren på Utøya, kunne tenke slik tanker. Men nettopp disse ytrer seg slett ikke på denne måten. Tvert imot. De snakker på en helt annen måte. De snakker om menneskelige verdier, ikke om umenneskelighet. De snakker om at terroristen ikke skal få vinne. Mannen som begikk udådene var tilhenger av dødsstraff. Å ta livet av ham, ville være å la hans verdier vinne.

Forbønn

2011-07-24T09:59:00.000+02:00

Forbønn på søndagens gudstjenester i Den norske kirke:

Evige Gud, vi kommer til deg med vår frykt og stor uro. Vi er rammet, Gud, av vold og terror. Vi har kjent stor glede over et åpent og trygt samfunn. Nå opplever vi ødeleggende bombeangrep og mennesker blir skutt. Mange er drept og mange er skadet. Gud, hvordan kan slikt skje? Det er så ufattelig vondt at samfunn og uskyldige mennesker rammes av blind vold. Gud, se til alle som er i sorg over å ha mistet noen av sine. Se til alle som er såret og de som sitter med påtrengende minner av det som nå har skjedd. Gud, vi ber.

Jesus Kristus, du som alltid er nær oss i vår lidelse, se til alle de unge som var på Utøya. Vær nær hos alle pårørende og skadde. Se oss, Gud, når vi gråter over alle som er rammet.

Gi oss styrke til å møte hverandre med trøst og nærhet. Hjelp oss til å gå sammen gjennom alt dette vonde på tvers av både religiøse og politiske skillelinjer. Gud, vi ber.

Gud, gi kraft og utholdenhet til alle som arbeider med sårede og rammede. Takk for solidaritet og vilje til å stille opp for hverandre. Hjelp alle troende til å vise kjærlighet og godhet og gi mot til å arbeide mot hat og terror. Gud, vi ber.

Gud, du har skapt oss til å forvalte liv og fellesskap. Hjelp oss å bygge samfunn hvor glede og trygghet finner feste. Vi ber for vår konge og hans hus. Vi ber for vår regjering og alle med lederansvar i samfunnet. Gi kraft og trøst til våre ledere som er hardt rammet av fredagens terror. Hjelp oss alle å bygge vårt land i fred og bidra til respekt og trygghet mellom folk og nasjoner. Gud, vi ber.

Tragedien samler oss

2011-07-23T18:53:00.000+02:00

Det siste døgnet har vært helt uvirkelig. Det er ikke lett å ta inn over seg den ufattelige tragedien som har skjedd. Tankene går til dem som har mistet en av sine kjære i Oslo og på Utøya og til ungdommene som opplevde redselsettermiddagen og kvelden på Utøya.
Jeg har fulgt ganske godt med i mediene og på Twitter det siste døgnet. Det har gjort godt å oppleve all den varme og medfølelse som har strømmet mot dem som er hardest rammet. Våre politiske ledere med statsministeren i spissen har stått fram og vist godt lederskap. De har vist en medfølelse, verdighet og besluttsomhet som har samlet oss alle. Kong Harald har som vanlig vært på plass og vist sin hjertevarme. Varmet gjorde også ordfører Fabian Stangs kommentarer i går kveld. Kommentarene fra TV-kanalenes egne medarbeidere har i det alt vesentlige vært både verdige og saklige. Enkelte terroreksperter har imidlertid bommet og ”sett turbaner på høylys dag”, som det ble uttrykt på en tweet.

Opplysningene om den antatte gjerningsmannen har gitt grunnlag for tendenser til utidige generaliseringer om hans ”tilhørighet”. Det gjelder f eks karakteristikker som ”konservativ kristen”, ”Frp’er” m.m. Slike forsøk på å plassere gjerningsmannen i fanget på mennesker/grupper med helt legitime religiøse og politiske holdninger, er ytterst ufine. Heldigvis er disse overtrampene raskt blitt tatt ned av ansvarlige meningsmotstandere, slik f eks Human-etisk Forbunds Jens Brun-Pedersen gjorde på Twitter med sin tweet: ”Kristne i Norge bør ikke hetses for ekstremistens gjerninger, like lite som muslimer i Norge må stå til ansvar for islamistisk terror.” – Tilsvarende arresterte et Ap-medlem forsøket på å gjøre Frp til ”medskyldig”: ”Vi har gode venner i Frp, de kjemper for sin politikk på rett måte - gjennom demokratiet, akkurat som oss i Ap. Ikke våg å skylde på dem.”

Jeg tror vi alle bør ta inn over oss at vi i dette landet faktisk har fostret en person som har vært i stand til å begå en ugjerning som det ligger utenfor vår fatteevne at et menneske i blant oss kan begå. Å dytte denne personen inn i en gruppe eller tre som en så kan distansere seg fra, blir for lettvint.

På bakgrunn av muslimfrykten i Norge er det tankevekkende at den antatte gjerningsmannen er etnisk norsk, født i Norge av norske foreldre, vokst opp i Oslo, gått på norsk skole, avtjent norsk verneplikt osv. I så måte faller den ufattelige ugjerningen inn i mønsteret: Bare de færreste terroranslagene i Europa er begått av islamister.

Jeg aner ikke hvilke motiver den siktede kan ha hatt for sine ugjerninger. Men han har angrepet samfunnet vårt, demokratiet vårt, våre grunnleggende verdier. En ting kan vi slå fast med sikkerhet. Uansett hvilke motiver han må ha hatt for angrepet, han vil aldri nå fram! Tvert imot skal ugjerningen gjøre oss enda sterkere i vår vilje til å stå fast på de demokratiske verdiene som samler oss.

Oppussing av Nationaltheatret

2011-07-22T11:20:00.000+02:00

Nationaltheatret trenger å bli pusset opp. I fjor anslo Statsbygg overfor Aftenposten at prisen for å rehabilitere det fredede teatret ville koste godt over hundre millioner kroner. Nå viser det seg at prisanslaget at kostnadene er beregnet til å ligge et sted mellom 450 og 675 millioner kroner. Skal vi tippe at de reelle kostnadene når rehabiliteringen er gjort ferdig kommer til å bli minst det dobbelte, dvs 1,2 milliarder kroner?

Kiribatis nasjonaldag

2011-07-14T20:34:00.000+02:00

I dag er det 14. juli og Frankrikes nasjonaldag. Men visste du at 14. juli også er Kiribatis nasjonaldag?

Les mer her om denne øystaten, som ligger i Stillehavet og består av 33 øyer, spredt over et havområde på omkring 5 mill kvadratkilometer på begge sider av ekvator og har ca 100.000 innbyggere.

Retten til et sunt miljø

2011-07-13T09:58:00.000+02:00

Den såkalte Nedkvitne-saken har fått mye oppmerksomhet i mediene. Arnved Nedkvitne ved Universitetet i Oslo ble for tre år siden avskjediget fra sin stilling som professor i middelalderhistorie etter en mangeårig konflikt på arbeidsstedet. Høyesteretts ankeutvalg avviste nylig Nedkvitnes anke etter at han hadde tapt sitt søksmål mot Universitetet i Oslo så vel i tingretten som i lagmannsretten.
Mange som har kommentert saken har vært mest opptatt av ytringsfriheten. I Aftenposten i dag skriver kultur- og debattredaktøren i Aftenposten Knut Olav Åmås at avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne handler om mer enn ytringsfrihet. Den handler om retten til et arbeidsmiljø det er mulig å holde ut.

”Også i akademiske miljøer har ansatte krav på et konstruktivt arbeidsmiljø”, skriver Åmås, som også hevder at akademia ofte har for lite ledelse. ”Deler av akademia er virkelig ugreie arbeidsmiljøer. De tar dårlig vare på enkeltmennesker, mangler konstruktiv fellesskapsfølelse, og setter ytterst sjelden foten ned for miljøødeleggere og bøller, enten de er ledere eller andre ansatte”, skriver Åmås, og fortsetter: ”Universitetet i Oslo, landets største, har hatt bedrøvelig liten evne til å gripe fatt i problemer med enkeltpersoner som ikke gjør jobben sin eller ødelegger andres. Jeg håper universitetsledelsen nå har innsett at de må løse konflikter uten å la år etter år gå.”

Jeg kan ikke annet enn si meg enig. Åmås’ kommentar anbefales.

Bispevoteringen i Borg

2011-07-06T12:07:00.001+02:00

Det bærer mot en meget spennende innspurt når det gjelder hvem som skal etterfølge Helga Haugland Byfuglien som biskop i Borg bispedømme. Voteringsresultatet ble meget jevnt mellom to av kandidatene. Jeg kan knapt huske et så jevnt resultat mellom to toppkandidater. Paul Erik Wirgenes fikk 90 førstestemmer, Ørnulf Elseth 89. De fikk nøyaktig like mange stemmer som nummer to (72 st), og som nummer tre skilte det bare én stemme (50 og 51 i favør av Elseth). De to fikk nøyaktig det samme antall stemmer totalt. Går en inn i stemmefordelingen blant de ulike gruppene som deltar i avstemningen, er resultatet også svært så jevnt. Med andre ord: Så godt som fullstendig dødt løp mellom de to.

Resultatet skulle vel tilsi at det vil stå mellom Wirgenes og Elseth. Wirgenes er bare 51 år og vil få en meget langt bispeperiode hvis han skulle bli utnevnt. Men Atle Sommerfeldt skal ikke avskrives, spesielt hvis han kommer godt ut av innstillingene til Kirkerådet og biskopene, noe som godt kan tenkes. Sommerfeldt kom på tredjeplass og fikk 68 førstestemmer, men færre stemmer totalt enn den eneste kvinnelige kandidaten, Anne-May Grasaas, som fikk 39 førstemmer og 187 totalt. Sommerfeldt har ganske sikkert en høy stjerne i regjeringen, spesielt i SV, og en skal ikke utelukke at SV vil presse på for at han skal bli utnevnt.

Nå skal Kirkerådet og biskopene foreta en innstilling med sine råd til regjeringen på grunnlag av voteringsresultatet, før regjeringen foretar utnevningen, som sannsynligvis vil skje i oktober. Jeg tipper at disse rådene vil sprike, og dermed er det fritt fram for statsråden til å velge akkurat den hun vil. Det kan hun forresten gjøre uansett resultatet både av voteringen og innstillingene fra Kirkerådet og biskopene. For fortsatt ligger makta helt og holdent hos politikerne når det gjelder å utnevne topplederne i trossamfunnet Den norske kirke.

God investering

2011-07-04T20:55:00.002+02:00

Blas Mamani Cruz er ni år og går i klasse 4B på skolen Franz Tamayo i den fattige byen El Alto i Bolivia, like ved hovedstaden La Paz. Blas liker å gå på skolen. Favorittfaget er matematikk. I friminuttene leker han med klinkekuler eller spiller fotball. Lørdag og søndag er det skolefri, men annenhver lørdag kommer Blas likevel til skolen for å delta i fritidsaktiviteter og kristendomsopplæring. Blas liker godt disse lørdagene, kan han fortelle.

Blas bor i et område der kommunen fortsatt ikke gir støtte til skoler for barna. I 2000 tok lokalsamfunnet saken i egne hender og startet skolen selv. Siden 2009 har Misjonsalliansen vært med og støttet skolen, finansiert blant annet ved midler som kommer inn gjennom organisasjonens fadderordning. Da skolen startet i 2000, hadde den 17 elever på to klassetrinn og to lærere. I dag har Franz Tamayo 780 elever fordelt på 12 klassetrinn, og 33 lærere. Det holdes også kurs for foreldrene og barna om grunnleggende hygiene og tannhelse og utdeling av materiell. Man har også regelmessige helse- og tannhelsekontroller og behandlinger.

Blas har åtte søsken. Sju av dem går sammen med ham på den samme skolen. Den eldste søsteren har akkurat begynt på universitetet i El Alto. Det vil også Blas gjerne gjøre når han er ferdig på Franz Tamayo. Han vil gjerne bli matematikklærer, sier han. Jeg tviler ikke på at han vil nå sitt mål.

Franz Tamayo er bokstavelig talt et skoleeksempel på hvor vellykket det er å gi hjelp til selvhjelp. De hundrelappene i året som går fra en priviligert pensjonist i det rike Norge til å gi barn som Blas Mamami Cruz sjansen til en god framtid, er en særdeles god investering.

Å slå barn er ukristelig

2011-06-10T12:47:00.001+02:00

Lederen for sekten Churches of Christ har gått ut og forsvart at foreldre slår sine barn i oppdragelsesøyemed. Han kaller det ”en guddommelig rett”. Slik kan man misforstå og misbruke Guds ord.

Dette har ifølge Vårt Land fått barneombudet til å twitre håp om andre kristne trossamfunn kommer på banen i et opprop mot Churches of Christ. Gjerne det. Skjønt jeg er i tvil om hvor nødvendig det skulle være. Jeg tviler på om det er særlig mange som tar slik forskrudde ytringer som denne sektlederen har kommet med, alvorlig. Og hva angår ansvarlige kristne trossamfunn i Norge, kan jeg ikke tenke meg at det er noen i dag som vil gå god for slike oppdragelsesholdninger.

Det tror jeg barneombudet vet, eller han burde i hvert fall vite det. Ved å kreve en slik protest fra ”andre kristne trossamfunn” kan han bidra til å fyre opp under den fordom at juling som "oppdragelsesmiddel" er særlig utbredt i kristne sammenhenger i Norge, eller at faren for at barn blir slått, er størst i kristne hjem. Det tror jeg ikke er tilfelle, og en skal være forsiktig så en ikke skaper et slikt bilde. I den grad det fortsatt finnes foreldre som forsvarer julingstradisjonen i vårt land, finner man dem helst i helt andre miljøer. Sist vi hadde en debatt om saken i mediene, var i 2007. Da var det en del mannlige rikssynsere med Carl I. Hagen i spissen som syntes det er greit å bruke juling i oppdragelsen, og Aslam Ahsan, som av alle ting var leder for Ressurssenter for pakistanske barn, sluttet seg til. Se min bloggpost ”Om å slå barn” 26. oktober 2007.

Knapt noe er mer ufyselig enn når noen forsvarer å slå andre mennesker ”i Guds navn”. I så måte kan man aldri si ofte nok at den slags er å misbruke Guds ord. Barneombudet viser selv til Bispemøtet som har uttalt at ”vold og overgrep mot barn er ulovlig og ukristelig”. Det burde være klar tale.

Selv har jeg helt siden 1970-årene, da jeg var leder for en av landets største frivillige misjonsorganisasjoner, arbeidet aktivt mot slike holdninger, og tok det også opp på lederplass i organisasjonens eget blad og i mange foredrag. Jeg har også sammen med en kollega drøftet spørsmålet i en lærebok i Familiepedagogikk.

Å slå barn fortjener ikke navn av oppdragelse. Slik behandling av barn er ikke etter Guds vilje.

Ikke bevisjuks

2011-06-09T23:07:00.003+02:00

Jeg har tatt meg bryet å lese hele rapporten fra Gjenopptakelseskommisjonens behandling av Treholtsaken. Det vil jeg anbefale alle som er interessert i saken, eller som ønsker å ha en mening om saken, å gjøre.

I kommentarene etter framleggelsen av kommisjonens avgjørelse, har mye dreid seg om det såkalte ”Fornebu-bildet” og de sakkyndiges ulike vurderinger av hva dette bildet viser og ikke viser. Særlig har Treholts advokat, Harald Stabell, og Aftenpostens Harald Stanghelle vært opptatt av at man burde ha holdt en offentlig høring der de ulike ekspertene kunne bryne seg på hverandre. Påstanden er at man på denne måten kunne komme til bunns i spørsmålet om hva Fornebu-bildet viser og offentligheten kunne selv bedømme saken.

Jeg tviler sterkt på om man slik ville komme noe nærmere sannheten i dette spørsmålet. Ekspertene ville fortsatt være uenige, og publikum ville være like kloke. Jeg synes derfor det er underlig at en slik høring skulle gjøre så stor forskjell. Det avgjørende er kommisjonen på en overbevisende måte dokumenterer at påstanden om bevisjuks ikke holder vann. Påstandene som ble framsatt i boka ”Forfalskningen”, blir rett og slett knust av Gjenopptakelseskommisjonen. Dermed blir også politietterforskerne som har fått grove beskyldninger rette mot seg, på en måte renvasket.

Likevel holder forfatteren av boka hardnakket fast på sitt. Og Treholt selv? Ja, han sier at han vet at det er jukset med bevis og hevder at siste ord ikke er sagt.

Det blir mer og mer tydelig at for Treholt dreier det seg ikke om å finne sannheten, men å vinne opinionen for den oppfatning at han hans grove lovbrudd, egentlig ikke var så ille. Det er et faktum Arne Treholt har hatt hemmelige, konspirative møter med høytstående KGB-offiserer. Han har overlevert hemmelig, gradert materiale til fremmed makt. Han har mottatt penger både fra Sovjetunionen og Irak. Materialet han overleverte, fikk han tilgang til som høyt betrodd tjenestemann i Utenriksdepartementet.

Treholt er altså ingen forfulgt uskyldighet.

I ettertid går det an å mene at han fikk en streng dom, noen vil mene for streng. Men nå er det fastslått at påstanden om at det ble jukset med bevisene for å få ham dømt, ikke holder.

LO og Frp finner hverandre

2011-06-08T11:40:00.006+02:00

Frp har nå fått en mektig alliert i sin kamp mot den klimapolitikken resten av stortingspartiene står sammen om. LO-leder Roar Flåthen går ut i Aftenposten og melder til alt folket at LO ikke lenger støtter målsettingen om at 2/3 av de totale norske utslippskuttene skal tas på hjemmebane. Og begrunnelsen er at det koster for mye. Det koster for mye å gjennomføre store kutt i norske utslipp av klimagasser, mener LO-lederen.

Ikke rart Frp jubler og miljøorganisasjonene er skuffet. Partiet står utenfor klimaforliket de andre stortingspartiene ble enige om i 2008. Drakampen var den gangen stor mellom de rødgrønne partiene. SV investerte mye politisk prestisje når et gjaldt å ta det meste av klimagassutslippene i Norge. Ap og Stoltenberg ble med, antagelig for å berge regjeringssamarbeidet.

Krf’s leder Knut Arild Hareide peker med rette på at det burde være et kraftig signal til LO at det er FrP som jubler. SV er naturligvis lei seg, men kan lite gjøre. Det interessante nå blir hvor lenge det går før Ap snur. Ja, for ingen skal fortelle meg at ikke ”noen har snakket sammen”.

Biskop em Finn Wagle sier til Vårt Land at snuoperasjonen til LO er å stikke hodet i sanda. De totale utslippene er for store og må ned. Wagle benytter samtidig anledningen til å kritisere sine etterfølgere i bispekollegiet, som han mener er alt for lite synlige i debatten om ansvaret for Moder Jord. Han minner om at kirken spilte en langt mer aktiv rolle i dette spørsmålet på 1990-tallet da både Bispemøtet og Kirkemøtet viste et sterkt engasjement.

Oppdatering:
Ap-topp åpner for ny klimadebatt

Folkekirken

2011-06-06T21:22:00.003+02:00

To av Menighetsfakultetets dyktige teologiske professorer, Oskar Skarsaune og Hans Kvalbein, går av med pensjon, og i sine avskjedsforelesninger retter de begge et kritisk søkelys på folkekirken. Forelesningene er referert i dagens Vårt Land (dessverre bare i papirutgaven). Skarsaunes forelesning kan leses i sin helhet her.

Det er stor enighet om at Den norske skal være en folkekirke. Det er endog nedfelt i kirkelovens formålsparagraf, der Den norske kirke blir omtalt som "den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge". De fleste verdsetter en kirke som vil leve nær folket og folkets interesser, der kirken kan ha en viktig folkepedagogisk og samfunnsintegrerende funksjon, samtidig som den representerer tradisjon og kontinuitet i samfunnet. Verdien av en kirkeform der medlemskapet er preget av åpenhet - basert på barnedåpen - blir også vektlagt av mange, idet en kjenner det befriende at den teologiske og åndelige vekten blir lagt på troens og kirkens objektive side.

Ikke desto mindre er det bra at folkekirken blir debattert. Fra tid til annen kan vi i talen om folkekirken ane en folkekirkeideologi der kirken nærmest blir forstått som den religiøse dimensjon ved samfunnet, der dåpens omvendelses- og trosmotiv blir mer eller mindre glemt, og der begrepet åpen folkekirke blir så sterkt betont at kirken ikke framtrer som et egenartet samfunn i verden og bekjennelsen ikke rommer noen forpliktende norm.

Biskop em Georg Hille uttalte for en tid siden at vi snakker så mye om ”den åpne, inkluderende folkekirken at vi står i fare for at dette blir selve målet og budskapet. Ofte hører vi bare om at alt skal være varmt, godt og kjærlig, men lite eller ingenting om den sterke spenningen som ligger i Guds kjærlighet. Jeg ønsker mer fokus på det sentrale i evangeliet, og da hører også de sterke, dømmende og frigjørende ordene med”, sa biskopen.

Det kan være grunn til å minne om det folkekirkesyn som i årtier har ligget til grunn for reformarbeidet i Den norske kirke, og som kommer til uttrykk i viktige kirkelige utredninger. Her formuleres folkekirkesynet ut fra hva som er siktepunktet og målet for folkekirken. Som det heter i en kirkelig utredning fra 1969: "Folkekirketanken er ikke uttrykk for en faktisk identitet mellom folk og kirke, men et uttrykk for det siktepunkt at hele folket skal omfattes med evangeliets og sakramentenes tilbud." I sin bok "La kirken være kirke" har Andreas Aarflot uttrykt dette slik: "Kirken er folkekirke ikke etter sitt vesen, men etter sin intensjon".

Videre er det viktig at kirken framtrer i denne verden "både som et Åndens samfunn i Kristus av dem som tror på evangeliets ord og løfte, og som et organisert trossamfunn med sine sosiale strukturer", at ledelsen av kirken må utgå fra den kristne menighet og derfor prinsipielt må ligge hos kirken og ikke hos noen myndighet utenfor den, og at Den norske kirke i kraft av sin nådemiddelforvaltning framtrer som en sann Jesu Kristi kirke.

Enkelte ønsker å postulere et motsetningsforhold mellom folkekirke på den ene side og det aktive trosfellesskapet (den såkalte menighetskjernen) på den andre, idet man ser understrekingen av den personlige bekjennelse og trosfellesskapet som kirkelig terskelbygging. Det er liten tvil om at trosfellesskapet kan fungere slik at det isolerer seg fra verden omkring og hindrer at søkende mennesker våger seg inn i kirken. Men dette er en utfordring til kirken, og løsningen ligger ikke i å nedskrive bekjennelseskirken i betydningen en kirke av personer som bekjenner. Det ville snarere bety en katastrofe for folkekirken, fordi trosfellesskapet er en avgjørende forutsetning og referanse for folkekirkeligheten.

Det kjennetegner vår folkekirkesituasjon at folket i stor grad slutter opp om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon og kirkelig vielse og begravelse. Utfordringen består i å trekke linjer inn mot gudstjenesten - fra de kirkelige handlinger til høymessen, fra døpefonten til nattverden. For kirken er ifølge vår bekjennelse et folk som samles, og som sammen bekjenner troen på Jesus Kristus som Herre og Frelser.

Målet må være at så mange som mulig av folkekirkens medlemmer skal bli hjulpet til med større mot å vedkjenne seg sin kirketilhørighet gjennom positiv deltagelse. Men dette forutsetter en skjerping av kirkens profil som trossamfunn, en sterkere understreking av kirkens subjektkarakter - større bevissthet om medlemsskapet og en bedre realisering av kirkens fellesskapskarakter.

Kirken kan ha funksjoner som samfunnsintegrerende element, som bærer av kulturell tradisjon, som religionsvesen, som gren av sosialstatens velferdstiltak osv. Det er i og for seg ikke noe galt. Men kirken er framfor alt kalt til å bekjenne troen på Jesus Kristus, og føre videre til nye generasjoner det profetiske og apostoliske vitnesbyrd i Den Hellige Skrift, slik vår kirke har formulert det i sine bekjennelsesskrifter. I den alminnelige debatt både i og utenfor kirken blir denne forpliktelsen ofte oversett. Derfor er folkekirken ikke folkets kirke i den forstand at det er folkemeningen som er høyeste autoritet i kirken. Bare så lenge kirken er seg bevisst hva den tror - og på hvem den tror, kan den gjøre sin egentlige gjerning i folket og for folket.

Den store utfordringen for folkekirken er å arbeide intenst og utholdende for at den tilhørighet folket føler til kirken, kommer til uttrykk i deltagelse i det som er sentrum i kirkens virksomhet - gudstjenesten. Spissformulert: det burde være atskillig mer anfektende for kirken at det er så få som samles til gudstjeneste enn at det er så få som deltar i de kirkelige valgene.

Konge i hardt vær

2011-05-31T08:49:00.001+02:00

Det stormer rundt kong Carl Gustaf i Sverige. Påstandene om omgang med kriminelle og kvinnelige strippere er alvorlige for en mann som konge skal være. Nå har kongen latt seg intervjue om saken. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at en monark lar seg utspørre om slike påstander. Men saken utviklet seg slik at ikke var noen vei utenom, hvor ydmykende det enn måtte føles for kong Carl Gustaf.

Mediene har lenge kritisert ham for ikke å uttale seg om saken. Når han nå endelig bryter lydmuren, får han kritikk for at han ventet så lenge.

Som så mange andre vet jeg ikke hva jeg skal tro. Kongen benekter det han er anklaget for. Det "finns inga känsliga bilder", sier han, og jeg vil helst tro ham. Det ser det ut til at en økende del av den svenske befolkningen også gjør. Mange føler nå sympati med kongen.

Påstand står mot påstand. Hvis mediene eller andre etter dette kan dokumentere at kongen ikke snakker sant, kan det ikke være noen tvil om at Sverige vil ha en konstitusjonell krise, noe også en kjent svensk statsviter påpeker. Men som kongen flere ganger understreker i intervjuet, vil det her, til en viss grad i hvert fall, være et spørsmål om definisjoner.

Men les intervjuet, og døm selv. Hele intervjuet finnes i tekst bl a i VG's nettavis og på flere svenske nettaviser.

Flott frimerke – fin utsikt

2011-05-21T11:56:00.002+02:00

Drammen feirer i år at det er 200 år siden Strømsø og Bragernes ble slått sammen til én by og fikk navnet Drammen. I den anledning beæres den nyoppussede elvebyen med eget frimerke.

Drammen har de siste 15-20 årene vært i sterk utvikling, og det nye frimerket speiler bokstavelig talt denne utviklingen. Motivet hvor Kunnskapsparken/Drammensbiblioteket og Union slik det ser ut i dag møter refleksjonene i elva av de gamle papirfabrikkene, symboliserer at byen har endret seg fra sliten industriby til moderne kunnskapsby, sier frimerkedirektør Halvor Fasting i Posten i anledning utgivelsen av jubileumsfrimerket.

For meg er motivet litt spesielt, ettersom det utgjør min daglige utsikt.

Ingen forskjell på folk

2011-05-19T08:49:00.006+02:00

Etter at han ble arrestert mistenkt for seksuelt overgrep mot en stuepike på et hotell i New York, var det ingen vei utenom for lederen for Det internasjonale pengefondet. Han har nå innlevert sin oppsigelse fra den viktige jobben. Selv hevder han at anklagene mot ham er falske. Ordene han bruker for å bedyre sin uskyld, er så sterke at hvis mannen har begått ugjerningene han anklages for, vil vel mange mene at han har en velutviklet evne til å lyve. Det finnes naturligvis en annen mulighet, nemlig at franskmannen har sin egen forståelse av hvordan en seksuell tilnærmelse skal beskrives. Vi husker en amerikansk president som drev med en lignende øvelse for noen år siden. Og så kan en selvfølgelig ikke helt utelukke at stuepiken har innlevert en falsk anklage.

Heller ikke en toppolitiker skal anses skyldig før han eventuelt er dømt. Men det som er kommet fram om mannens historie når det gjelder forhold til kvinner, gjør vel at få blir overrasket om det skulle vise seg å være hold i anklagene som nå rettes mot ham.

I Frankrike er skepsisen til sannhetsgehalten i anklagene stor, for å si det mildt. Det virker som om franskmennene rett og slett er fornærmet over at noen i utlandet kan finne på å anklage en av deres sosiale topper for seksuelle overgrep. Når over halvparten av de spurte i en fransk meningsmåling mener at anklagene mot deres landsmann er satt i scene av amerikanerne for å ramme Frankrike, må en lure på hva slags selvforståelse og verdensbilde franskmennene egentlig har.

Når det er sagt, deler jeg franskmennenes kritikk mot måten amerikanerne behandler arresterte mennesker på. Den er unødvendig ydmykende. Stikkord: håndjern og maksimal offentlighet. Men så skal det også sies at amerikanerne på dette punktet ikke gjør forskjell på folk. Enten man er en småkriminell i Harlem eller toppfigur på verdensscenen, på med håndjern!

Oppdatering: Ingen steder å bo?

Velbekomme

2011-05-14T11:51:00.002+02:00

Under den norske TV-bransjens sjøldiggende forestilling i går, fikk Ari Behn og Per Heimly prisen for beste underholdningsprogram på hverdag eller helg.
Velbekomme. Sjelden har en vel fått bedre demonstrert at spørsmålet om hva som er god underholdning er en subjektiv sak.

Skattefrie gaver

2011-05-13T22:19:00.000+02:00

Hyggelig å kunne ønske svenskene velkommen etter. Den svenske regjeringen foreslår at privatpersoner skal få skattereduksjon når de gir gaver til ideell virksomhet, dvs allmennyttige stiftelser, ideelle organisasjoner og registrerte trossamfunn. Men ordningen det svenske Finansdepartementet foreslår er ikke spesielt generøs. For å få skattereduksjon må man gi sammenlagt minst 2000 kroner pr år, og maksimal skattereduksjon pr person er satt til bare 1500 kroner pr år.

I Norge har vi hatt ordningen i flere år nå, og her er den mer raus. Hos oss kan en i henold til skattelovens par. 6-50 kreve fradrag når gaven til godkjente, frivillige organisasjoner utgjør minst 500 kroner. Maksimalt beløp det kan kreves fradrag for er kr 12 000 for det enkelte år, og det er innenfor denne rammen ikke satt noe maksimumsbeløp for skattereduksjonen.

Medaljer til besvær – for Jens

2011-05-10T19:05:00.003+02:00

Det kan vel ikke kalles noe annet enn en skikkelig tabbe – regjeringens handlemåte i forbindelse med medaljeutdelingen på Akershus 8. mai. Noen kaller det en skandale. Etter at han først ikke ønsket å uttale seg om saken, ble presset på statsministeren for stort. Han måtte stille opp for å forklare seg så godt kan kunne. Og det var sant å si ikke særlig godt. Stoltenberg har rodd det beste han kan, men han har ikke klart å komme i land.

Det finnes vel knapt et menneske her i landet som ikke synes det eneste riktige hadde vært at Kongen delte ut sin egen medalje til krigsveteranene fra Afganistan. De som mottok medaljene, synes rimeligvis også det hadde vært gromt med Kongen. Stoltenbergs argumenter holder rett og slett ikke vann. I likhet med mange andre tror jeg ikke et øyeblikk på at ikke Kongen selv ønsket å dele ut medaljene. Men det kan han selvfølgelig ikke si etter det som har skjedd. Han kan ikke utlevere sin egen statsministerens manglende vurderingsevne. Han svarer med å invitere de som har fått hederen til audiens.

En liten sak? Ja, det kan en kanskje si. Men på grunn av regjeringens flaue handlemåte, ble saken likevel stor – og uheldig for Stoltenberg.

Oppdatering:
Stoltenberg erkjenner tabben og forsikrer at det ikke skal gjenta seg.

Uverdig

2011-05-09T11:46:00.002+02:00

Jeg slutter ikke å undre meg over hvordan topplederne i norsk idrett oppfører seg. I helgen har de vært samlet til idrettsting. Der har de oppført seg på en måte som får Aftenposten i en leder i dag til å skrive at de ”har vist seg frem for det norske folk med en pinlig uverdighet vi ikke hadde fantasi til å tenke oss var mulig i det høyeste organet i landets største og viktigste frivillige bevegelse”. Jeg gjør Aftenpostens overskrift ”Uverdig” til min.

Det verste er at det ikke er første gangen. Også ved forrige idrettsting opplevde vi noe lignende. Da hadde presidenten jukset med e-post og blir tvunget til å gå av. Etter å ha innrømmet jukset offentlig, lanserte han seg selv til gjenvalg som president, men trakk seg senere. Generalsekretæren i Idrettsforbundet visste at han løy det norske folk rett opp i ansiktet da han den gang stod i TV og sa at presidenten trakk seg av helsemessige grunner. Det var resten av idrettsstyret med på – også hun som da ble valgt til ny idrettspresident, og som unnskyldte seg med at det var av menneskelige hensyn hun var med på å servere folket en løgn. Hensynet til norsk idrett ble også blitt brukt som unnskyldning. Men de visste bedre. Så mye av intern maktkamp kom fram, at alle skjønte det var hensynet til dem selv som var den egentlige årsaken.

Denne beklagelige oppførselen av idrettens toppledere skjedde bare få år etter at den forrige presidenten og den forrige generalsekretæren blamerte seg ved å kjøre organisasjonen i grøfta økonomisk. At presidenten var en tidligere banksjef og generalsekretæren en tidligere Sp-statssekretær var tydeligvis ingen hindring. En arrogant idrettspresident ble den gang satt på plass av idrettsstatsråd Valgerd Svarstad Haugland.

I år opplevde vi at formannen i valgkomiteen rett før idrettstinget skulle samles gikk ut og antydet at den avgående idrettspresidenten hadde gjort seg skyldig i økonomisk kriminalitet, en beskyldning han måtte beklage. Så opplever vi også at representanter for særforbund oppfører som furtne småbarn når de ikke når fram med sine kandidater ved valgene.

Nytt idrettstyre ble valgt. Historien tilsier at den nye ledelsen bør følges med kritiske øyne. Som vanlig er de fleste medlemmene av idrettstyret ukjente for den store offentlighet. I enkelte andre sammenhenger snakkes det om ”demokratisk underskudd”. Idrettsbevegelsen organiserer 1,5 millioner mennesker i dette landet. Hvor mange av disse har deltatt i de prosessene som har ledet fram til valget av norsk idretts øverste ledelse?

Ingen glede

2011-05-02T18:11:00.005+02:00

Jeg føler ingen spesiell glede ved nyheten om at et menneske er drept. Men det er heller ingen grunn til å felle noen tårer når Osama bin Laden nå har møtt sin skjebne i form av drepende kuler fra amerikanske spesialstyrker som gikk til aksjon i Pakistan. Det hadde naturligvis vært bedre om man kunne tatt ham levende og stilt ham for en domstol, men etter det jeg forstår ble han skutt i kamp. At de endelig har tatt ham etter å ha jaktet på ham i mange år, oppleves naturligvis som en stor seier for amerikanerne. Selv om jeg kan forstå at amerikanerne er glade for at de endelig har lykkes i å ta ham, har jeg liten sans for den type overskrifter som en nå kan se i amerikanske aviser.

Om bin Laden nå skulle få martyrstatus blant ekstremistiske muslimer, sier det det meste om disse. Men det forteller også at ikke alle problemer er løst fordi om man har lykkes å ta livet av denne terroristideologen. Interpol advarer nå mot økende terrorfare.

Klar tale fra Krfs landsmøte

2011-04-30T13:32:00.002+02:00

Jeg har i en tidligere bloggpost støttet Krf-ledelsens forslag om å skifte ut partilovenes såkalte bekjennelsesparagraf med en forpliktelsesparagraf. Forslaget har vakt stor debatt i partiet, og enkelte har forsøkt å mobilisere mot forslaget, blant annet med utgangspunkt i påstanden om at partiets eksistens er alvorlig truet hvis kravet om at tillitsvalgte må være bekjennende kristne fjernes Jeg har ikke klart å se at den nye paragrafen skulle svekke partiets identitet som et kristelig folkeparti. Tvert imot mener jeg de nye paragrafene bekrefter og forsterker partiets kristne verdiforankring og tydeliggjør det kristne verdigrunnlaget partiets tillitsvalgte skal fronte og arbeide aktivt for.

Jeg konstaterer at et stort flertall på partiets landsmøte er av samme oppfatning. Partiledelsens forslag fikk hele 80 % av stemmene. Det er klar tale, og viser at påstanden om at ledelsen her var på kollisjonskurs med partimedlemmenes ønsker var feil.

Det er å håpe at det nå bli ro om denne saken og at alle kan samle seg om å utmeisle og realisere en politikk som bygger på det grunnlaget partiet er forpliktet på. Partiets nyvalgte leder, Knut Arild Hareide, fortjener full ”backing” fra hele partiet.

Mangel på dømmekraft

2011-04-28T10:08:00.002+02:00

Feil signal å sende, sier Karoline Burdahl Teien i DNT Ung om Den Norske Turistforenings sponsing av en russebuss. Hun mener det finnes bedre måter å bruke pengene på, og protesterer på DNT-markedssjefens forsøk på å framstille dette som en satsing på ungdom.

Tiltredes! Spesielt når det dreier seg om russebussen til datteren av Turistforeningens generalsekretær, Kristin Krohn Devold. Markedssjefen sier at Krohn Devold ikke har vært involvert i avgjørelsen om å sponse russebussen. Nei, men hun snakker vel med datteren sin og er blitt informert den veien om markedssjefens mangel på dømmekraft? Dermed har hun vel også hatt anledning til å overprøve en avgjørelse som er et godt bidrag til å skape et dårlig omdømme.

Oppdatering:
Turistforeningen trekker sponsingen av russebussen til Krohn Devolds datter. Det måtte kraftige reaksjoner til, bl. a. fra mange medlemmer, før Turistforeningens ledelse skjønte at de ikke leder en privateid bedrift.

Topplag og toppkamp

2011-04-25T21:15:00.003+02:00

Etter fem serieomganger har bare ett lag fire seire i Tippeligaen - Strømsgodset, som dermed topper tabellen. Ett lag har ikke tapt – Tromsø, som ligger på andreplass. I neste serierunde går den desiderte toppkampen ikke på Lerkendal, ikke på Ullevål, ikke på Åråsen, ikke på Røkkeløkka, ikke på Brann stadion, men på Marienlyst i Drammen. Det er med andre ord verken Rosenborg, Vif, LSK, Brann, Molde eller Start som skal spille toppkampen i denne serierunden.
Jeg bare nevner det.

Sent – men godt

2011-04-21T08:58:00.000+02:00

Jeg har alltid trodd på Jostein Gaarders forsikringer om at han aldri mente å uttrykke antijødiske holdninger i Aftenposten-kronikken i 2006, en kronikk som vakte stor oppmerksomhet og debatt. Gaarder ønsket å rette kritikk mot staten Israel, og det går det an å forstå. Men i likhet med mange andre reagerte jeg kraftig på måten han uttrykte seg på og på formuleringer som både var sterkt usaklige og i aller høyeste grad var egnet til å bidra til jødehets. Dette ble påpekt i en rekke innlegg i den etterfølgende debatt, ikke minst fra jøder i Norge. I et innlegg ei uke etter publiseringen av kronikken prøvde Gaarder seg på det han kalte et forsøk på klargjøring, uten at det var særlig vellykket.

Nå – fem år senere – og etter samtaler med representanter for det jødiske miljøet i Oslo, har Gaarder i et innlegg i Aftenposten endelig kommet med en utvetydig beklagelse. Han skriver bl a:

”Vi må aldri uttrykke oss slik at legitim kritikk av staten Israels politikk på noe vis kan forveksles med en illegitim og på alle måter utålelig hets mot jøder eller jødedom. Den første til å trekke konsekvensene av denne erkjennelse bør være jeg. Min hensikt var å lede oppmerksomheten mot krigens ofre og den israelske stats ansvar. Dessverre innså jeg ikke tidsnok at jeg i den forbindelse kom til å formulere flere tankeløse og tvetydige utsagn, og dette beklager jeg.”

Gaarder skal ha ros for at han har klart å komme fram til denne erkjennelsen og for at han våger å vedstå seg den offentlig og samtidig beklage sitt feilgrep. Det eneste en kan undre seg over, er at det skulle ta fem år. Men det viktigste er at den kom. Det er ikke vanskelig å være enig med forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund, som sier til Vårt Land at det Gaarder nå gjør, er det altfor lite av i norsk offentlighet. ”Jeg har aldri sett noen som har gjort noe tilsvarende”, sier Kohn. ”Gaarder klarer å beklage det han har gjort, og nøyer seg ikke med å si at han beklager at noen føler seg forulempet. Dette er unikt, og mange har noe å lære.”

Den mest fortjente

2011-04-19T12:13:00.003+02:00

Grete Waitz var en av de største, kanskje den aller største, av våre mange store norske idrettsutøvere. Ikke bare på grunn av sine fremragende prestasjoner på idrettsbanen, men også fordi hun gjorde en helt enestående og banebrytende innsats for utviklingen av kvinneidretten. En av idrettshistoriens viktigste kvinnelige utøvere, sier hennes tidligere trener Johan Kaggestad. I dag måtte hun gi tapt etter å ha kjempet en lang kamp mot kreften. En hel idrettsverden sørger. Det sier mye om hennes internasjonale posisjon at New York Times har et stort oppslag om hennes bortgang.

Vi har etter hvert fått statuer av mange store idrettsutøvere her i landet. Den mest fortjente er av Grete Waitz utenfor Bislett.

Gråtemesterne

2011-04-16T21:07:00.001+02:00

”Mesternes Mester” har de nødvendige ingrediensene til å bli et populært program. Gamle idrettshelter, som mange synes det er morsomt å møte igjen, er ikke ”eldre” enn at de fortsatt kan prestere i ulike typer konkurranser, som krever både fysisk styrke og mental styrke. Programmet har en hyggelig atmosfære, vi tror faktisk på at deltagerne har det fint sammen. Dessuten er programlederen dyktig. Det eneste som trekker ned, er all banningen. Her burde de programansvarlige ha satt noen standarder. Noen vil vel også synes at det til tider kan bli vel mye gråt og sterke følelser. Men slikt gjør seg jo unektelig godt. Vi gråter med gråtemesterne.
Foran kveldens episode klarte Dag Erik Pedersen å skape en forventning som antagelig førte til rekordtall i seeroppslutning. Og det er nettopp det følelsesmessige som ble gjort til trekkplaster. "Uten tvil noe av det sterkeste jeg har vært med på”, sa Pedersen på forhånd. Ja, han gruet seg rett og slett til å se programmet, kunne han fortelle. Selv om den nok var litt drøy, bidro det naturligvis til at store og små benket seg rundt TV’en for å få med seg den følelsesmessige ”grøsseren”.

”Grøsseren” bestod i at Frode Rønning valgte å trekke seg fra konkurransen. Det var vel sant å si ikke så overraskende. Tidlig i konkurransene avslørte han at han i dag verken har rygg eller bein til å tåle sterke påkjenninger. Likevel har han klart seg rimelig bra.

Men gråt ble det, i store mengder. Og dermed var alle fornøyd. Særlig i NRK.

Store nyheter på en spesiell dag

2011-04-01T14:55:00.001+02:00

På en dag da man nok bør være spesielt skeptisk til medieoppslagene, varter to aviser opp med et par ”nyheter” som slår godt an hos en som både er kirkelig interessert og fotballinteressert.

VG kan fortelle at den danske avisen B.T. i dag bringer ”nyheten” om at Drillo skal overta som trener for det danske fotballandslaget. For dumt til å være sant, mener vel de fleste dansker, men jeg utelukker ikke at noen har tatt en telefon til det danske fotballforbundet for å protestere.

Hvorvidt Kirkerådet har fått mange telefoner med protest – evt tilslutning – til Vårt Lands ”nyhet” om at man må dokumentere minst tre gudstjenestebesøk for å kunne stemme ved kirkevalget til høsten, vet jeg ikke. Men det skulle ikke forundre meg.

Klarspråk takk!

2011-04-01T11:29:00.003+02:00

Statsråd Rigmor Aasrud har utstyrt seg med et hjelpemiddel jeg tror hun vil få mye bruk for, et stempel med teksten ”Trenger klarspråk!” kan Vårt Land fortelle i dag. Dokumenter som kommer inn på hennes departementale bord med utydelig og kronglete språk, blir stemplet ”Trenger klarspråk!” og returnert til medarbeideren som har skrevet teksten. Vi får håpe det hjelper.

Jeg sitter som så mange andre i glasshus. Mitt yrke har i stor grad bestått i å formidle kunnskap gjennom skrift og tale. Når en så også skriver blogg, utsetter en seg jo daglig for å synde mot kravet om klart språk. Derfor tar jeg oppfordringen til meg, slik alle i samme situasjon burde gjøre. Det blir etter min mening produsert alt for mange tekster med uklart, kronglete og dårlig språk. Jeg har tidligere gitt ros til Per Egil Hegge, som i sin daglige språkspalte i Aftenposten driver språklig folkeopplysning av beste merke. Alle slike tiltak som kan bidra til bedre språk, hilser jeg med glede.

Samtidig kan et være grunn til å understreke at enkelte klager over språket kan være ubegrunnede. Særlig gjelder det kritikk mot bruk av fagspråk. Dessuten kan selve saken være så kompleks at saksframstillingen nødvendigvis kan være vanskelig å forstå. På nettstedet klarsprak.no blir begrepet ”klarspråk” definert som ”korrekt, klart og brukertilpasset språk”. Det betyr blant annet at å uttrykke seg klart ikke nødvendigvis betyr å forenkle språket for enhver pris. For eksempel kan ikke alle tekster være enkle og ikke alle tekster kan være fri for fagspråk. Tekster kan variere med hensyn til hvem som er mottaker. Det viktige er at teksten er tilpasset mottakeren.

Når det er sagt, er det min erfaring at vi alle med fordel kan ta til oss kravet om å bruke et enklere språk. Som universitetslærer opplevde jeg at det har mye med kunnskap, trygghet og erfaring å gjøre. For eksempel er jeg overbevist om at jeg i min undervisning uttrykte meg mer kronglete og vanskelig da jeg var ung enn jeg gjorde da jeg hadde fått noen år på baken. Studenter bekrefter ofte dette. Unge forelesere snakker ofte vanskeligere enn eldre og mer erfarne forelesere. Usikkerheten skjules bak et vanskelig språk. En har lett for å tro at en signaliserer mye kunnskap og innsikt ved å snakke så vanskelig at tilhørerne har problemer med å forstå hva en sier. Som en student en gang uttrykte det da han ble spurt hva en foreleser hadde snakket om: ”Det var sikkert noe viktig, for han snakket så vanskelig!”

Fra vondt til borte

2011-03-31T19:51:00.002+02:00

Det er ikke let å forstå seg på Frp for tiden. Frp-ledelsen taklet den såkalte Birkedalsaken på en dårlig måte. Etter at Siv Jensen først avviste at hun kjente til saken, endret holdningen seg i takt med at hun ble presset til å erkjenne at hun visste mer enn hun først ville innrømme. Så ble holdningen mer ydmyk. Partifolk er lite fornøyd med partiledelsens håndtering. For første gang snakker partifolk om at Siv Jensen, partidronningen som ble kronet til Norges nye statsminister, kanskje burde vurdere å gå av. Det er et dårlig tegn. Partiet rystes, og misnøyen kommer tydelig til uttrykk på de politiske meningsmålingene. På den siste målingen, utført av Sentio for Sunnmørsposten, faller Frp 3,5 prosentpoeng til en oppslutning på 19,7 prosent. Det er tre år siden Frp har fått under tyve prosent. Så kommer nye saker, blant annet om en Frp-politiker i Møre og Romsdal som trekker seg fra alle verv etter at to yngre kvinner varslet om seksuell sjikane.

Frp er inne i sin verste krise på ti år. Hva gjør partiledelsen i en slik situasjon? De reiser bort. Så vel partilederen som partisekretæren og første nestleder er borte. Første nestleder Per Sandberg er unnskyldt. Han er midlertidig og delvis ute på aktiv sykmelding. Desto viktigere må det da være at de andre er til stede. Men partilederen drar til Frankrike for å holde foredrag og partisekretæren drar på tur til utlandet sammen med kamerater.

Så dårlig som Siv Jensen og Moe har behandlet disse saken er det kanskje like greit at de overlater arenaen til andre nestleder, som i paddeflat stilling ikke har gjort annet i dag enn å forklare hva Frp har gjort, eller kanskje like riktig – hva Frp ikke har gjort.

Når Frp blir presset

2011-03-24T19:34:00.007+01:00

Som alltid når Frp er presset i en ubehagelig sak, prøver Siv Jensen & co å avspore ved å angripe andre, som regel pressen. Slik også nå i Birkedal-saken. ”Dere grafser”, sier Jensen, og nestleder Sandberg gjentar mantraet.

Ja, det hender pressen ”grafser” i saker der en burde gå fram med varsomhet. I denne saken ville det vært grafsing hvis pressen gjøv løs på de involerte i selve saken for å få alle mulige detaljer i de påståtte kriminelle handlingene. Men det Frp-ledelsen blir bedt om å redegjøre for, er ikke å beskrive av disse handlingene, men hvordan partiet har handlet i saken. Når fikk de informasjon? Hva gjorde de eventuelt med opplysningene de fikk? Hva gjorde de for eventuelt å beskytte unge mennesker mot påståtte overgrep mot mindreårige innenfor Frp-sammenhenger? Osv.

Fra første stund har Frp-ledelsen vegret seg om åpenhet om slike spørsmål. Ja, etter det jeg kan forstå, har de forsøkt å skjule sannheten om hva de visste og hva de evt gjorde. I Søviknes-saken for ti år siden satt Siv Jensen og gråt sine modige tårer for åpne kameraer. Det var ikke måte på hvor vondt hun følte situasjonen. Denne gangen møter hun offentligheten med steinansikt, og med hviskende stemme bedyrer hun at saken er behandlet etter ”boka”. Men et slikt svar blir bare svada når hun ikke forteller hva det betyr konkret i den aktuelle saken.

Oppdatering fredag:
I Vårt Land kritiseres Frp's retningslinjer for at det ikke sies hva partiet gjør med en anklage om seksuelle overgrep. Særlig savnes prosedyrer som ivaretar den som mener seg utsatt for krenkelser.

Rettferdig eller ikke, det er tydelig at mange av Frp's velgere reagerer på Birkedalsaken ved å vende partiet ryggen. I dagens politiske meningsmåling i VG går Frp tilbake hele 4,7 prosentpoeng.

4. april: De fleste mener Frp-ledelsen behandlet Birkedalsaken dårlig.

Politiet vil avhøre Frp-ledelsen.
For varsling - mot varsling

Overraskende sesongstart

2011-03-20T22:04:00.003+01:00

Den første runden – så langt i eliteserien i fotball – har bydd på overraskelser. Det startet med Sarpsborgs overbevisende 3-0-seier over Molde. Forventningene til Molde har muligens vært overdrevne. Vi får se. Det er langt igjen. Men vi skal ikke se bort i fra at en strålende fotballspiller ikke nødvendigvis blir en like strålende trener. Vålerengas borteseier over Viking var ikke noen bombe, men 0-2-tap var i hvert fall en lite hyggelig overraskelse for Viking-fansen, vil jeg tro.

At Lillestrøm skulle overkjøre Stabæk fullstendig og vinne 0-7 på bortebane var en enda større overraskelse. Dette var ren utklassing og en må spørre hva Stabæk driver med som kan gå på en slik smell. Anthony Ujah skåret fire mål! Ekspertene har hatt liten tro på LSK i år, og Romerikslaget var levnet få sjanser mot Stabæk borte. For min egen del har jeg hatt en liten mistanke om at Stabæk er på vei nedover. De har mistet sin store en goalgetter og en fremragende trener. Blir spennende å følge Lillestrøm videre. Jeg tippet at LSK skulle overraske i fjor, og tok feil. Tiden vil vise om det er i år LSK skal overraske.

Jeg registrerer også Starts klare seier over Odd på bortebane som en aldri så liten overraskelse. I likhet med mange andre hadde jeg mest tro på Odd. Derimot vant Tromsø oppskriftsmessig over Haugesund hjemme. Godset slo Sogndal, og noe annet ville vært en overraskelse. Godset dominerte stort, brukte hodet og skåret to mål, men mistet hodet litt mot slutten av andre omgang og inviterte Sogndal inn i kampen. Det var fullt fortjent at Godset vant, men mot bedre lag kan ikke Drammenslaget tillate seg å sovne slik det skjedde i siste del av denne kampen.

Søndagens kamper ble avsluttet med et resultat som i hvert fall i Trondheim ble oppfattet som en liten bombe. Jeg tror faktisk også i Bergen. Med en elendig sesongoppkjøring hadde vel få noen tro på Brann. Men overraskelser kan skje også i Bergen! 2-1 over Rosenborg smakte sikkert like godt i Bergen som det smakte surt i Trondheim. Nå har vel Brann allerede vunnet serien – i hvert fall i Bergen.

Så får vi se om Fredrikstad kan slå Aalesund borte. Hvis så skjer, vil nok mange si at det ville være overraskende.

Oppdatering mandag: Og akkurat det skjedde. Fredrikstad slo Aalesund 1-2. Sterk prestasjon, som kanskje er et varsel om at Fredrikstad ville gjøre det bedre i eliteserien enn det mange har tippet. Morsomt for nyervervelsen fra Mjøndalen, Mads Hansen, som kom inn og skåret seiersmålet på en flott kontring.

Oss eksperter i mellom

2011-03-17T20:28:00.004+01:00

Denne helgen er det World Cup-finaler i de populære vinteridrettene. I de nordiske skigrenene er det lite spenning. I skiskyting derimot, er det spenning til siste slutt. Blant de mannlige skiskytterne er det to nordmenn som kjemper om det gjeve trofeet. Etter Terje Bøs kjempemiss på sprinten i Holmenkollen, øker Emil Hegle Svendsens sjanser for å snyte årets store komet for trofeet. Tora Bergers andreplass gir henne en mulighet.

Samtidig starter fotballsesongen med første runde i eliteserien. Første kamp er Sarpsborg - Molde. For tidlig start, mener nå jeg. Vintermåneden mars burde ha vært gjort unna før fotballen starter. Men slik er det altså blitt, og i lang tid nå er vi blitt foret med ekspertenes tips om hvordan tabellen vil se ut når serien avsluttes i snøvær like før jul.

Som vanlig er ekspertene svært så enige. Rosenborg, Vålerenga, Viking, Molde, Tromsø og Stabæk vil toppe tabellen, om ikke nødvendigvis i nevnte rekkefølge, skal vi tro ekspertene. Skjønt, når det gjelder de to første plassene, er det visst ikke andre lag enn RBK og VIF innenfor mulighetenes verden, fortsatt ifølge ekspertene. Nedrykket synes også klart, det blir opprykkslagene Sarpsborg og Sogndal, sier de som mener å ha rede på sakene.

Det eneste som er sikkert, er at det ikke vil gå slik ekspertene spår. Heldigvis. Det er alltid morsomt når noen overrasker. Hvem det vil bli i år, aner jeg ikke. Men i fotball er vi jo alle ”eksperter”, dvs at vi alle kan ha mer eller mindre begrunnede tips om hvordan det vil ende. Mitt ”eksperttips” når det gjelder overraskelseslag, er Fredrikstad, som vil ta bronse. Hvorfor? Ja, ett lag vil jo overraske, så hvorfor ikke Fredrikstad, like gjerne som hvilket som helst annet lag. Brann rykker ned. Hvorfor? Fordi i Bergen har man aldri lært å forvalte fotballsuksess på en edruelig måte.

Hvem tar gull? Tromsø, tror nå jeg. Ingen begrunnelse, bare tro. Ja, for det er jo tro – og ikke viten - det dreier seg om. Vi snakker jo om fotball. Og så vil naturligvis Strømsgodset gjøre det bedre enn noen ekspert har tippet. Hvorfor? Hjertets tale!

Så er det bare å overlate ”eksperttipset” til mine lesende eksperter. Til glede eller ergrelse.

Oppdatering:
Snakk om pang-start på eliteserien. Sarpsborg har vært dømt nord og ned av alle eksperter, Molde møtt med kjempeforventninger fordi Solskjær er blitt trener, overbetalt sådan. Men Solskjær ble Feilskjær. Sarpsborg banket Molde 3-0. Jo da, dette var bare én kamp av en hel mengde kamper. Men likevel .... Moro for Sarpsborg. Tankevekkende for Molde og Solskjær.

Et sindig folk

2011-03-15T19:05:00.001+01:00

Hjemlige problemer blir små i forhold til det vi nå ser i Japan. Bildene av tsunamiens herjinger fortoner seg nesten uvirkelige. Men virkeligheten for japanerne er mye, mye verre enn det bildene kan formidle. Som tilskuer til dramaet kjenner en på avmakt og fortvilelse.

Jeg imponeres av den sindighet og verdighet som japanerne viser i situasjonen. Dette er et folk og en nasjon som har opplevd fryktelige kriser også før. Det skulle være nok å minne om 2. verdenskrig og de lidelser som de politiske og militære myndighetene den gang påførte dette folket. Japanerne er også det eneste folk i verden som har fått erfare atomvåpenets forbannelse.

I tillegg til den fryktelige naturkatastrofen trues de nå også nettopp av en ny atomkrise. Så langt er situasjonen høyst uklar, og det er umulig fra sofakroken i Norge å ha noen klar formening om hvor alvorlig situasjonen er. Avisene opererer med de verste katastrofeoppslag, der de verst mulige konsekvenser antydes, men er ikke i stand til å gi troverdig informasjon om de faktiske forhold. Ekspertene som står fram på skjermen, beskriver mulige skrekkscenarier, men understreker at det fortsatt dreier seg om en mulig utvikling og ikke en faktisk situasjon. Alle i Japan setter nå sin lit til femti brannmenn som risikerer livet for hindre katastrofen.

Gahr Støre anbefaler nordmenn ikke å reise til Japan eller oppholde seg der, og utlendinger rømmer landet. Norske misjonsorganisasjoner anmoder sine utsendinger å reise hjem. I denne situasjonen hører vi en norsk misjonær si at det for hennes del er uaktuelt å forlate Japan. Hun vil heller bli der hun er enn å reise hjem og vite at hun har sviktet sitt kall.

En søsters stemme

2011-03-13T10:12:00.000+01:00

Det er lenge siden jeg har lest en bedre kronikk enn den vi finner i Aftenposten i dag.
”Kanskje har ikke fornuften rett til en plass her. Noen ting kan bare fattes med hjertet. Kjærlighet kan bare fattes med hjertet. Livet likeså,” skriver Trude Trønnes-Christensen.
Les selv om hva som bare kan fattes med hjertet.
Kronikken finner du her.
Ha en god og ettertenksom søndag.

Skifest for tredje gang

2011-03-06T12:45:00.000+01:00

Gårsdagen var min dag i Holmenkollen. Jeg var der i 1966 og opplevde at Norge tok tredobbelt på 15 km. Det var Gjermund Eggens første av tre gull i det mesterskapet. Den gangen var jeg der alene. I 1982 hadde jeg med egne barn. Da var vi ute i Nordmarka og så femmila. Thomas Wassberg tok gull.

Denne tredje gangen var jeg sammen barnebarn. Barnas far var med som 12-åring i 1982. Nå har han selv en 12-åring, og ville gjerne at han skulle få den samme opplevelsen som han selv. Det kan jo bli lenge til neste gang vi får en slik skifest i Oslo.

Skifest har det vært, og avslutningsdagen med femmila blir vel den største festdagen av dem alle. Det snakkes og skrives mye om at ikke noe sted skapes det slik fest om skimesterskap som i Norge. Jeg tror ikke det er overdrevet. Akkurat dette med skirenn og folkefest omkring skirenn er noe vi kan i dette landet. Utlendingene ser ut til å være enige i det. Utenlandske skisprintere som ikke hadde noen som helst mulighet til å hevde seg i toppen, ville stille opp på 30 km for kvinner bare for å få oppleve den fantastiske stemningen rundt løypa.

Norge har tatt mange medaljer. De nordiske landene har dominert i langrenn denne gangen. Litt for mye, synes enkelte. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Det er ikke bra for idretten at noen få land dominerer for mye. Slik sett var det bra at Canada vant lagsprinten, selv om mange syntes det var bittert at Norge tapte gullet på det enkelte mener var en feildisponering av mannskapet da man ikke satte Northug på ankeretappen.

Samtidig kan det være grunn til å minne om at Østerrikes dominans i hopp er enda større. De har tatt nesten rubbel og bit, samtidig som de også har tatt begge gullene i lagkonkurransene i kombinert. Jeg noterer med en viss undring at dette ikke blir registrert i Sverige. I avisa Expressen skriver kommentatoren Tomas Pettersson om mesterskapet i Oslo som det beste gjennom tidene. Men resultatlistene får ham til å tenke på bandy, skriver han. Han er bekymret for at det bare er de nordiske landene som tar medaljene. Ikke et ord om hopping og kombinert. I Sverige er dette ikke-eksisterende øvelser. Eller som en TV-kommentator uttrykte det tidligere i uka da han ble spurt om hva han mente om neste dags hoppøvelse: ”Den struntar vi i.” – Til det er det vel bare å replisere: Det merker vi! Svenskene vil gjerne være en skinasjon, også i nordiske grener. Men to av de tre øvelsene de nordiske grenene består av, bryr de seg ikke om.

Ingen tvil

2011-03-04T14:51:00.005+01:00

Lenge har vi hatt en het debatt om hvem som har den beste spurten, Petter Northug eller Marcus Hellner. I Sverige har man lenge ment at Hellner kunne slå Northug i en spurt i VM-stafetten. I begge land har vi ønsket oss nettopp den duellen vi fikk i dag, og vi fikk svaret. Hellner prøvde det han kunne, men det var ikke godt nok. Northug var suveren og gjorde akkurat som han ville. I møte med en skiløper av Northugs klasse må alle oppfatte sølv som en seier. Sverige tok sølv, og slik sett vant Sverige en seier. I dag fikk Norge revansj for nederlaget mot Sverige i OL-stafetten i fjor. Ingen tvil om at det smakte.

Så kommer sikkert debatten om måten Northug demonstrerte sin overlegenhet på ved å vente på Hellner ved målgangen. Å tolke dette som arroganse, er med respekt å melde å ta det hele litt for alvorlig. Northug har forstått hva moderne idrett dreier seg om, show og underholdning. Northug sørget for underholdning i de tusen hjem. Skjønt – kanskje ikke i Sverige.

Oppdatering:
En svensk TV-kommentator kaller Northug en "gris". En kommentator som kan karakterisere et annet menneske på denne måten, karakteriserer vel seg selv.

Det morsomste gullet

2011-03-03T15:12:00.003+01:00

Ingen tvil, stafettgull er utvilsomt det morsomste å vinne, både for dem som vinner, og for oss som heier. Derfor er denne dagen en stor idrettsdag for Norge. Først med suverent gull i mix-stafetten i skiskyting-VM i Khanty-Mansijsk, og så en enda mer suveren seier til damelaget i ski-VM i Kollen.

Ekstra morsomt – spesielt med tanke på framtida – er at de to som fram for alt avgjorde stafettene, var to unge utøvere, Tarjei Bø som ankermann på skiskytterlaget og Therese Johaug på andre-etappen på stafettlaget i langrenn. Dette ikke for å forringe prestasjonen til noen av de andre deltagerne, som alle gjorde en kjempeflott innsats, men blant fremragende idrettsutøvere var nettopp disse to de mest fremragende denne gangen. Det er bare å glede seg til å se mer av disse i årene som kommer.

Sportssjef som følger med

2011-03-03T10:07:00.000+01:00

I en kommentarartikkel om gårsdagens lagsprint forteller sportssjefen i Aftenposten om mange skuffelsens stønn i pressesonen da Hattestad stivnet og tapte spurten på lagsprinten i går. Folk på tribunene klarte heller ikke å skjule sin misnøye, skriver sportssjefen og fortsetter:

”For da medaljene ble delt ut i målområdet, var mange allerede på vei vekk.”

Godt gjort av en sportsjournalist ikke å ha oppdaget hvor medaljene deles ut under dette ski-VM.

Den differensierte presse

2011-02-28T19:05:00.000+01:00

Sorteringssamfunnet

2011-02-24T10:13:00.001+01:00

I dag starter konkurransene i VM på ski i Oslo og nasjonens fokus vil være på Holmenkollen i mange dager fremover. Helt fra jeg var guttunge har jeg vært interessert i skiidrett, og jeg kommer også til å følge med.

Men kanskje nettopp på en slik dag kan det være grunn til å minne om at det finnes spørsmål her i livet som er mye viktigere enn konkurransen om hvem som går fortest og hopper lengst med ski på beina.

Jeg siterer fra et innlegg i Aftenposten i dag av professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk. Han skriver om forslaget om å innføre tidlig ultralyd og avslutter innlegget slik:

”Det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil gjøre at flere liv vil bli tatt av dage, i forhold til hvor mange liv som kan reddes med samme tilbud, og det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil bringe Norge et nytt, langt skritt inn i sorteringssamfunnet. Og sist, men ikke minst, er det et tiltak som vil føre til at millioner av helsekroner misbrukes, ikke til å redde liv, men til aktivt å fjerne enda flere liv.”

Innlegget anbefales. Du finner det her.

Da Marianne Aasen & co ble redde

2011-02-21T16:14:00.003+01:00

Med Marianne Aasen fra Ap i spissen gikk en del politikere nesten av skaftet da Marte Wexelsen Goksøyr stilte i Stortingets vandrehall etter spørretimen onsdag og konfronterte statsminister Jens Stoltenberg med noen kritiske kommentarer til konsekvensene av å innføre ultralydtilbud til alle i 12. svangerskapsuke. Å møte en høyst oppegående og talefør kvinne som selv har Downs syndrom kunne bety at statsministerens omdømme ble skadet, må vite, og det kan man ikke risikere. Dessuten kan egne meninger bli utfordret, og da blir man redd.

Høyst fortjent høster Marianne Aasen og hennes engstelige kolleger kritikk av kommentatorer i ulike medier. Harald Stanghelle har i dag en lengre kommentar i Aftenposten. Ivar Johansen i Dagsavisen og Helge Simonnes i Vårt Land likeså. Johansen viser til en kommentar i Sunnmørsposten, der Geir H. Strand minner om at lobbyister til tider renner ned Stortingets vandrehall, men når en kvinne med Downs syndrom ber om å få stille statsministeren noen spørsmål, da må rutinene for hvem som slipper inn gjennomgås. Det er nesten ikke til å tro, skriver han. Strand forteller at han selv var til stede da Marte Wexelsen Goksøyr møtte statsministeren etter spørretimen. Han kunne selv iaktta hvordan ikke mindre enn fire pr-rådgivere fra Statsministerens kontor nærmest fikk hetta da de så at Stoltenberg måtte sette seg ned med denne kvinnen.

Ovennevnte kommentarer anbefales:

Stanghelle

Johansen

Strand
Simonnes

Oppdatering:
Marte ønsker unnskyldning fra Jens

Kvalitet eller fjas?

2011-02-18T11:28:00.001+01:00

For alle ivrige lesere av papiraviser er utviklingen av avisene oppslagstall interessant lesning. Mediebebedriftenes Landsforening har nå lagt fram tallene for 2010. Disse viser det interessante faktum at VG nå er detronisert som landets største avis. Aftenposten har gjenerobret topplasseringen på lista. Men felles for alle de store riksavisene er at de opplever tilbakegang. Aftenposten inntar toppen fordi nedgangen der er atskillig mindre enn hos VG.

VG har hatt en opplagsnedgang på mer enn 29000, mot bare vel 3300 hos Aftenposten, som i 2010 solgte i snitt nærmere 240000, mot vel 233000 for VG. Dagbladet har hatt en nedgang på vel 7100. Det er mindre enn tidligere år, men avisa har nå i sin tilbakegangsutvikling duppet under 100000.

Avismarkedet er utvilsomt vanskelig. Aftenpostens sjefredaktør mener tallene tyder på at kvalitet og seriøsitet er nødvendig for å klare seg godt i dette markedet. Vi får tro hun har rett. Trenden understrekes ved at et ukeblad som Se og Hør også har nedgang. VG’s og Dagbladets kraftige tilbakegang de siste årene er i likhet med Se og Hørs nedgang etter min mening fortjent. Oppslagene i disse avisene er overraskende nok stadig preget av intetsigende fjas og uvesentligheter. VG, som erkjenner at de sliter, holder seg dessuten med en bøllete kommentator, som ødelegger for avisas mer erfarne og anstendige medarbeidere. Dagbladet ser ikke ut til å ville lære av sine tabber. Da historien i forrige uke ble forandret i Egypt, prioriterte Dagbladet Grand Prix-finalen med en TV-kjendis i spissen. Med slike redaksjonelle prioriteringer kan en bare ønske lykke til med ytterligere opplagsnedgang. Kreative måter å telle avissalg på løser ikke hovedproblemet, som har med kvalitet å gjøre.

Idebærende aviser som Vårt Land og Klassekampen har gledelig nok klart seg rimelig bra, Klassekampen faktisk med en opplagsøkning på hele 1125, som relativt sett må sies å være meget bra tatt i betraktning at det gjennomsnittlige salgstallet ligger på ca 14400. Vårt Land har en liten nedgang (774) og ender på litt under 25000. Selv om sjefredaktøren naturlig nok gjerne skulle ha holdt tallet over 25000, og helst burde ha kommet opp i 30000 igjen, er resultatet relativt sett ikke dårlig. Dagsavisen, som er omtrent jevnstor med Vårt Land, har måttet tåle en nedgang på over 2300.

Grenser og trygghet

2011-02-14T14:22:00.001+01:00

Barneombudet ønsker at alle norske foreldre skal få tilbud om foreldreveiledning, der en særlig konsentrerer seg om grensesetting. Det er et godt initiativ, som jeg vil tro blir godt mottatt av norske foreldre. Barneombudet hevder at vi ikke nødvendigvis vet hvordan vi skal oppdra barn bare fordi vi selv en gang har vært barn.

Det blir ofte sagt at å oppdra barn dreier seg om sunn fornuft. Mye sant i det, men den sunne fornuft kan alltid bli sunnere. Det kan kunnskap og veiledning bidra til. Ikke slik at det er noen garanti for å bli bedre foreldre. I slik spørsmål kan ingen utstede garantier. Men det kan bidra til å gi et bedre grunnlag for at de valg foreldre må gjøre i oppdragelsens hverdag.

Barn har impulser som de må lære å kontrollere. Barn må lære å ta vare på seg selv og lære leve sammen med andre. Derfor er det nødvendig å lære at ikke alle naturlige impulser og lyster kan leves ut på måfå - uten kontroll. Barna må lære at det finnes grenser. De må få bygget inn et eget styrings- og bremsesystem, slik at de etter hvert kan kontrollere og styre seg selv.

Langt på vei er dette hva oppdragelse dreier seg om: Å lære barna å kontrollere seg selv - å bli selvstendige og ansvarlige mennesker som kan leve i samfunn med andre. Barna trenger grenser både av hensyn til seg selv og av hensyn til andre.

Dette har med trygghet å gjøre: Grensene er et signal for barna om at foreldrene bryr seg om dem. Faste rammer i form av regler, rutiner og grenser er nødvendige for at barna skal føle seg trygge nok til å bevege seg fritt. Barnas trygghet er avhengig av at det gis tydelige og klare grenser mellom akseptabel og uakseptabel atferd. Små barn har store problemer med å styre impulser som ikke kan aksepteres. Derfor må foreldrene må være allierte med barna i deres kamp for å beherske slike impulser.

Ora basta!

2011-02-13T19:36:00.001+01:00

I dag heier jeg på italienske kvinner. Tusenvis av kvinner i en rekke italienske byer har i dag demonstrert mot Silvio Berlusconi, som de mener viser forakt for kvinner både i tale og oppførsel. Enda flere er klare til å marsjere i protest mot den italienske statsministeren. Berlusconi har lenge vist en voldsom forakt for kvinner med sine kvinnefiendtlige uttalelser, sier kvinnene.

Måtte de bare bli mange nok til å lykkes i å tvinge Berlusconi til å forlate en statsministerpost han for lengst har vist at han ikke egner seg for. ”Ora basta!” Nå får det være nok! sier italienske kvinner.

Oppdatering:
Berlusconi må møte i retten

Store forventninger

2011-02-12T10:43:00.004+01:00

Det har vært nærmest utrolig å være vitne til de historiske hendelsene som har funnet sted i Egypt de siste dagene, og til den jubel Mubaraks avgang utløser i folket. Et folk har reist seg mot diktatoren og tvunget ham i kne. Det har skjedd ved fredelige midler. Det tjener Egypts militære til ære at de ikke har møtt folket med vold. Mubaraks avgang får hele rekken av andre diktatorer i den arabiske verden til å skjelve i buksene. Deres frykt er berettiget. Innerst inne vet de antagelig at også for dem vil det komme en oppgjørets time. Vi kan bare håpe at det skjer jo før jo heller.

Mubarak klamret seg til makten så lenge det bare var mulig, inntil han endelig erkjente at hans tid var over. Nå skal han ha forlatt Egypt, og få vil savne ham. Lik diktatorer flest hadde han planlagt å sitte med makten til sin død, og deretter skulle en av hans sønner overta. I løpet av sin 30-årige presidenttid har han sørget for å samle seg en formue av en størrelse som visstnok skal ha gjort ham til en av verdens rikeste menn. Der har skjedd i et land der millioner lever i stor fattigdom. Det går an å bli kvalm av mindre. En får bare håpe at så mye som mulig av formuen kan bli tilbakeført til det folk han har stjålet pengene fra.

Forventningene til en ny tid er store i Egypt. Utfordringene er mange, og det blir ikke lett å skape demokrati i et land uten demokratiske tradisjoner. Det blir spennende å se hvordan hæren kommer til å takle situasjonen. Mye tyder på at generalstaben vil oppløse nasjonalforsamlingen og kaste regjeringen. Men vil den klare å innføre folkestyre? Vi får tro at Kjell Magne Bondevik får rett i sine optimistiske spådommer om at militærstyret blir kortvarig fordi folket ikke vil godta noe annet enn frihet og demokrati, og at ingen fremtidige ledere vil våge noe nytt folkeopprør.

Oppdatering:
Nektes utreise fra Egypt
Hæren inn på Tahrirplassen i Kairo
Oppløser nasjonalforsamlingen og opphever grunnloven

Uten ansvar og uten alternativ

2011-02-11T11:50:00.003+01:00

Krf’s nestleder Inger Lise Hansen ble vraket av partiets valgkomite til gjenvalg som nestleder. Etter det har hun funnet det nødvendig å la seg intervjue i TV2 om hvor fryktelig hun har opplevd partikulturen i Krf. (Et intervju TV2 ikke bør være stolt av. Les Helge Simonnes’ kritikk i Vårt Land.) I intervjuet, der kritiske spørsmål til Hansen var totalt fraværende, sier hun at etter sommerferien i fjor var hun kvalm ved tanken på å skulle gå tilbake på jobb som nestleder. Ikke desto mindre ville hun svært gjerne ta gjenvalg som nestleder.

Det er naturligvis umulig for utenforstående å skifte sol og vind i de konflikter Hansen mer eller mindre direkte opplyser allmennheten om både i dette intervjuet og andre. Noe må utvilsomt ha vært galt. Jeg har ingen problemer med å føle med Inger Lise Hansen i den vanskelige situasjon hun utvilsomt har opplevd.

Inger Lise Hansens opplevelse kan ingen ta fra henne, og den må respekteres. Men når hun bringer den ut i offentligheten slik hun har gjort, må hun også finne seg både i motspørsmål og kritikk. Den noe selsomme påstand at Hansen har opptrådt som "varsler", bør ikke stå veien for det. Det som slår meg, er at Hansen synes å være uten evne og vilje til å ta selvkritikk for noe som helst av det hun selv har gjort. I en konflikt er det alltid minst to parter. Riktignok kan ansvaret være noe ulikt fordelt avhengig av posisjon, men ingen part er helt uten ansvar. Utfordringen til Inger Lise Hansen burde nå være å si noe om hun mener at hun selv har noe ansvar. Kanskje er det flere som burde si unnskyld i denne saken.

Etter de politiske utspillene Hansen har hatt, stiller valgforskeren Anders Todal Jensen det betimelige spørsmålet: Hva hadde hun forventet? Ingen kan nekte Hansen å mene hva hun vil. Men offentlig kan hun faktisk ikke si hva hun vil. Hansen hadde utspill som var direkte i strid med partiprogrammet hun er forpliktet på. Ønsker hun å forandre partiets politikk, gjøres det gjennom argumentasjon og kamp innad i partiet. ”Når du tar på deg et verv i partiets toppledelse, er du valgt fordi medlemmene vil at du skal målbære partiets politikk i offentligheten, ikke dine egne synspunkter. Jeg er veldig overrasket over at hun ikke har skjønt dette,” sier Todal Jensen til Dagen/Magazinet, og føyer til ytterligere et spørsmål: Hvorfor tar hun en så framskutt posisjon i et parti hvis hun har så stort behov for å dissentere i så mange saker?

Jeg stiller meg de samme spørsmålene. Når det gjelder innholdet i hennes dissenser, synes jeg det for øvrig det er ganske underlig at de alle er i tråd med ”mainstream” i norsk politikk. De representerer ikke noe nytt, men er i samsvar med de fleste andre partier står for. Ekteskapsloven er et godt eksempel. Liberalisering av alkohollovgivningen et annet. Hvilken politisk fornyelse ligger det i å kjempe for at Krf skal mene akkurat det samme som alle andre? Jeg savner utspill fra Hansen som gjør Krf til et politisk alternativ, og som gjerne provoserer flertallet. Inger Lise Hansen har markert seg på saker som høster bifall hos flertallet og i mediene, fordi man der er enig med henne. Men innebærer denne omfavnelsen at man stemmer Krf? Neppe. Hvorfor skulle man det? Det finnes jo nok av andre partier som målbærer slik politikk? Krf’s oppgave burde vel snarere være å representere et alternativ til det massive flertallet i slike verdispørsmål.

Jeg hadde håpet at Inger Lise Hansen skulle eksponere seg som en uredd talsmann for en alternativ politikk til den dominerende i dagens Norge. I stedet ble det mer av det samme.

Neppe hæla i taket i Sp

2011-02-04T18:30:00.000+01:00

Jeg tror neppe det har vært hæla i taket og bløtkake på bordet i Senterpartiets hovedkvarter i dag. I hvert fall er det liten grunn til det. Partiet har brutt bokføringsloven, slår Økokrim fast, og partiet er bøtlagt med 200.000 kroner, og partiets tidligere generalsekretær, Ivar Egeberg, og den innleide kommunikasjonsrådgiveren, Ole G. Hertzenberg, får 50.000 kroner hver i bøter.

Men om det ikke er feststemning hos Sp i dag, er det utvilsom stor lettelse. Lettelse over at partiets leder, Liv Signe Navarsete, slipper bøter og tiltale. Økokrim er kommet til at Navarsete ikke kan stilles rettslig til ansvar for ulovlighetene som partiet har begått. Hadde Økokrim kommet til en motsatt konklusjon, ville det vært kroken på døra for Navarsete.

På avisbloggene blir nå Navarsete skjelt ut på det groveste. Det er urimelig. Hun har påtatt seg ansvaret, og det er ikke hun som har foretatt den rettslige vurderingen. Det er gjort av rette instans for den slags i slike saker, og deres konklusjon er klar. Det bør respekteres. Men at både Sp og Navarsete har fått ei stygg ripe i lakken, kan det ikke være tvil om.

Kjøpt og betalt

2011-02-03T20:06:00.006+01:00

Det er fascinerende, men først og fremst vondt å følge nyhetssendingene om demonstrasjonene i Egypt. Det er vondt å se hvordan berettigede reaksjoner på et autoritært og urettferdig regime, fører til mye lidelse blant folk. For noen dager siden stod en norsk Egypt-forsker på NRK og hevdet at demonstrantene i Kairos gater var ”kjøpt og betalt”. Vanlige mennesker i Kairos fattigkvarterer støtter ikke demonstrasjonene mot Mubarak, fikk vi høre. Tvert imot, de støttet presidenten fordi han representerte ro og orden.

Det går an å forstå at de fattigste av de fattige ikke har mye krefter og overskudd til å revoltere mot regimet. De har sikkert mer enn nok med å klare å overleve fra dag til dag, og all uro og ustabilitet rammer nettopp disse menneskene beinhardt. Men å hevde at millioner av mennesker som har deltatt i demonstrasjonene skulle være kjøpt og betalt, forekommer meg å være ganske så selsomt.

Derimot er det ingen som helst tvil om at bandene av såkalte Mubarak-tilhengere som nå kjøres i busser inn til Kairos sentrum og går til angrep på demonstranter, nettopp er kjøpt og betalt. Slike demonstranter er velkjente i Egypt. For noen få kroner og utstyrt med en klubbe el.l. sendes de ut for å banke opp folk. På denne måten kan man skape en situasjon der folk sloss mot hverandre, en situasjon som etter hvert kan bli helt utålelig, og som gir regimet unnskyldningen for å gripe inn med makt og slå ned opprøret for å opprettholde ro og orden og hindre kaos. Ikke uten grunn er mange nå urolige over konfrontasjonene. Noen av reaksjonene kan tyde på at noen begynner å få panikk. Angrep på journalister kan tyde på det.

Selvsagt finnes det enkelte som støtter eneherskeren. Slik vil det alltid være. Men at dette er et ekte folkelig opprør, klarer verken Mubarak eller en Egypt-forsker som har gått seg vill, å bortforklare. Det blir uhyre spennende å se om folk klarer å holde ut. Foreløpig ser det slik ut. Visepresidenten signaliserer at han vil forhandle. Spørsmålet er om folk har noe tiltro til ham.

Oppdatering:
USA og Egypt diskuterer en løsning
Protestene fortsetter.

Biskopene velger selv sin preses

2011-01-27T14:51:00.001+01:00

Biskopene i Den norske kirke har enstemmig valgt å peke ut sin nåværende leder (preses), Borg-bispen Helga Haugland Byfuglien, som sin nye permanente preses. I oktober 2010 ble hun valgt til Bispemøtets leder for perioden fram til ny preses skal utnevnes etter den nye ordningen, som blant annet innebærer at biskopenes leder skal ha sitt faste kontor i Trondheim, men også ha kontor knyttet til Kirkens hus i Oslo.

Til nå har preses vært valgt av biskopene selv, og slik burde det avgjort fortsatt ha vært. Men i og med at den nye preses skal ha lederfunksjonen i Bispemøtet som sin hovedoppgave, er det opprettet et tolvte bispeembete for denne oppgaven, og fortsatt har vi den antikvariske ordningen i Den norske kirke at det er regjeringen som utnevner biskoper i kirken. I den forbindelse har regjeringen forlangt at biskopene ikke bare skulle nominere den kandidaten i sin midte som de ønsker, men hele tre kandidater, slik praksis er ved ordinære bispeutnevnelser.

Biskopene sier de ikke vært i stand til å finne mer enn én som er villig til å påta seg oppgaven. Alle er spurt, men bare Borg-bispen har sagt seg villig. Dermed får ikke regjeringen den valgmuligheten den har bedt om. Det er i grunnen like greit. Kravet om tre nominerte kandidater var etter min mening bare anstaltmakeri. Det dreier seg her om å velge den første blant ”likemenn”, ikke en ”bispesjef”, som enkelte medier misvisende ynder å kalle det, og biskopene burde i praksis selv få bestemme hvem dette skal være. Ved bare å nominere én kandidat har biskopene sørget for at det er nettopp det som skjer. Med mindre regjeringen da setter seg på sin høye hest og nekter å akseptere situasjonen. Det skulle ta seg ut!

De som foreldre skulle være

2011-01-26T16:27:00.007+01:00

To saker som begge handler om grove overgrep mot barn er oppe til behandling i norske rettssaler i disse dager. Begge forteller om rystende behandling av barn fra barnas egen familie. I saken som rulles opp i tingretten i Elverum handler det om en historie som det knapt er mulig å tro kunne være mulig. Men bevisene er tydeligvis så klare at vi bare må erkjenne at det knapt finnes grenser for hvor forferdelig barn kan bli behandlet av nettopp de som skulle være barnas aller fremste omsorgsgivere og forsvarere. Saken mot de fem familiemedlemmene som står tiltalt i den alvorligste tvangsgiftesaken i Norge noensinne, handler om det samme, om foreldre og familie som i stedet for å være barnas fremste vern mot alt vondt, ifølge tiltalen opptrer som grove overgripere ved at de tvangsgifter en mindreårig og overlater henne til en fetter som et hvilket som helst stykke ”eiendom”, som mannen åpenbart mener han kan behandle akkurat som han vil.

Sakene aktualiserer mange spørsmål, ikke minst barnevernets rolle. I tvangsekteskapssaken var det barneverntjenesten som slo alarm til politiet, og som fortjener honnør for det. I saken fra Alvdal tyder mye på at barnevernet har sviktet. I hvert fall hvis vi skal tro kommunens tidligere barnevernsleder, som var venninne av den hovedtiltalte moren – uten at hun mener det hadde noen betydning for hennes behandling av saken. Hun visste om en av overgrepsfilmene, men meldte ikke fra til politiet. I dag sier hun at hun er flau over at hun ikke meldte fra. Den samme barnevernslederen overprøvde for øvrig vurderingene til ekspertene som utredet barna. En av bistandsadvokatene sier hun er kritisk til vennskapet som oppsto mellom de to kvinnene. Når folk får makt og myndighet, er det viktig at de ikke ivaretar andre interesser enn de bør ivareta, sier bistandsadvokat Anne Kristine Bohinen til VG. - Det er ikke vanskelig å være enig.

Saken fra Alvdal har også aktualisert spørsmålet om hvor detaljert pressen skal referere fra alt det grusomme og forferdelige som blir fortalt i retten. Barneombudet mener pressen har gått for langt i sin detaljrikdom. Det er mulig. Men jeg noterer at den fornuftige og sindige bistandsadvokaten, Inger Johanne Reiestad Hansen, ikke synes pressen har gått i så mange detaljer. Dette er så avskrekkende at pressen har forstått at dette skriver man bare ikke om, sier hun.

Oppdatering:
Kritiserer barneombudet
Nekter for at han giftet seg
Faren forpliktet til å adlyde
Snakket for å hjelpe andre
Alle fem tiltalte dømt
De to hovedtiltalte i saken, stefaren og barnemoren, fikk begge forvaringsdom, henholdsvis 12 år og 11 år. Fra forsvarerhold blir det sagt at dette er den strengeste dommen som er avsagt i denne type saker. - Nettopp. Men så er det da også den styggeste saken av denne art som så langt er behandlet i en norsk rettssak. - Hjelpeapparatet i Alvdal får med rette sterk kritikk i dommen. Det er uforståelig at hjelpeapparatet ikke har fanget opp det som skjedde med de to søskenparene, heter det i dommen.

Krekar-frekkis

2011-01-20T11:51:00.003+01:00

Det foreligger en kjennelse i Høyesterett på at Mulla Krekar av gode grunner skal utvises fra Norge. På grunn av Norges forpliktelser på internasjonale avtaler kan han ikke tvangssendes ut av landet fordi han skal være truet på livet i Nord-Irak.

Nå går Mulla Krekar ut og sier at han ønsker å dra frivillig tilbake til Irak, angivelig fordi han ønsker å bli politiker i hjemlandet. Det høres jo flott ut, for Norge vel å merke. ”Han kan reise i morgen. Ingen ting vil glede meg mer”, sier Gahr Støre. Men så tillater Mulla Krekar seg å sette opp noen forutsetninger for utreisen i form av krav, som han vet inderlig vel at Norge ikke kan innfri, rett og slett fordi det ligger utenfor det norske myndigheter kan bestemme. Det er ikke Gahr Støre som bestemmer hvem som skal stå på FNs terrorliste, en liste som Mulla Krekar ønsker å bli strøket av. Han stiller også andre krav som synes rimelig freidige, for å si det mildt, tatt i betraktning hans status som utvist fra Norge.

Utspillet fra Krekar føyer seg inn i rekken av frekk opptreden fra denne mannens side som bare er egnet til ytterligere å forsterke ønsket om at han bør forsvinne fra landet som fort som mulig. Hvis han virkelig ønsker å forlate landet frivillig, vil ingen hindre ham i det, og det ville være liten grunn til å kritisere våre myndigheter om de lot ham å reise. Det går flere flytog til Gardermoen i timen, og det mangler ikke på flymuligheter.

Oppdatering:
Kan bli tiltalt for terrortrusler
Advarer mot Krekar-lureri
Ikke aktuelt å passe på Krekar i Irak

Kampanjejournalistikk i Maria Amelie-saken?

2011-01-19T10:51:00.001+01:00

Det foregår en interessant debatt om pressen har drevet ukritisk kampanjejournalistikk i Maria Amelie-saken, bl a går Trygve Hegnar og redaktøren i gatemagasinet=Oslo hardt ut i sin kritikk. Verken Dagbladet eller NRK vil ta selvkritikk, ifølge journalisten no. Se også medieetikeren Svein Brurås’ kommentar.

Skjær igjennom!

2011-01-18T11:42:00.008+01:00

Maria Amelie-saken ruller videre, og argumentene i debatten er mange. Ikke alle er like gode. Frp har tydeligvis problemer i saken, og spiller ut det populistiske argumentet om at Krekar får bli, mens Amelie skal ut.

Amelie får nå slippe ut fra Trandum etter at lagmannsretten har bestemt at anken fra Politiets Utlendingsenhet ikke får oppsettende virkning. Hennes sak har skapt stort engasjement og er et godt eksempel på hvordan sivilsamfunnet står opp mot staten. Folk demonstrerer og viser avsky mot myndighetenes klønete og etter manges mening umenneskelige behandling av den unge kvinnen. Avisene er fulle av innlegg. Statsministeren prøver så godt han kan å framholde prinsippet om likhet for loven, et prinsipp ingen kan være uenig i. Men statsministeren synes ikke å være i stand til å se at det ikke betyr at alle skal behandles likt, men at like tilfelle skal behandles likt. Andre politikere fra regjeringspartiene prøver så godt de kan å snakke og skrive om lover og regler som må følges og hvor vanskelig slik saker er, uten at de våger å si hva de egentlig mener om saken. Et eksempel ser vi i Ap-stortingsrepresentant Hadia Tajiks kronikk i Aftenposten i dag.

Tidligere Ap-justisminister Anne Holt har skrevet en rasende kronikk i VG, der hun gjør det klart at Ap ikke får hennes stemme til høsten. Kirken med biskopene i spissen har reagert. Preses Helga Haugland Byfuglien sier hun reagerer med sorg og skuffelse, biskop Midttømme er provosert over det hun mener er sirkel-argumentasjon i saken, og biskop Kvarme holder appell utenfor Justisdepartementet og oppfordrer regjeringen til å gi Maria Amelie ”et moderne og norsk Nansenpass”. I Russland har russisk TV fattet interesse for saken, og nordmenn i Moskva tilbyr henne husrom.

Regjeringstoppene vrir nå sine hjerner for å finne ut hvordan de skal komme ut av saken på en måte som gjør at de ikke taper alt for mye prestisje i en tapersak av dimensjoner for regjeringen. ”Kompromisset” som har vært lansert, er at hun skal sendes tilbake til Russland, men at hensynet til ønsket om at hun skal få bli i Norge skal bli tilfredsstilt ved at det legges opp til en snarlig retur.

Men dette er det rene spillfekteri, som eventuelt iverksettes ene og alene for at regjering og myndigheter skal redde ansikt, dvs redde sin firkantede forståelse av argumentet om likhet for loven. Det er etter min mening klarlagt at det er fullt mulig å skjære igjennom i saken og fatte vedtak om at Maria Amelie skal få bli i Norge. Foreløpig er det bare den politiske viljen som mangler. Men jeg blir ikke overrasket om viljen snart er der.

Oppdatering:
Regjeringen: Hun skal ut
SV gir opp å stoppe utsendelse
Kan få problemer i Russland
AUF: En verkebyll
Blir ikke fengslet

Mytene lever

2011-01-14T19:56:00.000+01:00

Mytene om kirkens forhold til fremskrittet ser ut til å leve i beste velgående, like fra grunnskolen og opp til universitetet.

Vil du lese mer om disse mytene, anbefales Bjørn Are Davidsens bok ”Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø”.

Maria Amelie kommer til å få bli

2011-01-13T19:17:00.001+01:00

Jeg synes ikke det er vanskelig å se at myndighetene har sitt på det tørre når det gjelder det formelle grunnlaget for å sende Maria Amelie ut av landet. Men noen ganger er det slik at i møte med realitetenes verden blir prinsippene i praksis ubrukelige. Maria Amelie-saken er en slik sak. Stoltenberg-regjeringen kan snakke om prinsipper og konsekvenser så mye de vil, men det hjelper lite når de totalt feilvurderer folkemeningen i en sak. Regjeringen har hatt god tid til å forberede seg på denne saken og tatt initiativ til å finne en løsning. Det hadde vært fullt mulig, noe blant annet tidligere justisminister Anne Holt påviste i Dagsnytt 18 torsdag kveld. Nå høster regjeringen, SV inkludert, fruktene av sin forsømmelse.

Personlig er jeg overbevist om at saken ender med at Maria Amelie kommer til å få bli i landet. Saken dreier seg om politikk. Politikk er å ville. Regjeringen kommer til å ville. Opinionstrykket fra alle mulige hold, også fra regjeringens egne, kommer til å bli for sterkt til at regjeringen kan stå imot.

Oppdatering:
EU-land ville latt henne bli

Stortingsrepresentanter med våpen?

2011-01-12T13:23:00.002+01:00

Hvordan ville du like å møte stortingsrepresentant NN eller statsråd XX hvis du visste at de gikk med en pistol eller revolver på innerlomma i frykt for møtet med deg? Dette er nå i ferd med å bli situasjonen i USA. Etter at kongresskvinnen Gabrielle Giffords ble skutt i hodet fra kloss hold av Jared Lee Loughner i Tuscon i Arizona, sier flere amerikanske kongressmedlemmer at de nå går med våpen og de oppfordrer kolleger til å gjøre det samme.

I de fleste stater i USA er det lettere enn lett å skaffe seg skytevåpen. 100 millioner våpen eies av privatpersoner. Ikke i noe annet industrialisert land skytes det flere personer i forhold til folketallet enn i USA. Den vanlige oppfatningen er at restriksjoner på våpenkjøp og offentlige våpenregistre er en uting. Selv mennesker langt ute på den politiske venstresiden mener det er riktig å ha våpen. Folk nekter plent å se noen sammenheng mellom tilgangen på skytevåpen og drap med våpen. Snarere er den populære oppfatningen den at hendelser som den vi har hatt i Tuscon nettopp beviser hvor viktig den frie våpenretten er. Men vold følger vold, og få synes å være villig til å prøve å bryte den vonde sirkelen.

Uaktsomhet

2011-01-07T20:18:00.003+01:00

Omtalen av den fellende dommen over de tidligere stortingsrepresentantene, Talleraas og Stangeland er i mange medier upresis. Mange skriver at de to er dømt for grovt bedrageri, og glemmer en ikke uviktig presisering. De har etter rettens mening gjort seg skyldig i grovt uaktsomt bedrageri. Men det skal sies, det går en fin grense her, ofte er den uklar, og nærmere forsett kommer man ikke. De tidligere stortingsrepresentantene har med andre ord ikke vært aktpågivende nok. De burde ha vært mer påpasselige, de burde ha gitt flere opplysninger til dem som forvaltet pensjonsordningen, de burde ha skjønt at de ikke var kvalifisert for den pensjonen de ba om. De burde altså ha vært mer aktpågivende, slik Kjell Magne Bondevik var da han straks tok affære og fikk rettet opp feilen da han skjønte at han hadde fått mer pensjon enn han hadde rett til. Det var uaktsomheten som felte de to tidligere stortingsrepresentantene og førte til en streng dom, som blir karakterisert som en grundig dom.

Pensjonsordningen for stortingsrepresentantene var tidligere skandaløst gunstig. Regelverket var høyst uklart, og Stortingets eget pensjoniststyre og administrasjon sov ganske godt når de beskjeftiget seg med disse sakene. Det er forståelig at Stangeland og Talleraas påberopte seg dette i sitt forsvar. Men retten lyttet ikke til deres argumenter. Retten tenkte nok slik mange av oss har gjort etter at vi ble kjent med denne saken: Det er lov å tenke selv, ja, det har vi faktisk plikt til. Gjør vi ikke det, kan vi risikere å bli dømt for uaktsomhet. Også i så måte er det likhet for loven.

Oppdatering:

Stangeland anker dommen. Hans advokat finner ankegrunlaget i rettens anvendelse av aktsomhetsnormen. Advokaten mener Stangeland oppfylte aktsomhetskravet når han kontaktet ordningens administrasjon, og stolte på og innrettet seg etter den informasjonen han fikk.
Også Talleraas anker.

Våre lite trendy stoler

2011-01-06T19:28:00.004+01:00

Da vi for noen tid tilbake flyttet inn i ny bolig, fornyet vi møblene våre med blant annet et par nye lenestoler fra Brunstad møbelfabrikk på Sykkylven. Vi synes de var fine. Ja, det synes vi fortsatt. Gode å sitte i er de også. Vi er med andre ord godt fornøyd med stolene.

At de er lite trendy og fryktelig gammeldagse, har vi aldri tenkt på. Men i dag har vi fått høre fra et medlem av regjeringen, arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, at stolene er sosialdemokratiske (!), 70-tallsstressless-stoler, og følgelig ikke veldig moderne, en stol ikke mange ville hatt i sitt hjem i dag.

Vel, vi ville nå ha dem, vi da, til tross for at de er "sosialdemokratiske", som "sosialdemokraten" Bjurstrøm mener er så galt. Det er visst en god del andre som også har kjøpt dem, så vidt jeg vet. I hvert fall har vi venner som har gjort det.

Vi lever godt med våre stoler, og vi kan leve med statsrådens arroganse også. Hun vanker sikkert i de kretser der en vet hva som er tilstrekkelig trendy, slik at også hun kan kjøpe stoler hun kan bli fornøyd med.

Men hvor lenge kan statsministeren leve med statsråder som åpenbart mangler vurderingsevne?

Forventet dom

2011-01-06T12:22:00.002+01:00

Advokat Morten Furuholmen ble sommeren 2008 tiltalt for grovt heleri, sammen med advokat Rune Berg. Bakgrunnen for saken var et lån fra NOKAS-raner David Alexander Toska på fem millioner kroner til finansakrobaten Thomas Øye. Schibsted-arving Harald Undrum skulle ha skrevet under på en garanti som selvskyldnerkausjonist. Undrum var til stede da pengene, en koffert full av kontanter, ble overlevert. Pengene skulle investeres, men mesteparten skal i stedet ha blitt brukt opp av Thomas Øye. Da gikk Toska på Undrum for å få tilbake pengene, og brukte advokat Morten Furuholmen som mellommann.

Tingretten var ikke i tvil om at pengene stammet fra kriminelle handlinger. Dette benektet de to advokatene at de visste om. Retten kom til at det ikke var et fullbyrdet heleri og derfor ikke kunne straffes. Men retten kritiserte Furuholmen for å ha opptrådt uaktsomt, mens advokat Berg etter tingrettens mening verken hadde handlet forsettlig eller uaktsomt.

Statsadvokaten anket frifinnelsen, og i mai i fjor ble Furuholmen og Berg av lagmannsretten dømt til henholdsvis seks og tre måneders betinget fengsel for medvirkning til forsøk på grovt heleri. Retten mente at med den kjennskap til personen Toska som lagmannsretten finner det bevist at Furuholmen hadde, hadde Furuholmen grunn til å være meget skeptisk da han ble kontaktet av Toska med anmodning om et innkrevingsoppdrag. I tillegg forelå det en rekke omstendigheter knyttet til låneforholdet som ga grunn til skepsis. En av disse omstendighetene var at de fem millionene ble overlevert i kontanter, noe som i følge lagmannsretten gir en meget sterk indikasjon på at det ikke var tale om lovlige midler.

Nå har Høyesterett forkastet Furholmens og Bergs anke. Høyesterett mener advokatenes bistand rammes av straffeloven, selv om det dreide seg om et advokatoppdrag for en klient. Dermed blir heleridommen mot advokatene stående, og de dømte advokatene kan risikere å miste advokatbevillingen. Høyesteretts avgjørelse er ikke forbausende. Det mest forbausende i denne saken er tingrettens forståelse av heleri og Furuholmens og Bergs påstand om at de ikke kunne ane at pengene høyst sannsynlig stammet fra kriminelle handlinger. At det ikke ringer ei klokke for advokater i en situasjon det her dreier seg om, er gåtefullt. Slik bistand kan vanskelig forenes med en advokats alminnelige plikt til å "fremme rett og hindre urett", slår Høyesterettsdommen fast, og viser til reglene for god advokatskikk. Det er ikke vanskelig å være enig.

Oppdatering:
Får beholde advokatbevillingen

Tilliten til Forsvaret

2011-01-03T15:07:00.003+01:00

Det virker mildest talt utrolig at Forsvaret ikke skulle ha oversikt over hvor mange norske soldater som er skadet i Afghanistan, slik VG hevder. Enkelte soldatveteraner og pårørende har fra tid til annen fortalt om manglende interesse og oppfølging fra Forsvarets side. Jeg har helt siden jeg i min ungdom tok befalsutdannelse og arbeidet en tid i Forsvaret hatt stor respekt og tillit til Forsvaret. Derfor har jeg hatt vanskelig for å tro at det kan ha vært særlig godt grunnlag for klagemålene. Nyheten om at man ikke en gang har oversikt over skadesituasjonen blant soldatene i Afghanistan, gjør at grunnlaget for tilliten svekkes. Jeg hadde håpet at Forsvaret ville ha en god forklaring. Men Forsvaret legger seg flate, og forsvarsminister Grete Faremos innrømmer av at man har for dårlig oversikt. Dette er ikke bra.

Les også:
Siv Jensen er flau
Har Faremo ført Stortinget bak lyset?

Statsministerens selvmotsigelse

2011-01-01T20:42:00.005+01:00

Statsminister Jens Stoltenberg la vekt på å hylle de eldre i nyttårstalen. Alle som velger å bli pensjonister allerede fra 62 år, fikk høre at det er dem vel unt. Noe annet kan han jo ikke si. Men det lå vel under mye av det han ellers sa at egentlig burde folk stå lenger i arbeid, ja, for det er jo hverandres arbeid vi lever av, fikk vi høre. Nettopp. Men mange av dem som velger pensjonen, slutter da ikke nødvendigvis å gjøre noe for andre? Riktignok gir den arbeidsinnsatsen den eldre generasjon utfører på frivillig basis, og da særlig innenfor familien, ikke lønn i form av penger. Men den er vel ikke mindre viktig og nyttig for samfunnet for det?

Det var en pussig selvmotsigelse i statsministerens tale. Først pekte han med rette på at mange av dagens 65-åringer gir omsorg til sine gamle foreldre. Han kunne ha føyd til at samtidig tar en stor del av besteforeldregenerasjonen på seg enda mer omsorgsarbeid for sine barn og barnebarn. Men når han senere i talen snakket om det store behovet for omsorgshender som den økende levealderen skaper, glemte han fullstendig nettopp familien som en særdeles viktig faktor for å kunne møte nettopp denne utfordringen. Tvert imot hevdet han indirekte at familien i denne sammenhengen er noe som hører fortiden til. Som vanlig er når politikere av Stoltenbergs farge snakker, er det kun løsninger i offentlig regi som er i fokus.

Stor barnehageutbygging til tross vet vi at ganske mange småbarnsfamilier i Norge i dag ikke hadde klart hverdagens utfordringer hvis ikke besteforeldre hadde stilt opp som støtteapparat. Personlig tror jeg familien også blir en nøkkelfaktor når det gjelder omsorgen for eldre i fremtiden. Sammenlignet med de fleste andre land satser Norge mye på offentlig eldreomsorg. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen. Likevel klager vi over dårlig eldreomsorg. Hvordan skal det da bli når den virkelig store eldrebølgen kommer? Mange forventer at det offentlige skal ta hele ansvaret, og Stoltenberg fyrer opp under forventningene. Men vil det offentlige makte å tilfredsstille forventningene?

Jeg har mine tvil, Stoltenbergs forsikringer om økt satsing til tross. Jeg er rimelig overbevist om at vi før eller senere vil måtte erkjenne at uten familiens innsats vil vi aldri klare det. Men det våget ikke, eller ville ikke, Stoltenberg å snakke om.

Les også:
Politiske reaksjoner på talen.
VGs nyttårsintervju med statsministeren.
Historiske feil i talen.

Forankring og trygghet

2011-01-01T01:26:00.000+01:00

Som så ofte før holdt Kongen en meget god nyttårstale. Kong Harald har alltid noe på hjertet når han taler nyttårsaften. Av mange gode momenter merket jeg meg særlig at han pekte på den betydning vår egen trygghet har for andres frihet. ”Står vi støtt i oss selv, trues vi ikke så lett av andre – selv om de er forskjellige fra oss”, sa han, og fortsatte med å vise til den forankring signingen i Nidarosdomen gav ham selv og Dronningen da de ved begynnelsen av deres gjerning kjente behov for å hente støtte og kraft fra det han kalte sitt grunnfeste. ”Når en finner sitt eget feste, er det enklere å møte andre der de står”, sa Kongen, som innledet talen med å vitne om en erfaring som jeg tror mange andre som også har levd noen år vil kjenne igjen: ”Etter hvert som jeg blir eldre, har jeg blitt mindre engstelig for reaksjonene på mine valg og handlinger.” – ”Vi skal handle modig og gjøre det vi tror er rett. Da vokser vi som mennesker. Da vokser vi som nasjon.”

Toleranse

2010-12-31T10:59:00.000+01:00

Ved starten av et nytt år kan det være nyttig å reflektere litt over et av tidens viktigste hedersord, men også et ord som blir mye misbrukt for å få makt over andre. Les hva professor Geir Afdal har å si om saken. Han har forsket på toleransebegrepet. Du finner intervjuet på HER.

Blomst til generøs giver

2010-12-30T19:23:00.001+01:00

Litt av en gladmelding fra Drammen i dag: En hjelpepleier vant 16 millioner kroner i Lotto og gav 10.000 kroner i julegave til hver av sine 53 kolleger ved ortopedisk avdeling på Drammen sykehus. Den Lottovinnende hjelpepleieren har nå råd til å kjøpe seg alle de blomster hun vil. Men jeg deler ut en ekstra symbolsk blomst til den generøse giveren.

Foreldrerett og barnas rett

2010-12-29T14:48:00.001+01:00

Historien om de tre barna som ble overlatt til seg selv i en iskald bolig, er rystende lesning. En 11-åring fikk ansvaret for seg selv og to mindre søsken da moren reiste til utlandet på lillejulaften.

Det hører med til de mange paradoksene i vårt samfunn at barn ikke sjelden blir utsatt for grov omsorgssvikt av sine egne foreldre. Dette aktualiserer et spørsmål som blir stadig mer påtrengende: Er vi så opptatt av å beskytte foreldreretten at vi glemmer å beskytte barna? Jeg har i mitt faglige arbeid vært opptatt nettopp av foreldreansvaret og foreldrenes førsterett til å bestemme når det gjelder egne barn og har også skrevet en bok om dette.

At det er foreldrene som først og fremst har ansvaret for omsorgen av barnet, og dermed førsteretten til å bestemme i barnets liv og oppdragelse, anses nærmest som en selvfølge. Det som blir kalt ’foreldreansvaret’ og ’foreldreretten’, er et prinsipp som en kan si gir seg selv ut fra den tankegang at det må være de som setter barnet til verden og bokstavelig talt får barnet i sine hender, som også må ha ansvaret for barnet og retten til å bestemme i barnets liv. I internasjonale menneskerettighetserklæringer er foreldreretten anerkjent som en menneskerett. I vår nasjonale lovgivning er foreldreansvaret og foreldreretten nedfelt i lov om barn og foreldre (”barneloven”). Prinsippet kommer også indirekte til uttrykk i annen lovgivning, for eksempel i opplæringsloven.

Når loven bruker begrepet ”foreldreansvar”, er dette noe annet enn den ansvarsfølelse foreldre har og føler for sine barn. Foreldreansvar i lovens betydning er den rett og plikt foreldrene har til å gi barnet omsorg og omtanke for barnet og til å bestemme for barnet i personlige forhold. Med ”personlige forhold” menes her blant annet oppdragelsen av barnet, hvor barnet skal bo, valg av barnehage eller type skole osv. Denne plikten og retten skal utøves ut fra barnets interesser og behov.

Foreldreretten er et prinsipp det er all grunn til å kjempe for i et samfunn som har en tendens til å ete seg alt for langt inn i det som hører familien og familielivet til. Men foreldreretten må avbalanseres mot et enda viktigere prinsipp, hensynet til barnas beste. Foreldrerettsprinsippet betyr ikke at barnet er rettsløst utlevert til foreldrenes vilkårlige luner og innfall. I et demokratisk samfunn er det et alminnelig akseptert prinsipp at foreldreretten må ses i sammenheng med at barnet har sine egne rettigheter som har krav på beskyttelse fra samfunnets side - eventuelt også mot sine egne foreldre.

Og her er jeg redd for at vi, kanskje ut fra bekvemmelighetshensyn, har lett for å ta for lett på at også foreldre kan svikte. Da er det samfunnets ansvar å gripe inn. Samfunnets primære plikt er å beskytte den svakeste, og enkelte ganger må faktisk barn beskyttes mot sine egne foreldre. Muligens er barnevernet alt for forsiktige med å fjerne barn fra sine foreldre. Enkelte hevder at barnevern er mer et voksenvern enn nettopp barnevern. Jeg vet ikke. Men uansett, rystende historier av det slaget vi nå leser om, må få oss til på nytt å tenke igjennom om de svakeste blant oss har tilstrekkelig vern i praksis.

Oppdatering:
Blir politisak

Julens mysterium

2010-12-24T11:03:00.000+01:00

Ordet ble menneske

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.

Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.

Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,

men verden kjente ham ikke.

Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Joh., kap. 1, v. 1-5 og 9-14

Besteforeldrene som historiefortellere

2010-12-21T20:10:00.000+01:00

Et indiansk ordtak sier: "Det er to verdier vi bør gi våre barn. Det ene er røtter, det andre er vinger". Når det gjelder historisk tilknytning og røtter, har besteforeldrene en viktig rolle. I en tid da identitetsverdier er truet mer enn noen gang før, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som kan hjelpe dem til å finne røtter og feste som gir basis for å takle livet. Det er her besteforeldrene har en oppgave.

Besteforeldrene er ambassadører for fortiden. De er selv historie – og har vært vitne til historien. Ved å dele minner og historier fra tider som har vært, blir fortiden levende for barnebarna. Til alle tider har besteforeldre fungert som et skattkammer av visdom og historie.

Barn i dag har en fantastisk tilgang til historisk kunnskap, ikke minst gjennom internett. Men det kan ikke erstatte den levende historien som besteforeldrene representerer. Barn elsker å høre besteforeldre fortelle. Ikke minst synes de er spennende å høre familiehistorien. Julen er en fin tid for å formidle nettopp familiehistorien for barna. I julen treffes gjerne generasjonene. Det er mer stillhet og ro enn ellers i året, og familien har tid sammen.

Å høre om hvordan det var da besteforeldrene vokste opp, hvordan de lekte, hva de gjorde, hvordan de bodde og hvordan foreldrene deres var, kan være spennende. Når besteforeldrene forteller om sine egne foreldre og besteforeldre, snakker vi om barnebarnas oldeforeldre og tippoldeforeldre. Mye kan synes rart og fremmed. Men historien om det som en gang var, gir nyttig lærdom om at alt er i forandring, og ingen ting skal tas for gitt.

Barna synes også det er spennende å høre om sine egne foreldres oppvekst, hvordan de var som barn og hva de gjorde. Foreldrene forteller nok selv også, men det gir et annet perspektiv å høre fra dem som var deres foreldre. Men fortellingen om foreldrene skal skje på en respektfull måte. Alt som fortelles bør være av en slik art at foreldrene selv kunne hørt på uten å føle seg utlevert.

På en av langveggene i Universitetets Aula i Oslo henger det et Munch-maleri, som bedre enn ord forteller hva det dreier seg om. Bestefar og den unge gutten. I det ytre er bestefarbildet det tradisjonelle. En gammel mann med langt og hvitt skjegg. Men budskapet er tidløst: Den eldre generasjon som forteller historien til den unge slekt. Landskapet er stort og vidt. Bestefar og gutten under det store eiketreet, som har stått der i generasjoner. Grenene hvelver seg over dem begge. De solide røttene stikker ned i jorda. Tilknytningen og forankringen i det som var etableres. En viktig del av identiteten dannes: "Jeg hører til i en sammenheng – med noe som har vært før meg, og som er viktig for hvem jeg er og hvem jeg skal bli."

Champions!

2010-12-19T18:46:00.002+01:00

Sverige lykkes med sin taktiske gå-håndball i 1. omgang i EM-finalen, men i 2. omgang var det ingen tvil. Norge tettet igjen forsvaret og løp fra svenskene, som ikke hadde krefter til å henge med. Norge kastet bort en hel mengde baller framover. Med litt bedre konsentrasjon hadde de vunnet med ti mål. Men Sverige gikk ned med flagget til topps. Det svenske laget gjorde en flott innsats av Sverige i dette mesterskapet, tok et historisk sølv i damehåndball og var det eneste laget som slo Norge. Hvem skulle trodd på forhånd at Sverige skulle ta sølv, mens Danmark ikke en gang klarte å vinne bronsefinalen på hjemmebane? Og Norge? Tar sitt fjerde EM-gull på rad. Snakk om champions!

Piping til besvær

2010-12-18T21:32:00.001+01:00

Sjelden har jeg vel syntes at en norsk landslagsseier har smakt bedre en de norske håndballdamenes semifinaleseier over Danmark. Jeg innrømmer dette ikke minst har sammenheng med noen av de danske spillernes uttalelser før kampen og det danske publikumets oppførsel under kampen. Før kampen uttalte den danske spilleren Trine Troelsen til Jylland-Posten at Danmark skulle ”smadre” Norge, det norske laget skulle få ”føle at de er i Danmark” og møte en jernneve. ”Der skal bare knaldes igennem”. Pipingen mot det norske laget var like pinlig som Troelsens uttalelser. Trine Troelsen fulgte opp sine uttalelser med å spille en elendig kamp og scoret bare ett mål på åtte forsøk. Jernnevene ble gjort til silkehansker.

Uttalelser som dette og publikums piping tente åpenbart de norske damene med kaptein Hammerseng i spissen. Det som skulle være danskenes noe ufine våpen, fungerte stikk motsatt. Norge spilte skjorta av danskene, som ikke var i nærheten av å true det norske laget. Alt lykkes for Norge. Ikke rart kommentatorene nærmest var i ekstase. Det var liksom som det skulle være at spilleren som ble hentet inn på overtid, Linn Jørum Sulland, ble toppscorer.

Oppdatering: Igjen pep publikum - og igjen tapte Danmark.